Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

4.8 Hvilke intensjoner om krigføring hadde regjeringen før flukten? (1)

 

Riksadvokatens fortolkninger

I Stortingsmelding nr 64—1950, ”Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne”, er vedlagt et brev av 27.7.1950  fra den spesialoppnevnte konstituerte riksadvokat Øystein Thommesen, parafert av ekstraordinær statsadvokat Rolv Ryssdal. Disse ble spesialoppnevnt av justisdepartementet ved justisminister O. C. Gundersen i forbindelse med mortifikasjonssaker som ble reist mot  uttalelser i bokkladden ”We are no criminals” (1948), norsk bearbeidet versjon i boka ”Vi er ikke forbrytere” (1950) av Arne Bergsvik og i uttalelser i bøkene ”Dømmer ikke” (1948) og ”For at I ikke skal dømmes” (1949) av  Oliver H. Langeland. I dette brevet tolker riksadvokaten den dokumentasjonen som er gitt i de foregående kapitlene. Riksadvokaten gjengir et selektert utvalg av sitater fra statsrådsprotokollen av 7.6.1940, proklamasjonen til det norske folk og  Ruges tale som ble sent over Tromsø radio 9.6.1940, forsvarministerens ordre av 7.6.1940 og kommanderende admirals evakueringsordre av 7.6.1940.

 

Riksadvokaten trekker konklusjonen allerede innledningsvis i brevet  av 27.7.1950 i relasjon påstander i de tre ovennevnte bøkene:

 

”Til dette er å si at Norge utvilsomt var i krig med Tyskland i hele okkupasjonstiden.”

 

Nedenfor er Thommesens sitater og argumentasjon i  sammenheng med  den ovennevnte dokumentasjon gjengitt in ekstenso fra side 3 og 4 i brevet av 27.7.1950.  Her er også et innskutt avsnitt om telegramutvekslingen mellom den norske og tyske overkommandoen 8. og 9. juni 1940 som tas med for helhetens skyld.  Forfatteren av dette nettstedet sine kommentarer er satt inn i mellom. Siden brevet følger som vedlegg til stortingsmelding 64-1950, er det all grunn til å anta at den argumentasjon som riksadvokaten her legger fram i relasjon til nevnte dokumentasjon er sammenfallende med justisdepartementets syn pr 1950.

 

Om statsrådsprotokollen 7.6.1940.

Riksadvokat Thommesen:

 

”Den krigstilstand som inntrådte den 9. april 1940, ble ikke brakt til opphør 9. juni samme år. En eventuell bestemmelse om fredsslutning måtte fra norsk side være blitt truffet av Kongen i statsråd. Det er helt på det rene at noen slik beslutning ikke er truffet. Da det til slutt ble hensiktsløst å fortsette kamphandlingene i Norge, ble det tvert om i statsråd den 7. juni 1940 protokollert:

 

«Under henvisning til de før refererte uttalelser fra  Stortingspresidenten på Stortingets møte på Elverum og fra Kommanderende General, finner Regjeringen å måtte tilråde at

Kongen, Kronprinsen og Regjeringen, Stortingets president og så mange av de embetsmenn som har fulgt med Regjeringen, og av Armeen, Marinen og Luftvåpenets offiserer som mulig flytter over til et alliert land, for derfra å opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge.»

 

Den innstilling Kongen bifalt, gikk ut på

«at Kongen, Kronprinsen og Regjeringen flytter over til et alliert land og bekjentgjør det for almenheten ved en proklamasjon som senere vil bli fremlagt.»”

 

Kommentar:

Som nevnt i kap. 4.3 må statsrådsprotokollen fra 7.6.1940 være det dokument som har den høyeste formelle status når det gjelder å tolke bakgrunnen for den norske kapitulasjonen i juni 1940. Derved blir statsrådsprotokollen også det viktigste dokumentet for å tolke hvilke intensjoner regjeringen hadde ved flukten til England.

 

Riksadvokat Thommesen har rett i at det aldri ble tatt noen bleslutning av regjeringen om å slutte fred med Tyskland. Den beslutningen regjeringen tok var at all motstand mot fienden i Norge måtte opphøre betingelsesløst. I praksis ble forsvarssjef Ruge beordret til å inngå en betingelsesløs våpenstillstandsavtale med Tyskland. Ved en slik framgangsmåte måtte regjeringen forvente at tyskerne ville stille krav om en tilnærmet betingelsesløs norsk kapitulasjon. Det var det som skjedde i praksis. Verken fra norsk eller tysk side ble det under 2. verdenskrig satt fram noe tilbud om å forhandle om en fredsavtale så langt forfatteren kjenner til. Derimot forsøke Quisling uten å lykkes å få i stand en fredsavtale med tyskerne. For forskjellen mellom våpenstillstand, kapitulasjon og fred vises til kap. 5.2.

 

Intensjonen for flukten framgår tydelig av det første sitatet ovenfor: ”...å opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge.”.

 

Hensikten med flukten utdypes også ved setningen:

 

”Vi mener at en sånn flytning vil være av den største betydning for framtiden, for så lenge som Kongen og Regjeringen fortsetter sin virksomhet i et fritt land, så lenge vil det være vanskelig for fienden å kunne etablere en lovlig regjering i Norge.

 

Så er spørsmålet om det ved å flykte for ”...å opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge” likevel også ligger implisitt at krigen mot Tyskland skulle føres videre? For å kunne svare på det, må den helt sentrale setningen fra statsrådsprotokollen, som riksadvokaten ikke nevner, også siteres:

 

”Under disse forhold, og fordi det har vist seg umulig å skaffe Hæren den nødvendige ammunisjon og annet krigsmateriell, vil det være håpløst for Norge å fortsette krigen.”

 

Når det i statsrådsprotokollen i en slik sammenheng står ”Norge”, så må den eneste riktige tolkingen være ”Norge som stat”. Her er ingen forbehold om at det kun er i relasjon til de norske styrkene, som befinner seg i Norge, hvor situasjonen er så håpløs at krigen ikke kan fortsette. Den eneste rimelige fortolkningen er at Norge som stat ikke kan fortsette krigen. I kap. 4.10 er regjeringens grunner for å flykte drøftet mer inngående.

 

Regjeringens ordre via forsvarministeren av 7.6.1940 om betingelsesløst å opphøre all motstand mot fienden kunne vanskelig fortolkes annerledes enn at det var den norske statens øverste myndighet som ga denne ordren til rikets øverste militære myndighet, med samtidig pålegg til forsvarssjefen om å overbringe regjeringens beslutning om en ensidig norsk våpenstillstand til fienden. At den norske staten derved også måtte kapitulere betingelsesløst er ikke annet enn en forutsigbar og naturlig konsekvens. Dette kommenteres videre i kap. 4.9 om forsvarsministerens ordre.

 

Men så står det også i protokollen at så mange ”... av Armeen, Marinen og Luftvåpenets offiserer som mulig…” skal følge med regjeringen på flukten. Riksadvokaten tolker formodentlig dette som det viktigste beviset for at regjeringen likevel hadde en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland. Mot en slik tolking kan føres en rekke argumenter:

 

· UK-45 på side 56 i kap. VI i bind I:

             ”… Generalstabens offiserer var  i villrede om Regjeringens planer. Regjeringen var også selv i uvisshet om hvorvidt det kunne settes opp avdelinger av Hæren i utlandet, og den reiste selv hemmelig og i all hast.” Stort klarere kan det ikke sies at regjeringen Nygaardsvold verken hadde kommunisert ut noe om konkrete fortsatte planer om aktiv krigføring mot Tyskland eller faktisk i det hele tatt hadde slike planer.

· 3.6.1940 (første regjeringskonferanse): Punkt 2 i protokollen lyder: ”En besluttet at i tilfelle regjeringen må reise ut av landet så tar den med seg det som er igjen av vår marine, men ikke mere soldater enn de som melder seg frivillig.” En skulle tro at en regjering, som hadde planer om fortsatt aktiv krigføring i mot en formidabel fiende, trengte så mange soldater som mulig. For øvrig er det ikke protokollført noe i protokollene  fra regjeringskonferansene i Tromsø som kan tolkes dit hen at regjeringen hadde noen planer om videre aktiv krigføring mot Tyskland etter flukten.

·  Orlogskaptein E.A. Steen opplyser at både de norske flyktende fartøy og fly var uten stridsverdi. Dette var regjeringen selvfølgelig også klar over. Men siden de kunne frakte seg selv over til Storbritannia, var det ikke noen grunn til å la tyskerne få noen som helst nytte av dem. Dette framstår som en svært plausibel grunn til at disse ynkelige restene av det norske forsvarets materiell tross alt ble beordret til å flykte selvgående.

· Regjeringen kunne ha rekvirert et stort antall sivile båter, deriblant flere hurtigruteskip for å frakte soldater fra Hærens 6. divisjon over til Storbritannia.  I UK– 45 opplyses ar britene tilbød å frakte 3000 norske soldater over til Storbritannia, men regjeringen avslo.

· General Fleischer opplyser i ”Etterlatte papirer” (1973) på side 89 at han var svært oppgitt over at Londonregjeringen ikke trenge noen av de 4000-5000 soldatene fra Hærens 1. divisjon som sommeren 1940 var internert i Sverige. Selv offiserene var uønsket. På side 69 i samme bok opplyser Fleischer at han 7.6.1940 ble anmodet ”...om å følge med ut av landet som regjeringens militære rådgiver.” Regjeringen trengte militære råd, ikke noen hærfører.

· UK- 45  opplyser at forsvarsminister Ljugberg ga uttrykk for følgende: ”Han mener at det var de militære sjefers sak i tilfelle å rette henstilling til offiserene om å reise ut avlandet.”  Videre i denne sammenheng står det i UK– 45: ”Kommisjonen mener at en ordre fra Regjeringen hadde vært nødvendig hvis den ønsket at et større antall av Hærens offiserer skulle ha fulgt med til Storbritannia.”

· Regjeringen utnevnte heller ikke noen ny forsvarssjef eller etablerte noen ny Forsvarets overkommando før 6.2.1942. Det burde den åpenbart ha gjort hvis den på alvor mente å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i juni 1940.

· Kronprinsens ønske om å bli tilbake var uforenelig med fortsatt aktiv krigføring. Det er verd å merke seg at ordlyden i forsvarsministerens ordre var klar 6. juni, og den ble ikke senere endret. 7. juni var det ikke avklart om kronprinsen skulle få lov til å være tilbake i Norge. Kronprins Olav kunne 7. juni 1940 ikke igjen ha tilbudt seg å bli igjen i Norge, dersom forsvarsministerens ordre om at motstanden mot fienden måtte opphøre, hadde forutsatt at den aktive krigføringen mot Tyskland ville bli videreført av norske stridskrefter under regjeringens ledelse fra utlandet.  I regjeringens begrunnelse for ikke å akseptere at kronprinsen kunne bli tilbake, slik den framkommer i statsrådsprotokollen fra 7. juni, er det ikke anført noe om at Norge ønsker å fortsette aktiv krigføring mot Tyskland. Regjeringen angir konstitusjonelle grunner og hensynet til kongehuset som årsakene til at kronprinsen ikke kan bli tilbake.

· Kongen var utsatt for et krysspress og svært i tvil om han og kronprinsen skulle bli tilbake i Norge. 4 juni 1940 overtalte Johan Anker Kongen til å bli tilbake. Kongen sendte beskjed til den britiske regjering om at han ikke ville flykte. Allerede dagen etterpå klarte den britiske sendemann Dormer å overtale eller snarere presse Kongen til å flykte likevel. Poenget er at dersom Kongen og Kronprinsen hadde blitt tilbake, ville Kongen sannsynligvis vært nødt til å utnevne en ny regjering. Da hadde Londonregjeringen i alle fall ikke hatt noen konstitusjonell basis for videre krigføring mot Tyskland. I Tromsø i begynnelsen av juni 1940 var det fortvilelse og frykt som rådet i statsapparatet, ikke krigsvilje.

· Mowinckelplanen var uforenelig med fortsatt aktiv krigføring mot Tyskland. Ut i fra protokollen i fra den første regjeringskonferansen 6. juni vet vi at hele regjeringen stilte seg bak ordren om at motstanden mot fienden måtte opphøre. Heller ikke i protokollen fra denne regjeringskonferansen er nevnt noen betingelser for at motstanden skulle opphøre. Ved forsvarsministerens ordre 7. juni til Forsvarets overkommando om at motstanden mot fienden måtte opphøre, var det ennå ikke avklart om Mowinckelplanen om en demarkasjonslinje i Nord- Troms ville bli godtatt av tyskerne. Tidsfristen gikk først ut 8.6.1940 kl. 14. Denne planen utelukket en aktiv krigstilstand mellom Norge og Tyskland, og var i realiteten et forslag om en prelimnær fredsavtale. Kjell Fjørtoft skriver i sin bok ”På feil side” side 14 om Mowinckelplanen: ”I dette forslaget er punkt 3 direkte oppsiktsvekkende. Regjeringen sier seg her villig til å love at den «ikke skal gjøre noe krigstiltak» mot «landet sør for grensen», som dermed skal være tysk okkupert område. Noe som innebærer at regjeringen samtidig også fraskriver seg retten til å frigjøre — eller være med på en frigjøring av — den tysk—okkuperte delen av Norge så lenge krigen mellom Tyskland og de allierte pågår. Forslaget innebærer i realiteten samtidig en våpenstillstandsavtale med Tyskland for den tid krigen pågår.”

· Heller ikke mannskapsmessig for øvrig var regjeringen bemannet for å føre noen krig. Sigmund Skard skriver i sin biografi ”Mennesket Halvdan Koth” (1982) om Londonregjeringens arbeidsforhold etter ankomst til England på side 170:”Det var lite av mannskap, i oppstarten kun  20 - 30 menneske i åtte kontorrom.”

· UK- 45 opplyser følgende om personalsituasjonen: ”I forbindelse med dette bør det merkes at det fremdeles var få sivile som ble anmodet om å følge Regjeringen. Dette gjaldt således også departementenes høyere funksjonærer. Det ble derfor i den første tid i London meget vanskelig om fagkyndig hjelp i statsadministrasjonen, ikke minst i Forsvarsdepartementet.”UK– 45 opplyser i den sammenheng at forsvarsminister Ljungberg kun hadde med seg en departementfunksjonær til England. Følgelig bestod forsvarsdepartementet kun av to personer den første tiden.

· General Ruge opplyste at regjeringen før flukten var opptatt av grunnlovens bestemmelser i §§ 11og 41 i relasjon til kongens fravær fra riket. Ved å medbringe et etiketteforsvar kunne man til en viss grad hevde at kongen var i felt. Da kunne kongen i det minste være borte fra riket i inntil 6 måneder uten at noen midlertidig utøver for bestyrelsen av riket trengte å bli utnevnt. Kronprins Olav var opptatt av den samme problematikken.

· I regjeringskonferansen 5.6.1940 bestemte regjeringen ”….at i tilfelle reise skulle general ruge følge regjeringen”. Dagen etter klarte Ruge å overtale regjeringen til at han fikk bli tilbake mens general Fleischer i stedet skulle følge regjeringen. For det første synes det fullstendig uhørt at en regjering, som ville fortsette med aktiv krigføring, ikke trengte sin øverste militære leder. For det andre er det enda mer uforståelig at regjeringen heller ikke syntes det var nødvendig å beordre stabsoffiserene verken til Ruge eller Fleischer til å følge med på flukten, dersom den hadde noen planer om å krige videre. Offiserer ville uansett vært nødvendig for å utdanne, bygge opp og lede nye norske stridskrefter i Storbritannia. 

· I alle de memoarbøker som medlemmene av Londonregjeringen har gitt ut, er det så langt forfatteren av dette nettstedet har fått med seg, ikke noe sted anført en påstand om at regjeringen Nygaardsvold hadde noen klar plan eller intensjon om fortsatt aktiv krigføring mot Tyskland etter at flukten var gjennomført.

· Regjeringsmedlemmene visste at den kom til Storbritannia som gjester, og de visste ikke hva som ventet dem der. UK– 45: Regjeringen var også selv i uvisshet om hvorvidt det kunne settes opp avdelinger av Hæren i utlandet, og den reiste selv hemmelig og i all hast.” Utenriksminister Halvdan Koth forteller at da regjeringen kom til Glasgow med ”Devonshire” var det ingen som spurte hvor den ville være. ”Dei vart utan noko snakk sendt til London”.

· Til sist nevnes at det kan antas at den flyktende regjeringen ville ha prøvd å få en gjensidig militærpolitisk allianse med Storbritannia straks etter ankomsten dersom den hadde en omforent plan om fortsatt aktiv krigføring i mot Tyskland. Formodentlig ville da et krav om fortsatt aktiv alliert krigføring i mot tyskernes okkupasjon av Norge kunne fått større gjennomslagskraft. Noen medlemmer av regjeringen, Fjelstad og Nilsen hadde 5.9.1940 gitt Nygaardsvold et PM hvor de foreslo en fast politisk forbundsavtale med Storbritannia, men utenriksministeren var sterkt i mot, se Koths bok ”For fred og fridom i krigstid” (1957) side 281-283. Koth fikk det som han ville i dette spørsmålet, og Londonregjeringen inngikk aldri noen gjensidig militærpolitisk forsvarspakt med Storbritannia under 2. verdenskrig. Den ble først en realitet da NATO- pakten ble undertegnet i 1949. Se også kap. 10.1.

Ovenfor er gjengitt en rekke grunner til at regjeringen ikke kan ha hatt noen klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot tyskland i fra Storbritannia. Likevel valgte de å ta med noen fly o båter uten stridsverdi. Mulige årsaker til dette valget er drøftet i kap. 4.10.

 

Så kan man selvfølgelig hevde at Londonregjeringen i praksis valgte å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland etter ankomsten til Storbritannia. Dette spørsmålet drøftes ikke her, men i kap. 10.

 

Likeledes drøftes general Ruges soloutspill i sammenheng med kapitulasjonsforhandlingene om at regjeringen skulle fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland fra utlandet i kap. 4.20 og til dels i kap. 4.23.

 

 

Lenke til neste kap. 4.9