Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

3.2 Om ”konstitusjonell nødrett”

 

Hva er ”konstitusjonell nødrett”?

Store norske leksikon på internett definerer konstitusjonell nødrett slik:

 

”Konstitusjonell nødrett, den rett som statsorganer i en nødssituasjon kan ha til å overskride de grenser som normalt gjelder for deres myndighet i henhold til forfatningen. Konstitusjonell nødrett kan sies å være i overensstemmelse med forfatningens ånd og mening og skiller seg herved fra revolusjonære handlinger, som også tilsidesetter gjeldende forfatningsrett, men gjør dette i hensikt å skape ny forfatningsrett.”

 

I en utredning fra 1953 gitt til det norske Storting av professor Frede Castberg, problematiserer han omkring spørsmålet om en konstitusjonell nødrettshandling er revolusjonær eller ikke. Fra norsk side er den allment aksepterte oppfatningen at den norske reisningen mot Kilerfreden av 14.1.1814 og at Stortingets erklæring av 7.6.1905 om at kongen var avsatt og unionen med Sverige var oppløst ikke var revolusjonære handlinger, men bruk av ”konstitusjonell nødrett”. Fra offisiell svensk side ble begge disse handlingene ansett som revolusjonære. Her skal ikke disse spørsmålene drøftes nærmere, men eksemplene understreker at bruk av ”konstitusjonell nødrett” kan tolkes svært forskjellig avhengig av ståsted.

Videre siteres fra Castbergs utredning fra 1953:

”Nødretten forutsettes derimot alltid å bryte med de ellers gjeldende forfatningsregler. Nødretten blir for så vidt en – som regel uskrevet – spesiallov av ubestemt innhold. Det er nettopp denne motstrid mellom de normalt gjeldende forfatningsregler og nødrettshandlingen som skaper det forfatningsrettslige problem.

 

Norsk krisgshistorisk leksikon 1940-1945 fra 1995, redigert av Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Stein Sørensen har utrolig nok ingen egen leksikal artikkel om ”konstitusjonell nødrett”. Kun i 3 sammenhenger (om anordninger, om ”Elverumsfullmakten” og om Haalandsaken) er den konstitusjonelle nødretten summarisk nevnt.

 

Historieprofessor Magne Skodvin nevner i sin bok Krig og okkupasjon 1939-1945 ikke noe om ”konstitusjonell nødrett” i det hele tatt.

Jan Christensen og Arnfinn Moland nevner i sin bok ”Myter om krigen i Norge 1940-1945” (2011) konstitusjonell nødrett kun i følgende sammenheng med Elverumsfullmakten:

 

”Selv om ingen – unntatt kverulanter og kretsen rundt gammelnazistene i «Folk og Land» – setter spørsmålstegn ved dens reelle innhold, ville nødretten, som jo også er fullmaktens grunnlag, uansett gitt hjemmel for regjeringens handlemåte.”

 

De tre eksemplen ovenfor kan tyde på at ”konstitusjonell nødrett” er et lite aktuelt begrep i relasjon til landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig. Dette kan umulig være riktig. ”Konstitusjonell nødrett” utgjør formodentlig den viktigste og mest avgjørende forutsetning for landssvikoppgjørets legalitet. Uten noen henvisning til ”konstitusjonell nødrett” ville det vært umulig for Londonregjeringen å slippe unna med å ha overtatt Stortinget hele lovgivende og bevilgende myndighet langt ut over begrensningene i grunnlovens §17.

 

Selv de som mener at ”Elverumsfullmakten” ble vedtatt av et enstemmig Storting 9. april 1940 innser at uansett må en slik fullmakt bygge på konstitusjonell nødrett, jevnfør sitatet fra Christensen og Moland sin bok gjengitt ovenfor.

 

I det etterfølgende er det forsøkt å gi en nærmere innføring i begrepet konstitusjonell nødrett, og å sette dette i sammenheng med Londonregjeringens straffeanordninger, anordningen om ny rettergangsorden og det etterfølgende landssvikoppgjøret. Da er det naturlig å ta utgangspunkt i juristprofessor Frede Castberg sine synspunkter. Castberg ses på av mange som den fremste eksperten på norsk statsrett i sin generasjon.

 

 

Lenke til neste kapittel 3.3

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren