Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.6 Regjeringens ordre

 

Regjeringens ordre

Orlogskaptein Erik Anker Steen skriver i boka ”Norges sjøkrig 1940-45”, Bind 4 (1956) på side 273-274 at Forsvarsminister Ljungberg utformet 6. juni  en ordre om evakuering i relasjon til Marinen. I følge  ”Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946 avgitt mai 1950” (Forkortet MUK -46 i det etterfølgende) side 162 mottok Forsvarets Overkommando denne ordren 7. juni. I det etterfølgende er derfor denne datoen brukt i relasjon til ordren. Ordren er gjengitt i MUK-46 side 162 og den lød:

”Da de allierte stridskrefter forlater Norge og da det har vist seg umulig å skaffe det nødvendige krigsmateriell må også vår egen motstand mot fienden her i Nord-Norge opphøre for å spare denne landsdel for ytterligere ødeleggelser.

 

Kongen og Regjeringen med overkommandoen for Hæren og Marinen vil fra et sted utenfor Norge vareta landets interesser under den pågående krig som fortsettes på andre fronter.

 

Forsvarets overkommando ordner avviklingen av de gjenværende norske stridskrefter på en slik måte at landsdelen og dens befolkning, deri innbefattet de militære avdelinger som oppløses, får minst mulig ulemper av denne situasjonsendring. Forsvarssjefen skal herunder samarbeide med de civile myndigheter. Chefen for 6. Divisjon følger Kongen og Regjeringen.

 

Marinen flyttes til et annet operasjonsfelt overensstemmende med ordre fra Sjøforsvarets Overkommando i den utstrekning denne bestemmer.

 

Forsvarsdepartementet er bemyndiget til å gi uttrykk for H.M. Kongens, H.K. Høihet Kronprinsens og Regjeringens dyptfølte takk til alle som har deltatt i landets forsvar, Hærens og Marinens personell og alle frivillige hjelpearbeidere.”

 

Når det i ordren står ”...må også vår egen motstand mot fienden her i Nord-Norge opphøre…” betyr i denne sammenheng ”Nord-Norge” i praksis hele Norge fordi i hele Sør– Norge hadde alle norske militære styrker enten kapituler, inngått våpenstillstandsavtale eller flyktet til Nord-Norge eller til utlandet. General Ruge har åpenbart også forstått ordren fra regjeringen ved forsvarsministeren dit hen at den gjaldt alle norske stridskrefter når han i telegrammet av 8.6.1940 til den tyske overkommandoen i Norge skriver at Kongen or regjeringen hadde gitt han ordre om å innstille fiendtlighetene, jevnfør kap. 4.11, Ruge angir i telegrammet ingen avgrensning av hvor fiendtlighetene skal innstilles.

For øvrig er ordren ganske rundt formulert. Formuleringen ”...under den krig som fortsettes på andre fronter” er kun en tidsangivelse, ikke noe tilsagn om at ”Kongen og Regjeringen med overkommandoen for Hæren og Marinen…” skal delta som krigførende i denne krigen som fortsetter på andre fronter. De skal kun ”... vareta landets interesser …” i det angitte tidsrom, d.v.s. så lenge krigen varer på andre fronter. Dette drøftes også i senere kapitler.

De siste politiske direktivene om den norske kapitulasjonen kom fra utenriksminister Koht til general Ruge etter at det var klart at Mowinckelplanen ikke var aktuell. Tyskerne hadde ikke hadde svart innen tidsfristen kl 14 den 8.6.1940. I boka av generalmajor Trygve Sandvik, Krigen i Norge, Bind II, (1965) side 307, skriver han:

”Svar kom ikke, og general Ruge fikk 8.6 ved middagstid, da han var til konferanse på Setermoen, telefonisk beskjed fra utenriksministeren om det og at han derfor skulle ordne med innstillingen av fiendtlighetene etter givne direktiver.”

 

Opplysningen om Kohts telefonsamtale til Ruge 8.6.1940 bekreftes også av oberst  Otto H. Munthe-Kaas i en artikkel i ”Lofotposten” 19.4.1971 hvor det framgår at Ruge av Koht fikk ”... ordre om å innstille fiendtlighetene og innlede våpenstillstandsforhandlinger.”

Kommanderende admirals ordre

Nedenfor er gjengitt kommanderende admiral Diesen ordre av, 7. juni, om evakuering som en følge av forsvarsministerens ordre slik den framkommer i MUK- 46 side 162:

”Kommanderende Admiral utstedte følgende evakueringsordre:

 

«1) Det er bestemt at Nord-Norge skal evakueres av Sjøforsvarets brukbare materiell.

2) Til dette regnes: O. S. Fridtjof Nansen, O. S. Nordkapp, O. S. Heimdal.

U.b.ne Bl og B3 samt fly F. 50-64 (6) og om mulig F 310 og 346.

Videre trålerne: Svalbard 2, Nordhav 2, Thorodd, Kvitøy, Børtind, Syrian, Honningsvåg

og hvalbåtene: Hval 5, Hval 3.

3)Fartøyer og fly fyller vann, proviant og brensel. De skal snarest søke over til Færøyene hvor de melder seg til de britiske myndigheter. U.b.ne Bl og B3gis eskorte. Forøvrig avreise ettersom de er klare, men fortrinnsvis 2 og 2. Der holdes godt vestover av hensyn til flyfaren.

4) Med fartøyene kan følge frivillig befal og mannskaper i den utstrekning plassen tillater. Frivillige oppfordres også til å søke seg over på engelske fartøyer hvor der ikke er plass på norske.

 

For besetningen på ovennevnte fartøyer er evakueringen ordre.»”

 

I 1940 hadde den norske forsvaret ikke Luftvåpenet som egen forsvarsgren, men både Hæren og Sjøforsvaret disponerte over noen fly ved krigens start. Det norske forsvaret bestod altså under krigen i Norge i 1940 kun av to våpengrener.

 

Steen skiver som nevnt ovenfor på side 274 at kommanderende admiral utstedte sin ordre 6. juni, og han nevner også på samme side at tråleren Haaug III var blant de båtene som fikk evakueringsordre. Hvem som har rett vites ikke.

 

B-1 klarte som den eneste norske ubåten å komme seg over til det Storbritannia. Den norske ubåten var teknologisk avleggs og  bidro ikke i krigsoperasjoner. Under engelsk kommando ble den brukt til treningsoppdrag.

 

I følge Fredrik Meyer, Hærens og Marinens flyvåpen 1912-1945: 3 stk He 115 sjøfly klarte å ta seg over til Shetland. Et He 115 fly og 3 stk MF 11 fly ble fløyet til Finland hvor besetningen ble internert. Hva som senere skjedde med flyene og flyverne i Finland er ukjent av forfatteren.

 

De tre oppsynsskipene, trålerne og hvalbåtene med unntak av Svalbard II, Kvitsøy og Haug III kom seg visstnok over til Storbritannia i følge ordren. Av militære på Devonshire fulgte neppe flere med enn adjutantene til kongen, kronprinsen, en løytnant  i Hæren og 23 frivillige befal og menige fra Hærens eller Sjøforsvarets flyvåpen.

I boka ”Norges sjøkrig 1940 – 1945, Bind IV” (1958) side 21 skriver orlogskaptein E. A. Steen om de 3 oppsynsskipene:

 

”De var av liten militær verdi og ikke krigsskip i egentlig forstand og kunne vesentlig bli brukt til å løse eskorterings, patruljerings- og bevoktningsoppdrag.”

 

Og om bevoktningsbåtene, skøytene og flyene skriver Steen på samme side:

 

Bevoktningsbåtene og skøytene var leide eller rekvirerte, mindre dampskip og skøyter uten kampverdi. Bevoktningsbåtene var utstyrt med en 76 mm kanon, mens skøytene bare hadde håndvåpen til rådighet. Disse farkostene var vesentlig beregnet på å løse bevoktningsoppdrag. De fly som sto til disposisjon for Sjøforsvarssjefen, var ikke alene få, men også av foreldede typer. Både torpedoflyene og speiderflyene var utstyrt med maskingevær, men torpedoflyene hadde som nevnt foran, ikke flytorpedoer til rådighet. De var bare utstyrt med maskingeværer og bomber (250 kg og 75 kg). Ikke noen av flyene tilfredsstilte kravene til fart og kampkraft for å ta opp kamp med mer tidsmessige fly.”

 

Jageren ”Sleipner” hadde  flyktet til Storbritannia og ankom Shetland 26. april Torpedojageren ”Draug” hadde flyktet etter beslutning fra kapteinene ombord allerede 9. april. ”Draug” var gammel og utdatert.

 

Lenke til neste kapittel 4.7

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren