Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

10.3 Londonregjeringens krigføring

 

Aktiv norsk krigføring fra England?

I relasjon til Londonregjeringens militære virksomhet i England er det interessant å merke seg hva  noen sentrale involverte kunne opplyse.

 

Birger Ljungberg, som var forsvarsminister til 20.3.1942, var vitne i Skanckesaken i slutten av november 1947. Fra rettsboken til Oslo forhørsrett siteres slik det framkommer i Alexander Langes hefte ”Dødsdommen over kommisarisk statsråd, professor Rangvald skancke: en gjennomgåelse” på side 15:

 

”Ingen ble beordret til å være med (til England) da det manglet transportmuligheter og båtene var helt fulle... Etter spørsmål fra forsvareren (Øvergaard) uttaler v. at under forsvarssjefen, general Ruge, hørte alle forsvarets grener, både luftforsvaret, sjøforsvaret og Hæren ... V. ble frabeordret som sjef for Fd. den 20/3 - 1942. I den tid v. var forsvarsminister etter avreisen til England kan v. ikke huske at det ble foretatt selvstendige norske krigsoperasjoner under norsk ledelse. I de enkeltstående RAIDS som ble foretatt i denne tid deltok norske krigsmannskaper, men ledelsen var engelsk. Deltagelsen av norske i krigsoperasjoner var i den første tid helt frivillig, men etter hvert, kanskje fra høsten 1941, ble det ordnet med tvungen utskrivning av mannskaper både i England og i Amerika, med vedk. lands samtykke. Det norske flyvåpen var på dette tidspunkt ikke bygget opp, men utdanningen av flygere var i sving. Den norske handelsflåte ble bevæpnet fra første øyeblikk, og alt fra den første del av krigen deltok norske krigsfartøyer og kanskje enkelte fly i krigsoperasjoner mot Tyskland. V. kan ikke på stående fot nevne bestemte operasjoner eller anledninger. På spørsmål fra forsvareren tilføyer han –at han ikke kan huske at det militære forhold mellom Norge og England i løpet av 1941 undergikk noen prinsipiell endring, således heller ikke at det den 25/5 s. å. ble sluttet en militæravtale mellom de to land.”

 

(I parentes bemerkes at avtalen faktisk ble inngått 28.5 1941, ikke 25.5. som nevnt i rettsboken.) Det kanskje mest bemerkelseverdige med dette vitneprovet er at den tidligere forsvarsministeren ikke husket at det under hans tid som forsvarsminister ble inngått en avtale mellom Londonregjeringen og regjeringen i Storbritania av 28.5.1941 ”om organiseringen og anvendelsen av de norske stridskrefter i Storbritania”. Kanskje var det ikke så rart at han heller ikke husket Trondheimsavtalen, se kap. 4.25Formodentlig ville forsvarsministeren ha husket det hvis Norge i hans tid som forsvarsminister hadde inngått en formell militærpolitisk alliansepakt med Storbritannia.

Videre går det klart fram av Ljungbers vitneprov at det fram til hans avgang ikke ble foretatt selvstendige norske krigsoperasjoner under norsk ledelse.

Ellers er det ikke riktig at det manglet transportmuligheter for norske soldater fra 6. divisjon over til England. Engelskmennene tilbød seg å transportere flere tusen. Regjeringen kunne ha rekvirert flere hurtigruteskip og andre sivile fartøy til å transportere soldater om den hadde ønsket det.

Generalmajor Wilhelm von Tangen Hansteen, som ble utnevnt til Londonregjeringens første forsvarssjef fra 5.2.1942 husket noe bedre enn Ljungberg. Von Tangen Hansteen var forsvarssjef til kronprins Olav ble utnevnt til forsvarssjef 1.7.1944. I et brev datert 4.4.1947 til Skanckes forsvarer, høyesterettsadvokat dr. jur. Jørgen Øvergaard, skriver general von Tangen Hansteen i følge Langes hefte på side 13 flg:

 

”Spørsmålet om påbegynnelsen av aktiv krigføring fra England under norsk operativ ledelse kan besvares med følgende:

Fra våren 1942 ble det oppnådd at de hemmelige operasjoner på Norge for sabotasje, etterretningstjeneste og for oppbyggingen av motstandsbevegelsene i Norge skjedde under felles norsk-britisk ledelse, hvorav det norske element var et kontor under Forsvarets Overkommando. Senere kom et amerikansk element med på linje med de øvrige. De utførende ledd i disse operasjoner var vesentlig norske. Operasjoner under denne organisasjonsform kan antagelig regnes å ha begynt sommeren 1942. Det tok en viss tid å få denne ordning approbert på alle hold og få den etablert, men arbeidet med den ble tatt opp kort etter at jeg var blitt forsvarssjef i februar 1942.

Andre operasjoner hvori norske stridskrefter deltok stod ellers under operativ ledelse av britene inntil Finnmarks frigjøring var begynt. Omtrent fra årsskiftet 44—45 var det på det rene at russerne — som våre stridskrefter der oppe først ble underlagt — ikke ville fortsette og stillet de norske styrker fritt. Disse fortsatte deretter opprensknings- og forfølgningsoperasjonene etter bestemmelse fra Forsvarets Overkommando i London. H.K.H. Kronprinsen var blitt forsvarssjef fra 1/7. 1944.

 

Ærbødigst W. Hansteen gen.major”

 

Ut fra general Hansteens redegjørelse kan tre viktige konklusjoner trekkes:

· Regjeringen Nygaardsvold synes i praksis å ha respektert Trondheimsavtalens forbud mot videre aktiv norsk krigføring mot Tyskland fram til våren 1942.

· Alle militæraksjoner hvor nordmenn deltok skjedde under britisk kommando fram til årsskiftet 44-45.

· De norske soldatene som sent i 1944 ble sendt til Finnmark, ble stilt under sovjetisk kommando i første omgang.

 

Å hevde at  de hemmelige operasjonene mot Norge fra 1942 skjedde under ”felles norsk-britisk ledelse” var nok noe skjønnmalende fra von Tangen Hansteens side. Det er ingen tvil om at britene styrte det hele og bestemte.

Gereral Fleischer skriver i ”Etterlatte papirer på side 99:

”Efter H.O.K.s opfatning var det galt at våre små militære styrker ikke skulle settes op under norsk flagg, og dette blev imidlertid fremholdt så kraftig som mulig. Det blev imidlertid ikke tatt noe hensyn til HOKs protester,…”

Den praktiske konsekvensen av uniformssaken ble etter spesielt påtrykk fra soldatene i kompani Linge, at alle norske militære under 2. verdenskrig gikk i britiske uniformer med et lite norsk flagg på den ene skulderen. Slike uniformer bar nordmennene i den utstreking nordmenn var med i skarpe militære oppdrag under 2. verdenskrig, og alltid under britisk eller sovjetisk kommando.

 

Trygve Lie skriver i ”Hjemover” (1958) på side 185:

 

”De norske hær- og sjøstridskrefter sto imidlertid under britisk kontroll og kunne ikke forlate Storbritannia uten samtykke av britiske myndigheter.”

 

I Johan Nygaardsvolds bok ”Norge i krig” (1983, redigert av sønnen Kristian Nygaardsvold) står det på side 217 i forbindelse med innføring av et nytt system med liaisonoffiserer:

 

”De allierte, Storbritannia og USA, skulle befri Norge og vi skulle bare være rådgivere.”

 

I denne sammenheng  skriver Nygaardsvold på samme side:

 

”Jeg kan nemlig ikke se det på noen annen måte enn at vi gjennom liaisonsystemet avstod fra å ta noe eget initiativ, og at vi bare ble rådgivere og ærendsgutter …”

 

I neste kap. 10.4 er det gjort klart at alle de raidene som skjedde i fra Storbritannia mot Norge under 2. verdenskrig, og hvor norske soldater deltok (i britisk uniform), skjedde under britisk kommando.

 

Kjell Fjørtoft skreiv dette i avisen ”Nordlys” 1.4.1995:

 

”Det mest interessante spørsmålet er tross alt - hva mente Londonregjeringen selv om tingene høsten 1942? På J. Dent & Sons Ltd i London gir The Royal Norwegian Goverment da ut en offisiell bok på 90 sider, «Norway. A Handbook». Der står det hvorfor regjeringen sammen med kong Haakon og kronprins Olav rømte over til London. Her skrives det åpent at «The military capitulasion was effected on 10th lune 1940». Videre i norsk oversettelse: «Den militære kapitulasjon betød ikke en moralsk kapitulasjon ... Den ubevæpnede fortsettelse, endog mer enn de foregående militære operasjoner viser folkets vilje.» Videre står det skrevet i denne bok fra 1942 som er offisiell fra regjeringens side, at regjeringen har forlatt Norge for å kjempe utenfor landet som frie talsmenn for det norske folks nasjonale rettigheter. Proklamasjonen til kong Haakon fra 9. juni 1940 siteres. Med andre ord; regjeringen så på seg selv som ute av krigen så sent som høsten 1942.”

 

2. bergkompani i Finnmark

Ut i fra opplysninger i Wikipedia ble 208 mann fra 2. bergkompani fra den norske brigaden i Scotland i oktober 1944 sendt til Murmansk uten kjøretøy og hester for attachering til 114. divisjon av det sovjetiske infanteriet. Kompaniet var dårlig utrustet og ikke prioritert av de bestemmende britiske militærmyndighetene. 2. bergkompani ble de- attachert fra de sovjetiske styrkene 6.2.1945. Den reelle makten hadde likevel russerne i Finnmark fram mot 25.9.1945 da de siste russiske soldatene trakk seg ut av Norge.  I utgangspunktet stod hele den norske brigaden i Scotland, som 2. bergkompani var utgått fra, under britisk overkommando.

I kap. 10.1 er det redegjort for hvor lite britene prioriterte å sende norske soldater til Finnmark og hvordan britene ikke engang svarte på regjeringens ønske om å sende hele den norske brigaden i Scotland til Finnmark motslutten av krigen. Det gjentas ikke her.

2. bergkompani deltok aldri i noen regulær krigføring mot tyske stridskrefter, men noen mindre trefninger met tyske patruljer skal ha funnet sted.

Det ligger en stor skygge over innsatsen til 2. bergkompani i Finnmark. Noen norske soldater i britiske uniformer begikk overgrep mot den norske sivilbefolkningen. På NRKs nettsted datert 13.09.2013 framgår følgende om de norske soldatene:

”I hellig vrede fikk de saksen frem og snauklippet i Sør-Varanger 25 unge piker (enkelte forøvrig gifte) som ble utpekt av den stedlige (og forsmådde) mannlige befolkning.”

Et slikt overgrep av soldater i uniform mot enkeltindivider i sivilbefolkningen kan vanskelig karakteriseres som annet enn en krigsforbrytelse.

For ordens skyld må også nevnes at det ble sendt noen norske polititropper fra Sverige med lette håndvåpen til Finnmark helt på slutten av krigen. Disse deltok ikke i kamphandlinger.

Oppsummering om den frivillige innsatsen

Egentlig er det ganske forståelig at alle nordmenn, inkludert medlemmene av Londonregjeringen og kongehuset, som oppholdt seg i Storbritannia under 2. verdenskrig måtte innordne seg britene. De var underlagt både sivil og militær britisk lov og rett , britisk sensur, britiske reiserestriksjoner o.s.v. I alle norske militære stridssammenhenger var det britene (eller amerikanerne) som hadde det siste ordet. Nordmennene tjenestegjorde som frivillige i det britiske militæret.

 

I Adresseavisen 20.9.1946 framkommer sitater fra en brevveksling mellom den britiske mbassadør Lawrence Collier og kong Haakon:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her bekrefter både den britiske ambassadøren til Norge på vegne av den britiske regjeringen  og den norske kongen at de norske borgerne som deltok i de britiske krigsanstrengelsene, gjorde det som frivillige ved tjenestegjøring i britiske styrker og derved selvfølgelig under britisk kommando.

 

Norge var formelt sett en nøytral stat uten noen formell militærpolitisk forsvarsallianse med noen andre stater under hele 2. verdenskrig. Norske borgere deltok aktivt i kamphandlinger som frivillige i den britiske marine og i det britiske luftvåpen. Det ble opprettet en bataljon av norske soldater under ”Scottish command”. Denne deltok aldri i aktive stridshandlinger fordi den ble holdt i reserve til en eventuell alliert invasjon av Norge. Et kompani av denne brigaden ble imidlertid sendt til Finnmark høsten 1944, se ovenfor. De norske spesialsoldatene i ”Kompani Linge” var underlagt ”Special Operations Executive” (SOE), se kap. 10.4.  I noen grad deltok norske statsborgere som frivillige i regulære britiske eller amerikanske kampenheter. Den norske regjeringen finansierte en del krigsmateriell, båter og fly som ble satt inn i britisk tjeneste, ofte med et stort innslag av norske soldater.

Hjemmefrontens krig

All deltakelse i hjemmefronten var frivillig. Ved utføring av sabotasjehandlinger var hjemmefrontens medlemmer å betrakte som franktirører uten folkerettslig beskyttelse.

 

I denne sammenheng må nevnes at Londonregjeringen støttet to av hjemmefrontens greiner, den sivile greinen med utgangspunkt i ”Kretsen” og den militære greinen ”Milorg”. Hjemmefronten deltok aldri i regulære krigshandlinger mot tyske styrker i Norge, men utført noen sabotasjehandlinger mot slutten av krigen. Milorg ble holdt i reserve til en eventuell invasjon av Norge og dreiv etterretning. Den kommunistiske hjemmefronten mottok i noen grad direktiver fra Moskva, men samarbeidet i noen sammenhenger  også med Londonregjeringens hjemmefront.

I boka ”Myter om krigen  Norge” (2011) av Jan Christensen og Arnfinn Moland er gjengitt en kronikk Moland hadde på trykk i Dagbladet 13.3.1984. Herfra siteres:

 

”I eit telegram frå 14. oktober 1942, sendt av Milorgledelsen til Forsvarets Overkommando heiter det: «Vennligst instruer folk dere sender hit, f.eks. våpen-instruktører, om at de ikke må drepe folk, selv i selvforsvar, da dette ville lede til represalier her. Vi følger selv denne linje, f.eks. ved eksport.» Svaret frå London kunne – og kan – ikkje overraska noen: Å ikkje forsvara seg strir «mot den menneskelige natur». Mennene bak har vore flinke til å grunngi sitt syn frå dengong, så overtydande gjer dei det at vi stort sett er samde om at dette var vel best når alt kom til alt. Så når ein motstandspioner, som då sat i London, kalla Milorg for «militær søndagsskole», fekk ikkje dette gjennomslag i ettertid.

Norge var eit fredeleg land, nordmenn blei generelt handsama annleis enn serbere, opinionen ga ikkje leiarane grunnlag for ein spesielt aktiv og militant motstand. I dag har vi vondt for å tenkja oss motstand utan våpen, slikt har naturleg nok ikkje prega det heimefrontbildet som har festa seg hos folk flest. Heller ikkje etterkrigstida har gitt grunnlag for å assosiera tidligare heimefrontleiarar med ei slik problemstilling. I 1941, 42 og 43 var det stadig ordskifte i motstandsleiinga om dette, «våpen ønskes ikke» var klart uttalt i rapport til Kongen 10. juni 1941. Då Milorg først i januar 1943 kom til at våpen var ein forutsetnad for å halda fram, tok den sivile leiinga, Kretsen, fram dei store bokstavane. Dei såg for seg «det rene barnekorstog». Dei nøkterne synspunkt Milorg la fram i samband med sitt ønske om væpning blei karakterisert som «rent isolerte og helt gjennom virkelighetsfjerne»”

 

Fra sommeren 1944 aksepterte også ”Kretsen” som var den dominerende fraksjonen i den sivile hjemmefronten også våpenbruk og sabotasjeaksjoner.

 

”Vi var ikke i krig”

Professor Hans Fredrik Dahl vurderte Londonregjeringens krigsinnsats slik i Dagbladet 7.5.1995:

 

”Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherrene. Bortsett fra utseilerne, frontkjemperne og en ganske liten kontingent av London-soldater  - en tredels promille av befolkningen eller så - hadde ingen nordmenn opplevd ”krig” i den egentlige mening av ordet: ikke vært mobilisert, ikke stått under kommando, ikke vært tvunget til å gi opp sine sivile goder under trussel fra krigsrettens barske lov.”

 

En kan regne med at det var i gjennomsnitt ca 3 mill nordmenn under 2. verdenskrig. En tredels promille av det er 1000 nordmenn. I følge Aftenposten har over 7000 nordmenn deltatt i krigen i Afghanistan siden 2001, men da var Norge offisielt ikke krigførende. Dahl skriver i artikkelen:

 

””Krigen” kalles på norsk ikke bare felttogets to måneder i 1940, men hele tidsrommet 1940-45, med en tilsnikelse som ikke engang får oss til å rødme. ”Besættelsestiden” kaller danskene med større beskjedenhet dette tidsrom - svenskene sier ”Beredskapsåren”. Av Nordens folk er det egentlig bare finnene som med full rett kan si at de gjennomlevde en ”krig.””

 

 

Frivillig krigsinnsats og § 86

Spørsmålet er i hvilken utstrekning norske soldaters frivillige krigsinnsats i den 2. verdenskrig, det være seg under britisk, sovjet-russisk eller amerikansk overkommando eller i hjemmefronten, kan sidestilles med det krigsbegrepet som framgår i Straffelovens § 86?

 

I § 86 står det ”….en krig hvori Norge deltager, eller med saadan krig for øye...”

 

Denne frivillige innsatsen under britisk kommando og i britisk uniform skjedde riktignok med velvillig bistand og støtte fra en norsk eksilregjering. Men var dette i overensstemmelse med krigsbegrepet i straffelovens § 86? Når det i § 86 står ”Norge”, må det være rimelig å tolke dette i betydning av den ”norske stat”, og at det er norske soldater i norsk uniform og under norsk kommando, som deltar i krigen. Nordmenn har deltatt som frivillige i mange kriger både før og etter 2. verdenskrig. At Norge faktisk også under 2. verdenskrig opprettholdt sin nøytralitet uten å inngå noen militærpolitisk allianse med noen andre stater må i denne sammenhengen  tillegges stor vekt.

 

Når det gjelder den militære betydning av innsatsen til norske militære styrker under britisk kommando under 2. verdenskrig, kan den uttrykkes i en setning: Den militære innsatsen nordmenn gjorde under britisk kommando var uten betydning for krigens gang. Det samme kan definitivt sies om de vel 200 norske soldatene fra 2. bergkompani under sovjetisk kommando i Finnmark.

 

Er frivillig støtte det samme som aktiv krig?

Det er mange eksempler på at en stat A har gitt massiv militær støtte til en annen stat B, som har vært i krig med en tredje stat C, uten at det har oppstått noen krig mellom stat A og stat C. Et nærliggende eksempel er Kinas involvering i Koreakrigen på Nord-Koreas side. Det førte ikke til krig mellom Sør-Korea og USA (hvor USA formelt førte krig i FNs navn) på den ene siden og Kina på den andre siden.

 

Likeledes ytte Kina massiv støtte til Nord-Vietnam under Vietnamkrigen på 60– og 70– tallet. Kinesiske militære hevder at de var ansvarlige for 38% av de amerikanske tapene i lufta. 320 000 kinesiske soldater bistod Nord-Vietnam og de kommunistiske styrkene i sør under krigen. Sovjet-Unionen ga massiv materiell støtte til Nord-Vietnam. Kilde: Wikipedia.

 

Heldigvis ble  det som en følge av Vietnamkrigen, ingen krig mellom Kina eller Sovjetunionen på den ene siden og USA på den andre siden denne gangen heller. Det er ingen automatikk i at en stat A som yter massiv støtte til en krigførende stat B, automatisk kommer i krig med den stat C, som stat B fører krig i mot.

 

Situasjonen er selvfølgelig annerledes hvis det foreligger en militærpolitisk alliansepakt som f. eks. NATO– pakten. Et militært angrep på en stat som er medlem av NATO– pakten vil føre til at den angripende staten vil være i krig med alle statene i NATO– pakten.

 

Den norske staten og den britiske staten hadde ingen militærpolitisk allianse under 2. verdenskrig. Det at Londonregjeringen støttet britenes i deres krig mot Tyskland  betød ikke automatisk at Norge var i krig med Tyskland.

 

Fortsatt aktiv krigstilstand mellom Norge og Tyskland?

Londonregjeringen kom etter hvert med uttalelser som vanskelig kan tolkes annerledes enn at regjeringens medlemmer mente at den norske staten, som Londonregjeringen mente å representere, var i krig i betydning aktivt krigførende mot Tyskland. Men så langt forfatteren kjenner til kom aldri Londonregjeringen med noen ny krigserklæring mot Tyskland eller noen erklæring som satte Trondheimskapitulasjonen ut av kraft. Hvor vidt  Londonregjeringen fra et folkerettslig synspunkt hadde rett i sin påstand om at den aktive krigen fortsatte, vil i det store og hele avhenge av to forhold:

 

· Tolkingen av Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940. Kapitulerte Norge som stat med alle statens stridskrefter? Dette er ganske inngående drøftet i kap. 4 og noen drøfting av dette spørsmålet gjentas ikke her. Forfatteren svarer som kjent et ubetinget ”ja” på spørsmålet.

· Hvilken hjemmel i folkeretten og/eller i statsretten har en eksilregjering som etter en tapt krig har tapt hele territoriet til den staten regjeringen er utgått i fra, til å fortsette å føre en selvstendig krig på denne statens vegne? Eller sagt på en annen måte: Er en eksilregjering i forfatningsmessig stand til å fortsette med aktiv krigføring etter at hele territoriet er tapt og okkupert av en annen stat? Dette spørsmålet drøftes nedenfor.

 

Det må være lov å hevde at regjeringen Nygaardsvold før flukten fra Norge ga uttrykk for at krigen mot Tyskland var slutt. Den tok heller ikke de grep en må forvente en regjering, som vil fortsette å krige, må forventes å ville ta ved en flukt. Det tok også ganske lang tid før den begynte med krigsretorikk i fra sin eksiltilværelse i England. Disse tre forhold må en også ta i betraktning ved vurdering av krigstilstandens kronologi og folkerettslige stilling.

 

Londonregjeringens generelle folkerettslige stilling

En eksilregjering kan vel best defineres slik: En regjering som har etablert seg på fremmed jord etter at andre makthavere har etablert kontroll over og overtatt makten i det territoriet eksilregjeringen hevder å være rettmessig makthavere i.

 

På Wikipedia er det listet opp en rekke nåværende og tidligere eksilregjeringer. I relasjon til den folkerettslige stillingen til eksilregjeringer, er vel det beste svaret at her er det ingen holdbare folkerettslige avtaler eller regler som gjelder. Det felles målet de fleste eksilregjeringer har, er å komme tilbake og overta styringen i den staten eller det territoriet de hevder å være rettmessige regjering i. Hvor vidt en eksilregjering lykkes med det, avhenger i det store og hele av tre forhold:

· Graden av støtte og anerkjennelse fra befolkningen i den staten eller det territoriet eksilregjeringen hevder å representere.

· Graden av støtte fra andre stater eller andre ressurssterke utenlandske støttespillere.

· Graden av ressurser eksilregjeringen rår over.

 

Dette kan oppsummeres med at det er ”makta” som rår. I alle fall var utenriksminister Koht var klar over det, og igjen siteres hans protokollførte uttalelse fra regjeringskonferansen i London 9.11.1940:

 

”Angående den politiske avtale som etter Fjelstads uttalelser, skulle sikre våre interesser når krigen var slutt, så må vi være oppmerksom på at det er makten som kommer til å avgjøre fredsvilkårene.”

 

Et konkret eksempel på hvordan makta rådde er skjebnen til den polske eksilregjeringen i England under 2. verdenskrig. De sovjetiske okkupantene, som kontrollerte Polen etter 2. verdenskrig, lot selvfølgelig ikke den polske eksilregjeringen få lov til å komme tilbake. Den polske eksilregjeringen fortsatte en lite anerkjent og upåaktet  eksistens helt til kommunistene måtte gi fra seg makten i Polen. Først i 1990 overlot eksilregjeringen symbolsk makten til den nye polske regjeringen uten at det betydde noen ting i praksis.

Folkeretten operer med uttrykket ”debellatio”. Wikipedia definerer det slik:

 

“The term Debellatio (also debellation) (Latin "defeating, or the act of conquering or subduing", literally, "warring (the enemy) down", from Latin bellum "war") designates the end of a war caused by the absolute destruction of one combatant.” 

 

I hvilken grad det oppsto en ”debellatio- situasjon” i Norge etter Trondheimskapitulasjonen har vært noe omstridt blant de folkerettslærde. Siden de allierte vestmaktene vant krigen, kunne Londonregjeringen komme tilbake. Hvis Tyskland hadde vunnet, ville vel de fleste vært enig i at det ville vært relevant å bruke uttrykket ”debellatio” i relasjon til den norsk konstitusjonen og det norske makt- og styringssystemet, slik det var før den tyske invasjonen i Norge. Etter all sannsynlighet hadde Norge blitt en del av det stortyske riket hvor tyskerne ville lagt alle premisser og hvor sivile norske myndigheter måtte følge alle tyske direktiver. Sommeren1940 tydet det meste på at Tyskland ville vinne krigen.

 

Londonregjeringen hadde flyktet til, og støttet etter hvert Storbritannia sin krigføring. Heldigvis var Storbritannia var blant de allierte som vant krigen. De vestallierte statene Storbritannia og USA var tuftet på demokratiske prinsipper. Derfor fikk Londonregjeringen av de allierte lov til å komme tilbake til Norge. Etter hvert fikk norske regjeringer overta både den sivile og militære myndigheten i Norge.

 

Norge fikk 1. nov 1945 tilbake sin fulle suverenitet som en selvstendig stat da den britiske general Thorne forlot Norge og overga den militære myndigheten i Norge til den norske regjeringen Gerhardsen.

Spørsmålet om ”debellatio” i relasjon til Norge under 2. verdenskrig ble avgjort av krigens gang. Koht fikk selvfølgelig rett. Det var egentlig uten betydning for resultatet hva Londonregjeringen hevdet om dens rett til å ivareta den utøvende, lovgivende og bevilgende myndighet for Norge som stat. Det var ”makta” som rådde og avgjorde utfallet.

 

Var Londonregjeringen i full forfatningsmessig funksjon?

Det interessante spørsmålet er med hvilken statsrettslig og folkerettslig rett den rømte konge og regjering kunne hevde at Londonregjeringen var Norges rettmessige regjering med full forfatningsmessig funksjon.  Londonregjeringen  hevdet dessuten at den i tillegg hadde en betydelig utvidet forfatningsmessig funksjon ved å ha overtatt Stortingets lovgivende og bevilgende myndighet p.g.a. ”Elverumsfullmakten”.

 

Faktum var at Londonregjeringens framtidige skjebne fullt og helt avhang av krigsutfallet, og krigsutfallet kunne regjeringen i svært liten grad påvirke.

 

I statsretten forutsettes to faktorer som begge er absolutte forutsetninger, for til sammen å danne en stat: Et territorium og et folk.  Professor Bredo Morgenstierne, skriver i sin bok ”Lærebok i den norske statsforfatningsrett”, bind 1 (1930) på side 62 og 63:

”Den norske stats territorium og det norske folk danner paa den ene side den norske stats naturlige grundlag. Paa den annen side - fra et særlig statsrettslig synspunkt - danner territorium og folk gjenstandene, objektene for den norske statsmakt.

Professor Frede Castberg skriver i sin lærebok ”Norges statsforfatning 1” (1930) på side 105:

”En stat kan ikke tenkes uten et territorium som staten er knyttet til. Statens eksistens forutsetter at en gruppe mennesker gjennom generasjoner er knyttet til territoriet. Og dette område er statens territorium.

 

På forskjellig måte er staten knyttet til territoriet. Dens myndighet er stort sett begrenset til territoriet. Først og fremst kan staten bare bruke sin tvangsmakt på territoriet. Og statens rettsregler er på mange måter knyttet til territoriet.”

 

Londonregjeringen hadde utvilsomt tapt kontrollen over det territoriet som var forutsetningen for den norske statsmakt. Derved hadde Londonregjeringen også mistet muligheten til å  utøve sin utøvende statsmakt i relasjon til det norske folk. Ville det ikke vært rimelig om regjeringen hadde tatt hensyn til det faktiske forhold og i det minste begrenset sin lovgivningsvirksomhet til det som grunnlovens § 17 gir regjeringen adgang til?

 

Castberg skriver i ”Juridiske stridsspørsmål i Norges politiske historie” (1961) om Londonregjeringen på side 56:

”Men hva med regjeringens rettslige forhold til norske borgere i Norge under den tyske okkupasjon? Hadde regjeringen rett til å gi lover som hindret tyskerne i å utøve sin makt i Norge—slik som de kunne gjøre innen rammen av Haagkonvensjonen?

 

Det har rådet stor uenighet blant folkerettens teoretikere om dette spørsmål. Det kan anføres gode grunner, både av dem som anser en eksilregjering til å stå helt fritt, og av den som mener at eksilregjeringen etter folkeretten bare har en sterkt begrenset myndighet til å gi lover for hjemlandet.”

 

Castberg går ikke nærmere inn på denne folkerettslige problemstillingen fordi han mener Londonregjeringen etter statsretten kunne gi slike lover innenfor grunnlovens §17. Når det gjelder den faktiske lovgivningsvirksomheten ut over § 17 (som f.eks. de nye straffebestemmelsene) viser Castberg til Høyesteretts prejudikat i Haalandsaken (se kap 2.9 og kap. 6.3) som han i prinsippet sier seg enig i ut i fra konstitusjonelle nødrettsbetraktninger, men anfører:

”Det kan, etter min mening, diskuteres om alle de provisoriske anordninger som regjeringen utferdiget i London, var strengt nødvendige. Etter min mening gikk man for langt.”

 

Høyesterettsadvokat og aktor i Quislingsaken Annæus Schjødt skriver i ”Riksrådsforhandlingene i 1940” (1947) med henvisning til UK- 45 på side 64 :

”Det er heller ikke treffende når kommisjonen hevder at Kongen og regjeringen sommeren 1940 var ”i full forfatningsmessig funksjon”. Kongens og regjeringens funksjoner omfatter etter grunnloven en rekke fremtredende viktige ting som det den gang var helt utelukket for dem å utføre. Man var kommet helt utenfor grunnlovens forutsetninger som ikke omfatter at landet er okkupert.”

 

Schjødt peker så på grunnlovens § 11 som i kombinasjon med § 41 bestemmer at Kongen ikke kan være utenfor riket i mer enn 6 måneder uten Stortingets samtykke, selv om kongen er i felt, og fortsetter:

 

”Det riktige syn på situasjonen fra sommeren 1940 må være at vår konstitusjon var satt ut av funksjon på grunn av okkupasjonen—den kunne simpelthen ikke virke etter sine bestemmelser og forutsetninger. Når kommisjonen hevder at det ikke forelå ”noe hull i vår konstitusjonelle organisme som måtte fylles” forefaller det underlig og urealistisk ikke minst i lys av Administrasjonsrådets opprettelse. Vår konstitusjon bygger på samvirke mellom statsorganene, og når dette samvirke umuliggjøres er det ikke konstitusjonelt sett en  naturlig følge at Stortinget skal reduseres til 0 og regjeringsmakten økes ubegrenset. Dette er heller ikke noe naturlig utgangspunkt ved avgjørelsen av spørsmålet om konstitusjonellnødrett.”

 

Professor i statsvitenskap ved universitetet i Oslo, Olav Fagelund Knudsen har skrevet en artikkel i ”Store norske leksikon”  på internett med overskriften ”stat” (oppdatert 28.4.2015) hvor det heter:

”Folkeretten stiller visse krav som et land må oppfylle før det kan anerkjennes som stat og bli medlem av FN:

1. en permanent befolkning

2. et definert territorium

3. en regjering

4. evne til å ha forbindelse med andre stater

(Montevideokonvensjonen av 1933).

Dessuten er det vanlig å hevde at andre stater ikke må gjøre krav på territoriet, og at regjeringen må ha effektiv kontroll over hele territoriet.

Det finnes land som ikke er medlemmer av FN og som ikke allment er anerkjent som en stat, for eksempel Kosovo, Den Tyrkiske Republikken Nord-Kypros, Palestina, Somaliland, Taiwan og Vest-Sahara.”

 

Hovedårsaken til at landene Den Tyrkiske Republikken Nord-Kypros, Palestina og Vest-Sahara ikke er allment anerkjent som egne stater er at territoriet er okkupert av en annen stat. Analogien med Norges situasjon under 2. verdenskrig er slående.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 10.4