Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

10.1 Norge forble en nøytral stat

 

Relevansen

En kan spørre om det har noen relevans til landssvikoppgjøret hvordan Londonregjeringen faktisk var krigførende. Det interessante i denne sammenheng er tolkingen av krigsbegrepet i staffelovens § 86 hvor det heter: ”...under en krig hvori Norge deltager…”  I dette kapittel 10 blir det prøvd å gi noen svar på følgende spørsmål:

 

· Inngikk Londonregjeringen noen formelle politisk og militær alliansetraktat med noen andre stater under 2. verdenskrig?

· Hvordan forholdt Londonregjeringen seg til Trondheimsavtalens bestemmelse om at samtlige norske stridskrefter ikke skulle gripe til våpen mot Tyskland så lenge Tyskland var i krig?

· Deltok selvstendige norske enheter under norsk overkommando i norsk uniform i noen kamphandlinger under 2. verdenskrig?

· Hvordan deltok nordmenn på vestalliert side under 2. verdenskrig, og hva betydde det for krigens utfall?

 

Nøytralitet?

At Norge forble en nøytral stat under 2. verdenskrig har vært omdiskutert. Det har vært vanlig i mange sammenhenger å omtale spesielt Storbritannia som vår alliert. At Norge ved regjeringens flukt 7.6.1940 og i den første tiden etterpå måtte anses som en nøytral stat, kan det i alle fall ikke være noe tvil om.

 

I boka ”For fred og fridom i krigstid” (1957) side 281-283 skriver utenriksminister Koht om dette i et PM som han ga til de andre regjeringsmedlemmene 24.9.1940. Koht skriver her om felttoget i Norge: 

 

”Hjelpa frå vestmaktene (og Polen) kom sjølvmint.”

 

Og videre i neste to setninger:

 

”Sia har den norske regjeringa haldi fast på det standpunktet at ho ikkje ville ha nokon politisk sambands-avtale med nokon framand stat. Det har berre vori tinga om ein teknisk militær-avtale som gjeld vilkåra for norsk hær- og flåtestyrke i Stor-Britannia.”

 

Koht argumenterer i sitt PM også for at opprettholdelsen av den politiske nøytraliteten er viktig m. h. t. forholdet til Sovjet-Unionen:

 

”Men personleg trur eg snarast at Sovjet-regjeringa har - som ho ymse gonger har sagt - interesse av at Noreg er sjølvstendig. Og denne interessa kan bli ei hjelp for Noreg når krigen er slutt. Omsynet til dette kan verke med til at Noreg ikkje på førehand bind seg altfor sterkt til Stor-Britannia, sia Sovjet-Samveldet reknar Stor-Britannia for hovudfienden sin.”

 

I utredningen ”Den norske regjerings virksomhet fra 9.april til 22. juni 1945: departementenes meldinger. 1” (1948), utgitt av Stortinget heter det i utenriksdepartementets utredning på side 42:

 

”Forholdet til enkelte stater.

Den norske regjering inngikk aldri noen direkte formelle allianseavtaler med de andre krigførende land. Norge var imidlertid faktisk forenet med de øvrige stater som var i krig med Tyskland, og ga ved sin tilslutning til de forskjellige interallierte erklæringer uttrykk for sin samhørighet med de krigførende stater som etter hvert sluttet seg fastere og fastere sammen som «De Forente Nasjoner».”

 

På den ene siden hadde regjeringen  i følge utenriksdepartementets melding ikke under 2. verdenskrig inngått noen formell allianseavtale med noen andre krigførende land. På den andre siden var Norge likevel ”faktisk forenet” med de øvrige stater som det hevdes var i krig med Tyskland slik at Norge også derved i realiteten må anses som ”krigførende” i mot Tyskland. Det første utsagnet er ganske greit å forstå, men det andre noe vanskeligere.

 

Siden Norge ikke var i noen formell allianse med noen andre krigførende, er det klart at det finnes ingen allianseavtale, som kan brukes som begrunnelse for at Norge også ble krigførende mot Tyskland. Som hovedbegrunnelse for at Norge var ”faktisk forenet” oppgis at Norge ga sin tilsutning til forskjellige ”interallierte erklæringer”, og derved ga uttrykk for ”samhørighet” med de 46 (deriblant Norge) ”krigførende stater” som i  oktober 1945 kom sammen i San Francisco for å opprette FN. I realiteten påstås at Norge var ”krigførende”  i mot Tyskland fordi Norge var ”faktisk forenet med de krigførende stater som etter hvert sluttet seg fastere og fastere sammen som «De Forente Nasjoner».” Så er spørsmålet om Norge derved også kan og må anses som ”krigførende” i folkerettslig forstand? For å kunne svare på det er det bl. a. viktig å klarlegge om de allierte stormaktene så på Norge som en faktisk og reell alliert  og derved ”krigførende” ved den forening, som det påstås hadde skjedd? Dette drøftes i e eget avsnitt nedenfor.

 

Henvisningen til opprettelsen av FN i sitatet ovenfor er spesielt interessant. Riktignok var 46 av de opprinnelig 51 undertegnende stater av FN– charteret invitert til San Francisco fordi de på en eller annen måte hadde gitt uttrykk for mer eller mindre (stort sett mindre) forpliktende politisk støtte til krigføringen til minst en av stormaktene Storbritannia, USA og Sovjet-Unionen. På dette uforpliktende grunnlaget er det dekning for å hevde at Norge var ”faktisk forenet” med de 45 andre statene. Men derfra å påstå at alle disse 46 statene var reelt ”krigførende” i mot aksemaktene i folkerettslig forstand, er det absolutt ingen dekning for. Følgelig er det svært tvilsomt å hevde at Norge i realiteten var ”krigførende” i mot Tyskland på dette grunnlaget. Hvordan utenriksdepartementet mente at Norge og de 45 andre statene, som var med på å stifte FN, var krigførende i mot Tyskland framgår ikke i utenriksdepartementets betenkning. En uforpliktende politisk støtteerklæring i fra stat A til en aktivt krigførende stat B som er i krig med stat C, betyr definitivt ikke at stat A er krigførende i mot stat C, jevnfør kap. 5.3 og spesielt kap. 10.3.

 

Noen alliansepakt var FN– charteret definitivt ikke. De aller fleste av verdens stater har i ettertid sluttet seg til FN– charteret, også de statene som de nevnte stormaktene førte krig i mot. Til sist nevnes at uttrykket ”forenet” langt i fra er noe entydig begrep i det norske språk, jevnfør forskjellen ved betydning av ”forente” i betegnelsene ”De Forente Nasjoner” og ”De Forente Stater”. Det er mange måter å være forenet på.

 

Londonregjeringen inngikk under 2. verdenskrig noen avtaler med vest-maktene og en med Sovjet-Unionen, som har blitt tolket dit hen at Norge må anses som faktisk alliert med i alle fall vestmaktene Storbritannia og senere USA, etter at USA kom med i krigen i desember 1941. De aktuelle avtalene beskrives og  drøftes nærmere nedenfor. Men det er spesielt 4 forhold som hver for taler for at Norge som stat av stormaktene USA og Storbritannia ikke ble regnet som formelt politisk og militært gjensidig alliert med de vestallierte:

 

· Storbritannia ”okkuperte” Norge 8.5.1945.

· Norske myndigheter fikk ikke frihet til å disponere krigsutbyttet, representert ved det materiell og utstyr som tyskerne hadde i Norge pr 8.5.1945.

· Ingen nordmenn var offisielt representert ved ”Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force” (SHAEF) som fra 1943 var hovedkvarteret for de vestallierte styrkene i nordvest Europa under ledelse av den amerikanske generalen Dwight Eisenhower.

· Det foreligger ingen erklæring i fra noe formelt organ eller formell myndighetsperson i de vestallierte stormaktene om at de anså den norske stat som en fullverdig alliert, snarere tvert imot.

 

I det etterfølgende drøftes dette videre.

 

Aktuelle avtaler

Militæravtalen av 28.5.1941

Militæravtalen av 28.5.1941 er ikke en avtale mellom to likeverdig parter, men en praktisk og teknisk militær samarbeidsavtale hvor den ene parten fullstendig innordner seg den andre parten. Avtalen sier kun noe om hvordan norske frivillige militære styrker må innordne seg britisk kommando hvis de skal kunne brukes i den pågående krigen. En politisk allianseavtale er det absolutt ikke snakk om, selv om avtalen innledningsvis har en uforpliktende politisk viljeserklæring:

 

Norges regjering og det Forente Kongerike Storbritannia og Nord-Irlands regjering,

Som bekrefter sin bestemte vilje til å fortsette krigen til en lykkelig avslutning,

Som er enige om at et av krigsmålene er å gjenopprette Norges frihet og selvstendighet ved helt å befri landet fra tysk herredømme,

Som erkjenner betydningen av i felles interesse å opprettholde Norges væpnede styrker,

Som ønsker å slå fast de prinsipper som disse styrker skal organiseres etter slik at de kan samarbeide med de allierte værpede styrker,

Er blitt enige om føgende:—”

 

Her gjøres det klart at de norske styrkene skal samarbeide med de allierte styrkene. Det kan neppe bety annet enn at de norske styrkene ikke ble ansett som formelt tilhørende ”de allierte væpnede styrker.” Så følger selve avtalen hvor kommandoforholdet fastslås innledningsvis i avtalens artikkel 1:

 

”De norske stridskrefter i det For ente Kongerike (som omfatter land-, sjø- og luftstridskrefter) skal anvendes enten til å forsvare det Forente Kongerike eller til å gjenerobre Norge. De skal organiseres og brukes under britisk kommando, i dennes egenskap av alliert overkommando, som stridskrefter tilhørende Kongeriket Norge i allianse med det Forente Kongerike.”

 

I hele avtalen understrekes at alle norske militære styrker skal stå under britisk kommando. Som et eksempel på dette gjengis følgende passus om personell i flyvåpenet:

 

”Befalingsmann eller menig i de norske flygevåpen som gjør tjeneste ved en enhet av det britiske flygevåpen eller ved en enhet av de norske flygevåpen som er stasjonert ved en av det britiske flygevåpens stasjoner, skal rette seg etter «King's Regulations», «Air Council Instructions» og «Air Ministry Orders» som om de var medlemmer av det britiske flygevåpen.”

 

Utenriksminister Koth skreiv, som nevnt ovenfor, i et PM av 24.9.1940: ”Det har berre vori tinga om ein teknisk militær-avtale som gjeld vilkåra for norsk hær- og flåtestyrke i Stor-Britannia.” Militæravtalen av 28.5.1941 er en naturlig konsekvens av det Aide Mémoire  Londonregjeringen  10.7.1940 levert den britiske regjering, se nedenfor.  Avtalen er verken mer eller mindre enn det Koth skreiv det ble forhandlet om.

 

General Torkel Hovland skriver i sin bok ”Carl Gustav Fleischer” (2000) om militæravtalen av  28.5.1941 på side 292:

 

” Dette var ingen allianseavtale. Den inneholder riktignok en såkalt politisk paragraf som fastslo at de to regjeringer ”bekrefter sin bestemte vilje til å fortsette krigen inntil en lykkelig avslutning. Begge regjeringer er enige om at et av krigsmålene er å gjenopprette Norges frihet og selvstendighet ved helt å befri landet fra tysk herredømme.” En generell gjensidig uttalelse som dette uten klargjøring av reelle norske forpliktelser i forbindelse med krigføringen, hadde bare en symbolsk betydning.”

 

Her må tilføyes at militæravtalen av 28.5.1941 heller ikke inneholdt noen reelle britiske forpliktelser i relasjon til krigføringen og gjenerobringen av Norge.

 

Som et en del av det norske militærpolitiske bakgrunnsteppet i tiden mellom Aide Mémoire  av 10.7.1940 og militæravtalen av  28.5.1945 nevnes at Olav Ristes bok ”Londonregjeringa”, bind I om tiden 1940 til 1942 er i hovedsak kilde til følgende opplysninger:

 

· General Fleischer ønsket sommeren 1940 at norske militærgrupper under britisk kommando skulle gjøre rekognoseringsraid på norskekysten. Regjeringen Nygaardsvold motsatte seg Fleischers forslag om bruk av norske soldater i britiske kommandoraid i Norge p.g.a. faren for represalier.

· General Fleischer ønsket som tidligere nevnt, å få flest mulig av de norske soldatene som var internert i Sverige over til England. I tillegg ønsket han innføring av en allmenn verneplikt for nordmenn i utlandet. Londonregjeringa gikk ikke med på noen av Fleischers forslag, men aksepterte at det ble innført en registreringsordning for vernepliktige nordmenn i utlandet. Rekrutteringen til norske militære styrker forble på frivillig basis så lenge Fleischer var sjef for Hærens overkommando i London til 22.2.1942.

· Regjeringen Nygaardsvold var i ukene og månedene etter ankomsten til England usikre på om det var trygt å bli i England. Muligheten for å flykte videre til Canada ble undersøkt.

 

Det er opplysende å sammenlikne militæravtalen av 28.5.1941 med en gjensidig militærpolitisk forsvarspakt. Artikkel 5 i ”Traktat for det nord– atlantiske område” (NATO-pakten) av 4.4.1949 lyder slik:

 

”Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle, og er følgelig blitt enig om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar, som er anerkjent ved artikkel 51 i De forente nasjoners pakt, bistå den eller de angrepne parter ved enkeltvis og i samråd med de andre parter straks å ta slike skritt som den anser for nødvendig, derunder bruk av væpnet makt, for å gjenopprette det nord-atlantiske områdes sikkerhet.

 

Ethvert slikt væpnet angrep og alle forholdsregler som blir tatt som følge av dette, skal øyeblikkelig meldes til Sikkerhetsrådet. Slike forholdsregler skal bringes til opphør når Sikkerhetsrådet har tatt de skritt som er nødvendige for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.”

 

Kjernen i en forpliktende allianseavtale er ”alle for en og en for alle”. Artikkel 5 er den sentrale artikkelen i NATO– pakten, som viser at ”North Atlantic Treaty Organization” (NATO) er en fullverdig allianseorganisasjon, hvor medlemslandene er likeverdige allierte med et gjensidig ansvar for hverandres sikkerhet. I motsetning til dette var militæravtalen av 28.5.1941 verken mer eller mindre enn en teknisk militær– avtale hvor alle norske militære styrker ble stillet under britisk kommando.

 

Washingtonerklæringen av 1.1.1942

26 regjeringer, deriblant den norske sluttet seg til en uttalelse fra regjeringene i USA og Storbritannia  hvor hovedpunktene var det følgende:

 

”1) Hver enkelt regjering forplikter seg til å bruke alle sine ressurser, militære og økonomiske, mot de medlemmer av tremakts pakten og dens tilhengere som vedkommende regjering er i krig med.

 

2) Hver enkelt regjering forplikter seg til å samarbeide med de andre undertegnede regjeringer og til ikke å slutte noen særskilt våpenstillstand eller fred med fiendene.”

 

Det er åpenbart at denne erklæringen heller ikke er noen allianseavtale, men kun en erklæring om vilje til et uspesifisert samarbeid. Igjen bare en erklæring av symbolsk betydning uten noe konkretisering av hva samarbeidet skal bestå i. Det er ikke klargjort hva hver enkelt av de underskrivende stater skal yte verken for å beskytte hverandre eller for å krige mot Tyskland og Tysklands allierte.

 

Det må også bemerkes at det er ganske spesielt at Londonregjeringen i punkt 2 i Washingtonerklæringen forpliktet seg ”...til ikke å slutte noen særskilt våpenstillstand eller fred med fiendene.” Trondheimsavtalen av 10.6.1940 var jo nettopp en for den norske stat en folkerettslig forpliktende våpenstillstandsavtale (og kapitulasjonsavtale) som forpliktet samtlige norske stridskrefter til ikke å gripe til våpen mot Tyskland eller Tysklands allierte så lenge Tyskland var i krig.

 

Avtaler om erobring av Norge

Mot slutten av verdenskrigen hadde tyskerne ca 350 000 soldater stående i ”Festung Norwegen”. Man regnet med at det kunne bli nødvendig med en alliert invasjon i Norge. I den forbindelse ble det inngått en del formelle avtaler.

 

16.5.1944 inngikk den norske utenriksminister Trygve Lie og den britiske Anthony Eden en avtale  på vegne av sine regjeringer. Avtalen var tilnærmet likelydende med den som samtidig ble inngått mellom den norske regjering ved Trygve Lie og øverstkommanderende ved den allierte overkommando i Europa, general Dwight. D. Eisenhower. Avtalene var overenskomster ”...om siviladministrasjon og jurisdiksjon i norske om råder befriet ved en alliert ekspedisjonsstyrke.”

 

Hvem som skulle bestemme over den sivile administrasjonen i befridde områder fastsettes i avtalens §1:

 

”I områder som er berørt av militære operasjoner er det nødvendig å ha for øye en første eller militær fase under hvilken øverst kommanderende for ekspedisjons styrken tillands må i det fulle omfang som nødvendiggjøres av den militære situasjon utøve det høyeste ansvar og den høyeste myndighet.

 

Så snart som, og i den utstrekning som, etter øverstkommanderendes mening, den militære situasjon tillater det vil den norske regjering bli underrettet for at den skal kunne gjenoppta utøvelsen av ansvaret for den sivile administrasjon med forbehold av slike spesielle arrangementer som måtte bli nødvendiggjort i områder av vital betydning for de allierte styrker slik som havner, kommunikasjonslinjer og flygeplasser, og uten at dette skal være til hinder for de allierte styrkers utnyttelse av slike andre lettelser som måtte bli nødvendige for føringen av krigen til dens endelige avslutning.”

 

Her får vi årsaken til at øverstkommanderende for den allierte ekspedisjonsstyrken til Norge, den britiske generalen Andrew Thorne, fikk all sivil og militær makt i Norge i en måned  fra frigjøringen 8.5.1945 til 7.6. samme år.

 

Samme dag, 16.5.1944, inngikk den norske regjering en avtale med Sovjet-Unionen;

 

”Overenskomst mellom Norge og Sovjet-Samveldet om siviladministrasjon og  jurisdiksjon i norske områder befridd ved en sovjetrussisk styrke.”

 

Også i denne avtalen er det klart at det er øverstkommanderende til den russiske styrken som skal inneha all sivil og militær myndighet i de befridde områdene.

 

18.9.1944 inngikk den norske regjering:

 

”Avtale med sjefen for den allierte ekspedisjonsstyrke i Norge om post- og telekommunikasjonssensur.”

 

Og 30.11.1944 inngikk Londonregjeringen:

 

”Avtale med sjefen for den allierte ekspedisjonsstyrke i Norge om pressesensur.”

 

Disse avtalene ga sjefen for den allierte ekspedisjonsstyrken rett til å sensurere norske post– og telekommunikasjoner og norsk presse i de befridde områdene.

 

Det framgår ganske klart i relasjon til de ovennevnte avtalene vedrørende befrielsen av Norge at det ikke er avtaler mellom to likeverdige parter, som har en gjeldende politisk og militær allianseavtale. I alle sammenhenger både vedrørende sivil administrasjon og i militære sammenhenger skal norske myndigheter underordne seg de allierte, USA, Storbritannia og Sovjet-Unionen.

 

Så langt forfatteren kjenner til ble det under 2. verdenskrig av den norske regjering heller ikke inngått noen andre overenskomster med noen andre stater, som med rimelighet kan hevdes å være en allianseavtale. Men regjeringen inngikk et teknisk militært samarbeid ikke bare med de vestallierte stormaktene Storbritannia og USA, men også med Sovjet-Unionen. I dette teknisk militære samarbeidet ble det fra norsk side akseptert at de norske styrkene i alle sammenhenger ble stilt under kommando av stormaktenes militære kommandostrukturer. Dette tidsbestemte praktiske og tekniske militære samarbeide gjorde ikke den norske stat tilnærmelsesvis til en fullverdig alliert med noen av stormaktene i folkerettslig sammenheng under 2. verdenskrig. I prinsippet opprettholdt derfor Norge statusen som nøytral stat.

 

Aide Mémoire 

Regjeringen forstod straks etter ankomsten at britene forventet at den norske eksilregjeringen ga sin fulle og uforbeholdne støtte til den britiske krigføringen. Londonregjeringen var forståelig nok opptatt å få et så bra forhold til sine verter som mulig. På dette grunnlag ble et Aide Mémoire  utformet av Londonregjeringen, med utgangspunkt i et PM fra general Flerischer, og det ble 10.7.1940 levert den britiske regjering. Regjeringens mål ble her innledningsvis formulert slik i den norske originalteksten:

 

”Det er den norske regjerings hensikt sammen med våre allierte og i den utstrekning vaare midler tillater aa fortsette kampen utenfor Norge, til den endelige seir er vunnet.”   

 

For det første er det verd å merke seg at også her som i Kongen og regjeringens  ”Proklamasjon” sendt over Tromsø radio 9.6.1940  benyttes uttrykket ”kamp” i stedet for ”krig”, altså et mer politisk begrep enn militært.

 

Bruken av uttrykket ”våre allierte” må i ovenstående sitat forstås i betydningen ”våre venner” fordi medlemmene av Londonregjeringen selvfølgelig var klar over at den på det tidspunktet ikke hadde inngått noen formell allianse med noen annen stat, jevnfør utenriksminister Koths PM til resten av regjeringen datert 24.9.1940 slik det er sitert i kap. 10.1:

 

Sia har den norske regjeringa haldi fast på det standpunktet at ho ikkje ville ha nokon politisk sambands-avtale med nokon framand stat.

 

Det viktigste bidraget fra de ubetydelige norske militære styrkene i Storbritannia angir Aide Mémoire  slik at de

 

”… sammen med de engelske avdelinger kan delta i Home defence av Storbritannia; ennvidere naar tiden er moden til det, kan delta i mulige ekspedisjoner, for aa ta til-bake deler av Norge eller for aa løse andre oppgaver som staar i naer forbindelse med dette formaal.”

 

Det er verd å merke seg at forsvaret av Storbritannia nevnes før regjeringen i forsiktige ordelag drister seg til å antyde at de militære styrkene i framtida eventuelt kan bli brukt ved en gjenerobring av Norge. Noe tilbud om at norske militære styrker kan brukes til militære ekspedisjoner, som ikke handler om ”Home defence av Storbritannia” eller ”aa ta til-bake deler av Norge”, kommer regjeringen ikke med. Men den norske regjering ber i høflige vedninger om at engelskmennene forsyner de norske i Dumfries- leiren i Scotland med våpen, og at de skulle få anledning til våpentrening. Disse var i hovedsak hvalfangere på veg hjem i fra Antarktis som ikke ønsket å vende tilbake til et okkupert Norge.

 

Under regjeringskonferansen 9.11.1940 ble det klart at det var uenighet om i hvilken grad Londonregjeringen skulle inngå en politisk forpliktende allianseavtale med Storbritannia. Utenriksminister Koth så ikke behov for noen slik avtale, og siteres slik i protokollen fra regjeringskonferansen:

”Angående den politiske avtale som etter Fjelstads uttalelser, skulle sikre våre interesser når krigen var slutt, så må vi være oppmerksom på at det er makten som kommer til å avgjøre fredsvilkårene.”

19.11.1940 søkte utenriksminister Koht om permisjon som utenriksminister for aldri å komme tilbake i regjeringen. Hovedårsaken til Kohts avgang var uenighet om den utenrikspolitiske retningen regjeringen skulle ta. Koht ønsket ikke å binde seg til en politisk allianse til Storbritannia som kunne få følger etter at krigen var slutt, men flertallet i regjeringen var av en annen formening, se Jakob Sverdrups bok ”Inn i storpolitikken ”(1996) om hvordan Koht presses ut. Den mer engelskvennlige Trygve Lie overtok.

Det paradoksale var likevel at det aldri under 2. verdenskrig ble inngått noen formell politisk allianse med Storbritannia. Jakob Sverdrup nevner heller ikke noen slik allianse. I stedet trekker han linjene for en ny atlanterhavspolitikk som ender opp med at Norge ble medlem av NATO i 1949.

Storbritannia ”okkuperte” Norge 8.5.1945

I følge avtalen av 16.5.1944 (se nedenfor) skulle de områdene av Norge som måtte bli befridd, deretter være under alliert kommando. I de delene av Finnmark som var besatt av sovjetiske soldater hadde Sovjet-Unionen den reelle makten til de trakk seg ut 25.9.1945. Den engelske generalen Andrew Thorne hadde som øverstkommanderende for en britisk militærstyrke på ca 30 000 soldater i prinsippet diktatorisk myndighet i Norge til 7.6.1940 og han innehadde den militære overkommandoen til 1.11.1945.

 

Fra Wikipedia siteres:

 

”Thorne ankom Norge sammen med Kronprins Olav den 13. mai 1945, og som sjef for alle allierte og norske styrker under Dwight D. Eisenhower fikk han ansvaret for å avvikle den hele den tyske okkupasjonsstyrken sør for Tromsø, noe som gjorde at han ble avhengig av et samarbeid med både hjemmestyrkene og polititroppene og spesielt med Jens Christian Hauge.

Thorne sendte i begynnelsen av mai en forhandlingsdelegasjon under ledelse av brigader R. Hilton sammen med 17 offiserer som fikk ordre om å ta over makten. Denne delegasjonen kom fra England med fly og ble møtt av tyske jagerfly over Oslofjorden som eskorterte de frem til Fornebu hvor de fikk skyss til tyskernes hovedkvarter på Lillehammer. Der ble de møtt av general Franz Böhme, som hadde forberedt seg på en ærefull kapitulasjon, men som måtte bøye hode for de betingelsene fra Andrew Thorne som hadde blitt lagt frem for han.

Den 22. mai flyttet Thorne og hans stab inn i Villa Grande etter at Maria Quisling var blitt kastet ut. Fra denne perioden frem til juni regjerte han offisielt Norge, noe som var i strid med Nygaardsvold–regjeringens ønsker. Etter en drøy måned gav Thorne den 7. juni tilbake makten til den hjemvendte kong Haakon VII. Utover sommeren hadde han også hovedansvaret med å sende tyske krigsfanger hjem til Tyskland, før han den 31. oktober forlot Villa Grande og dro tilbake til England.”

 

Nils Morten Udgaard skreiv følgende i Aftenpostens morgennummer 2.5.70:

 

"Nygaardsvoldregjeringen ville ikke bli båret hjem av fremmede soldater og ønsket en norsk sjef for de allierte styrkene. Britene svarte nei, og utnevnte Sir Andrew Thrne til "full" general, for at ingen norsk general skulle kunne gjøre ham rangen stridig. - Jeg måtte den gang forklare flere av regjeringsmedlemmene, forteller general Thorne, at valget for Norge sto mellom allierte tropper under alliert kommando eller tyske tropper under tysk kommando - det var alternativene".

 

Det er verd å merke seg at den tyske øverstkommanderende i Norge 8.5.1945, general Franz Bøhme, ikke kapitulerte overfor noen representant for verken norske sivile eller militære myndigheter, og heller ikke for noen representanter fra ”hjemmefronten”, men for den engelske brigader R. Hilton, som hadde sine fullmakter på vegne av den allierte øverstkommanderende for erobringen av Norge, general Andrew Thorne. 

 

Norge fikk ikke krigsutbytte

Historieprofessor Sven Holtsmark skriver i en artikkel i Norsk Militært Tidsskrift nr 5 fra 1994 følgende:

 

”Om man på norsk kaller Norge «medkrigførende» eller «faktisk alliert», er uten betydning. Gjennom sin politikk, men også ved en rekke offisielle uttalelser og deklarasjoner, gjorde den norske regjering det entydig klart at Norge var i krig med Tyskland, og at landet førte sin kamp innen rammene av den store alliansen.”

 

Uten betydning?

 

Hvis Londonregjeringen på vegne av Norge som stat hadde inngått en politisk allianseavtale med de vestallierte, ville det vært helt naturlig at general Böhme hadde kapitulert overfor norske militære myndigheter.  Derved ville Londonregjeringen straks etter frigjøringen og general Böhmes kapitulasjon fått den sivile myndighet i Norge og formodentlig også den militære, siden tyskerne kapitulerte betingelsesløst uten noen krigshandlinger på norsk jord.

 

I Arvid Brynes bok ”Krig og sannhet” (2012) beskriver han i detalj hvordan den britiske ekspedisjonsstyrken i Norge i 1945 for fram og ødela fullt brukbart utstyr og materiell som kunne ha hatt stor nytteverd både militært og sivilt i oppbyggingsfasen av Norge etter krigen. Faktisk gikk den første ordren fra Eisenhower ut på at det brukbare krigsmateriellet som tyskerne etterlot seg i Norge, skulle pakkes sammen og sendes til Kina til bruk for Chiang Kai-shek sine nasjonaliststyrker i kampen mot Mao Zedong sine kommuniststyrker i den kinesiske borgerkrigen. Av praktiske årsaker måtte denne planen oppgis.

 

Bryne beskriver at norske myndigheter til slutt fikk lov til å kjøpe noe av tyskernes etterlatenskaper i fra engelskmennene.

 

Paul Hartmann, som var regjeringen Nygaardsvolds finansminister (fra nov. 1942 til regjeringens avgang 25.6.1945), skiver i sin bok ”Bak fronten” (1955) med undertittel ”Fra Oslo til London 1939—1945”  på side 235 om en norsk regjeringskonferanse  7.9.1944:

 

"Spørsmålet om fordelingen av krigsbytte som ble tatt i Norge, ble drøftet. Etter folkeretten er det krigsmakten, dvs. de alliertes overkommando, som har rett til å beslaglegge alt krigsbytte som tas fra tyskerne. Den har fullt herredømme over dette og kan selge det og gjøre hva den vil med det. Dette er åpenbart helt urimelig for Norges vedkommende, da en stor del av krigsbyttet som blir tatt i Norge fra tyskerne, er anskaffet for norske penger.”

 

Londonregjeringen nådde ikke fram i relasjon til britene mens krigen foregikk, og selvfølgelig ikke overfor russerne. Norske myndigheter kunne ikke gjøre noen ting, heller ikke da krigen var over. Tyskerne hadde fått opprettet et stort tømmerdepot i Pasvik i Finnmark før de trakk seg av Finnmark høsten 1944. Merkelig nok ble det ikke brent av tyskerne. Etter krigen ville tømmeret kommet svært godt med under gjenoppbyggingen av det nedbrente Finnmark, men det ble tatt av russerne som krigsbytte.

 

Norge var ikke representert ved den allierte overkommandoen

Ingen nordmenn var offisielt representert ved ”Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force” (SHAEF) som fra 1943 var hovedkvarteret for de allierte styrkene i nordvest Europa under ledelse av den amerikanske generalen Dwight Eisenhower. SHAEF hadde ansvaret for planleggingen av frigjøringen av Norge på slutten av krigen. Kontakten mellom Londonregjeringen og SHAEF skjedde gjennom såkalte liasonoffiserer. Nygaardsvold mente at den norske regjering derved ”… bare ble rådgivere og ærendsgutter…”, se kap. 10.3.

 

Generalmajor Torkel Hovland skriver i boka ”General Carl Gustav Fleischer” på side 382-383 med utgangspunkt i situasjonen i Finnmark etter at tyskerne høsten 1944 hadde tatt i bruk ”den brente jords taktikk”:

 

”Nygaardsvold-regjeringen skulle nå få betale for sin halvhjertede støtte til krigføringen. Ingen av de allierte hadde stått i en mer desperat situasjon. En hel landsdel var i ferd med å bli totalt brent og rasert, og 20-30 000 innbyggere som etter de norske myndigheters anmodning unndro seg evakueringen, stod nå foran en arktisk vinter uten underbringelse eller forsyninger, samtidig som de ble jaget som dyr av gjenværende tyske tropper. Regjeringen møtte veggen hos de allierte myndigheter. De ble sendt som kasteballer mellom britiske politiske myndigheter, Scottish Command og SHAFE. Norske kampfly og adekvate marinestyrker kunne ikke avdeles, og forslag om en alliert avlastningsoperasjon mot kysten lenger sør ble avslått. På tross av den norske handelsflåtens enestående støtte til de allierte under krigen, kunne nå handelsskip for transport av ytterligere hærstyrker og forsyninger og underbringelsesutstyr for sivile ikke stilles til rådighet. Som begrunnelse ble gitt at operasjonene i Sentral-Europa måtte ha prioritet. Da de norske behovene for Finnmarks-operasjonen i en slik sammenheng var helt ubetydelige, må den reelle begrunnelse for den manglende interesse for støtte til Norge finnes et annet sted. Nøkkelen til støtte var i realiteten å finne hos en mann, Churchill. Den norske regjering fikk nå betalt tilbake for manglende evne til å bygge opp tillit hos den ubestridte leder av alle britiske operasjoner og den unnfallenhet og mangelfulle støtte til hans krigføring den hadde vist helt fra de desperate dagene i 1940.”

 

Utenriksminister Trygve Lie bekrefter i boka ”Hjemover” på side 190 hvordan nordmennene møtte veggen hos de allierte i relasjon til innsats i det nedbrente Finnmark, men språket til FNs første generalsekretær er noe mer diplomatisk enn generalens:

”Men regjeringen kunne ikke gi opp forsøkene på iallfall å få norske tropper til Finnmark. Når de allierte ikke kunne hjelpe, hadde vi bare våre egne å falle tilbake på. Vi hadde restene av den norske brigade i Skottland, og vi hadde våre marinefartøyer og handelsflåten, som kunne skaffe oss de nødvendige transportskip. Da den britiske divisjon var disponert på kontinentet, gikk Overkommandoen i gang med å gjøre den norske brigaden reiseklar. I Forsvarsrådets møte 3. januar ble det enighet om de forslag Overkommandoen hadde utarbeidet, og regjeringen sluttet seg til Forsvarsrådet. Vi skulle be om samtykke til å sende brigaden, en marine ekspedisjon og dessuten personell og materiell for en flybasis. Saken ble tatt opp med S.H.A.E.F., Scottish Command, War Office, Foreign Office og Combined Chiefs of Staff i Washington! Jeg hadde samtaler med Eden og Collier, og Morgenstierne med State Department. For å sette inn vårt beste kort reiste Kronprins Olav til Washington i midten av januar. Som norsk øverstkommanderende kunne han forhandle direkte med de amerikanske forsvarssjefer og den amerikanske regjering. Forhandlingene trakk ut -  både i London og Washington. Tross utallige purringer fikk vi ikke svar.”

Det var lenge uvisst om den tyske styrken på vel 350 000 godt utrustede soldater i Norge ville kapitulere samtidig med Hitlertyskland. Den allierte overkommandoen i Europa under ledelse av general Dwight Eisenhower la detaljerte planer for en alliert invasjon i Norge. Generalmajor Torkel Hovland skriver i sin bok ”General Carl Gustav Fleischer” (2000) på side 383:

 

”Mens nordmennene lenge svevde i den villfarelse at Norge skulle frigjøres gjennom amfibieoperasjoner ledet av Scottish Command, kom Eisenhower til følgende konklusjon: «Norway can only be entered in strength through Sweden.» På denne bakgrunn utviklet SHAFE i løpet av april 1945 en rekke planer for «Assault Operations in Norway» ført fram fra svensk område uten konsultasjon med norske myndigheter. En sleivete uttalelse fra utenriksminister Trygve Lie om at den norske regjering ville foretrekke en frigjørelse av Norge uten svensk medvirkning kan ha vært med på å forårsake dette. Kronprins Olav som nå var forsvarssjef, sendte 14 april et brev til general Thorne med anmodning om norsk deltakelse i planlegging av befrielsen av Norge. Det ble overhodet ikke besvart, og først 2 mai ble den norske regjering orientert om at Eisenhowers stab 30 april hadde forhandlet fram en avtale med de svenske myndigheter om et alliert angrep ført fram over svensk område og med svensk deltakelse. Såvel for Nygaardsvold og hans regjering som for norske militære myndigheter var dette et slag i ansiktet. Selv når det gjaldt frigjøringen av Norge var nå Sverige blitt en viktigere alliert enn Norge.”

 

(”SHAFE” må være en gjennomgående trykkfeil i Hovlands bok. De 3 stedene hvor ”SHAFE” er nevnt i boka, har ”F” og ”E” har byttet plass. ”SHAEF” er forkortelse for “Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force” med den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower som ”Commander In Chief”.) 

 

Opplysningene om den allierte tilsidesetting av Londonregjeringen under planlegging av en antatt nødvendig alliert invasjon i Norge bekreftes av Paul Hartmann i hans bok ”Bak fronten” (1955). Han skriver at i en regjeringskonferanse 3.5.1945 så ble avtalen av 30.4.1945 mellom den allierte overkommandoen til den svenske regjering diskutert. Hartmann skriver at fungerende utenriksminiseter Wold hadde etterpå hatt et møte med den engelske ambassadør  Collier og den amerikanske ambassadør Osborne om Eisenhowers avtale av 30.4.1945 med svenskene. Hartmann skriver på side 389:

 

”Wold hadde straks gjort oppmerksom på at det fra norsk side var utilfredsstillende både at denne henvendelsen var gjort uten at den norske regjering var holdt à jour, og at ikke norske militære myndigheter også ble representert. Collier og Osborne var enig i dette. De skyldte på at tiden hadde vært så knapp at man hadde oversett dette. Disse opplysningene vakte enstemmig og stor forbitrelse i regjeringen. Det forelå her den groveste forbigåelse og overseelse av vår regjering”

 

Hvis Norge hadde vært formelt alliert med USA og Storbritannia, ville da den norske regjeringen ha blitt behandlet slik i et spørsmål som hadde den aller største betydning for den norske regjering og det norske folk?

 

Ble Norge som stat regnet som krigførende?

Den engelske utenriksminister Ernest Bevin uttalte i følge Verdens Gang 5.2.1946 følgende i norsk oversettelse på et møte dagen før i FNs sikkerhetsråd i Paris:

 

”Man bør huske at Hellas var det eneste land utenfor det britiske Imperium som kjempet på vår side fra 1940 til 1941”

 

I utredningen ”Den norske regjerings virksomhet fra 9.april til 22. juni 1945: departementenes meldinger. 1” (1948), utgitt av Stortinget heter det i utenriksdepartementets utredning på side 46:

 

”Den 8 mai 1941 mottok den norske sendemann i Moskva, minister

Maseng, følgende note fra Utenrikskommissariatet:

 

«I betraktning av at Norge nu ikke lenger er en suveren stat og

at S.S.S.R. ikke er diplomatisk representert i Norge, meddeler kom-

míssaríatet at Sovjetregjeringen anser den norske sendemanns full-

makter for å ha trått ut av kraft den 8 mai 1941.»

 

Den diplomatiske forbindelse mellom Norge og Sovjet-Samveldet var dermed brutt.”

 

Dette ble akseptert uten noen protest i fra Londonregjeringen, men de diplomatiske forbindelsene ble gjenopptatt etter Tysklands innmarsj i Sovjet-Unionen 22.6.1941.

 

I følge Dagbladet 20.5.1946  hevdet den sovjetiske utenriksminister Molotov  på en konferanse i Paris at Norge ikke hadde deltatt i krigen som krigførende.

 

Per Albin Hansson var svensk statsminister under hele 2. verdenskrig. I  boka ”Svensk Hållning och Handling” (1945), gjengis på side 92 en uttalelse han kom med 7.7.1940 etter Trondheimskapitulasjonen, og som var forutsetningen  for hjemsendelsen av den norske Hærens 1. divisjon som hadde flyktet til Sverige:

 

”Viktagast ur vår synspunkt är at striderna mellan Tyskland och Norge upphört”

 

At tyskerne anså Norge for ute av krigen framgår med all tydelighet av det faktum at alle norske soldater i samsvar med § 4 i Trondheimsavtalen unngikk krigsfangenskap og ble dimittert, med det forbehold at yrkesoffiserene måtte avgi æresord. Den samme forutsetningen om at Norge var ute av krigen lå til grunn for riksrådsforhandlingene sommeren 1940 både fra tysk og norsk side, se kap. 9.

 

Den faktiske status Londonregjeringen og Norge som stat hadde som ”krigførende” er drøftet nærmere i kap. 10.3.

 

Dersom—hvis...

Hvis Londonregjeringen hadde ønsket en gjensidig forpliktende militærpolisk allianse med Storbritannia på linje med NATO– pakten, så burde det ha kommet til uttrykk i det ovennevnte Aide Mémoire som 10.7.1940 ble levert til britene. Dersom Londonregjeringen hadde hatt noen intensjon om selvstendig aktiv krigføring i mot Tyskland på norske premisser og under norsk overkommando, ville en slik gjensidig militærpolitisk alliansepakt formodentlig vært nødvendig. I stedet la Londonregjeringen seg flat for britene, og ga i Aide Mémoire uttrykk for at den fullt og helt ville innordre seg og støtte britene i alle militære spørsmål.

 

Den militær-tekniske avtalen av 28.5.1941 som Londonregjeringen inngikk med britene er ikke noe annet enn en bekreftelse fra britisk side på at de aksepterer de intensjoner regjeringen ga uttrykk for i Aide Mémoire. Fra artikkel 1 i avtalen gjentas om organiseringen av norske militære stridskrefter: ” De skal organiseres og brukes under britisk kommando…”. Her var ikke noe rom for selvstendig norsk krigføring etter norske strategiske og taktiske planer på norske premisser med norske soldater i norsk uniform og under norsk overkommando.

 

Dersom Londonregjeringen hadde fått en gjensidig og balansert militærpolitisk allianse med Storbritannia og senere med USA etter at USA kom inn i krigen, er det en mulighet for at det europeiske krigsteateret hadde kommet til å se annerledes ut. Da kunne regjeringen tidlig ha begynt med å lage selvstendige planer for et angrep på de tyske stillingene i Norge, og arbeidet for et slikt alternativ overfor sine formelt allierte med en helt annen styrke enn ut i fra den stillingen de faktisk var i.

 

Fra Wikipedia siteres: ”I juli 1943 gikk allierte tropper i land på Sicilia. De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august. Den 3. september gikk amerikanske og britiske tropper over Messinastredet, som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.”

 

Først  27. 4.1945 sluttet krigen i Italia ved at tyskerne trakk seg tilbake. Dersom Londonregjeringen hadde vært en likeverdig alliert, kunne den med stor styrke ha presset på for å få en alliert invasjon i Norge i stedet. Det er neppe noen tvil om Norges strategiske plassering. Den som behersker Norge har de beste muligheter til å beherske hele Nord– Atlanteren. Den tyske ubåttrusselen i fra baser i Norge utgjorde en reell fare for de allierte forsyningslinjene både til Storbritannia og til Murmansk helt fram 6 til Tysklands kapitulasjon. Noen tilsvarende viktig strategisk beliggenhet hadde Italia neppe. Hovedhensikten med angrepet på Italia synes å ha vært å binde opp tyske styrker slik at de ikke kunne settes inn på østfronten eller i Frankrike etter den planlagte invasjonen der. Effekten av en binding av tyske styrker ville formodentlig blitt minst like stor ved et storstilt alliert angrep på Norge.

 

I etterpåklokskapens navn, bl.a. med kunnskapen om at de ca 350.000 stående tyske styrkene i Norge noe overraskende valgte å kapitulere overfor britene 8.5.1945, er det tross alt godt at det ikke ble noen alliert invasjon i Norge i 1943.

 

          

 

Lenke til neste kapittel 10.2