Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

3.10 Forsvar av Londonregjeringens straffeanordninger

 

Professor Johs. Andenæs om konstitusjonell nødrett

Andenæs fra Stortingets Dokument nr 11 - 1950:

 

I et skriv av 10. okt. 1950 ba Stortingets justiskomité jusprofessorene Andenæs, Castberg og Skeie om å gi en utredning om de konstitusjonelle spørsmål som reiser seg i relasjon til forslaget om å innføre en beredskapslov. Bare Castberg og Andenæs svarte, se Stortingets Dokument nr 11 - 1950. Skeie syntes kanskje han hadde sagt det som var verdt å si i sin pamflett ”Landssvik” fra 1945. Fra Johs. Andenæs sin betenkning siteres følgende gjengitt i  Stortingets Dokument nr 11 - 1950:

 

”Regjeringen utøvet da både lovgivende, bevilgende og beskattende myndighet på egen hånd. En kan si at det var i kraft av nødrettens prinsipper, fordi regjeringen var det eneste statsorgan som kunne opptre fritt på Norges vegne. Eller en kan uttrykke det slik, at en rasjonell tolking av forfatningens regler, sett som en helhet, fører til at regjeringen i en slik situasjon får en alminnelig representasjonsrett på statens vegne. Men hva skulle så kreves for å godkjenne den enkelte disposisjon som regjeringen foretok utenfor sitt normale myndighetsområde? Etter den alminnelige nødrettsteori skulle det kreves en tvingende nødvendighet for den enkelte disposisjon. Men dette ville åpenbart ikke være rasjonelt. Det ville, som jeg har uttrykt det i min bok om statsforfatningen s. 36, føre til at regjeringen var ute av stand til å treffe tiltak som utvilsomt var forstandige og heldige, men som en ikke kunne si var strengt nødvendige. Selve situasjonen måtte gi regjeringen en alminnelig fullmakt til å foreta alt som var nødvendig for krigføringen, for varetagelsen av norske interesser i utlandet og for forberedelsen av overgangen til normale forhold etter opphøret av okkupasjonen. Dette var nemlig den eneste rasjonelle tolking av forfatningen i den foreliggende situasjon.”

Andenæs  1976 Statsforfatningen i Norge, s. 459 - 460:

”I en situasjon som den vi hadde under krigen, hvor Stortinget for lengre tid var satt helt ut av spillet, kan en ikke kreve at det blir påvist en tvingende nødvendighet for hvert enkelt skritt som regjeringen tar utenfor sitt ordinære myndighetsområde. Det ville føre til at regjeringen var ute av stand til å treffe tiltak som utvilsomt var forstandige og heldige, men som en ikke kunne si var strengt nødvendige. Selve situasjonen måtte gi regjeringen en alminnelig fullmakt til å foreta alt som var nødvendig for krigføringen, for varetakelsen av norske interesser i utlandet og for forberedelsen av overgangen til normale forhold etter opphøret av okkupasjonen. Dette også ved beslutninger av den art at de normalt hører under Stortinget, slik som utøvelsen av lovgivnings-, beskatnings-  og bevilgningsmyndighet. Denne oppfatning ble lagt til grunn av Høyesterett da spørsmålet om gyldigheten av regjeringens provisoriske anordninger om landssvikoppgjøret ble reist etter frigjøringen (se Retstidende 1945 s. 13). Men forutsetningen måtte være at det var tale om tiltak som hang sammen med krigssituasjonen. Om regjeringen hadde gitt seg til i ledige stunder å sysle med en revisjon av vår vassdragsrett eller vekselrett, ville dens beslutninger på disse områder ikke ha hatt noe krav på gyldighet. Det ville være å  inn i Stortingets myndighetsområde ut over det som de særlige krigsforhold tilsa.”

 

Kommentar:

De begrunnelser som Andenæs her med noe forskjellige ord gir uttrykk for i relasjon til gyldigheten av Londonregjeringens provisoriske anordninger er det all grunn til å anta  samsvarer med den alminnelige aksepterte historiske og  offisielle politiske holdningen til dette spørsmålet i etterkrigstidens Norge.

 

Også Andenæs erkjenner at bruk av ”konstitusjonell nødrett” må forholde seg til de tre hovedkriteriekravene om nødssituasjon, nødvendighet og proposjonalitet. Han stiller imidlertid i likhet med Høyesterett et ganske liberalt nødvendighetskrav i relasjon til Londonregjeringens disposisjoner, herunder straffeanordningene. For Andenæs var det tilstrekkelig oppfylling av nødvendighetskravet at Londonregjeringen etter eget skjønn kunne

 

”…treffe tiltak som utvilsomt var forstandige og heldige, men som en ikke kunne si var strengt nødvendige.”

 

Dette samsvarer med at Høyesterett aksepterte at nødvendighetskravet var oppfylt såfremt regjeringens disposisjoner etter eget skjønn var hensiktsmessige.

 

Så kan man diskutere om skjerpede straffelover til bruk etter frigjøringen egentlig hang sammen med krigssituasjonen, og om de var nødvendige for å bidra til frigjøringen av landet. Svaret kan gis i en setning i samsvar med hva professor Skeie hevdet i ”Landssvik”:

 

Det var ingen lovnød.

 

Dette synet ble også støttet av justiskomitéen i Stortinget den 29.11.1946 når den i sin innstilling til ”Lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere (Landssvikloven), Innst. O.I—1947, skriver innledningsvis på side 1:

”I det lovverket som gjaldt fyre krigen og framleis er gjeldande, var det et fullstendig og velgjennomtenkt system av straffebod um landssvik og høgsvik i krig og fred. Og likeins skadebotsreglar

 

Utvalgsinnstillingen fra 1962

 På side  513 i ”Om landssvikoppgjøret” (1962) siteres fra dr. juris. Gunnar Astrup Hoel sin artikkel: ”Rettsoppgjøret”.  Norsk sakførerblad. 1945 s. 32 -37:

 

”Astrup Hoel mente derimot at fullmakten ikke kunne forsvares ut fra nødrettsbetraktninger. I den utstrekning regjeringens forholdsregler sto i formell strid med Grunnloven, kunne disse bare anses rettsgyldige for så vidt de enkeltvis kunne finnes begrunnet i nødrett. Endringene og tilleggene til den borgerlige straffelovgivning kunne på ingen måte karakteriseres som nødvendige og uoppsettlige forholdsregler.”

 

Bruken og aksepteringen av konstitusjonell nødrett som grunnlag for de nye straffelovene og den nye rettergangsorden, var en helt avgjørende forutsetning for gjennomføring av landssvikoppgjøret. Det framgår klart av Høyesteretts prinsippavgjørelse i Haalandsdommen, se Rt-1945-13. Utvalget som avgav sin innstilling i 1962 tar ikke opp ”hansken” som Astrup Hoel kastet ut med krav om en enkeltvis bedømming av de provisoriske anordningene.  Det har for så vidt heller ingen andre myndighetsorganer i Norge gjort i de mer enn 70 år siden 2. verdenskrig sluttet. Etter mer enn 6 års arbeid inneholder utvalgets innstilling ingen analyse av om den konstitusjonelle nødrett på generelt grunnlag var brukt i samsvar med de Castbergske forutsetninger eller kriterier fra 1935 for bruken av denne. Her er ingen analyse av de strafferelaterte anordningene sett under ett og slett ingen analyse av de enkelte strafferelaterte anordningene. Som nevnt i innledningen i kap.1 gjengir ”Om landssvikoppgjøret” noe av kritikken mot landssvikoppgjøret, men hovedvekten synes å være lagt på kritikk av kritikken.

 

Som begrunnelse for bruk av konstitusjonell nødrett i relasjon til landssvikoppgjøret  begrenser utvalget seg til å henvise til Høyesteretts enkelt begrunnede prinsippavgjørelse i Haalandsaken og Johs. Andenæs sine sammenfallende begrunnelser som er gjengitt ovenfor.

 

Undersøkelseskommisjonen av 1945

I kapittel VI s. 236-240 i Bind I til undersøkelseskommisjonen av 1945 aksepteres konstitusjonell nødrett som rettsgrunnlag for Londonregjeringens myndighetsutøvelse. Det vises som i ”Om landssvikoppgjøret” 1962 kun til Høyesteretts prinsippavgjørelser i relasjon til konstitusjonell nødrett uten noen nærmere analyse.

Imidlertid legger komitémedlem og teologiprofessor Ole Hallesby på s. 240 inn en kraftig protest mot Londonregjeringens ”bigamilov” av 15.4.1942. ”Bigamiloven” var ille nok, men berørte kanskje ca 60 ekteskap. Se også kap. 13.6. De over 21.000 menige NS- medlemmene, som med hjemmel i landssvikanordningen av 15.12.1944, fikk straff utelukkende fordi de var medlemmer av et politisk parti, som var lovlig 9. april 1940, var ingen av utvalgsmedlemmene opptatt av, se kap. 14.2.

Dog kan det nevnes at kommisjonen aksepterte ”konstitusjonell nødrett” i relasjon til Administrasjonsrådets oppretting 15.4.1945 og dets virksomhet til 25.9.11940, samt i relasjon til Høyesteretts virksomhet fram til dommervervene ble nedlagt i desember 1940.

Vedrørende riksrådsforhandlingene sommeren 1940 avviste kommisjonen at disse kunne hjemles ved henvisning til ”konstitusjonell nødrett”. Noen inngående analyse med vekt på de Castbergske forutsetninger for bruk av konstitusjonell nødrett ga Undersøkelseskommisjonen seg ikke ut på i noen sammenhenger. Dog slår kommisjonen fast vedrørende riksrådsforhandlingene på side 289 i kap. III, Bind I:

”Undersøkelseskommisjonen antar altså at den fare det her var tale om —krigstrusselen og de fremkomne trusler — i deg selg ikke var av den art at det kunne gi anledning til å anvende konstitusjonell nødrett.”

I sammenheng med riksrådsforhandlingene var det altså etter kommisjonens mening ikke nødvendig å ty til konstitusjonell nødrett. På den annen side aksepterte kommisjonen at konstitusjonell nødrett var nødvendig hjemmel for at Londonregjeringen etter egen vurdering kunne gi nye kriminallover (anordninger) for å sikre frigjøringen av landet, eller fordi anordningene ble ansett som forstandige og heldige, men kanskje ikke strengt tatt nødvendige. Uansett kunne de ikke iverksettes før etter frigjøringen.

I ettertid må det kunne hevdes at den uavklarte sivile administrasjonen av Norge sommeren 1940 synes å ha utgjort en langt større trussel for  det norske folk enn om ”landssvikerne” i NS skulle slippe for lett unna i rettsoppgjøret etter krigen.

 

Lenke til neste kapittel 3.11

 

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren