Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.7 Vurderinger fra noen sentrale involverte om junidagene i Tromsø

 

Ganske mange av dem som var medlemmer av Nygaardsvold sin regjering og en del andre sentralt involverte har utgitt erindringsbøker etter krigen som kan belyse spørsmålet om i hvilken grad den flyktende regjeringen hadde en klar intensjon om å fortsette aktiv krigføring mot Tyskland i fra utlandet. I tillegg kommer en del opplysninger i fra andre kilder.

 

Halvdan Koth

Utenriksminister Koth ble igjen i Tromsø i håp om å få et positivt svar fra tyskerne på et norsk forslag om å opprette en demarkasjonslinje i Nord- Troms, den såkalte Mowinckelplanen, se kap 4.2. Koth skriver i  boka ”For fred og fridom i krigstid 1939 – 1940” (utgitt 1957) på side 281 om at det var avtalt en kryptert kodemelding til regjeringsmedlemmene ombord på Devonshire i tilfelle av et positivt svar fra tyskerne. 8. juni ble det imidlertid klart at tyskerne ikke hadde overholdt svarfristen på kl.14 på den offisielle norske henvendelsen via diplomatisk veg gjennom Sverige. Koth kunne bare trekke den konklusjon at tyskerne ikke var interessert i noen demarkasjonslinje, og han reiste fra Tromsø med oppsynsskipet ”Fritjof Nansen” samme dag med kurs for engelsk kontrollert territorium. Av militære med på ”Fritjof Nansen” var også kommanderende general for 6. divisjon, Fleischer og admiral Diesen.

Både Devonshire og Fritjof Nansen kom etter hvert trygt fra til Storbritannia.

 

Utenriksminister Koth skriver i boka ”For fred og fridom i krigstid 1939 – 1940 (utgitt 1957) på side 236 om hva han gjorde i Tromsø døgnet etter at kongen og de fleste av regjeringsmedlemmene hadde reist med Devonshire 7. juni kl 20:

 

”Det var mangt og mykje å greie med i det jamdøgret, mangt eg måtte gje order om på vegnene til Regjeringa. Bl. a. samrådde general Ruge seg med meg om formene for kapitulasjonen. Det galdt om å gjera det klart at om hæren la ned våpna og kapitulerte, så hadde ikkje dermed den norske regjeringa gjevi opp striden for sjølvstendet,- vi gjorde ingen fred.”

 

Koth understreker her at det ikke ble sluttet noen formell fredsavtale med Tyskland. Det er riktig. Trondheimsavtalen var både en våpenstillstands- og en kapitulasjonsavtale. Se kap. 5.2 for begrepsavklaringer.

 

I  utenriksminister Koth sin bok ”Frå skanse til skanse: Minne frå krigsmånadene i Noreg 1940 (1947) skriver han på side 184 om at han ombord på Fritjof Nansen et døgn etter avgang fra Tromsø fortsatt fikk inn Tromsø radio:

 

”Om ettermiddagen den 9. juni kom kringkastinga brått med kunngjeringa frå Konge og Regjering om bortflyttinga frå Noreg. Det var mi eiga røyst som bar ho fram, og det kjentes som eg forkynde dødsdomen over meg sjølv. I samanheng med det fylgde meldinga frå general Ruge om at alle krigstiltak skulle slutte kl. 24 og forhandling med tyskarane skulle ta til. Det var nederIaget som vart fastslegi og kunngjort."

 

Admiral Henry Diesen og daværende kaptein Aage Rosenqvist Pran

I Kjell Fjørtoft sin bok ”På feil side” fra 1991 står det på side 26:

 

”Diesen er sikker i sin sak. Han hadde «følelsen av at regjeringens reise fra Tromsø var en oppgivelse, og at få av regjeringens medlemmer trodde de skulle komme tilbake til landet». Når så forsvarssjefen selv - general Otto Ruge – og hele generalstaben unntatt en enkelt offiser på formiddagen 7. juni i siste øyeblikk «unndrar seg for å reise», som Diesen sier det, får han «enn mer inntrykk av oppgivelse, og at dette var 'finish'».

 

Også oberst Aa. Pran, som er den eneste av offiserene fra generalstaben som velger å bli med over til England, har en klar mening om hvorfor alle de andre fra den samme stab bestemmer seg for å bli tilbake i Norge: «Mest avgjørende var det nok at situasjonen så svart ut, og at de fleste trodde at krigen nu for Norges vedkommende var ført til ende.»”

 

Som kilde for disse uttalelsene til admiral Diesen og daværende  kaptein Pran oppgir Fjørtoft : ”UK av 1945. Underlagsmaterialet.” Fjørtoft  oppgir i sin bok på side 339 at mange av de dokumentene som ifølge kartotekkortene skal finnes i UK- 45’s underlagsmateriale er blitt borte. Imidlertid har han funnet mye underlagsmateriale fra UK- 45 sitt arbeid i Professor Steens private atkiv. Professor Steen var medlem av UK- 45, og førte store deler av rapporten i pennen. Fjørtoft oppgir ikke hvilke av disse to kildene han har hentet det her siterte underlagsmateriale fra.

Admiral Diesen var kommanderende admiral for Sjøforsvarets overkommando og derved også øverste militære sjef for Marinen.   Marinen var en del av Sjøforsvaret som igjen var underlagt Norges øverste militærmyndighet, Forsvarets overkommando, med general Ruge som forsvarssjef. Ruge innehadde samtidig stillingen som Hærens kommanderende general. Kaptein Pran ble senere forfremmet og ble adjutant for general Fleischer i Strobritannia.

 

General Carl August Flerischer

General Fleischer skriver i ”Etterlatte papirer” (1947) Side 69 :

 

Til tross for at forannevnte skrivelse var kjent for iallfall en del av regjeringens medlemmer fikk jeg den 7. juni anmodning om å følge med ut av landet som regjeringens militære rådgiver.”

 

Skrivelsen Fleischer referer til er et brev til kongen datert 4.6.1940 som omtales i protokollen fra den første regjeringskonferansen 6.7.1940. Brevet er gjengitt i kap. 4.4. Generalmajor Fleischer klargjør i sitatet ovenfor at han pr avreise fra Norge 8. juni var innforstått med at han ble med til England ”som regjeringens militære rådgiver”. Det går for så vidt også fram at han ønsker å distansere seg fra skrivelsen til kongen av 4.6.1940.

 

Fleischer skriver på Side 74 i ”Etterlatte papirer”:

 

Forsvarsministeren og jeg blev derfor enige om at jeg kunne ta med mig adjoint i generalstaben, løitnant Schougaard med frue.”

 

Imidlertid ble Fleischer før avreise 8. juni med ”Fritjof Nansen” av admiral Diesen og utenriksminister Koth nektet å ta med løytnant Schougaard med frue, og han skrev følgende om sin reaksjon på dette gjengitt på side 75 og 76 i ”Etterlatte papirer”:

 

”Jeg fant derfor å burde stille løitnant Schougaard fritt, og han og hans hustru gikk fra borde. Av andre damer, blev det foruten min hustru, tatt med admiralens datter, som var sekretær hos utenriksministeren, og en annen norsk dame, som midlertidig blev betegnet som sekretær.

Efterat det var avslått å ta med min adjutants hustru kom det ca. 50 politiske flyktninger ombord, hvorav flere tyske, med norske hustruer og barn. Til disse blev det gitt plass.

Den holdning som av admiralen og utenriksministeren blev vist overfor 2 av hærens befal, som var tatt ut for å forlate landet, var ydmygende —— det blev ikke lagt skjul på at her hadde vi intet å si.”

 

Det er kanskje ikke så rart at admiral Fleischer følte seg ydmyket ved at ca 50 sivile flyktninger ble prioritert foran den han ønsket som sin adjutant. Det mest oppsiktsvekkende ved denne opplysningen er imidlertid at utenriksministeren og admiralen prioriterte disse flyktningene framfor militært personell.

 

Fleischer nevner spesielt at admiral Diesens datter, Unni Diesen, fikk bli med. Ikke usannsynlig var han ekstra forbitret over at utenriksminister Koth tok med sin elskerinne ombord på Fritjof Nansen 8. juni kamuflert som en ekstra sekretær, samtidig som han ikke fikk med noen adjutant.

 

(I parentes bemerkes følgende:  I relasjon til denne kjærlighetshistorien skriver Åsmund Svendsen i sin bok,” Halvdan Koth - Veien mot fremtiden - En biografi” (2013) innledningsvis i kapittelet ”Unni Diesen og Koth” på s. 335 om situasjonen i London i juli 1940:

 

”Nær midten av juli hadde balladen om Unni og Koth nådd så langt at regjeringen fant at noe måtte gjøres. Den som først tok affære var Trygve Lie”)

 

General Hovland om general Fleischer

I boka ”General Carl Gustav Fleischer” (2000) skriver generalmajor Torkel Hovland at Fleischer fikk se forsvarsministerens ordre, og Hovland kommenterer dette slik på side 234 og 235:

”Jo mer Fleischer tenkte på denne ordren, jo mer frustrert ble han. Han var på møtet med utenriks- og forsvarsministrene 5 juni blitt helt overbevist om at slik situasjonen hadde utviklet seg, var regjeringens beslutning om å flytte utenlands riktig. Ved å etablere vår politiske og militære ledelse i England kunne Norge etter evne fortsatt bidra til seier over Tyskland og dermed gjenerobring av Norge. Dette kunne bare skje gjennom gjenoppbygging av ny forsvarsmakt og delta med all kraft i den felles krigføringen. Gjenoppbyggingen av en slik forsvarsmakt ville kreve klare mål, effektiv ledelse, kompetanse, personell og materiell. Fleischer fant ordrens anførte politiske målsetting «Å vareta landets interesser under den pågående krig som fortsetter på andre fronter» uklar og misvisende. En formulering som «gjenoppbygning av norske stridskrefter i utlandet for å fortsette krigen i samarbeide med våre allierte» ville ha vært mer presist og dekkende. Hva verre var, ordren syntes helt å forsømme grunnleggende tiltak for å skape basis for gjenoppbygging av stridskrefter i utlandet.

 

Norge disponerte et organ som hadde kompetanse og kvalifikasjoner til å lede en prosess som dette - Generalstaben. Generalstaben bestod som vi tidligere har sett, av utvalgte høyt kvalifiserte offiserer som gjennom opplæring og selektiv tjeneste bemannet Kommanderende Generals ledelsesstab og besatte de mest krevende stillingene i hæren. Påstander om at Generalstaben var bemannet av aldrende offiserer av liten verdi i krig er misvisende.”

 

UK– 45 om Birger Ljungberg

Forsvarsminister Ljungberg sin rolle før avreise fra Norge omtales i UK- 45 sin rapport. På side 56 i bind1, kapittel VI, Regjeringen Nygaardsvolds virksomhet fra 7. juni 1940 til 25. juni 1945, i rapporten fra UK- 45 heter det i relasjon til regjeringens avreise fra Norge:

”Statsråd Ljungberg har meddelt at Regjeringens håp om å få offiserene med ble uttalt muntlig i personlige konferanser, uten at han nå kan erindre på hvilken måte det skjedde. Så vidt ellers vites har ingen mottatt en slik muntlig beskjed.

 

Ljungberg uttaler også at når Ruge og senere Fleischer ble anmodet om å reise til England, gikk han ut fra at de selv ville søke å få med i hvert fall fornødent stabspersonell. Han mener at det var de militære sjefers sak i tilfelle å rette henstilling til offiserene om å reise ut avlandet.

 

Kommisjonen mener at en ordre fra Regjeringen hadde vært nødvendig hvis den ønsket at et større antall av Hærens offiserer skulle ha fulgt med til Storbritannia. Det bør her erindres at de fleste offiserer var bundet ved fronten, og at Generalstabens offiserer var i villrede om Regjeringens planer. Regjeringen var også selv i uvisshet om hvorvidt det kunne settes opp avdelinger av Hæren i utlandet, og den reiste selv hemmelig og i all hast. Under disse forhold finner Kommisjonen ikke å kunne bebreide Hærens offiserer den stilling de tok.”

 

Undersøkelseskommisjonen av 1945 bebreider merkelig nok heller ikke forsvarsministeren, men skriver altså følgende:

 

Regjeringen var også selv i uvisshet om hvorvidt det kunne settes opp avdelinger av Hæren i utlandet, og den reiste selv hemmelig og i all hast.”

 

UK-45  om personellmangel

I UK- 45 Bind I, kap. VI på side 55 og 56 redegjør Undersøkelseskommisjonen for et tilbud fra britene om å ta med ca 3000 norske militære til Storbritannia. Regjeringen avslo. Likeledes klargjør Undersøkelseskommisjonen at det på flere av både de militære og sivile båtene som ble beordret over til Storbritannia, var det god plass. I UK- 45 nevnes spesielt at det var god plass på hurtigruteskipene ”Prins Olav” og ”Adriane” som ble beordret til Storbritannia.

 

Fra andre kilder hevdes det at flere hurtigruteskip ble brukt til å frakte demobiliserte soldater sørover. Diss kunne selvfølgelig vært rekvirert av regjeringen for å frakte disse soldatene over til England dersom regjeringa hadde gitt ordre om det.

 

I UK- 45 Bind I, Bilag 8, side 308 står det i relasjon til at forsvarssjef Ruge ble igjen i Norge og general Fleischer fulgte regjeringen i stedet:

 

”I forbindelse med dette bør det merkes at det fremdeles var få sivile som ble anmodet om å følge Regjeringen. Dette gjaldt således også departementenes høyere funksjonærer. Det ble derfor i den første tid i London meget vanskelig om fagkyndig hjelp i statsadministrasjonen, ikke minst i Forsvarsdepartementet.”

 

Forklaringen på den elendige bemanningen i forsvarsdepartementet finnes vi i UK- 45 Bind I kap. IV, side 54:

”Under avreisen fra Oslo 9. april ønsket ikke statsråd Ljungberg å ha med seg Departementets tjenestemenn, og først under felttoget i Nord-Norge ble oberst O. J. Broch beordret til ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet. Broch fulgte statsråden ved overreisen. Forsvarsdepartementet hadde i første omgang ikke andre tjenestemenn til sin rådighet i London.”

 

Nils Hjelmtveit

Kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit i Nygaardsvold sin regjering kommer i sin bok ”Vekstår og vargtid” (1969)  med flere utsagn som har betydning i relasjon til fortolkingen av om regjeringen Nygaardsvold hadde noen klar intensjon om videre aktiv krigføring mot Tyskland administrert fra en eksiltilværelse.

 

Først siteres Hjelmtveit om interne spenninger i regjeringen i tiden etter beslutningen om at de engelske, franske og polske styrkene ville bli trukket tilbake fra Narvikavsnittet på side 160:

 

”Nervene hos oss alle sto temmelig meget i spenn, og det skulle ikke meget til før det kunne bli en eksplosjon. Slik var det alle disse dagene, og jeg så det som min oppgave i den utstrekning det var mulig, å gå mellom og dempe gemyttene. Intet ville være mere skjebnesvangert enn om en eller annen liten ting skulle få Regjeringen til å falle fra hinannen nettopp nå. — Det så gjentatte ganger ganske stygt ut, og det var en uhyggelig tid.”

 

Engelsksmennene presset i følge Hjelmtveit  på for å få kongen og regjeringen over til England, og ønsket at de skulle reise allerede tirsdag 4. juni. Da ville Mowinckelplanen om en demarkasjonslinje i Nord-Troms fortone seg som spillfekteri overfor tyskerne. Hjelmtveit skriver videre om alternativet med avreise 4.juni på side 160:

”Hadde den opprinnelige dag blitt fastholdt, ville resultatet antakelig blitt enten at hele Regjeringen var blitt igjen og senere reist enten til Finland eller Sverige, eller også at Regjeringen var revnet, og at en del var reist hit og en del dit. Jeg tror ikke at det da hadde vært mulig å holde Regjeringen samlet om å reise til England.”

 

Hjelmtveit på side 169:

”Det var forslag fra de militære myndigheter om også å kommandere en avdeling av hæren til å være med. Men det møtte avgjort motstand i Regjeringen. Skulle noen av hæren være med så måtte det skje på grunnlag av frivillighet, slik at de som ønsket å være med, meldte seg. Men dette lot seg vanskelig gjennomføre, da det måtte føre til at mannskapene på et forholdsvis tidlig tidspunkt måtte gjøres kjent med evakueringen, så de kunne få treffe sitt valg før reisen sto for døren. En ble derfor samde om at det ikke skulle skje overføring av noen del av hæren.”

 

Kronprinsen

Hjelmtveit skriver i ”Vekstår og vargtid” (1969) i relasjon til en regjeringskonferanse 3.6.1940 på side 166:

 

”Under konferansen reiste Kronprinsen et nytt spørsmål: Han tilbød seg å bli igjen i landet for å markere at utreisen ikke var noen flukt. Han mente at han, selv om han ble betraktet som krigsfange, kanskje kunne gjøre det norske folk tjenester i en vanskelig tid. Og hvis han det kunne, ville han ta vågnaden med å bli gjen”

 

I forbindelse med statsrådet 7.6. 1940 skriver Hjelmtveit i ”Vekstår og Vargtid” på side 179:

 

”Kronprinsen tok deretter igjen opp den tanken han før hadde brakt på bake om å bli igjen i landet.”

 

Tor Bomann-Larsen skriver i ”Æresordet” (2011) om Kronprins Olavs forslag på side 470:

 

”Forslaget signaliserte et klart brudd med regjeringen Nygaardsvolds linje. Kronprinsen presenterte en strategi for endelig anerkjennelse av fylkesmann Christensens skyggekabinett. Med tronfølgeren i sin midte og arbeiderministeriet over glemselens hav lå alt til rette for at Administrasjonsrådets menn kunne ta spranget fra fylkesnivå til statsstyre. I sin konsekvens ville løsningen fjerne Norge fra alliansen med Frankrike og Storbritannia. Den innebar fred med Tyskland og full seier for Berggravs, Ankers, Bergs og politimester Welhavens samarbeidslinje.”

 

Bomann-Larsen siterer på side 476 flg. fra et brev til forsvarsminister Ljungberg av 5.6.1940 som general Ruge skreiv på grunnlag av samtaler med kronprinsen dagen før:

 

”«Kronprinsen viste meg sine notater om situasjonen og hans vurdering av den. De var meget klare. Hans standpunkt var at han i tilfælde bør bli igjen som krigsfange sammen med oss [Forsvarets Overkommando], det vil gi nationen forståelse av at det ikke er flukt når Kongen og Regjeringen reiser.
 Når Kongen og Regjeringen er i utlandet er det ingen som lovlig kan åpne et eventuelt nyvalgt Storting, Kronprinsen kan – som fange – ikke tvinges til å optre som regent. Kronprinsen hadde funnet ut efter grundloven – jeg kan ikke kontrollere det – at når Kongen er ’i felt’
kan han regjere fra utlandet. Han la derfor av statsretslige grunder vekt på at det straks ble organisert en ny liten norsk styrke i utlandet, f. eks. av hvalfangere i England.
 Da jeg gik fulgte Kronprinsen meg ut og betrodde meg at Kongen hadde telegrafert til England og sagt at han også selv hadde betænkeligheter ved å forlate landet, Kronprinsen håpet dette kanskje kunde hjelpe lidt til at de allikevel ikke forhastet seg med å komme avsted.
 Jeg fremholdt for Kongen at jeg var enig med Kronprinsen i at han vilde bli tilbake i landet som fange.
Det vil gi nationen et samlingspunkt innenlands, ved siden av Kongen og regjeringen i utlandet. Jeg tror det vil styrke den passive motstand mot tyskernes propaganda.»”

 

Bomann Larsen kommenterer dette slik på s.477:

 

”Kronprins Olav hadde skiftet fra en politisk til en militær strategi. Etter at statsministeren hadde sperret adgangen til å ta kontakt med Administrasjonsrådet, ville han overgi seg som soldat. Kronprinsen var beredt til å avskrive alle aktive gjøremål. Han var beredt til å båndlegge seg konstitusjonelt ved å gå i tysk fangenskap. Det avgjørende var å bli i landet.”

 

Det er verd å merke seg at kronprinsen anførte at han la”... av statsretslige grunder vekt på at det straks ble organisert en ny liten norsk styrke i utlandet, f. eks. av hvalfangere i England.”

 

Det er ganske åpenbart at kronprins Olav ikke hadde noen forestillinger om at det kunne settes opp nye norske militære styrker i England med sikte på fortsatt aktiv norsk krigføring mot Tyskland. Kornprinsen visste selvfølgelig om de norske hvalfangerne som var internert i Dumfries i Scotland. Han pekte på at disse kunne organiseres som et etiketteforsvar for å begrunne at kongen var i felt, jevnfør grunnlovens § 41.


Bomann-Larsen gjør det klart at Ruge pr. 5.6.1940 støttet Kronprinsens ønske om å bli tilbake på samme side 484:

 

”Han hadde støttet kronprinsen i hans kamp mot regjeringens beslutning.”

 

Dagen etter, altså 6.6.1940 hadde Ruge ombestemt seg mente kronprinsen burde bli med til England. Bomann–Larsen skriver på side 487:

 

”«Deres Majestæt er så gammel at De kan dø og da kan ikke Norges tronfølger sitte i tysk krigsfangenskap.»Slik lød general Ruges reviderte standpunkt. Det var sammenfallende med regjeringens. Kronprinsen var først og sist tronfølger. Angivelig hadde kong Haakon ligget våken om natten og var kommet til samme konklusjon. «Kronprinsen var meget bedrøvet over dette,» skrev Ruge senere, «men jeg fremholdt for ham at de konstitusjonelle hensyn her måtte gå foran de militære, så han fikk finne seg i sin skjebne.» I motsetning til general Ruge.”

 

Som kjent klarte Ruge 6.6.1940 å overtale regjeringen til at han fikk bli tilbake å gå i krigsfangenskap.

 

For øvrig vises til protokollen fra statsrådet 7.6.1940 hvor regjeringens avsalg på kronprinsens ønske om å få bli tilbake i Norge er begrunnet ”både av hensynet til kongehuset og av konstitusjonelle grunner”, jevnfør kap. 4.3.

 

Kongen

Seileren, båtkonstruktøren, styrformann i ”Store norske Spitsbergen kullkompani” og venn av både kongen og kronprinsen, Johan Anker, hadde reist ens ærend fra Oslo til kongens oppholdssted ved Tromsø for å prøve å overtale han å komme tilbake til Oslo og forhandle fram en ordning med tyskerne. Han tilbrakte størstedelen av 4 juni sammen med kongen og kronprinsen og trodde han hadde klart sitt oppdrag da han forlot dem ca kl. 18.30. Anker hadde fått med et brev i fra Kongen som han skulle levere til den britiske sendemann Cecil Dormer i Tromsø om morgenen 5. juni. Bomann Larsen siterer Dormer slik i ”Æresordet” (2011)  om Kongens brev på side 478:

 

”Han har besluttet å bli værende og ’give it out that as Allies have left us and as we have no ammuniton we have to give up fighting but we remain and will have to negotiate with germans on terms for stopping fighting”

 

Dormer sendte straks et telegram med ovennevnte innhold til den britiske regjering og Bomann– Larsen skriver på side 480:

 

”Alarmen gikk straks meldingen fra Målselv nådde krigskabinettet i London. «Kongen av Norge har sendt irriterende melding,» noterte departementsråd Cadogan. «Beredt til å ta en ’Leopold’. Skisserte svar, press ham til ikke å bli et fjols – eller forræder. Fikk det godkjent av W.S.C. [Churchill] og Neville [Chamberlain].”

 

Dette bekreftes også av Bjørn Bjørnson i hans bok ”Narvik 1940” (1980) hvor han skriver om reaksjonen fra den britiske krigsregjeringen på side 342:

 

”Krigsregjeringen fant ut at den burde presse kongen til å gå om bord i et britisk krigsskip i følge med sin regjering.

 

Sir Alexander Cadogan gikk i gang med å formulere et svar til Kongen, at han ikke måtte være en tosk—og en forræder. Churchill og Chamberlain godtok hans utkast uten videre”

 

Bomann-Larsen skriver at den britiske sendemann Dormer kom til Kongen kl.13 den 5.6.1940 medbringende svaret i fra den britiske regjeringen. I et møte som varte halvannen time klarte Dormer å ”overtale”, eller kanskje er ”presse” er riktigere ord, kongen til å flykte til Storbritannia. Og slik ble det.

 

Trygve Lie

Handels- og forsyningsminister  (senere utenriksminister) Trygve Lie skriver i sin bok ”Leve eller dø” på side 254:

"Ombord på ”Devonshire” tenkte jeg på statsministerens ord, ikke en men mange ganger. Nygaardsvolds dystre spådommer var gått i oppfyllelse. Folket som vi lot bak oss, kunne vi ikke ta med. De militære styrker vi hadde hatt, eksisterte ikke mer, og landet vårt så vi det siste av sent om kvelden."

 

side 238 i samme bok skriver Lie om  på regjeringskonferansen 3.6.1940 drøftet regjeringen hvem som skulle være med til England av de væpnede styrker:

 

”Det hersket en viss engstelse for at det ville bli med for mange. Vi visste ikke hva vi gikk i  møte; og vi kjente ikke til hvilke ressurser som ville stå til regjeringens disposisjon.”

 

Videre skriver Lie at han på regjeringskonferansen informerte regjeringen om at det  i den konvoien som skulle hente de utenlandske troppene -

 

”… var det et polsk dampskip som var beregnet for norske styrker. Båten kunne ta 3000 mann, var jeg blitt fortalt. Jeg nevnte dette i regjeringskonferansen og spurte om vi ikke skulle benytte oss av tilbudet. Jeg fikk ingen tilslutning, og våget ikke å presse saken ytterligere. Situasjonen var for spent; nervene var i ulage hos oss alle, og da jeg ikke fant noen gjenklang for tanken om å få over noen tusen soldater, lot jeg det fare.”

 

General Otto Ruge

Det framgår av protokollen fra regjeringskonferansen 5.6.1940 at ruge skulle følge regjeringen i tilfelle reise. Men Ruge klarte dagen etter  å overtale regjeringen om at han skulle få bli i Norge og gå i krigsfangenskap og general Fleischer i stedet følge regjeringen, jevnfør kap. 4.4.

 

Fra sitatene som ovenfor er gjengitt i fra Bomann-Larsens bok ”Æresorder” framgår det at Ruge også fra 5.juni til dagen etter også skiftet standpunkt fra at kronprinsen burde bli i Norge til at han burde følge regjeringen.

 

General Ruge sitt vitneprov i rettssaken mot okkupasjonstidens kirke- og undervisningsminister fra 25.9.1940, Rangvald Skancke, belyser også situasjonen før regjeringens flukt fra Tromsø. Fra et referat i Aftenposten 28.11.1947 gjengis følgende sitat fra   Ruges vitnemål:

 

”Et spørsmål som plaget Regjeringen den gang var dette med Grunnloven og Kongen i felt. For at han skulle kunne sies å være i feIt, måtte han ha med væpnede styrker.”

 

Ruge tenker her på bestemmelsene i grunnlovens §§ 11 og 41. Ruge kommer med den samme grunnen til å ta med militære styrker til England som kronprinsen hadde framført i samtale med Ruge 4.6.1940, jevnfør avsnittet ovenfor om kronprinsen. Regjeringen fikk kun med en håndfull militære. Da gikk det an, i alle fall i teorien, å hevde at kongen er i felt, selv om det kun dreide seg om symbolske styrker. § 11 i grunnloven slår imidlertid fast at Kongen uansett ikke kan være utenfor riket i mer enn 6 måneder uten Stortingets samtykke. § 41 endrer ikke på det selv om han er i felt.

 

Her gjengis hva Ruge skreiv i et brev til Trygve Lie 5.7.1940 selv om det også er nevnt både i kap. 4.17, kap. 4.20 og kan 4.22. I Ruges brev, som er gjengitt i Lies bok” Leve eller dø” (1955) på side 235, presiserer Ruge at Norge må fortsette som krigførende. Samtidig uttrykker Ruge mistro til alle i regjeringen unntatt mottakeren, Trygve Lie, med følgende setning: 

”De er regjeringens sterke mann og De må fortsette å være det. Hadde det ikke vært for Dem i regjeringen og meg i Hæren, så hadde landet gitt seg for lenge siden.”

Det som er uomtvistelig, er at det norske forsvarets øverste militære leder, forsvarssjef Ruge, heller ville gå i tysk krigsfangenskap enn å bli med regjeringen til Storbritannia for å krige videre. Det viser i det minste at Ruge ikke hadde særlig mye krigsvilje og kamplyst tilbake for sin egen del. 

 

For øvrig finnes noen holdepunkter for at General Ruge mente at regjeringen burde fortsette som krigførende etter ankomsten til Storbritannia, men også momenter som taler for det motsatte.

 

Ruges rolle i forbindelse med den norske kapitulasjonen drøftes mer utførlig i kap. 4.22kap. 4.23 og til dels også i kap. 4.18. I kap. 4.22 drøftes også problemstillingen i relasjon til grunnlovens §§ 11 og 41 nærmere.

 

 

Lenke til neste kapittel 4.8

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren