Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

4.9 Hvilke intensjoner om krigføring hadde regjeringen før flukten? (2)

 

Riksadvokatens fortolkninger forts.

I Stortingsmelding nr 64—1950, ”Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne”, er vedlagt et brev av 27.7.1950  fra den spesialoppnevnte konstituerte riksadvokat Øystein Thommesen, parafert av ekstraordinær statsadvokat Rolv Ryssdal. I brevet forsøker riksadvokaten å bevise at regjeringen Nygaartsvold hadde en klar intensjon om å fortsette krigen mot Tyskland da den flyktet fra Norge 7.6.1940.Her fortsettes gjennomgangen av riksadvokatens begrunnelser i ovennevnte brev med innskutte kommentarer i relasjon til proklamasjonen til det norske folk og  Ruges tale som ble sent over Tromsø radio 9.6.1940, forsvarministerens ordre av 7.6.1940 og kommanderende admirals evakueringsordre av 7.6.1940.

 

Om proklamasjonen

Riksadokat Thommesen:

 

”I Kongens og Regjeringens proklamasjon til det norske folk av 7. juni er det også gitt klart uttrykk for at krigen fortsatte. Det heter blant annet:

 

«Forsvarets Overkommando har derfor rådd Kongen og Regjeringen til foreløpig å oppgi kampen innenlands. Og Kongen og Regjeringen har funnet det som sin plikt å følge dette råd. De flytter derfor nå ut av landet.

 

Men de oppgir ikke dermed kampen for å gjenvinne Norges selvstendighet. Tvert imot — de vil holde fram med den utenfor landets grenser.

— — —

Norges Konge og Norges Regjering vil i denne kampens tid være de frie talsmenn for det norske folks nasjonale krav. De vil så langt som det er gjørlig opprettholde det norske rikes selvstendige liv, således at ingen av de rettigheter som tilkommer en fri stat, skal bli forspilt. Det vil være deres oppgave å verne om landets og folkets politiske rettsgrunnlag, så vårt fedreland i seirens stund med myndighet kan tre fram og hevde sin nasjonale frihet.

 

Det norske Stortings president står sammen med Konge og Regjering i denne kamp. Likeens sjefene for Norges hær og orlogsflåte»”

 

Kommentar:

Proklamasjonen er et innklistret vedlegg til statsrådsprotokollen av  7.6.1940. I uttalelsen fra statsminister Nygaardsvold, som er gjengitt i statsrådsprotokollen fra 7.6.1940, vises til proklamasjonen. Nygaardsvold hadde undertegnet begge dokumentene. Proklamasjonen kan derfor ikke tolkes videre enn det som framgår av Nygaardsvolds uttalelse slik den er gjengitt i statsrådsprotokollen. Nygaardsvold anfører som nevnt i statsrådets offisielle protokoll at hensikten med regjeringens flukt  er:

 

”...å opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge.”.

 

Videre utdypes hensikten med at så lenge denne lovlige regjeringsmakten opprettholdes

 

”...vil det være vanskelig for fienden å kunne etablere en lovlig regjering i Norge.

 

Denne offisielle grunngivningen for flukten bekreftes også ved kongens uttalelse slik den er gjengitt i statsrådsprotokollen fra 7.6.1940. Her uttaler kongen:

 

”...at det eneste han og Regjeringen i den foreliggende situasjon hadde å gjøre var å reise fra Norge for i et fremmed land å fortsette arbeidet til Norges beste.”

 

Kongen sier ikke noen ting om å fortsette krigen.

 

Nå står det  ikke noe i proklamasjonen som går ut over de begrunnelsene for flukten som Nygaardsvold la fram i sin protokollførte tale 7.6.1940. Proklamasjonen har et annet publikum enn  statsrådsprotokollen, hele det norske folk. Hovedbudskapet i proklamasjonen synes å være fokusert i to retninger.

 

På den ene siden ønsker man å gi noen trøstens ord til det norske folk fordi krigen mot tyskerne var fullstendig tapt. På den annen side ønsket man best mulig å unnskylde at kongen og regjeringen valgte å flykte og derved forlate sitt folk. Når den unnskyldende grunngivingen for flukten settes ord på, brukes ”kamp” ikke ”krig”. ”Kamp” er et mye mer tøyelig begrep enn ”krig”. Bruken av begrepet ”kamp” i proklamasjonen må ses på som et politisk uttrykk for hva Kongen og regjeringen vil foreta seg for å nå fluktens hovedmål. Hvis hovedmålet med flukten hadde vært å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland, så måtte en kunne forvente at det hadde framgått klart og tydelig både i statsrådsprotokollen og i proklamasjonen.

 

Hovedmålet med Kongens og Londonregjeringens kamp er formulert slik i proklamasjonen som riksadvokaten også siterer:

 

”De vil så langt som det er gjørlig opprettholde det norske rikes selvstendige liv, således at ingen av de rettigheter som tilkommer en fri stat, skal bli forspilt. Det vil være deres oppgave å verne om landets og folkets politiske rettsgrunnlag, så vårt fedreland i seirens stund med myndighet kan tre fram og hevde sin nasjonale frihet.”

 

Dett er politiske formuleringer, ikke krigerske. Men så står det videre i neste setning:

 

”Det norske Stortings president står sammen med Konge og Regjering i denne kamp. Likeens sjefene for Norges hær og orlogsflåte.”

 

Det er ikke så rart at regjeringen i den situasjonen den var kommet i, så seg tjent med å få med seg noen militære rådgivere. General Fleischer var seg i alle fall bevisst at det var denne rollen han skulle ha da han 7.juni ble beordret til å bli med til Storbritannia. Ikke går det an å føre noen krig med bare en general og en admiral heller.

 

For øvrig er det verd å merke seg at det var general Ruge som var sjef for Norges hær i egenskap av kommanderende general både da proklamasjonen ble godkjent i statsråd 7.6.1940, og da den ble kringkastet 2 dager senere. Det er litt vanskelig å forstå hvordan Ruge kunne stå og kjempe sammen med regjeringen når det allerede var klart at han skulle gå i tysk krigsfangenskap.

 

Historieprofessor  Hans Fredrik Dahl  oppsummerer i en artikkel i Dagbladet 10.11.2013 følgende om regjeringens ordbruk:

 

”Heller ikke regjeringen i London var sikker. Den brukte i alle fall ikke ordet «krig» om situasjonen før i oktober 1940, men foretrakk gjennom hele sommeren å si «strid» og «kamp» om sitt eget strev for å overleve. Altså politiske begreper.”

 

Hvordan Londonregjeringen i praksis forholdt seg til videre krigføring mot Tyskland drøftes ikke her, men i kap. 10.

 

Om forsvarministerens ordre

Riksadvokat Thommesen:

 

”Da Kongen og Regjeringen den 7. juni forlot landet, mottok Forsvarets Overkommando samme dag en ordre fra forsvarsministeren, hvor det heter:

 

”«Da de allierte stridskrefter forlater Norge og da det har vist seg umulig å skaffe det nødvendige krigsmateriell må også vår egen motstand mot fienden her i Nord-Norge opphøre for å spare denne landsdel for ytterligere ødeleggelser.

 

Kongen og Regjeringen med overkommandoen for Hæren og Marinen vil fra et sted utenfor Norge vareta landets interesser under den pågående krig som fortsettes på andre fronter.

 

Forsvarets overkommando ordner avviklingen av de gjenværende norske stridskrefter på en slik måte at landsdelen og dens befolkning, deri innbefattet de militære avdelinger som oppløses, får minst mulig ulemper av denne situasjonsendring. Forsvarssjefene skal herunder samarbeide med de sivile myndigheter.

 

Sjefen for 6. divisjon følger Kongen og Regjeringen.

 

Marinen flyttes til et annet operasjonsfelt overensstemmende med ordre fra Sjøforsvarets Overkommando i den utstrekning denne bestemmer.»”

 

Kommentar:

Her må det presiseres at hele regjeringen stod bak forsvarsminister Ljungberg sin ordre til forsvarssjef Ruge om at motstanden mot fienden måtte opphøre. Dette framgår klart av protokollen fra den formodentlig første regjeringskonferansen 6.6.1940 og indirekte også av Nygaardsvold sin erklæring i statsrådsprotokollen fra 7.1.1940 om at det vil ”...være håpløst for Norge å fortsette krigen”. I talen over BBC uttalte Nygaardsvold 25.6.1940:

 

”Det stod da ingen annen utvei åpen enn å nedlegge våpnene og sende våre tapre offiserer og soldater hjem.”

 

Regjeringens ordre av 7. juni, gitt ved forsvarsministeren, hvor ordlyden var klar 6. juni, om at motstanden mot fienden måtte opphøre var rundt formulert. Ordren kunne godt latt seg gjennomføre både om Mowinckelpanen om en demarkasjonslinje, eller om kronprins Olav gjentatte tilbud på avreisedagen 7. juni om å bli tilbake, hadde blitt gjennomført. Om kronprinsen skulle være med på flukten, ble som nevnt i kap. 4.7 ikke avklart før avreisedagen 7. juni. Mowinckelplanen fikk først sin endelige avklaring dagen etter kl. 14.

 

Også general Fleischer var frustrert over de uklare og runde formuleringene i ordren, jevnfør kap. 4.7. At Nord-Norge i ordren var spesielt nevnt, skyldtes selvfølgelig at det kun var her det fortsatt pågikk kamper. Alle norske militære styrker i Sør-Norge som ikke hadde flyktet til Nord– Norge eller til utlandet, hadde kapitulert eller inngått betingelsesløs våpenstillstandsavtale. Ordren medførte at alle norske militære styrker, som tidligere ikke hadde gjort det, skulle legge ned våpnene.

 

I ordren er det ingen stadfesting av at Norge som stat vil fortsette som aktivt krigførende mot Tyskland. I stedet serveres selvfølgeligheten om at krigen fortsetter på andre fronter. Men hvem sin krig?

 

I ordren om at motstanden mot fienden måtte innstille var det ikke knyttet noen som helst vilkår. Om så hadde skjedd, ville det kunnet forsinke den våpenstillstandsavtalen regjeringen sårt trengte. Det ble i proklamasjonen til det norske folk sagt:

 

”Fortsatt kamp ville bare føre til fullstendig ødelegging for de landsdeler som enda er frie. For tyskerne sparer i sin krigsførsel likeså lite de fredeligste byer og bygder som de militære motstandskrefter.”

 

Forsvarsminister Birger Ljungberg var offisersutdannet med krigsskolens øverste avdeling i 1906 og den militære høyskolen i 1909. Han avsluttet sin militære karriere som generalmajor. Han kan derfor som forsvarsminister i juni 1940 ikke ha vært så naiv at han trodde han bare kunne gi ordre om at det norske forsvaret ensidig og betingelsesløst skulle legge ned alle våpen, og så ferdig med det.

 

Han må ha forstått at en slik betingelsesløs ordre om total norsk våpennedleggelse måtte innebære at ordren av tyskerne måtte i praksis bli oppfattet som en kapitulasjon fra den norske stat sin side. Videre må han ha forstått at tyskerne som en konsekvens av den betingelsesløse norske totale våpennedleggelsen ville komme med et krav om en folkerettslig binnende kapitulasjon hvor Norge som stat kapitulerer overfor den tyske stat. Det kan ikke være noen tvil om at den tyske overkommandoen i Norge oppfattet situasjonen slik og handlet deretter, jevnfør kap. 4.16. I Sør- Norge hadde tyskerne sørget for at det ble inngått kapitulasjonsavtaler eller våpenstillstandsavtaler etter hvert som norske stridsenheter la ned våpnene. Når det nå ble gitt ordre om betingelsesløs norsk total våpennedleggelse, måtte en forvente at tyskerne ville kreve tilnærmet betingelsesløs norsk kapitulasjon, hvor Norge som stat kapitulerer med de folkerettslige følger en slik kapitulasjon innebærer. Resultatet ble også slik. Trondheimskapitulasjonen drøftes og tolkes i flere etterfølgende kapitler.

 

Det paradoksale er at det faktisk fantes andre muligheter enn en betingelsesløs norsk kapitulasjon. Hvis regjeringen hadde hatt en intensjon om å fortsette med aktiv norsk krigføring i mot Tyskland etter flukten, måtte dette ha framgått tydelig i forsvarsministerens ordre på en måte som ikke var til å misforstå. Da ville det vært klart at det kun ble gitt ordre om en ensidig norsk våpennedleggelse i Norge, og at en kapitulasjon ikke var aktuelt. Hvis det i ordren hadde stått følgende, ville det ikke blitt noen Trondheimskapitulasjon:

 

Da de allierte stridskrefter forlater Norge, og da det har vist seg umulig å skaffe det nødvendige krigsmateriell, må FOK sørge for en ensidig norsk våpennedleggelse og demobilisering av de styrker som da befinner seg i Norge og informere fienden om dette. Kongen og Regjeringen med overkommandoen for Hæren og Marinen vil fra et sted utenfor Norge fortsette krigen mot Tyskland med de midler som regjeringen måtte råde over.

 

Men det stod ikke det. Likevel var ordren så rundt formulert at Ruge kunne ha nøyd seg med en ensidig norsk våpennedleggelse uten å inngå kapitulasjonsavtaler. Da ville det ikke vært noen folkerettslige hindringer for at regjeringen kunne fortsette med aktiv krigføring i fra Storbritannia. Dette drøftes videre i kap. 4.28.

 

 

Om kommanderende Admirals ordre

Riksadvokat Thommesen:

 

”På grunnlag av denne meddelelse utstedte Kommanderende Admiral en evakueringsordre, hvor de fartøyer som skulle forlate landet ble navngitt, og hvor det heter:

 

«For besetningen på ovennevnte fartøyer er evakueringen ordre.»”

 

Kommentar:

Uthevingen i setningen ovenfor tilsvarer den som er gjort i riksadvokatens brev.

 

Det er riktig at de eneste militære mannskaper som fikk ordre om å flykte, var besetningen på de fartøy og fly som evakueringsordren omfattet. Egentlig skulle man tro at denne opplysningen taler mye mer for at regjeringen ved flukten ikke hadde noen intensjon om fortsatt krigføring mot Tyskland enn det motsatte. Som nevnt i forrige kap.4.8 måtte så mange som mulig av regjeringens norske soldater vært beordret til å flykte, dersom regjeringen hadde hatt en seriøs intensjon om at krigen mot Tyskland skulle føres videre. Da ville det vært naturlig å beordre de flyktende båtene til å frakte så mange soldater som mulig.

 

Årsakene til at regjeringen valgte å beordre de militære fly og båter som kunne frakte seg selv til å flykte, er drøftet i neste kap. 4.10.

 

Om telegramutvekslingen om våpenstillstandsavtalen

Riksadvokat Thommesen:

 

”Den 8. juni innledet general Ruge forhandlinger om overgivelse av de gjenværende norske stridskrefter, og han mottok den 9. juni et radiotelegram fra den tyske overkommando med anmodning om å sende en befullmektiget forhandler til Trondheim og en til Narvik. Daværende oberstløytnant Roscher Nielsen reiste til Trondheim og daværende oberstløytnant Wrede Holm til Narvik. Fiendtlighetene opphørte fra begge sider kl. 24 natten mellom 9. og 10. juni.”

 

Kommentar:

De opplysningene Thommesen kommer med i denne sammenheng er middels talt mangelfulle hvis en skal få noen dypere forståelse av telegramutvekslingen og betydningen av den. Disse spørsmålene drøftes i kap. 4.11.

 

Om Ruges radiotale

Riksadvokat Thommesen:

 

”Kongens og Regjeringens proklamasjon av 7. juni til det norske folk ble først kringkastet den 9. juni om ettermiddagen. Forskjellige grunner bevirket at man måtte vente med kunngjøringen — den måtte således ikke komme før Kongen og Regjeringen var utenfor tysk rekkevidde —, og det ble derfor overlatt til general Ruge å ordne med kunngjøringen.

 

Umiddelbart etter kringkastingen av proklamasjonen kom så forsvarssjefen, general Ruges melding av 9. juni. Han uttalte blant annet:

 

«Dere har hørt Kongens og Regjeringens proklamasjon. Motstanden i Nord-Norge skal opphøre, til tross for at vi i dag står ubeseiret her. Det er gjort for å spare denne landsdel for ytterligere ødeleggelse.

— — —

Men krigen fortsetter på andre fronter, — nordmenn er med i striden der.»”

 

Kommentar:

Ruge nevner i talen den selvfølgelighet at krigen fortsetter på andre fronter. At nordmenn, som frivillige soldater, også ville være med på andre fronter i krigen var noe Ruge kunne regne med, og vel også en selvfølgelighet de fleste i det norske folk også regnet med. Det var alminnelig kjent at nordmenn hadde deltatt både i den spanske borgerkrigen og i vinterkrigen i Finland som frivillige. Ruge kjente sikkert også til at nær 1000 norske menn (hovedsakelig hvalfangere på veg hjem i fra Antarktis) hadde blitt innkvartert i en leir i Dumfries i Skottland fordi de ønsket å melde seg til krigstjeneste for de allierte, se kap. 10.2.

Behendig utelater Thommesen  en uttalelse i radiotalen som kanskje ikke passer helt inn i Thommesens argumentasjon:

 

 ”Glem ikke den tiden da vi stred sammen med våpen i hånd, glem ikke dem som ga sitt liv i striden eller dem som falt som uskyldige ofre for flyangrepene.”

 

Det er nærliggende å tolke Ruge dit hen at den tiden ”... da vi stred sammen med våpen i hånd...” var forbi.

 

Riksadvokatens konklusjon

Riksadvokat Thommesen:

 

”Den 10. juni ble det så undertegnet to overenskomster, den ene i Trondheim av representanter for de to overkommandoer, den annen på Bjørnefjell av en representant for den norske overkommando og general Dietl i hans egenskap av leder for de tyske styrker i Narvik-området.

 

Det ble altså i juni 1940 på forskjellig vis gitt klart uttrykk for at krigen fortsatte, og på samme måte som det i provisoriske anordninger utferdiget i tidsrommet 9. april — 7. juni ble uttalt at landet var i krig, ble dette også gjort senere.”

 

Kommentar:

Omstendighetene omkring Bjørnefjells– og Trondheimsavtalene og tolkingen av selve avtalene drøftes fra kap. 4.11 og i de etterfølgende kapitlene.

 

Thommesen viser i sitatet gjengitt ovenfor til noen eksempler på at Londonregjeringen i sine provisoriske anordninger allerede sommeren 1940 uttalte at landet var i krig. Dette kommenteres i kap. 10.2.

 

Forhåpentligvis er det ikke like klart for leseren av dette og det foregående kapittelet, som det var for riksadvokat Thommesen i 1950, at regjeringen ved avreisen fra Tromsø i juni 1940 hadde gitt tydelig uttrykk for at Norges krig mot Tyskland fortsatte.

 

”Ny Norsk Kvitbok”

I juli 1940 utga utenriksdepartementets pressekontor ”Ny Norsk Kvitbok” som inneholder en del taler, utredninger og erklæringer fra sentrale norske aktører i tidsrommet t.o.m. 17.7.1940. I kap. 10.2 er gjengitt en del sitater i fra hva disse sentrale aktørene, Kongen, Nygaardsvold, Koth, Hambro og regjeringen sett under ett uttalte etter ankomsten til London om regjeringens intensjoner for framtida. Hovedkonklusjonen er entydig:

 

Ingen av aktørene nevner noe om en intensjon om fortsatt aktiv krigføring mot Tyskland.

 

Lenke til neste kap. 4.10