Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

3.3 Rettspraksis m.v.

 

Riksrettsaken mot ministeriet Berge

Situasjonen i Norge i april 1940 var slik at det var relativt lite både rettspraksis og juridisk teori i relasjon til ”konstitusjonell nødrett” ved overtredelse av grunnloven, men noe fantes. De viktigste 2 eksemplene på bruk av konstitusjonell nødrett i norsk historie er de grunnlovsendringene som måtte gjøres etter at Norge på slutten av 1814 ble tvunget i union med Sverige. Dernest grunnlovsendringene som måtte komme ved frigjøringen fra Sverige i 1905. Disse endringene av grunnloven ble ikke gjort på den måten grunnloven krever. Nødvendigheten av bruk av konstitusjonell nødrett ved disse to tilfellene synes allment akseptert og lite omdiskutert i alle fall fra norsk side.

 

Mer interessant er riksrettsaken mot statsminister Abraham Berge og seks av hans ministre. Disse begrunnet sine handlinger i en bevilgningssak med ”konstitusjonell nødrett”. Berge var statsminister i Norge i 1923- 1924. Han og seks av hans statsråder ble i 1926 stilt for riksrett. Regjeringen Berge hadde i 1923 tildelt en betydelig pengesum (25 mill kr) til Norges Handelsbank uten å informere Stortinget, som på det tidspunktet var samlet. En så stor bevilging krevde nødvendigvis godkjenning fra Stortinget.  Heller ikke da regjeringen Berge i 1924 anmodet Stortinget om å bevilge 15 mill. kr ekstra til samme bank ble Stortinget opplyst om den hemmelige bevilgningen på 25 mill. kr fra året før.

 

Ministeriet Berge grunnga sin hemmeligholdelse med at det var ytterst nødvendig å holde denne bevilgningen hemmelig, ellers ville effekten av denne hjelpen til banken bli betydelig mindre. De framholdt at dersom saken var blitt fremmet som en bevilgningssak i et hemmelig stortingsmøte i 1923, ville faren for skadevoldende lekkasjer vært så stor at en slik framgangsmåte ikke var tilrådelig.  Hvis bankstøtten var blitt kjent på det tidspunktet den ble gitt, ville det vært stor fare for at banken ville gå konkurs. Formodentlig ville de fleste ordinære innskyterne for sikker hets skyld  tatt ut sine penger når de fikk vite at banken hadde problemer. En slik bankkonkurs kunne utløse en alvorlig nasjonal bankkrise med store samfunnsmessige konsekvenser.

 

Berge og statsrådene ble 25. mars 1927 frikjent under dissens. Men frikjenningen skjedde vel å merke ikke på grunnlag av ”konstitusjonell nødrett”. Frode Castberg skriver på side 355 i Norges Statsforfatning 2 (1967) om frifinnelsen:

 

”Skjønt flere av de dommerne som stemte for frifinnelse, mente at dette fulgte av straffelovens regler om foreldelse, tok samtlige dommere standpunkt til realiteten i saken. Også i realitetsspørsmålet var det flertall for frifinnelse for tiltalen, for så vidt angikk støtteaksjonen i 1923. Men flere av dommerne begrunnet dette med at de tiltalte hadde handlet ut i fra en i og for seg unnskyldelig rettsvillfarelse. Det var ikke flertall i riksretten for den oppfatning at forbigåelsen av Stortingen i 1923 hadde vært objektiv rettmessig.”

 

Berge og de 6 ministerne slapp altså straff, ikke fordi de hadde handlet ut i fra en for riksretten akseptabel ”konstitusjonell nødrett”, men p.g.a. regler om foreldelse og fordi de ”hadde handlet ut i fra en i og for seg unnskyldelig rettsvillfarelse”. Riksretten mente altså at ministeriet Berge ved sine handlinger hadde overskredet grensene for hva som i denne saken kunne aksepteres med hjemmel i ”konstitusjonell nødrett”. 

 

Dette understreker at 14 år før Norge ble dradd inn i 2. verdenskrig, så stilte riksretten strenge krav for å kunne akseptere at en konstitusjonsbrytende handling kunne hjemles med ”konstitusjonell nødrett”. En reell fare for en nasjonal bankkrise med store samfunnsmessige konsekvenser var for riksrettens flertall ikke tilstrekkelig hjemmel.

 

3 hovedkriterier for bruk av ”konstitusjonell nødrett”

Advokat Per Rygh  forsvarte de tiltalte under riksrettssaken i 1927. I følge Riksrettstidende, 1927, side 1578, 2. Spalte, gjengitt i Castbergs 1953- utredning oppsummerte Rygh sin lære om ”konstitusjonell nødrett” med følgende ord:

”For det første må der foreligge en fare for virkelig betydelige samfundsinteresser.

 

For det annet må det, for at faren skal avverges, foreligge en nødvendighet for å avvike fra de normale regler for vedkommende konstitusjonelle organs beføielse, og

 

for det tredje må det middel som anvendes for å avverge faren, i og for seg være tjenlig for øiemedet og forholdsmessig i forhold til den fare som skal avverges.”

 

Her framsatte Rygh formodentlig for første gang i norsk statsrettlig sammenheng samlet de tre hovedkriteriene som må være til stede for å anvende ”konstitusjonell nødrett” på en akseptabel måte:

 

1. Kravet om en nødssituasjon hvor betydelige samfunnsinteresser er i fare.

2. Kravet om nødvendighet for å avverge faren.

3. Kravet om proposjonalitet mellom farens alvorlighetsgrad og de tiltak som iverksettes for å avverge faren.

 

Så langt forfatteren har registrert er disse tre hovedkravene fortsatt gjeldende i norsk statsrett i forbindelse med en akseptabel (lovlig) anvendelse av ”konstitusjonell nødrett” som kan forventes godkjent ved en etterfølgende rettslig prøving. I praksis vil selvfølgelig både en rettslig og politisk tolking av om de tre hovedkriteriene er oppfylt, være avhengig av ståstedet til den eller de som foretar tolkingen. Etter en krig er det alltid seierherrene og seierherrenes samarbeidspartnere som foretar denne tolkingen. Men det er ikke alltid gitt at seierherrenes tolking vil stå seg mot historiens dom.

 

 

Lenke til neste kapittel 3.4

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren