Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

3.1 Overgangen fra ”Elverumsfullmakten” til ”konstitusjonell nødrett”

 

Kun ”Elverumsfullmakten”

Fra kap. 2.8 gjentas følgende: Konstitusjonell nødretten er ikke nevnt i  det hele tatt i statsminister Nygaardsvolds beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945.

 

I et møte i Stortinget 28.2.1946var Nygaardsvolds vært irritert over at stortingsrepresentant Wright i et møte i Norges bank hadde sagt at ”Elverumsfullmakten” ikke ble vedtatt i Stortinget. Nygaardsvold sa at om så ikke var tilfelle, da hadde regjeringen:

 

”...gjort seg skyldig i et konstitusjonelt overgrep.”

 

Og litt senere i samme innlegg:

 

”Nødretten er ikke nok”

 

I departementenes redegjørelse til undersøkelseskommisjonen av 1945 for deres virksomhet fra 9. april 1940 til 22. juni 1945 er konstitusjonell nødrett nevnt en gang. Den ene forekomsten av en henvisning til ”konstitusjonell nødrett” er under Justisdepartementets redegjørelse i forbindelse med at et regjeringsoppnevnt utvalg avga en betenkning 6. des. 1943  hvor det heter:

 

 ”Betenkningen fastslår at overdragelse av regjeringsmyndighet i frigjorte områder til et utvalg av statsrader må anses hjemlet ved konstitusjonell nødrett.”

 

Konstitusjonell nødrett ble overhodet ikke nevnt under stortingsmøtet på Elverum 9. april 1940. I hovedkapitlet om ”Elverumsfullmakten” argumenteres for at den aldri ble vedtatt og at den ikke er annet enn en myte.

 

Etterrasjonalisering om ”konstitusjonell nødrett”

Man kan likevel som et tankeeksperiment akseptere at ”Elverumsfullmakten” ble vedtatt av Stortinget på Elverum, f. eks. samsvarende med Hambros versjon 2 på Elverumsmøtet. Da oppstår nye problemer.  Fullmakten måtte for å være gyldig vært vedtatt i lovs form i Odels- og Lagtinget med minst 3 dagers mellomrom. Verre er at en slik fullmakt fullstendig pulveriserer den norske konstitusjonens tredelte maktfordelingsprinsipp med en lovgivende (Stortinget), utøvende (regjeringen) og dømmende (rettssystemet) makt. Følgelig ville ”Elverumsfullmakten” etter konstitusjonen krevd en grunnlovsendring med et stortingsvalg mellom forslag og vedtak.

 

Ganske snart etter at regjeringen Nygaardsvold gikk av 25.6.1945 må det ha blitt klart at det i lengen ikke ville holde å forsvare Londonregjeringens anordningsvirksomhet med ”Elverumsfullmakten” alene, og da særlig i forbindelse med straffeanordningene og anordningen om ny rettergangsorden. Som en etterrasjonalisering ble det derfor nødvendig finne en bedre hjemmel for Londonregjeringen anordningsvirksomhet. Det nærliggende svaret var ”konstitusjonell nødrett”.

 

Allerede ved en kjennelse i Lagmannsretten av 12.7.1945 i Haalandsaken med lagmann og tidligere hjemmefrontsleder og høyesterettsdommer Solem som lagmann, kan man se at betydningen av ”Elverumsfullmakten” tones noe ned til fordel for ”konstitusjonell nødrett”. Solem var for øvrig en av de fire ”fedrene” til landssvikeranordningen av 15.12.1944. Fra kjennelsen i Lagmannsretten av 12.7.1945 siteres (gjengitt i Rt-1945-13):

 

”Etter rettens oppfatning må en søke hjemmelen for Kongens lovgivningsvirksomhet under okkupasjonstiden i den nødssituasjon som da forelå. Det var faktisk umulig for det normale lovgivningsorgan - Stortinget - å tre sammen og på fritt grunnlag fatte gyldige vedtak.

Det såkalte «Elverumsvedtak» må etter rettens mening ses som en konstatering fra Stortingets side av at en slik nødssituasjon alt forelå den 9 april 1940, og måtte formodes å vare en tid. Under disse omstendigheter har Kongen støttet seg til den lovgivningsmyndighet som han har etter Grunnlovens § 17, men på grunn av forholdene har han vært tvunget til å gå ut over den grense som § 17 har satt for den normale utøving av den provisoriske lovgivningsmyndighet.”

Dette ble fulgt opp av Høyesterett i samme sak ved kjennelsen av 6.8.1945. Denne kjennelsen er sitert i kap. 2.9 og også gjengitt i Rt-1945-13. Riktignok nevnes ikke ”konstitusjonell nødrett” eksplisitt i noen av disse kjennelsene, men det går tydelig fram at det er ”konstitusjonell nødrett” som er hovedbegrunnelsen for aksepten av  kongens (dvs. Londonregjeringens) anordningsvirksomhet. Som tidligere nevnt anfører både protokollkomiteen i Stortinget (1946) og Undersøkelseskommisjonen av 1945 ”konstitusjonell nødrett” som hovedhjemmel for Londonregjeringens anordningsvirksomhet. Samtidig ble Londonregjeringens ære opprettholdt ved at det hardnakket ble påstått av ”Elverumsfullmakten” ble vedtatt av Stortinget, men at ”konstitusjonell nødrett” var en underforstått forutsetning for vedtaket.

 

Professor Frede Castberg, som tidligere nevnt mente at ”Elverumsfullmakten” ikke ble vedtatt, sier det slik i en betenkning til Stortinget i 1953:

 

”Ennå klarere er det at mange av de provisoriske anordninger som ble utformet av regjeringen under andre verdenskrig, må søke sin hjemmel i nødretten. Bl. a. stred en rekke av disse anordninger, som før nevnt, mot bestemmelser i formell lov, tross den uttrykkelige bestemmelse i grunnlovens § 17.”

 

Faktisk er det slik at ”konstitusjonell nødrett” alene godt kan brukes som hjemmel for Londonregjeringens anordningsvirksomhet hvis forutsetningene er til stede. Da blir egentlig ”Elverumsfullmakten” uten reell betydning i spørsmålet om Londonregjeringen handlet i strid med den norske konstitusjonen ved sin anordningsvirksomhet. Når så mye prestisje er satt inn på hardnakket å argumentere for at ”Elverumsfullmakten” ble vedtatt av Stortinget 9.4.1940, skyldes det selvfølgelig at Londonregjeringen selv anga ”Elverumsfullmakten” som eneste grunnlag for sin konstitusjonsbrytende virksomhet.

 

En annen like viktig begrunnelse er at ”Elverumsfullmakten” er ganske enkel å forstå. Hvis ”konstitusjonell nødrett” hadde blitt kjørt fram som begrunnelse ovenfor folkeopinionen, oppstår langt større pedagogiske forklaringsproblemer. Spørsmålet om hvilke forutsetninger som må være til stede for å bruke ”konstitusjonell nødrett”, ville blitt reist med større tyngde, ikke minst av de landssvikdømte, hvis ”Elverumsfullmakten” ikke hadde blitt kjørt fram.

 

Men siden ”Elverumsfullmakten” uansett i realiteten også ville vært avhengig av  ”konstitusjonell nødrett” for å kunne forsvares, blir kardinalspørsmålet det følgende:

 

Kan Londonregjeringens grunnlovstridige anordningsvirksomhet aksepteres og forsvares ved ”konstitusjonell nødrett”?

 

Forutsetningene for ”konstitusjonell nødrett” må undersøkes nærmere

I den statsrettslige teorien om ”konstitusjonell nødrett” som fantes i Norge før 2. verdenskrig, går det klart fram at bruk av konstitusjonell nødrett kan misbrukes. Det var i statsforfatningsteorien satt opp noen grenser og prinsipper for bruk av ”konstitusjonell nødrett”. Til en viss grad forelå det også rettspraksis om ”konstitusjonell nødrett”. Klarest og mest relevant for situasjonen under 2. verdenskrig er disse spørsmålene drøftet i Frede Castbergs bok Norges statsforfatning 2 (1935) på s. 470-483.

Siden Londonregjeringen kun baserte sin lovgivende virksomhet (anordningene) på ”Elverumsfullmakten” og ikke på ”konstitusjonell nødrett” finnes selvfølgelig ingen analyser eller utredninger om berettigelsen av bruk av konstitusjonell nødrett fra Londonregjeringens side. Det er svært beklagelig. Hvis Londonregjeringen hadde gjort en analyse av den foreliggende teorien for begrensingene ved anvendelse av ”konstitusjonell nødrett”, ville forhåpentligvis resultatet av dens lovgivningsvirksomhet blitt ganske annerledes.

 

Det er heller ikke av noe offisielt norsk myndighetsorgan eller av de offisielle historieskriverne av Skovinskolen, eller for så vidt noen andre så langt forfatteren kjenner til, gjort noe seriøst forsøk på å analysere i hvilken grad Londonregjeringens anordningsvirksomhet kommer innen eller utenfor de grensene for ”konstitusjonell nødrett”, som faktisk var satt opp ved krigsutbruddet for å hindre misbruk eller maktovergrep. I det store nasjonalromantiske bokverket i 8 bind med hovedtittelen ”Norge i krig” med professor Magne Skodvin som hovedredaktør er ordet ”nødrett” ikke nevnt en eneste gang. Selv ikke i relasjon til ”Elverumsfullmakten”, som det hevdes må betraktes som vedtatt, er ordet nødrett ikke nevnt, se side 103 flg i bind 1.

 

Det holder ikke bare å henvise til at verdenskrigen gjorde at Londonregjeringen kunne gjøre som den etter egen vurdering fant nødvendig eller hensiktsmessig, slik Høyesterett gjorde i Haaland-saken. En slik analyse bør idéelt sett gjøres i relasjon til hver enkelt av de provisoriske anordningene hvis en skal være rimelig trygg på at konstitusjonell nødrett ikke ble misbrukt av Londonregjeringen.

 

I det etterfølgende kapitler er det gjort en gjennomgang av hva som ligger i begrepet ”konstitusjonell nødrett” og hvilke forutsetninger som må være til stede for å kunne forsvare bruk av denne nødretten. Det er ikke gjort noen analyse i relasjon til hver enkelt av de provisoriske anordningene, men en mer generell drøfting hvor hjemmelen for de viktigste straffeanordningene analyseres nærmere.

 

Lenke til neste kapittel 3.2

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren