Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Hjem

 

Kapittel 4 Kapitulasjons-komplekset

 

4.1            Folkeretten og den norske                  kapitulasjonen      

4.2            Mowinckelplanen

4.3            Statsråd 7.6.1940

4.4            Regjeringskonferanser i Tromsø i                  juni 1940

4.5            Proklamasjonen til det norske folk                  og Ruges tale

4.6            Regjeringens ordre

4.7            Vurderinger fra noen sentrale                  involverte om junidagene i Tromsø

4.8            Hvilke intensjoner om krigføring                  hadde regjeringen før flukten? (1)

4.9            Hvilke intensjoner om krigføring                  hadde regjeringen før flukten? (2)

4.10          Hvorfor flyktet regjeringen?

4.11         Våpenstillstandsavtalen og                  Bjørnefjellsavtalen

4.12          Tyske og norske forarbeider,                  fullmakter og forutsetninger før                  Trondheimsforhandlingene

4.13         Trondheimsavtalen av 10.6.1940

4.14          Narviksavtalen og                 gjennomføringsavtalen

4.15          Avtalekomplekset og striden om                  tolkingen

4.16          Opplysninger fra                  Trondheimsforhandlerne

4.17          Historieprofessor Magne Skodvin

4.18          Status til de rømte stridskreftene

4.19          Striden om oversettelsen og                  preambelen

4.20          Striden om fullmaktene

4.21          ”zu Land, zu Wasser und in der                  Luft”

4.22          Gåten Ruge (1)

4.23         Gåten Ruge (2)

4.24         General Fleischers etterlatte                  papirer

4.25          Kollektiv hukommelsessvikt i                  Skanckesaken

4.26          Høyesterett og kapitulasjonen

4.27          Hemmeligholdelse

 

Dette kapitlet har følgende vedlegg:

 

Til kap. 4.11:                 Bjørnefjellskapitulasjonen med tillegg i tysk tekstversjon

 

Til kap. 4.17:         Magne Skodvin og avispolemikken

 

Til kap. 4.21:         Den franske våpenstillstandsavtalen

 

Til kap. 4.21:         Den nederlandske kapitulasjonsavtalen

 

Til kap. 4.21:         Den belgiske kapitulasjonsavtalen

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

Sammendrag kapittel 4. Kapitulasjonskomplekset

 

Den telegrafiske våpenstillstandsavtalen

7.6.1940 beordret regjeringen Nygaardsvold ved forsvarsministeren Forsvarets overkommando til å sørge for at motstanden mot fienden måtte opphøre fordi situasjonen for de norske styrkene ved Narvikfronten hadde blitt uholdbar, etter at britene bestemte seg for å avslutte sitt militære engasjement. Samtidig ble det gitt ordre om følgende: ”Marinen flyttes til et annet operasjonsfelt overensstemmende med ordre fra Sjøforsvarets Overkommando i den utstrekning denne bestemmer.” Se kap. 4.6.

 

Forsvarssjef Ruge tok da telegrafisk kontakt med den tyske overkommandoen i Norge og inngikk pr telegram en  i fra norsk side betingelsesløs våpenstillstandsavtale gjeldene for hele det norske forsvaret fra 9.6.1940 kl 24. Under telegramutvekslingen stilte tyskerne krav om at det måtte sendes to forhandlere med ubegrensede fullmakter, en til general Dietel ved Narvikfronten og en til den framskutte tyske overkommandoen i Trondheim. Det var tydelig at det skulle inngås skriftlige kapitulasjonsavtaler. Ruge aksepterte dette uten at han tok noe forbehold om at forhandlerne kun ville stille med begrensede fullmakter. Se kap. 4.11.

 

Kapitulasjonsavtalene

Det ble så inngått to kapitulasjonsavtaler hvor partene var det norske forsvars overkommando og den tyske militære overkommandoen i Norge.

 

Bjørnefjellsavtalen ble inngått 10.6.1940 ca kl 10 gjeldende for alle delene av det norske forsvaret som inntil avtalens undertegnelse hadde stått i kamp med den tyske forsvarsmakt. I praksis ville de si alle deler av det norske forsvaret som ikke tidligere hadde kapitulert, se kap. 4.11.

 

10.6.1940 ca kl 17  ble det i Trondheim inngått en sammenfattende kapitulasjonsavtale gjeldende for hele det norske forsvaret, også for de delene som tidligere hadde kapitulert. § 1 i Trondheimsavtalen lyder, se kap 4.13:

 

”Samtlige norske stridskrefter legger ned våpnene og vil så lenge

den pågående krig varer ikke igjen gripe til våpen mot det tyske

riket eller dets forbundne.”

 

Den folkerettslige statusen til Trondheimsavtalen har det vært liten strid om. Partene i avtalen var den høyeste militære myndighet i Norge og Tyskland.  Overkommandoen i Norge inngikk avalen som en direkte følge av en ordre fra regjeringen om at all motstand mot fienden måtte opphøre. Følgelig var Trondheimsavtalen folkerettslig bindende traktat for Norge som stat og Tyskland som stat uten noe behov for ytterligere ratifikasjon, se kap. 4.15.

 

Strid om tolkingen av Trondheimsavtalen

Tolkingen av Trondheimsavtalen har det stått stor strid om. Striden har stått om Londonregjeringen på grunn av Trondheimsavtalen ut i fra folkeretten var avskåret i fra å fortsette med aktiv krigføring i mot Tyskland. Dette spørsmålet har svært stor betydning i relasjon til landssvikoppgjøret hvor de fleste ble straffet ut i fra bestemmelsen i straffelovens § 86 som setter forbud i mot å yte bistand ved råd etter dåd til fienden i en krig hvor Norge deltar. Hvis Norge på grunn av Trondheimsavtalen var avskåret i fra å føre krig i mot Tyskland, var det ingen fiende det kunne ytes bistand til.

 

I praksis kom striden til å stå om regjeringen Nygaardsvold hadde et bevisst ønske eller en klar plan om å fortsette med aktiv krigføring i mot Tyskland i fra sin eksiltilværelse etter flukten 7.6.1940, og om dette var årsaken til at regjeringen samme dag beordret restene av den norske Marinen til å flykte.

 

Ingen intensjon om fortsatt aktiv krig

Det synes ganske klart at regjeringen før flukten 7.6.1940 ikke hadde noen klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring i mot Tyskland. I kap. 4.8 og kap. 4.9 er dette klargjort. Her nevnes bare at den flyktende regjeringen kunne ha sørget for å beordre mange tusen soldater til å flykte, og det fantes gode transportmuligheter for å få logistikken på plass. Ingen i fra Hæren med unntak av general Fleischer ble beordret til å følge regjeringen, ikke engang noen i generalstaben til forsvarssjef Ruge, inkludert forsvarssjefen selv.  Ruge fikk lov av regjeringen  til å gå i tyske krigsfangenskap.

 

Ingen av medlemmene i Nygaardsvold sin regjering har i ettertid hevdet med styrke at regjeringen pr 7.6.1940 hadde en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring i mot Tyskland. Da måtte de ha forklart hvorfor regjeringen ikke trengte  offiserer og soldater. I regjeringens erklæringer som ble utferdiget ved flukten 7.6.1940 framgår det tydelig at det er den politiske kampen for Norges frihet og selvstendighet som skal fortsette. Regjeringen sier ikke noe om fortsatt aktiv krigføring i mot Tyskland, se kap. 4.3 til 4.7.

 

Historikeren og juristen Sverre Hartmann har angitt følgende årsaker til at regjeringen valgte å flykte, se kap. 4.10:

 

1. ”Å hindre konge og regjering i å komme under tysk kontroll og derved gjøre det lettere for Hitler å inkorporere Norge i Stor-Tyskland—etter et folkerettslig debellatio.

2. Å sørge for å holde handelsflåten på norske hender, m. a. o. hindre at britene tok den som kollektiv prise.

3. Å sørge for at Norge hadde en suveren regjering som kunne sette seg til forhandlingsbordet etter en alliert seier.”

 

(Debellatio vil si at en stat oppsluker en annen stat og inkluderer den i sitt territorium slik at den oppslukte stat slutter å eksistere).

 

Likevel er det et faktum at regjeringen tross alt beordret  de ynkelige restene av den norske Marinen til å flykte, selv om de visste den var uten stridsverdi. De sannsynlige årsakene til dette var, se kap. 4.10:

 

1. Kongen hadde et problem med å være fraværende i fra riket i relasjon til grunnlovens § 11. Ved å ta med seg et ”etiketteforsvar” kunne det argumenteres med at Kongen var i felt, og Kongen kunne i det minste da i samsvar med grunnlovens § 41 være borte i fra riket i 6 måneder uten Stortingets goskjenning.

2. Det ville tatt seg dårlig ut for det norske folk om regjeringen kun hadde flyktet med gullbeholdningen og ikke i det minste også sørget for å ta med seg  de fly og fartøy, som kunne frakte seg selv. De var tross alt anskaffet for norske skattepenger.

3. Regjeringen kom som gjester til Storbritannia. Det er ikke helt uvanlig at gjester har med seg noen gaver. Gullet i  fra Norges bank ville regjeringen beholde for se selv, og en gave den da kunne bringe med seg var disse utrangerte flyene og fartøyene som tross alt kunne brukes til trenings- og patruljeringsoppdrag.

 

Likevel aktiv krig?

Men etter at regjeringen ankom Storbritannia ble det etter hvert klart at den anså seg som krigførende, eller rettere sagt at den støttet den britiske krigføringen og støttet opp om at nordmenn kunne delta som frivillige i de britiske militære styrkene, se kap. 10.1 til 10.4. Trondheimskapitulasjonen forholdt Londonregjeringen seg overhodet ikke til. Stats– utenriks– og forsvarsministeren benektet sågar vel 2 år etter krigen at de hadde sett en avskrift av Trondheimsavtalen, til tross for at de ved sin signatur hadde bekreftet at de hadde sett den 7.8.1940, se kap. 4.25.

 

Under landssvikoppgjøret oppstod et akutt behov for å nulle ut Trondheimskapitulasjonen, ellers var det ingen fiende, og da kunne ingen dømmes for bistand til fienden. Det ble ordnet ved at Høyesterett, uten noen nærmere drøfting og uten at retten var forelagt en kopi av Trondheimsavtalen, enkelt og greit i kjennelsen i Haaland– saken 9.8.1945 slo fast at Trondheimsavtalen og kapitulasjonen kun omfattet landtroppene i Norge. Dette står i klar motstrid til avtalens ordlyd hvor kapitulasjonen omfatter samtlige norske stridskrefter. Dette synspunktet er i prinsippet  blitt opprettholdt av Høyesterett i senere dommer, men det er galt, se kap. 4.26. Trondheimsavtalen skal og å tolkes i samsvar med ordlyden. Det foreligger ingen tungtveiende argumenter for en annen tolkning.

 

”Skodvin- skolens” argumentasjon

I praksis har mye av striden stått om statusen til restene av den norske Marinen som ble beordret til å flykte. Var disse norske stridskreftene unntatt i fra Trondheimskapitulasjonen slik at de kunne danne grunnstammen i de nye norske stridskreftene Londonregjeringen deretter kunne bruke til fortsatt aktiv krigføring i mot Tyskland? Den fremste talsmannen for å svare ”ja” på dette spørsmålet var historieprofessor Magne Skodvin. Han var den ledende meningsbæreren for det toneangivende og dominerende historiesynet i Norge etter 2. verdenskrig, ikke bare vedrørende Trondheimskapitulasjonen, men på hele den norske okkupasjonshistorien. Han og hans disipler benevnes derfor ofte som ”Skodvin– skolen” I det etterfølgende presenteres og kommenteres Skodvins hovedargumentasjon i relasjon til Trondheimskapitulasjonen:

 

Skodvin: Regjeringen hadde tydelig gitt uttrykk for før avreisen i fra Tromsø 7.6.1940 at den hadde som intensjon å fortsette med aktiv krigføring i fra Tyskland. Derfor beordret den restene av Marinen til å følge med over til Storbritannia slik at disse norske stridskreftene kunne danne grunnstammen ved oppbygging av nye norske stridskrefter i den hensikt å fortsette med aktiv krigføring i mot Tyskland.

Kommentar: Som nevnt ovenfor foreligger ingen tydelige uttrykk for at regjeringen ved flukten i fra Norge hadde noen intensjon om å fortsette med aktiv krigføring i mot Tyskland. Det som kom til uttrykk var at den politiske kampen skulle fortsette, se kap. 4.8 og kap. 4.9.

 

Skodvin: De tyske forhandlerne var ved starten av  Trondheimsforhandlingene informert om at kongen og regjeringen hadde forlatt landet med restene av Marinen i den hensikt å fortsette aktiv krigføring i mot Tyskland. De måtte derfor ta hensyn til dette da Trondheimsavtalen skulle settes opp.

Kommentar: Det er riktig at de tyske forhandlerne trodde dette da forhandlingene startet som en følge at et soloutspill av forsvarssjef Ruge, som han kom med uten dekning i noen uttrykt intensjon i fra regjeringen. Imidlertid bekrefter både den norske og de tyske forhandlerne at det ikke var noen diskusjon om ordlyden i § 1, og følgelig er det ingen god grunn til å tolke § 1 i Trondheimsavtalen stikk i strid med ordlyden, se kap. 4.7. Ordlyden i § 1 stanset  effektivt og folkerettslig bindende  muligheten for den norske regjeringen til å fortsette eller gjenoppta krigen i mot Tyskland så lenge Tyskland var i krig med andre stater.

 

Skodvin: Oberstløytnant Roscher Nielsen hadde i fra forsvarssjef Ruge ved Trondheimsforhandlingene kun fullmakt til å forhandle om kapitulasjon av de norske stridskreftene som befant seg i Norge, og han kunne ikke gå ut over sin fullmakt.

Kommentar: Det er riktig at Ruge, som nevnt ved et soloutspill, formodentlig hadde informert Roscher Nielsen muntlig om at han kun skulle forhandle om de stridskreftene som befant seg i Norge, og ikke binde opp regjeringens mulighet til å fortsette krigen. Noen skriftlige fullmakter foreligger ikke og Ruge hadde ikke informert tyskerne om at deres krav om at Roscher Nielsen måtte stille med ubegrensede fullmakter ikke var etterkommet. Under Trondheimsforhandlingene tok tyskerne derfor ikke hensyn til Roscher Nielsens innledende opplysning om begrensede fullmakter, og Roscher Nielsen har åpenbart raskt oppgitt sin reservasjon om begrenset fullmakt. Det var ingen diskusjon om ordlyden i § 1, og Roscher Nielsen kunne umulig ha undertegnet avtalen med ordlyden i §1 uten at han hadde oppgitt sin reservasjon. Det faktum at han i ettertid påstod at reservasjonen fortsatt var innbakt i avtalen, er ikke etterrettelig. En avtale på denne nivået må og skal fortolkes etter ordlyden, og da hjelper det ikke noe om den ene parten i ettertid påstår at han tok og fikk gjennomslag for en reservasjon som er stikk i strid med den underskrevne avtalens ordlyd. Flere av de tyske forhandlerne med sjefsforhandler og underskriver, oberst Buschenhagen, i spissen har i ettertid vært klokkeklar på at alle norske stridskrefter var omfattet av avtalen uten unntak og i samsvar med ordlyden, se kap. 4.20.

 

Skodvin: Da tyskerne ble informert om at Kongen og regjeringen ville fortsette med aktiv krigføring i fra Tyskland og at de hadde beordret norske marinestyrker til å flykte, måtte tyskerne ved angivelse av hvilke norske stridskrefter forlate den klassiske og altomfattende betegnelsen med å angi stridskreftene særskilt for hver våpengren, ”zu Land, zu Wasser und  in der Luft”. I stedet måtte det mer runde og tøyelige uttrykket ”Die gesamten norwegischen Streitskräfte” anvendes i Trondheimsavtalen fordi det åpnet opp for at det fantes norske stridskrefter som ikke var omfattet av kapitulasjonen.

Kommentar: Det er riktig at tyskernes utkast til ordlyden i § 1 ble endret, men ikke av den grunn som Skodvin hevder. Det var under 2. verdenskrig ikke noe spesielt uvanlig at overkommandoen for de styrkene som kapitulerte ikke hadde fullstendig kontroll over alle styrker som kapitulerte overfor tyskerne. Det gjaldt Nederland og Belgia som kapitulerte og Frankrike som inngikk våpenstillstandsavtale. Oppsettet i alle disse avtalene, inkludert den norske kapitulasjonsavtalen, er svært forskjellig, og betegneisen av de styrker som kapitulerer er også forskjellig. Hvorfor det er slik er ikke kjent, men det tyder sterkt på at tyskerne ikke har hatt noen gjennomgående mal for kapitulasjonsavler. Den mest sannsynlige årsaken til at benevnelsen av de kapitulerende norske styrkene ble endret, var at den norske forsvaret pr 10.6.1940 kun bestod av 2 våpengrener, og at tyskerne var blitt klar over dette. Da ble det ikke korrekt å angi 3 våpengrener. Faktum er at meningsinnholdet i de to alternative betegnelsene er nøyaktig det samme, og derfor er det underlig at Skodvin har prøvd å gjøre et poeng ut av den endringen i ordbruk som ble foretatt, se kap. 4.21.

 

Det må også nevnes at det av Skodvin har vært påstått at innledningen (preambelen) til Trondheimsavtalen må tolkes dit hen at avtalen kun gjaldt for Hærens 6. divisjon. Likeledes at ”Die gesamten” best kan oversettes med ”De samlede” i betydningen av kun de norske stridskreftene som var samlet i Norge. Ingen av disse påstandene medfører riktighet, se kap. 4.19.

 

Gåten Ruge

Til sist kommenteres forsvarssjef Ruges rolle under Trondheimsforhandlingene. Hans opptreden kan vanskelig betegnes som noe annet enn en gåte. Som nevnt fortale han sine to utpekte forhandlere at regjeringen hadde en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring i fra Tyskland uten at han hadde noen dekning for en slik påstand. På den annen siden inngikk han selv  etter at Trondheimskapitulasjonen var undertegnet et samarbeid med tyskerne om opprettholdelse av den norske grensevakten i Finnmark, og forsøkte til og med å legge langtidsplaner for en norsk offisersskole i Finnmark. Dette var åpenbart uttrykk for samarbeid og vilje til samarbeid med den fienden som han påstod regjeringen skulle fortsette å krige aktivt i mot. Noe slikt kan vanskelig betegnes som noe annet enn desertering og landsforræderi. Hvordan Ruge her har tenkt er og blir en gåte, for han oppklarte det aldri, se kap. 4.23.

 

Under bevisopptak ved Oslo Forhørsrett i slutten av november 1947 kom Ruge som vitne med to uttalelser som også står i motsetning til hverandre. På den ene siden sa han at Trondheimskapitulasjonen var betingelsesløs. I samme viteavhør framsatte han likevel den svært vesentlige betingelsen at de flyktede enhetene i fra Marinen ikke lenger stod under hans kommando og at de derved var unntatt ved Trondheimskapitulasjonen, se kap. 4.22. For det første nevner Trondheimsavtalen ikke noe unntak for de flyktede, riktignok ynkelige restene av den norske Marinen. For det andre er det aldri lagt fram noe bevis for at Ruge pr 10.6.1940 var fratatt kommandoen over disse styrkene eller stillingen som forsvarssjef. Så sent som 27.6.1940 undertegnet Ruge brev hvor han betegnet seg selv som forsvarssjef. I følge statsrådsprotokollen i fra 18.5.1940 hvor Ruge ble ansatt som forsvarssjef heter det: ”Det opprettes en felles overkommando for rikets samlede krigsmakt under navnet Forsvarets overkommando. Sjefen for denne overkommando benevnes Forsvarssjef.” Se kap. 4.18.

 

Etter den omfattende gjennomgangen i kapittel 4 av relevante forhold i relasjon til Trondheimskapitulasjonen, må det konkluderes med følgende:

 

Trondheimskapitulasjonen må og skal tolkes i samsvar med ordlyden. Samtlige norske stridskrefter var folkerettslig forpliktet til å la alle våpen ligge og ikke bruke dem i mot Tyskland eller Tysklands allierte så lenge Tyskland var i krig med andre stater.

 

Høyesterett stadfestet 9.8.1940 stikk i strid med ordlyden i Trondheimskapitulasjonen og stikk i strid med det som er lagt til grunn i kapittel 4 at Trondheimskapitulasjonen kun gjaldt for de norske landtroppene, se kap. 4.26. Derfor ble mange tusen nordmenn dømt for landssvik og bistand til en fiende som faktisk ikke eksisterte ut i fra et folkerettslig perspektiv.