Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

10.7 Gjensidige folkerettsbrudd

 

Svart og hvitt

Historikeren Arnfinn Moland skriver i en kronikk i Aftenposten 7.4.2002 som et tilsvar til en kronikk av selvstendig næringsdrivende Torgrim Rolfsen 16.3.2002 i samme avis:

 

Dermed plasserer han seg midt i den ovenfor beskrevne tradisjon innenfor det revansjistiske miljø blant gamle NS-koryfeer. Glemt er førerstaten kontra demokratiet, glemt er nazismen som forbrytersk ideologi.”

 

Men har Moland rett i denne svart—hvit framstillingen. Var det sik at de allierte stormaktene i sin krigføring varetok demokratiske prinsipper med vekt på å føre krigen i samsvar med folkeretten og inngåtte folkerettslige konvensjoner? De fleste vil vel være enig i at Sovjet-Unionen var like diktatorisk som Tyskland under 2. verdenskrig, og dessuten var minst like bestialsk i sin krigføring som tyskerne. Men siden Sovjet-Unionen var på den seirende siden slapp sovjeterne galant unna en parallell til Nürnbergprosessen. Men hva med Storbritannia og USA som det blir påstått Norge var alliert med under 2. verdenskrig?

 

Folkerettsbrudd på begge sider

Følgende er et sitat i fra en artikkel historieprofessor Hans Fredrik Dahl publiserte i tidsskriftet ”Nytt norsk tidsskrift” nr 2, 1997 som også er gjengitt i ”Folk og Land” nr 7, 1997:

 

”I og med at relatering og komparasjon tvinger seg fram som metode i studiene av Andre verdenskrig, kommer også de krigførende parters - alle krigførende parters - forhold til menneskerettsbrudd og krigsforbrytelser opp som tema. Ifølge Nürnherg- synet var slike brudd fra de alliertes side en gang for alle definert som legitime—hvis de i det hele tatt ble innrømmet. Som István Deák har påpekt i en innflytelsesrik artikkel, førte dette til at enhver befatning med egne menneskerettsbrudd under krigen ble definert som uvesentlig, uinteressant. Dette til tross for at ingen av partene i Andre verdenskrig egentlig respektere Haag- konvensjonens beskyttelse av sivile når det gjaldt bruk av sabotasje eller gerilja, og beveget seg langt ut over kanten av det rimelige. Påvirkningen her var faktisk gjensidig. Britenes hemmelige militære innsatsgrupper, de såkalte commandos, opererte så vidt pågående bak fiendens linjer, ofte med støtte fra den lokale gerilja, at tyskerne svarte med stadig mer hardhendte midler. Uskyldige sivile ble stadig oftere trukket inn, som i Telavåg i Norge våren 1942. Irregulære kampformer eskalerte og brakte til sist situasjonen hell ut av folkerettslige former, i og med at Hitler i desperasjon over anslagene fra den alliertstøttede motstanden påla sine styrker å henrette umiddelbart og på stedet enhver sabotasje- eller geriljagruppe, bevæpnet eller ubevæpnet, hva enten den ble påtruffet i uniform eller ikke. Denne såkalte «Kommando-ordre» fra oktober 1942 spilte en stor rolle i Nürnberg, og veide tungt som anklagepost mot de militære sjefer på tiltalebenken, både under hovedprosessen og i de mange mindre saker. Hva retten så bort fra, var at ordren ble gitt på bakgrunn av en beslaglagt instruks til allierte kommandosoldater om å opptre som «lovbrytere» («potentional criminals») og nytte tortur for å få tak i informasjoner, samt at de i økende utstrekning henrettet tyske soldater i uniform ved silent killing.

 

Det kan være på sin plass å minne om de britiske commandosoldatenes (sammen med norske soldater i fra kompani Linge)  sin arrestasjon og overføring til fangenskap i England av sivile nordmenn, jevnfør kap. 10.3. Dette kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn et brudd på folkeretten. Ingen ble stilt til ansvar eller tok ansvar for dette.

 

Tortur og overgrep på begge sider

I kap. 11.1 vises at hjemmefronten i stor utstrekning benyttet seg av tortur og mishandling i fangebehandlingen av dem som ble arrestert og mistenkt for landssvik, og at dette var verst i ukene like etter frigjøringen.

 

At tyskerne brukte folkerettsstridig tortur og represalier i bekjempelsen av det de anså som terrorvirksomhet fra hjemmefrontens side, må også anses utvilsomt. Vanskeligere er det å bevise at den norske hjemmefronten også benyttet seg at slike metoder. Skjønt at hjemmefronten utførte snikmord både på nordmenn og på tyskere er ikke omstridt. Antallet slike mord er imidlertid omstridt. Moland opererer som nevnt i kap. 11.1 med 82 mord. Hans Fredrik Dahl skriver følgende i ovennevnte artikkel:

 

”Følelsesmessige krenkelser på fortidens vegne er en realitet alle ser. Atskillig vanskeligere er å fastslå hvilken vekt denne realitet skal ha, Skal et historisk argument om fortiden erklæres ugyldig dersom det krenker nålevende personer? Dette spørsmålet ble på en interessant måte aktualisert i Norge vinteren 1996-97, under den debatten som fulgte utgivelsen av Egil Ulateigs bok.

 

Det er å vente at de overlevende reagerer overfor en kritisk journalist som skriver om de drap som  ble begått under krigen ut fra en annen synsvinkel og et annet kildegrunnlag enn det aktorene selv representerer - tyske og norske politikilder fra etterforskningen dengang, samt versjonen til ofrenes pårørende. Det er ikke til å unngå at versjonene spriker. Det dreier seg om over ett hundre uoppklarte drapssaker - alle er enige om at tallet ligger minst dobbelt så høyt som oppgitt etter krigen - og i nesten hver eneste av disse sakene har motstandsgruppene sin versjon av hendelsene, politietterforskningen eller de pårørende etter de likviderte sin. Muligheter for feil og misforståelser er selvfølgelig også til stede i rikt mon. Konklusjoner som blander fakta og følelser i så måte, kjennes fra alle besatte eller okkuperte land etter krigen. Den danske «stikker»-debatlen, som dreide seg om kanskje så mange som 400 likvidasjoner av antatte angivere («stikkere»), mot våre mellom 100 og 200, har forøvrig vært atskillig mer turbulent enn hva vi har opplevd i Norge. Likevel er det noe ved den norske debatten som får en til å stusse. Det gjelder ikke veteranene, hvis reaksjon er vel forståelig, men den historikergenerasjon som er kommet til etter krigen, utdannet i 1960- og 70-årene. En av forskerne herfra anser for eksempel at i spørsmålet om okkupasjonstidens likvidasjoner kan man ikke legge kilder som står Nasjonal Samling nær, til grunn, Hvis en saksfremstillingsom gjenspeiler ofrenes og de pårørendes versjon er trykt i NS-avisen Folk og land etter krigen, så er dette diskvalifiserende for opplysningene i seg selv. Konsekvensen av en slik holdning til kildene må bli at for en rekke spørsmål fra norsk historie 1940-45 er det ikke legitimt å søke andre kilder eller følge andre problemstillinger enn dem domstolene la til grunn i sine kjennelser for femti år siden - en påfallende innsnevring av det man skulle tro var en yrkeshistorikers naturlige ståsted."

 

Det er absolutt verd å merke seg at Dahl holder muligheten åpen for at så mange som 200 kan være myrdet av hjemmefronten. I relasjon til hjemmefrontens eventuelle bruk av tortur under krigen må man huske på at i realiteten kunne hjemmefronten kun bruke tortur i de tilfeller hvor det likevel var planen å myrde offeret etterpå. Hvis offeret hadde fått gå, var det alltid en sjanse for at offeret skulle gjenkjenne torturisten(e) med de følgene det ville få.

 

Det foreligger ganske mange vitnesbyrd om at dem som var myrdet av hjemmefronten også var torturert, og at myrdede kvinner var voldtatt før de ble drept. Diskusjonen om sannhetsgehalten i disse vitnesbyrdene får ligge i denne omgang. Det henvises til den litteraturen om hjemmefrontens snikmord som er nevnt i kap. 11.1.

 

Den torturen som tyskerne og deres norske medhjelpere utsatte medlemmer av hjemmefronten for, hadde tross alt hovedfokus på å skaffe opplysninger i tyskernes kamp mot det de anså for terrorrelatert ulovlig etterretningsvirksomhet eller terrorhandlinger. Bruk av tortur kan uansett ikke forsvares uansett hvem eller i hvilken sammenheng den utføres. Likevel må det være lov å trekke et skille mellom den torturen som har et overordnet mål om å framskaffe viktige opplysninger på den ene siden. Og på den andre siden sadistisk tortur som ikke har noen annen hensikt enn å påføre offeret lidelse og smerte.

 

Selvfølgelig må den tyske torturen av nordmenn mistenkt for å tilhøre hjemmefronten under okkupasjonen fordømmes på det sterkeste. Imidlertid må en ikke glemme at tyskerne i Norge på den andre siden tok på stort alvor å opprettholde den offentlige orden i samsvar med bestemmelsen i artikkel 43 i landkrigsreglementet i Haagkonvensjonen av1907. Det foreligger svært liten dokumentasjon om overgrep i fra tyske okkupanter mot nordmenn som ikke var mistenkt for å tilhøre hjemmefronten eller var jøder. I den grad slike overgrep kan ha forekommet, ble de skyldige straffet av tyskerne selv. Det minnes om sitatet i forrige kapittel 10.7 i fra Hans Fredrik Dahl om de tyske okkupasjonsstyrkene:

 

De var høflige, korrekte, vel organiserte, en okkupasjonsmakt mange land gjennom historien ville misunt oss.”

 

Dette står i skarp kontrast til oppførselen til de allierte soldatene som besatte Tyskland i krigens sluttfase. Den britiske historikeren Antony Beever hevder at dokumenter fra det sovjetiske hemmelige politiet NKVD viser at den sovjetiske toppledelsen var helt innforstått med at minst 1,4 millioner tyske kvinner ble voldtatt av sovjetiske soldater. Kilde: Wikipedia.

 

Britisk tortur

De som tror at britene ikke brukte fysisk tortur under 2. verdenskrig under avhør av fanger, må definitivt tro om igjen. Ian Cobain er senior reporter for ”The Guardian”. Han ga i 2012 ut boka ”Cruel Britannia”. Fra Wikipedia siteres om boka:

 

”Cobain's 2012 book Cruel Britannia documents a remarkable continuity of British involvement in torture over the last six decades: in Palestine, during and after World War II, in Cyprus, Kenya, Northern Ireland and in extraordinary rendition in the War on Terror. Sir David Hare described it as “one of the most shocking and persuasive books of the year”, Peter Oborne in the Spectator said, “Carefully researched and well-written… [Cobain] should be congratulated for addressing a subject which much of the rest of Fleet Street has been determined to ignore", and the Sunday Times identified it as a “must-read” and declared it, “a fine study of the role Britain has played in the business of torture”. The book won the Paddy Power/Total Politics Debut Political Book of the Year award. His research into state secrecy has resulted in a second book, The History Thieves: Secrets, Lies and the Shaping of a Modern Nation, which will be published by Portobello Books in autumn 2016.”

 

På ”Daily Mail” sine nettsider 26.10.2012 publiserte Cobain en lengre artikkel med utgangspunkt i boka med overskriften: How Britain tortured Nazi PoWs: The horrifying interrogation methods that belie our proud boast that we fought a clean war.”

 

Her siteres fra artikkelen Cobain skreiv i ”The Guardian” 12.11.2005 med tittelen ”The secrets of the London Cage”:

 

”The London Cage was run by MI19, the section of the War Office responsible for gleaning information from enemy prisoners of war, and few outside this organisation knew exactly what went on beyond the single barbed-wire fence that separated the three houses from the busy streets and grand parks of west London.

….

The London Cage was used partly as a torture centre, inside which large numbers of German officers and soldiers were subjected to systematic ill-treatment. In total 3,573 men passed through the Cage, and more than 1,000 were persuaded to give statements about war crimes. The brutality did not end with the war, moreover: a number of German civilians joined the servicemen who were interrogated there up to 1948.”

 

Cobain peker på hva Winston Churchill ønsket i en annen artikkel publisert 2.6.2006 i ”The Guardian”:

 

”Winston Churchill wanted the RAF to wipe out German villages in retaliation for the massacre of Czech civilians in the village of Lidice, wartime cabinet documents have revealed.

….

The plan to attack small villages "on a three-for-one basis" was formed in the summer of 1942 five days after German forces murdered most of the 450 occupants of Lidice, a village north of Prague, in retaliation for the assassination of Reinhard Heydrich, deputy leader of the SS.

 

Churchill abandoned the plan only in the face of opposition from cabinet colleagues, who feared that the lives of aircrews would be placed needlessly at risk. Clement Attlee, the dominions secretary and future Labour prime minister, said he believed it unwise "to enter into competition in frightfulness with the Germans". On June 15 Churchill conceded, saying: "My instinct is strongly the other way ... I submit unwillingly to the view of cabinet against."”

 

Hva sier du til dette Moland, var alt svart eller hvitt?

 

Ble Quisling utsatt for tortur?

På Dagbladets nettsider er det offentliggjort en faksimile fra forsiden til ”Vårt Land” i fra en dag i slutten av august 1945. Hovedoverskriften over neste hele første side lyder: ”Quisling hevder han får umenneskelig behandling.” John Færseth skriver i den tilhørende artikkelen fra 18.3.2016:

 

”25. august 1945 ble Quisling hentet i fengselet på Akershus Festning og kjørt til Rikshospitalet for undersøkelse. Initiativet til undersøkelsen kom fra professor Georg Monrad-Krohn, sjef for nevrologisk avdeling ved Rikshospitalet og en tidlig pioner innenfor nevrologien. Monrad-Krohn hadde fått med seg at flere — herunder gamle skolekamerater — mente å ha sett en merkbar endring hos Quisling under krigen, og mente dette kunne skyldes en svulst eller blodutredelse i hjernen. Dette kunne igjen bety at NS-føreren var å betrakte som strafferettslig utilregnelig.  

 

Hva som egentlig skjedde på sykehuset er omstridt. I sin Quisling-biografi fra 1992 hevdet historiker Hans Fredrik Dahl at Quisling ble utsatt for et medisinsk eksperiment der han blant annet fikk sprøytet kontrastvæske i halspulsåren og trykkluft rett inn i kraniet. Dahl gikk senere langt i retning av at hensikten kan ha vært å studere Quislings særegne personlighet. Andre har derimot trukket bruken av trykkluft sterkt i tvil og hevdet at om man ser bort fra den, fremstår episoden som standard prosedyre for slike undersøkelser i tidlig etterkrigstid.

 

Uansett var undersøkelsen bare begynnelsen. Tilbake i fengselet samme kveld måtte Quisling gå opp trappene til cellen, til tross for at det normale var at pasienter ble båret på båre etter denne typen undersøkelser. Bare to dager senere måtte han tilbake til rettssaken, fortsatt sterkt merket av undersøkelsen i form av hodepine og konsentrasjonsvansker. Ifølge Dahls biografi skal Quisling fortsatt ha vært preget av dette da tiden kom for hans eget sluttinnlegg to uker senere: Han svaiet og hadde vansker med å holde seg oppreist mens han holdt et rotete, usammenhengende foredrag. 

Mens det er lite sannsynlig at et bedre forsvar eller et bedre sluttinnlegg ville ha reddet Quisling fra eksekusjonspelotongen, fremstår behandlingen i dag som svært brutal selv mot en landssviker. Og langt fra kald kaffe og Fjordlandmiddager som ser ut til å være det Breiviks klagemål er i ferd med å kokes ned til.”

 

De to henvisningene i sitatet ovenfor er i til en artikkel på Dagbladets nettsider datert 04.02.2005 av Hans Fredrik Dahl med overskriften ”Quislings hjerne” hvor han bl.a. skriver:

 

”Quisling ble feilbehandlet, i den forstand at han ikke fikk den reglementerte hvile etter encefalografien, men ble tvunget til å gå to etasjer i trapper etterpå og derfor fikk sterke hodesmerter. Dette har alle leger som har deltatt i denne debatten, hittil vært enige i. Og at han måtte avbryte sin forsvarstale på grunn av disse skader (sammen med nerveskadene som følge av sultekost i fengslet), er også helt på det rene.”

 

Trondheimskapitulasjonen og folkeretten.

I kap. 4 påvises at alle de forsøk som etter krigen har vært gjort for å tolke Trondheimskapitulasjonen stikk i strid med ordlyden om at samtlige norske stridskrefter ikke skal gripe til våpen mot Tyskland så lenge Tyskland er i krig, ikke står til troende. Likeledes er det vist i kap. 4.25 at Londonregjeringen ikke på noen måte forholdt seg til Trondheimskapitulasjonen til tross for at både stats–, forsvars-  og utenriksministeren beviselig hadde sett Trondheimskapitulasjonen i fullversjon den 7.8.1940.

 

Folkerettsbrudd.

 

 

 

 

Lenke til neste kapittel 11.1