Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

10.4 De britiske raidene i Norge

 

De første raidene

Den mest fortalte historiene om den norske regulære krigsinnsatsen i Norge etter 10.6.1940 er heltehistoriene om de ”vellykkede” tidlige raidene i Lofoten (”Claymore” 04.03.41 og ”Anklet” 26-28.12.1941)  og på Måløy/Vågsøy (”Archery” 27.12.1941). I tillegg skjedde det et raid mot Svalbard (Gauntlet 24.8-02.09.1941).  Disse raidene er nevnt i flere landssviksaker som et bevis for fortsatt norsk krigføring mot Tyskland.

 

Det er riktig at også noen nordmenn var med på disse raidene, men de var i britisk uniform og i sterkt mindretall. Sannheten er at disse raidene var rene solospill fra ”Special Operations Executive” (SOE) uten at den norske regjeringen eller Forsvarets Overkommando (FOK) var informert på forhånd.

 

Allerede sommeren 1940 ble SOE opprettet av Winston Churchill. Dette var en topphemmelig britisk militærorganisasjon som skulle drive sabotasjeaksjoner og nålestikksoperasjoner (commandoraids) på fiendtlig territorium. SOE rekrutterte nordmenn til  ”Norwegian Independet Company No.1”som ble forkortet til ”NORISEN” av nordmennene i kompaniet. Kompaniet ble  senere kjent som ”kompani Linge”.  De norske ble i tillegg til militær utdanning trent til rene sabotasjeoppdrag av SOE. Soldatene måtte selvfølgelig under sabotasjeoppdrag opptre i sivil dersom de skulle vise seg offentlig idet norske samfunnet. I så måte er det åpenbart at sabotørene framstod som franktirører uten folkerettslig beskyttelse, selv om de hadde militær trening og bakgrunn fra SOE, og stod under britisk SOE– kommando.

 

Sivil infrastruktur og sivile ressurser ble også ødelagt under de ovennevnte raidene.  I Lofoten ble sildoljefabrikker ødelagt og brennstofflagre for den sivile fiskeflåten ble satt i brann under operasjon Anklet. Store kullagre ble brent opp på Svalbard og gruveinstallasjoner ødelagt. På Svalbard ble 800 nordmenn og 2000 russere evakuert. Men flere andre steder ga engelskmennene uttrykk for at de var kommet for å bli. Skuffelsen blant lokalbefolkningen var stor når de dro igjen. Bedre ble det ikke da tyskerne igjen fikk kontrollen og foretok represalier mot sivilbefolkningen.

 

Statsminister Nygaardsvold skriver i boka ”Norge i krig, London 1940-1945”, redigert av sønnen Kristian Nygaardsvold (1983), på side 88 om Svalbardraidet i aug– sept 1941:

 

”Den engelske admiralen sa han hadde sine instrukser og måtte handle etter disse. Og så lot han kanadiske soldater slippe løs med å legge øde det som nordmenn møysommelig hadde bygd opp i de siste tyve-tredve år. Alle som oppholdt seg på Svalbard ble tvunget til å bli med til England. Og verdier for millioner ble enten brent, sprengt i lufta eller ødelagt på annen måte

Jeg fant det nokså forståelig at de som kom fra Svalbard var misfornøyd, for jeg var det selv også.”

 

Eystein Fjærli skriver i sin bok ”Krigens Svalbard” (1979) om de samtidige operasjonene ”Anklet” og ”Archery” i romjula i 1941, men han blander de geografiske kortene ved å plassere Vågsøy i Lofoten. I det etterfølgende sitatet er det derfor overveiende sannsynlig at han med ”Vågsøy”  sikter til de stedene i Lofoten hvor britene under operasjon ”Anklet” foretok meningsløse ødeleggelser av sivil infrastruktur og sivile ressurser. Fjærli skriver på side 57:

 

”Avdelingen står helt og holdent under britisk kommando, og hverken regjeringen eller HOK vet om at den er med på noen operasjon i Norge. Resten av avdelingen er samtidig med på et tilsvarende raid mot Måløy på Vestlandet. Her faller Linge. Raidet i Vågsøy blir en tabbe. Britene må trekke seg ut etter å ha foretatt noen meningsløse ødeleggelser. Det resulterer bare i at tyskerne går til represalier. Da gutta i ”NORISEN” får greie på at raidet ble utført uten at regjeringen visste om det, blir de forferdet og sier fra til den britiske ledelsen at de for ettertiden ikke vil delta i noen operasjon uten at de norske myndigheter er blitt tatt med på råd og godkjenner operasjonen.

 

Det resulterer at ”NORISEN” blir lagt under det nyopprettede norske Forsvarets Overkommando. Men raidet får også følger for de britisk-norske forhold på andre måter. Regjeringen blir selvsagt meget bitter over at den er blitt holdt utenfor. Og den blir skremt over hvilke følger raidet kan få for dens stilling i Norge. Utenriksminister Trygve Lie henvender seg til sin britiske kollega Eden og forlanger en forklaring. Og får den: På britisk hold var man redd for at dersom nordmennene ble tatt med på drøftelsene, ville de lekke ut. Det gjør ikke regjeringen blidere.”

 

Sverre Kjeldstadli henviser i sin bok ”Hjemmestyrkene (1959) i note 47 på side 380 i et PM av 30.12.1941 fra Hæren Overkommando (HOK) hvor det heter i relasjon til operasjon ”Archery”:

 

”De nordmenn som er med i ”Lingeavdelingen” mener med rette at de er i norsk tjeneste. Det er ikke tilfelle i det avdelingens personell blir disponert uten norsk kommandomyndighets medvirkning. HOK hadde således intet forhåndskjennskap til den nevnte ekspedisjon i Nordfjord.”

 

Kjeldstadli skriver om ”den tillitskrisen som raidene mot Måløy/ Vågsøy og Lofoten framkalte sist i desember 1941side på side 103:

 

”Da ”Operation Anklet” dro bort igjen fra Lofoten, gjorde dette et forstemmende inntrykk på nordmenn hjemme og ute og ikke minst dem som var med på ekspedisjonen. Skuffelsen blant dem som ble igjen i Lofoten var stor. Motstandsledere i Norge var oppbrakt. Misnøyen innen Norwegian Independent Company No 1 (Kompani Linge) var stor. I Shetlandsbasen var det stor uro. Der var bitterhet i norske regjeringskretser i London.”

 

Kjeldstadli skriver på side 65 om raidene:

 

”De var i seg selv operasjoner av liten militær verdi for britene”

”Raidene utdypet kløften mellom nordmenn og briter når det gjaldt synet på den militære motstands mål om midler. De svekket på ingen måte det tyske militære forsvaret av Norge.”

 

Senere raid

I en bok ”Regjeringen og Hjemmefronten under krigen», utgitt av Stortinget i 1948, gjengis et brev fra Trygve Lie til hjemmefronten via Stockholm-legasjonen. Brevet er datert 16.2.1943, og i brevet heter det på side 189:

 

”Statsministeren og jeg ønsker gjerne bragt til kretsens kunnskap at så uforklarlig det enn kan høres ut, så hadde ingen av oss kjennskap til Majavatn- og Bitternsaken før vi fikk melding hjemmefra. Heller ikke har vi hatt kjennskap til Telavåg- og Rjukansaken. Hverken forberedelse eller valg av personer har vi vært kjent med. På grunn av forløpet av disse affærer er saken tatt opp med militære myndigheter, og vi håper at forholdsregler er truffet slik at gjentagelser ikke skal inntreffe”

 

”Bitternsaken”, som Trygve Lie henviser til, startet 4.10.1942 da fire agenter fra kompani Linge ble sluppet i fallskjerm over Nordmarka i Oslo. Et avoppdragene var å ta livet av noen prominente NS-folk, deriblant politiminister Jonas Lie. Det ble det imidlertid ikke noe av fordi hjemmefronten protesterte energisk og hevdet at det bare ville føre til omfattende represalier fra tyskerne. En av de fire sabotørene var den straffedømte kongevennen og herostratisk berømte Johannes Andersen, bedre kjent som ”Gulosten”. Han drakk seg full sammen med gamle kriminelle kamerater i Oslo og brøyt alle sikkerhetsregler. Derfor ble han skysset over grensen til Sverige av hjemmefronten uten å gjøre noen sabotasje eller likvideringer i denne omgang. Likvideringene kom senere.

 

Sitatet ovenfor viser igjen at den norske regjeringen fortsatt i begynnelsen av 1943 etter all kritikken i forbindelse med de tidlige operasjonene i 1941 ble holdt utenfor og ikke informert om forestående sabotasjeaksjoner.

 

Årsaken til britenes hemmelighold var nok først og fremst at britene ikke ønsket noen diskusjon med den norske regjeringen om berettigelsen av de tiltak britene gjennomførte mot tyskerne i Norge. Den mer offisielle begrunnelsen for hemmelighetskremmeriet var som nevnt av Fjærli ovenfor, at britene var ”redd for at dersom nordmennene ble tatt med på drøftelsene, ville de lekke ut.” Hvilket at disse argumentene som var mest sårende og skapte mest bitterhet for medlemmene av Londonregjeringen er ikke så godt å si.

 

Britenes motivasjon for å gjennomføre raidene på norskekysten var formodentlig å gi et signal til tyskerne om at en invasjon i Norge sjøveien vestfra ikke var usannsynlig. Derved mente britene at  tyskerne måtte binde opp store ressurser i form av tyske soldater i Norge. At tyskerne i etterkant kunne ta represalier som gikk ut over sivilbefolkningen, var for britene ikke annet enn en påregnelig og aksepterbar bivirkning. Det var jo krig. For britene var det også naturlig å ødelegge sivil norsk infrastruktur som de mente kunne ha noen verdi for tyskerne. De brydde seg ikke om at det også gikk ut over den norske sivilbefolkningen.

 

Den effekten som britens raid på norskekysten hadde for tyskernes forsvarstiltak, var sannsynligvis ikke så stor. Tyskerne visste selvfølgelig at en eventuell invasjon i Norge måtte komme sjøveien vestfra så lenge Sverige holdt seg nøytral. Det var formodentlig den viktigste årsaken til at de prioriterte å bygge ”Festung Norwegen” mot Atlanterhavet. Etter hvert ble de klar over at de britiske raidene kun var noen kortvarige militæroperasjoner, som ikke egentlig utgjorde noen militær fare, slik et alvorlig ment invasjonsforsøk kunne vært. Tyskerne bygde ”Festung Norwegen” for å forsvare seg primært  mot en invasjon, ikke mot de bristiske nålestikksraidene. Forsvarsverkene hadde blitt bygd uansett raid eller ikke raid.

 

Oppsummering i relasjon til § 86

Innledningsvis i kap. 10.1 i dette hovedkapitlet om Londonregjeringens krig ble det gjort klart at kapitlet er tatt med for å kunne vurdere om den måten Londonregjeringen førte krig på kan sies å samsvare med krigsbegrepet i straffeloves § 86. I den sammenheng ble det noen spørsmål som nå kan besvares: 

 

· Inngikk Londonregjeringen noen formelle politisk og militær alliansetraktat med noen andre stater under 2. verdenskrig?

             Svar: Nei, Londonregjeringen inngikk ingen militærpolitisk alliansetraktat eller -pakt med noen andre stater under 2. verdenskrig. Men Londonregjeringen støttet etter hvert helt klart britenes krigføring og stillet alle norske militære soldater under britisk kommando. En slik støtte medførte ikke at Norge derved automatisk kom i krig med Tyskland.

· Hvordan forholdt Londonregjeringen seg til Trondheimsavtalens bestemmelse om at samtlige norske stridskrefter ikke skulle gripe til våpen mot Tyskland så lenge Tyskland var i krig?

             Svar: Londonregjeringen forholdt seg overhodet ikke til Trondheimsavtalen, enten fordi de ikke ville eller fordi den var fortrengt av regjeringens sentrale medlemmer.

· Deltok selvstendige norske enheter under norsk overkommando i norsk uniform i noen kamphandlinger under 2. verdenskrig?

             Svar: Nei, ikke etter at Trondheimskapitulasjonen hadde trådt i kraft 10.6.1940 så langt forfatteren av dette nettstedet kjenner til.

· Hvordan deltok nordmenn på vestalliert side under 2. verdenskrig, og hva betydde det for krigens utfall?

             Svar: I den grad norske statsborgere etter 10.6.1940 deltok aktivt i krigshandlinger på alliert side under 2. verdenskrig, var det alltid under britisk, amerikansk eller sovjetisk  overkommando, hovedsakelig britisk. Norske soldaters krigsdeltakelse betydde i praksis ingen ting for krigens utfall.

 

Straffelovens § 86 hadde følgende ordlyd under 2. verdenskrig:

 

Ӥ 86 (Bistand ydet fienden)

Med hæfte eller fengsel fra 3 aar indtil paa livstid straffes den som retsstridig bærer vaaben mod Norge, eller som under en krig hvori Norge deltager, eller med saadan krig for øie yder fienden bistand i raad eller daad eller svækker Norges eller noen med Norge forbunden stats stridsævne.

 

Straf kommer ikke til anværndelse paa noen i udlandet bosiddende norsk statsborger for handling han efter bostedets love er pligtig.”

 

Spørsmålet er så om Londonregjeringens støtte til britenes krigføring er sammenfallende kravet i § 86 om at Norge må delta i krigen? Det er enighet om at lovgiverne i 1902 ikke hadde tenkt på en situasjon hvor hele Norge var okkupert, men på ”...en krig hvori Norge deltager...”. I neste kap. 11.1 påvises at lovgiverne med dette har ment en krig hvor Norge som stat er aktivt krigførende.

 

Da må det konkluderes med følgende:

 

Londonregjeringens støtte til britenes krigføring og nordmenns frivillige deltakelse i de allierte krigsanstrengelsene, hovedsakelig de britiske, er neppe tilstrekkelig til at kravet i straffelovens § 86 om at det må foreligge

”...en krig hvori Norge deltager...”, er oppfylt.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 10.5