Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

3.12 Ola R. Heides avhandling om konstitusjonell nødrett

 

Konstitusjonell nødrett og EMK

I en avhandling av nåværende tingrettsdommer Ola Rambjør Heide: Konstitusjonell nødrett -- sett i lys av den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 15  (1998) drøftes den statsrettsliges teorien omkring konstitusjonell nødrett både sett i lys av den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 15 og også en bred innføring i relasjon til norsk statsrett. Forfatteren drøfter inngående mange aspekter ved de 3 hovedforutsetningene for å kunne bruke konstitusjonell nødrett: Nødtilstand, nødvendighet og propsjonalitet.

 

Det synes i rettsteorien ikke å være noen vesentlig divergens mellom Heide og de kriteriene Castberg satte opp i 1935, men Heide drøfter kriteriene mer inngående og selvfølgelig mer med et nåtidig perspektiv.

 

 I EMK artikkel 15 nevnes 4 artikler som er ikke- derogable, d.v.s. at de er ufravikelige. Den ikke- derogoble artikkel i EMK, som har relevans til konstitusjonell nødrett og rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig, er artikkel 7 som gir et absolutt forbud mot at en lov kan ha tilbakevirkende kraft. Dette er den eneste rettssikkerhetsgarantien i EMK som er ikke derogabel. EMK artikkel  7 lyder:

 

 ”No punishment without law

1. No one shall be held guilty of any criminal offence on account of any act or omission which did not constitute a criminal offence under national or international law at the time when it was committed. Nor shall a heavier penalty be imposed than the one that was applicable at the time the criminal offence was committed.

2. This article shall not prejudice the trial and punishment of any person for any act or omission which, at the time when it was committed, was criminal according to the general principles of law recognised by civilised nations.”

 

FNs menneskerettighetserklæring av 10.12.1948, artikkel 11, punkt 2, lyder:

 

”Ingen må dømmes for en handling eller uttalelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.”

 

Kravet om at ingen kriminallover må ha tilbakevirkende kraft, en altså en av aller viktigste menneskerettighetene. Under og etter landssvikoppgjøret var det en sterkt framhevet fra mange av de tiltalte og senere dømte at de ble tiltalt og dømt etter provisoriske anordninger (som fungerte som lover) som hadde tilbakevirkende kraft.  Derfor er det av spesiell interesse å undersøke  i hvilken grad det under rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig skjedde bruk av lover med tilbakevirkende kraft.   Se mer om dette spørsmålet i kap. 13.3 og kap. 13.4.

 

For øvrig kan det nevnes at Heide på s. 106 i sin bok i likhet med Frede Castberg  tar klart avstand fra lovligheten av de provisoriske anordninger som regjeringene Nygaardsvold og Gerhardsen vedtok etter 8. mai 1945. Heide hevder at ”ekstraordinære oppgaver” som må løses, ikke kan legitimere regjeringenes bruk av ”konstitusjonell nødrett” etter frigjøringen. Det var særlig med hjemmel i en provisoriske anordning gitt 12. juli 1945 at ”tyskertøser” ble langtidsinternert uten lov og dom.

 

Heide om nødvendighetskravet

Fra side 120 i Heides bok:

 

”Det er ikke naturlig å tale om nødrett dersom staten har mulighet til å forhindre konsekvensene av nødstilstanden gjennom ordinære midler. Nødrett forutsetter at ekstraordinære midler er den eneste måten å forhindre faren på. Derfor bør det også være et rettslig krav at utøvelse av nødrett var nødvendig: Det må ha vært nødvendig å ty til nødretten fordi ordinære midler ikke var tilstrekkelig til å forhindre faren. Et slikt krav vil jeg for korthets skyld kalle et krav til nødvendighet.

......

I praksis vil det kunne stilles krav til nødvendighet i to retninger: For det første må statens myndigheter være berettiget til å anse at de ordinære virkemidler som staten faktisk hadde satt i verk ikke kunne avverge faren. For det andre kan det stilles et krav om at andre ordinære tiltak som staten skulle ha satt  verk ikke hadde kunnet avverge faren. Det siste bringer inn en hypotetisk dimensjon. Et krav til nødvendighet opptrer i krysningspunktet mellom de to krav...”

 

En kan forestille seg at Londonregjeringen hadde analysert nødvendighetskravets to retninger, slik Heide angir dem, i relasjon til de provisoriske straffeanordningene (kriminallovgivningen). To spørsmål må stilles:

 

1: Avverger ordinære virkemidler faren? Londonregjeringen måtte først ha vurdert om den eksisterende straffeloven av 1902 ikke kunne ha fungert tilfredsstillende ved rettsoppgjøret. Som tidligere nevnt mente jusprofessor Jon Skeie at det ikke var noen lovnød.  Skeie var Norges største ekspert i mellomkrigstiden på straffeloven av 1902. Det kan også nevnes at jusprofessor Joh. Andenæs i sin bok  Det vanskelige oppgjøret, side 143 skriver om landssvikeranordningen av 15.12.1944:

 

”Det ville etter min oppfatning vært en fordel om landssvikeranordningen ikke hadde vært gitt”

”Det var etter min mening liten grunn til å skjerpe de straffebestemmelser som man hadde i straffeloven selv og i anordningen av 1942.”

 

Igjen må vises til justiskomitéen i Stortinget som den 29.11.1946 skriver  i innstilling til ”Lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere (Landssvikloven)”, Innst. O.I—1947, på side 1:

”I det lovverket som gjaldt fyre krigen og framleis er gjeldande, var det et fullstendig og velgjennomtenkt system av straffebod um landssvik og høgsvik i krig og fred. Og likeins skadebotsreglar”

 

Eksemplene ovenfor  viser at hjemmefrontkomitéen som utarbeidet landssvikeranordningen av 15.12.1944 og Londonregjeringen som i hovedsak godkjente den, umulig kan ha gjort noen god jobb. Spørsmålet er om de i det hele tatt seriøst vurderte om straffeloven av 1902 var god nok til bruk under landssvikoppgjøret.

 

2. Kunne andre ordinære tiltak ha avverget faren? Nå kan det synes noe vanskelig helt å forstå hvilken fare landssvikeranordningen 15.12.1944 skulle avverge. Noen forbyggende effekt kunne den umulig ha siden den ble holdt hemmelig til godt ut på sommeren i 1945. Det var nok heller slik at lovutformerne i hjemmefrontkomitéen, som utarbeidet anordningen, så en fare i at ”landssvikerne” ikke ville bli straffet hardt nok. Johs Andenæs skriver om tilblivelsen av landssvikeranordningen i ”Det vanskelige oppgjøret” på side 143 :

 

”Den bærer preg av de forhold som den er skrevet under, skrevet som den var i dypeste hemmelighet og under stor personlig risiko av folk fra motstandsbevegelsens ledelse, folk som etter hele sin innstilling måtte ha et strengt syn på dem som sviktet den nasjonale front.”

 

Det har blitt påstått at en ny, strengere og mer omfattende landssvikerlov var nødvendig for å motvirke  faren for selvtekt og lynsjing i befolkningen, se kap. 13.8. Hvis så var tilfelle, burde selvfølgelig landssvikeranordningen ikke blitt holdt hemmelig til ut på sommeren 1945 siden faren for slike overgrep  var størst like etter frigjøringen.

 

Dernest hadde Londonregjeringen hatt mulighet til å forberede en ny lov med strengere straffer for selvtekt og lynsjing og samtidig presset på for å få innkalt Stortinget så raskt som mulig etter frigjøringen for å få vedtatt denne nye loven. Dersom et slikt lovutkast hadde blitt behørig kunngjort 8. mai 1945, ville en formodentlig i stor grad ha unngått overgrepene mot ”tyskertøsene” og de overgrep mange av dem som ble arrestert i maidagene i 1945 ble utsatt for.

 

Men Høyesterett syntes som nevnt flere ganger tidligere at det var tilstrekkelig at Londonregjeringen etter egen vurdering syntes at de straffeanordningene de vedtok av hensiktsmessige.

 

Heide om prorosjonalitetskravet

Fra side 128 i Heides bok:

 

”Som jeg har vist under punkt 2. Innebærer formuleringen for det første at de normale virkemidler ikke er tilstrekkelige til å avhjelpe situasjonen. For det andre må det foretas en avveining mellom interessen i å avverge situasjonen og interessen i å la de ellers gjeldende regler bli stående.”

 

Siden hjemmefrontkomitèen og Londonregjeringen etter all sannsynlighet ikke fore tok noen seriøs vurdering av nødvendighetskravet ved utformingen og godkjenning av landssvikeranordningen av 15.12.1944, er det svært sannsynlig at proposjonalitetskravet heller ikke ble vurdert. Alt ble nok overskygget av ønsket om å straffe ”landssvikerne” hardest mulig, i alle fall dem som hadde vært med i NS.

 

Heide er  på s.116 klar på følgende i relasjon til profylaktiske (forebyggende eller preventive) nødtiltak:

 

”Spørsmålet kan også stilles i norsk rett hvor overhengende faren må være før konstitusjonelle nødrettstiltak kan settes i verk. Prinsippielt bør man avskjære tilfeller hvor man bruker nødrettstiltak preventivt.”

 

Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger må i all hovedsak kunne sies å være av forebyggende art siden de selvfølgelig ikke kunne iverksettes før etter frigjøringen 8. mai 1945. Spørsmålet om anordningenes eventuelle forebyggende effekt drøftes i kap. 13.8.

 

Lenke til neste kapittel 4.1

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren