Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

10.2 Den første tiden i England

 

Engelskmennene bestemte

Utenriksminister Halvdan Koth skriver i boka ”For fred og fridom i krigstid” (1957) følgende om den første tida i England på side 239:

 

"Enda før regjeringa tok i veg frå Tromsø, hadde vi tala litegran om kvar ho helst burde slå seg ned når ho skulle freista ”regjera” utanlands.  Kanskje dei fleste av oss den gongen trudde det var best om vi ikkje heldt oss i London, - at vi betre kunne syne anlet som ei sjølvstendig regjering, om vi var ein annan stad enn den britiske regjeringa. Vi tala om både Canada og Skottland. Men da dei som var med ”Devonshire” kom til lands i Glasgow var det ingen som spurde om kvar dei ville vera. Dei vart utan noko snakk sendt til London".

 

Sigmund Skard skriver i sin biografi ”Mennesket Halvdan Koth” (1982) om Londonregjeringens arbeidsforhold etter ankomst til England på side 170:

”Det var lite av mannskap, i oppstarten kun  20 - 30 menneske i åtte kontorrom.”

Sverre Kjeldalsli skriver i sin bok ”Hjemmestyrkene I” fra 1959 på side 81og 82 :

 

”Regjeringen hadde forlatt Norge 7. juni 1940 og visste at den i de første uker etterpå sto lavt i kurs hjemme. Den ble klandret i alle lag av folket, også i blant sine velgere. Det het seg at den hadde ansvaret for den «mislykkede mobiliseringen», at den tidligere hadde «forsømt forsvaret», og at den hadde «rømt til England». Den visste også at innflytelsesrike enkeltmenn og smågrupper hjemme underkastet den en streng undersøkelse og diskuterte dens skjebne etter krigen.”

Høyesterettsadvokat Annæus Schødt skriver i ”Riksrådsforhandlingene 1940 fra 1947 på s. 60 og 61 om situasjonen sommeren 1940 da riksrådsforhandlingene pågikk:

 

”Kongen og regjeringen var på sin side bundet av hva britiske interesser ville tillate dem. Selv om de hadde vært av den oppfatning at det var i norsk interesse å slutte fred eller våpenstillstand med tyskerne, trekke vår flåte ut av britisk krigsinnsats, å unngå raids på norskekysten eller sabotasje der, å sende mat til Norge for å lindre nøden osv. må det erkjennes at det ikke stod den fritt å gjøre dette. Kommisjonens påstand om Kongens og regjeringens frihet svarer ikke til de faktiske forhold og forklares alene ved at kommisjonen i sitt resonnement har begrenset valget til det som den mener det burde være spørsmål om.”

 

Kommisjonen Schødt henviser til er Undersøkelseskommisjonen av 1945 (UK-45).

I sin bok ”For fred og fridom i krigstid” (1957)  beskriver Halvdan Koht på side 263 hvordan den britiske regjeringen satte foten ned for Koths plan for å sende mat til det okkuperte Norge. Det hjalp ingen ting at Koth kunne argumentere med at det svenske røde kors hadde sagt seg villig til å stå for utdelingen av mat for derved å sikre at tyskerne ikke fikk hånd om den. Koth skriver i denne sammenheng:

”Men vi fikk ingen ting igjennom”.

Men da den britiske finansministeren ville ha gullet til Norges Bank, klarte Koth å forhindre det, side 279.

Det er aldri dumt å legge forholdene best mulig til rette for å få et godt forhold til sine verter og slett ikke uvanlig at gjester har med seg noen gaver. Den største gaven regjeringen hadde med til England var selvfølgelig kontrollen over størstedelen den norske handelsflåten. Det er neppe noe tvil om at ønske om å sikre kontrollen over den norske handelsflåten var hovedårsaken til at britene la et sterkt press på regjeringen Nygaardsvold for å få den over til Storbritannia i begynnelsen av juni 1940. Regjeringen Nygaardsvolds finansminister (fra nov. 1942 til regjeringens avgang 25.6.1945) Paul Hartmann skriver i boka ”Bak fronten” (1955) på side 2:

 

”Vår viktigste innsats for den felles sak var vår handelsflåte. Den ble satt under regjeringens kontroll alt i april 1940 og hadde, som det mange ganger er uttalt fra alliert hold, den største betydning for krigsførselen.”

Ved de disposisjoner i fra april 1940 som regjeringen hadde tatt i relasjon til handelsflåten, ville nok britene ansett klart å sikre seg tilnærmet like stor kontroll. Ansett var det en fordel for britene også å ha kontroll over den norske eksilregjeringen.

”Ny Norsk Kvitbok”

Så kom da denne gjengen på 20 - 30 personer til London hvor de skulle ivareta Norges suverenitet som selvstendig stat med politiske og diplomatiske midler.

 

Professor Hans Fredrik Dahl skreiv følgende i en artikkel i Dagbladet 12.11.2013:

 

Men så, fra juni 1940, var krigen slutt. En fredsavtale med Hitler lå rett rundt hjørnet. Man forhandlet i Oslo om å komme til en ordning basert på fred!

 

Heller ikke regjeringen i London var sikker. Den brukte i alle fall ikke ordet «krig» om situasjonen før i oktober 1940, men foretrakk gjennom hele sommeren å si «strid» og «kamp» om sitt eget strev for å overleve. Altså politiske begreper.

….

I kronprinsens tale i BBC den 3. oktober ble det for første gang sagt at Norge var i krig, og at eksilregjeringen ville føre denne krigen i Norge.”

 

I juli 1940 utga utenriksdepartementets pressekontor ”Ny Norsk Kvitbok” som inneholder en del taler, utredninger og erklæringer fra sentrale norske aktører. Skrivet fra regjeringen til Stortingets presidentskap av 17.7.1940 er siste bidrag i kvitboka. Kvitboka gir et godt inntrykk av i hvilken grad Londonregjeringen hadde noen intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i den første tiden etter at den ankom til Storbritannia. Her gjengis en del sitater i kronologisk rekkefølge fra tiden etter ankomsten til London:

 

Tale av utenriksminister Koth i BBC 19.6.1940:

 

”Men tanken om å gjøre Norge fritt må fremdeles leve. Regjeringen må

arbeide aktivt for dette. Det er dens endeframme plikt. Og denne plikt kan bare bli oppfylt utenfor Norge.

 

Vi skjønner at folket i Norge ikke får full opplysning om hva den norske Regjering vil og om de planer som den legger. For eksempel det arbeidet som den har tatt opp for å skaffe hjelp til de deler av det norske folk som kan komme til å lide nød på grunn av den tyske okkupasjon. Det er ikke vår skyld at folket i Norge ikke får kunnskap om alt dette. Regjeringen prøver på å sende melding om det, og jeg må advare imot at folk i Norge bygger noe bare på det som det tyske styre i Norge lar dem få kunnskap om. Alt slikt kan bare bli ensidig og gi et falskt billede.”

 

Tale av stortingspresident Hambro i BBC 22.6.1940:

 

”Men skulle hele Norges kamp ha en mening, skulle den linje som et enstemmig Storting besluttet å følge føre til noe mål, skulle muligheten for å bevare Norges fremtid som egen stat kunne bevares, måtte det være Kongens og Regjeringens plikt å føre landets politikk videre fra den eneste grunn hvor den kunne føres fritt og etter hensyn alene til landets fremtids interesser.”

….

”Det nasjonale frigjørelsesverk kunne ikke lenger utføres i Norge. Alene ved å velge et oppholdssted hvor de kunne handle fritt var de istand til å arbeide for landets politiske fremtid, kunne de vareta dets økonomiske interesser, kunne de gjøre en innsats for å forberede hjelpen til det hele okkuperte land som sult og nød kan komme til å true.”

 

Erklæring fra den norske regjering 24.6.1940:

 

”Det er Regjeringens grunnlovmessige plikt å holde fram med denne politikk og opprettholde Norges selvstendige styrelse så langt som det er mulig.”

 

I regjeringserklæringen fra 24.6.1940 er det utsagnet som i ”Ny Norsk Kvitbok” etter flukten 7.6.1940 kommer nærmest en intensjon om fortsatt krigføring mot Tyskland følgende:

 

”Stortinget uttalte i sitt siste møte at om en fri og uavhengig regjering ikke kunne bestå innenlands, måtte den heller foreløpig ta opphold utenfor rikets grenser. Derfor er Konge og Regjering i øyeblikket i Storbritannia. Men med de maktmidler som de her fremdeles har til rådighet—militære, økonomiske og administrative, - vil de fortsette å oppfylle sine plikter mot Norge etter den fullmakt som Stortinget ga, og de vil etter evne sørge for alt som kan være til folks beste.”

 

De norske flyktede fartøy og fly var uten stridsverdi. De ble straks etter ankomst til britisk territorium satt under britisk overkommando. Derfor  var de militære maktmidler regjeringen på det tidspunktet selv kunne disponere over i alle fall ikke mer enn symbolske. Klokelig nok angir Londonregjeringen heller ikke noe konkret om hvordan dette ”maktmidlet” er tenkt brukt. De sier bare at de maktmidler regjeringen har til disposisjon skal brukes til å” … etter evne sørge for alt som kan være til folks beste.” Noen ny krigserklæring mot Tyskland er det ovenfor siterte utsagnet definitivt ikke.

 

Spørsmål om ”Elverumsfullmaktens” eksistens er drøftet i kap. 2, og det henvises til dette kapitlet. Henvisningen til Hambros uttalelse på Elverumsmøtet om at regjeringen  ”har en internasjonal bemyndigelse til å opptre, selv om den sitter i et fremmed land.” er kommentert i kap. 2.7.

 

Tale av statminister Nygaardsvold i BBC 25.6.1940:

 

”Ved siden av beslutningen om våpennedleggelse og demobilisering måtte også Regjeringens stilling etter at hele Norge var okkupert av tyskerne, tas opp til overveielse.

 

Men før jeg gå nærmere inn på det spørsmålet, vil jeg gjerne si noen ord om det arbeid som Regjeringen utførte i de to måneder krigen varte.”

 ”Norge er beseiret; ja vel. Men Norge og nordmennene står i dag, trass i den ulykke som har rammet oss, med plettfritt skjold og med ren samvittighet.”

….

”Vi fant imidlertid, som jeg før har sagt, å måtte nedlegge våpnene og dermed var hele Norge i fiendens hånd.”

….

”Vi kan nå i et fritt land arbeide for Norges sak. Vi kan nå fritt si over fallsmennene den usminkede sannhet om deres opptreden og løgnpropaganda både under og etter krigen. Og jeg ber dere norske kvinner og menn være forvisset om : på en eller annen måte skal vår røst bli hørt og vårt vakthold om Norges interesser kjent også av dere.”

 

Svar fra kong Haakon til Stortingets presidentskap av 3.7.1940:

 

”Jeg og Regjeringen har intet høyere ønske enn at vi kunne få utøve vårt virke innenfor landet ; det er bare fremmed makt som har tvunget regjeringen til sammen med meg midlertidig å forlate landet.”

 

Skriv fra regjeringen til Stortingets presidentskap av 17.7.1940:

 

”Da Regjeringen den 9. april avviste det tyske ultimatum, en avvisning som hadde et enstemmig Storting og sikkert et overveldende flertall av det norske folk bak seg, var alle fullt på det rene med at hvilken stilling så Regjeringen tok til øyeblikkets krise, så ville i alle tilfelle Norge etter den dag bli et krigsområde for de stridende stormakter. Og ingen kan være i tvil om at så lenge det er krig mellom Stor-Britannia og Tyskland, og én av disse maktene holder Norge besatt, så vedblir vårt land å være krigsområde.”

Ved å hevde Norges selvstendige eksistens har Regjeringen formådd å bevare for landet en av dets største rikdommer, vår prektige handels- og fangstflåte Det vil fremdeles være en av Regjeringens hovedoppgaver å opprettholde flåten som fri og norsk. Den ville svikte en av sine plikter mot landet om den oppga kampen herfor.

 

Regjeringen så seg nødt til å forlate landet da den ikke lenger kunne forsvare seg mot den tyske overmakt. Det var et tungt skridt å ta Men det var Regjeringens eneste mulighet for å oppfylle den plikt som Stortinget hadde pålagt den, å holde striden for folkets frihet og selvstendighet oppe. For denne plikt måtte alle personlige omsyn vike.

 

Regjeringen har etter den tid ikke kunnet vareta landets indre styring. Den har fra utlandet på mere enn én måte arbeidd for å skaffe hjelp til det hjemmeværende norske folk, den har allerede sett resultater av dette arbeidet og den vil etter evne holde fram med det.”

 

Kommentar: I sitatene ovenfor er prøvd å gjengi hva de forskjellige aktørene formidlet om regjeringens intensjoner for framtida. Ingen av aktørene nevner noe om en intensjon om fortsatt aktiv krigføring mot Tyskland. Tvert i mot er det vanskelig å tolke statsminiseter Nygaardsvolds tale i BBC annerledes enn at han anså Norges krig for avsluttet.

 

Om regjeringens oppgaver i framtida, er det de politiske oppgavene og den politiske kampen for Norges frihet en gang i framtida som understrekes. Regjeringen understreker ønsket om å bevare handelsflåten under norsk kontroll og både Koth og regjeringen gir uttrykk for et ønske om å kunne bidra til å skaffe nødhjelp til befolkningen i Norge. Noen nødhjelp ble det dog ikke snakk om, Britene sate foten ned, jevnfør hva som er nevnt ovenfor med Koths bok ”For fred og fridom i krigstid” (1957), side 263 som kilde.

 

”Krigsinnsatsen” den første tida.

I kap. 4.25 er det gjort klart at Londonregjeringen ikke forholdt seg til Trondheimskapitulasjonen i det hele tatt. I Skanckesaken, som vitner, hevdet både stats– utenriks– og forsvarsministeren at de aldri hadde sett Trondheimsavtalen. Dette til tross for at det etter krigen kunne bevises at pr. 7.8.1940 hadde alle tre hatt alle muligheter til å sette seg inn i ordlyden i Trondheimskapitulasjonen. Den enkleste forklaringen på at de ikke brydde seg med Trondheimskapitulasjonen, var at de ikke trengte. De visste at deres framtid og ettermæle 100% ville være avhengig av krigens utfall. De ønsket selvfølgelig at Storbritannia skulle vinne. Hvis Storbritannia vant, så det bare å holde Trondheimskapitulasjonen mest mulig hemmelig, og i den grad den skulle bli kjent å tåkelegge den mest mulig. I så måte lyktes de ganske godt.

 

Noe medbrakt militært bidrag av betydning til Storbritannia visste Londonregjeringen selvfølgelig at den ikke hadde. Som nevnt i kap. 4.8 kunne regjeringen ha iverksatt tiltak, som kunne ha sikret at betydelige militære mannskaper både i fra Norge og i fra de norske som var internert i Sverige, kunne ha kommet seg over til Storbritannia. Det syntes de ikke at det var noen vits i. Men de måtte forholde seg til de få utrangerte fly og båter som tross alt hadde klart å ta seg over til Storbritannia. Dessuten var det i en leir i Dumfries i Skottland pr 22. juni samlet ca 850  frivillige nordmenn som ønsket å gjøre en militær innsats. De fleste av disse var hvalfangere som ikke ønsket å returnere til det okkuperte Norge. Nordmennene i Dumfries var imidlertid uten noen våpen. Dette måtte regjeringa også forholde seg til. Det ble nødvendig å få til en viss militær organisering.

 

Olav Riste i boka ”Londonregjeringa” bind I redegjør på s. 27 at Hærens Overkommando (HOK) i London ble opprettet 19. 6.1940 med generalmajor C.G. Fleischer som sjef og kaptein Aa. R. Pran som stabssjef. Pran var formodentlig den eneste offiserer fra Hæren som frivillig hadde fulgt med ved regjeringen flukt. Sjøforsvarets overkommando ble opprettet 20.6.1940 med admiral H. Diesen som sjef og kommandørkaptein E.C. Danielsen som stabssjef. Det som er underlig, er at disse opprettelsene og utnevnelsene ikke er nevnt i noen statsrådsprotokoller i fra det aktuelle tidsrommet, slik de normalt skulle vært.

 

Å kalle Pran for stabssjef var en aldri så liten overdrivelse av Riste, siden det kun var Pran og Fleischer som arbeidet i HOK fra starten av.

 

Fleischer synes ikke ved avreise fra Tromsø pr. 8.6.1940 å ha blitt informert om regjeringens videre planer om hva han mer konkret skulle gjøre i Storbritannia . Han skriver som tidligere nevnt i ”Etterlatte papirer” på side 69 :

 

Til tross for at forannevnte skrivelse var kjent for iallfall en del av regjeringens medlemmer fikk jeg den 7. juni anmodning om å følge med ut av landet som regjeringens militære rådgiver.”

 

Faktum er at general Fleischer i realiteten ble beordret, ikke anmodet. Fleischers rolle syntes altså i utgangspunktet å være klarlagt som rådgiver. Det vitner slett ikke om at regjeringen ved avreise fra Tromsø hadde noen konkrete planer om å drive aktiv krigføring under sitt eksil i England.

 

Det svært bemerkelsesverdige i denne sammenheng er at Londonregjeringen ikke så noe behov for å utnevne noen ny forsvarssjef etter general Ruge som sjef for Forsvarets overkommando (FOK). Uten noen forsvarssjef og uten noen FOK, var det ingen militær instans eller organisasjon som kunne koordinere Londonregjeringens eventuelle militære krigsinnsats. Det vitner heller ikke om noen konkrete planer om å starte med aktiv norsk krigføring mot Tyskland  i den første tiden etter adkomsten til Storbritannia.

 

Det er vel rimelig å anta at etter gjenopprettingen av de to forsvarsgrenenes overkommandoer, var det regjeringens mening at overkommandoene skulle samarbeide med britene om bruken av de fartøy, fly og mannskaper som hadde flyktet til territorium kontrollert av Storbritannia. Likeledes vedrørende hvalfangerne i Dumfries– leiren.  I praksis bestemte britene alt vesentlig i militære sammenhenger, og alle norske stridskrefter ble satt under britisk overkommando når de ble klare for operativ tjeneste.

 

Ny forsvarssjef ble først utnevnt 6.2.1942 da major Wilhelm von Tangen Hansteen ble forfremmet til generalmajor og utnevnt til forsvarssjef. Det var et formidabelt karrierehopp for Hansteen og en gedigen forbigåelse av general Fleischer.

 

Fleischer skriver i ”Etterlatte papirer” (1947) på side 82:

 

”Det synes som det har vært fraksjoner innen regjeringen, hvorav den ene og svakere holdt på at det måtte tas sikte på å delta med norske tropper i en gjenerobring av Norge, og en annen og sterkere, som holdt på at vi skulle støte Englands kamp med vår handelsflåte, våre sjøstridskrefter og norske flyavdelinger, men at det gjaldt å unngå at det på ny blev kamp i Norge . Vi burde derfor ikke ha noen landstridskrefter.

 

Norge ville efter deres mening bli fritt igjen av sig selv når Tyskland var slått. Hvad regjeringen mente om dette blev imidlertid holdt hemmelig og det har bare langsomt og indirekte blitt noen klarhet om dette viktige spørsmål.”

 

Fleischer var oppgitt over at Londonregjeringen i 1940 ikke sørget for obligatorisk innkalling av alle tilgjengelige nordmenn i utlandet til militærtjeneste. Her utgjorde de ca 6000 hvalfangerne på hjemtur  i fra Antarktis det største potensialet. Men det rådende flertallssynet i Londonregjeringen var altså at hæravdelinger ikke skulle settes opp med annet enn dem som meldte seg frivillig.

Det er ikke noe grunnlag for å hevde at oppretting av de nye overkommandoene for Hæren og Sjøforsvaret var uttrykk for at regjeringen hadde noen klar intensjon om å fortsette med aktiv norsk krigføring i mot Tyskland, men regjeringen forstod ast den trengte militære rådgivere.

 

Admiral Diesen får avskjed

General Fleischers skjebne er ganske kjent. Han ble av regjeringen forbigått ved utnevning av den gjenopptatte stillingen som forsvarssjef i februar 1942. Det endte med at Fleischer ble beordret til en meningsløs stilling som militærattaché i Canada. Fleischer skøyt seg med sin tjenesterevolver 19.12.1942.

 

Mindre kjent er admiral Diesens sorti. På side 63 i kapittel VI, Regjeringen Nygaardsvolds virksomhet fra 7. juni 1940 til 25. juni 1945, i rapporten fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 (UK-45) heter det i relasjon til at  medio 1941 hadde Londonregjeringen opprettet en flyrute mellom Sverige og England:

 

”I denne forbindelse nevnes at det straks etter flyrutens åpning oppsto en konflikt mellom Regjeringen og Kommanderende Admiral, Diesen, som klaget over at statsrådenes pårørende fikk fortrinnsrett til å komme over fra Sverige med fly samtidig som det i Sverige var hundrevis av kampdyktige nordmenn som gikk moralsk til grunne fordi de ikke kunne komme ut og kjempe for sitt land. Blant dem var mange sjøfolk, både fra Handelsflåten og Marinen, og i Storbritannia trengtes etter admiralens mening hver mann. Han fant ikke å kunne bli stående som Kommanderende Admiral når slikt kunne hende — «i prinsippet en hån mot alle dem som ville kjempe for landet» — og 21. august 1941 ba han om å bli frabeordret som Kommanderende Admiral. Etter en samtale med statsministeren erklærte han seg dog etter henstilling fra denne villig til å trekke sin søknad om frabeordring tilbake, men satte som betingelse at prioritet med hensyn til reise skulle gis av rent krigsmessige hensyn, og at de militære sjefer skulle få rett til kontroll med hvorledes prioriteten skulle praktiseres. Regjeringen fant imidlertid ikke å kunne godta noen betingelse fra admiralens side når det gjaldt prioritet for å reise med Regjeringens sivile fly, og ville ikke diskutere den siste betingelse om militær kontroll med hvordan prioriteten ble praktisert for disse flys vedkommende. Admiral Diesen ble deretter frabeordret stillingen som Kommanderende Admiral ved kgl. res. av 29. august 1941.”

 

Londonregjeringens prioritering taler her for seg selv. Formodentlig ble også pårørende til de sivilt ansatte i departementene og andre norske foretak prioritert siden det vel var begrenset hvor mange pårørende statsrådene hadde personlig.

 

Lenke til neste kapittel 10.3