Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

3.5 Frede Castberg om konstitusjonell nødrett i 1953.

 

Utredning til Stortinget

Castberg viser  i sin utredning til Stortinget (Dokument nr 2 1953) om konstitusjonell nødrett bl. a. til sin bok Norges statsforfatning II (1935). Det framgår av utredningen fra 1953 at det i tiden mellom bokutgivelsen i 1935 og stortingsdebatten den 20.2.1940  ikke var noen nevneverdige Norgesrelaterte hendelser hvor konstitusjonell nødrett var et aktuelt tema. Således er det grunn til å anta at den teori og praksis Castberg beskrev i 1935 i relasjon til konstitusjonell nødrett også må ha vært dekkende for hans syn på dette spørsmålet da Norge kom med i 2. verdenskrig  9. april 1940. Stortingsdebatten i februar 1940 endret ikke på noen forutsetninger i denne sammenheng.

 

I Castbergs utredning til Stortinget (Dokument nr 2 1953) om konstitusjonell nødrett går han igjennom de saker, hendelser og forhold hvor konstitusjonell nødrett brukes som begrunnelse for uttalelser, handlinger eller vedtak av myndighetsorganer eller -personer i Norge og i London under 2. verdenskrig og i tiden like etter Tysklands kapitulasjon. I relasjon til det som er nytt etter bokutgivelsen i 1935 nevner han i denne rekkefølge:

 

a) ”Stortingsdebatten 20. februar 1940”

Castberg nevner her en uttalelse fra Justiskommitéens formann, Fjalstad om at en hvilket som helst lovbestemmelse ”...kan komme til å være bare papir.” Les fra stortingsforhandlingene her.

 

b) ”Elverumsfullmakten”

Som tidligere nevnt mente Castberg at ”Elverumsfullmakten” aldri ble vedtatt, men han referer til Høyesteretts kjennelse av 6.8.1948 i Haalandsaken som er gjengitt i kap. 2.9. For øvrig er ”Elverumsfullmakten” behandlet i hele kap. 2.

 

c) ”Opprettelsen av administrasjonsrådet”

Castberg aksepterer at Høyesteretts opprettelse av administrasjonsrådet den 15.4.1940 var riktig og klart innenfor grensene av akseptabel utøvelse av konstitusjonell nødrett. Se kap. 6.1 og kap. 8

 

d) ”Riksrådsforhandlingene juni - september  1940”

Castberg gir uttrykk for at han deler oppfatningen til Undersøkelseskommisjonen av  1945 om at de forhandlingene Stortingets presidentskap førte med tyskerne om et foreslått riksråd ikke kunne forsvares ut i fra konstitusjonelle nødrettsbetraktninger. Som kjent aksepterte presidentskapet under forhandlingene at kongen under visse forutsetninger skulle tre tilbake. I praksis ble presidentskapet reddet da Terboven 25.9.1940 skar igjennom og avsatte Administrasjonsrådet og i stedet innsatte de kommisariske statsrådene. Les mer om dette i kap. 6.2 og kap. 9.

 

e) ”De provisoriske anordninger under krigen.”

Castberg nøyer seg i hovedsak til å referere fra Høyesteretts kjennelse i Haalandsaken av 6.8.1945 hvor hovedpunktene er gjengitt i kap. 2.9, kap. 13 og kap. 14.

 

f) ”De provisoriske anordninger i 1945 etter frigjøringen”

Castberg tar klar avstand i fra protokollkomiteens flertall i Innst. O IV B- 1946. Les mer om dette i kap. 2.10.

 

g) ”Det gamle Storting”

Castberg nøyer seg med å henvise til Høyesteretts betenkning av 20.11.1945 hvor Høyesterett ut i fra ”konstitusjonell nødrett” aksepterte at det gamle Stortinget fra valget i 1936 kunne fungere til et nytt Storting kunne tre sammen. Det var imidlertid stor strid om dette etter frigjøringen, og spesielt mange i hjemmefronten var motstander av at det gamle Stortinget skulle kunne tre sammen igjen. Se kap. 7 og kap. 12.1.

 

h) ”Debatten om beredskapslovgivningen”

Castberg gjengir sentrale synspunkter fra debatten om beredskapsloven. Det skinner igjennom at Castberg mente at regjeringens første utkast til beredskapslov var alt for omfattende. Les mer om beredskapsloven i kap. 3.11.

 

I relasjon til de ovennevnte punktene a) – h)  var det uten tvil punkt e) som fikk mest betydning under landssvikoppgjøret. Castberg skreiv i sin beretning fra 1953 følgende om  Londonregjeringens anordningsvirksomhet under 2. verdenskrig:

 

”Når det gjelder de provisoriske anordninger som ble utferdiget under krigen er det klart at man ikke i hvert enkelt tilfelle kan si at regjeringen har vært forpliktet til å utferdige en provisorisk anordning av det eller det innhold. Man kan i høyden fastslå at regjeringen var forpliktet til å utøve myndighet – også lovgivningsmyndighet –  i den utstrekning det for regjeringen måtte fremstille seg som nødvendig å gjøre dette, for å realisere det store mål: frigjøringen av landet.”

 

Følgelig mente Castberg  at man ikke trenger enkelt å analysere hver enkelt av Londonregjeringens provisoriske anordninger i relasjon til nødvendighetskriteriet.  Castberg satte likevel opp den begrensningen at anordningen måtte være nødvendig for å bidra til ” frigjøringen av landet”, men han mente Londonregjeringen selv måtte kunne bedømme om dette nødvendighetskriteriet var oppfylt. Spørsmålet blir så i hvilken grad Londonregjeringens kriminallover (straffeanordninger) kunne bidra til frigjøring av landet? Noe godt svar på det spørsmålet finnes knapt. Uansett kunne de nye kriminallovene ikke settes i verk før etter frigjøringen. Hovedloven (landssvikanordningen av 15.12.1944) ble dessuten holdt hemmelig til ut på sommeren i 1945. Formålet med de nye kriminallovene var ikke å frigjøre landet, men å straffe, spesielt de som hadde vært medlemmer av nasjonal Samling.

 

Castbergs krav om at Londonregjeringens anordningsvirksomhet måtte være nødvendig for frigjøring av landet er betydelig strengere enn de rammene Høyesterett satte opp. Fra den tidligere siterte kjennelsen i Høyesterett av 6.8.1945 (se Rt-1945-13) gjentas følgende setning:

 

”Under dette sitt arbeid måtte Kongen ha adgang til å treffe de tiltak som han etter sitt beste skjønn måtte finne nødvendige eller hensiktsmessige - ut fra de forhold som forelå ved anledningen eller som måtte ventes å skulle eller kunne inntre.”

 

Ved gjennomgang av hele Haalandsaken slik den er gjengitt i Rt-1945-13. er det klart at noen nærmere analyse av hvor langt regjeringens lovgivningsmyndighet strakk seg, fant Høyesterett ikke nødvendig. Fra sitatet ovenfor må det kunne sluttes at Høyesterett fant det tilstrekkelig at Londonregjeringen anså de lovene de ga som ”nødvendige eller hensiktsmessige”, altså ”enten eller”. Det var følgelig tilstrekkelig for Høyesterett at Londonregjeringen selv anså loven som hensiktsmessig for at loven var rettmessig hjemlet ved konstitusjonell nødrett.

 

Dette er åpenbart langt mer liberalt enn det kravet som Hambro fastsatte i sitt andre fullmaktsforslag på Elverum, som Nygaardsvold hevder lå til grunn for Londonregjeringens virksomhet. I dette siste fullmaktsutkastet heter det at de avgjørelser og beføyelser Regjeringen treffer på Stortingets vegne , ”...må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.” Her framsettes et klart og tydelig nødvendighetskrav. Også i denne sammenheng er det all grunn til å spørre om i hvilken grad de nye kriminallovene kunne bidra til å sikre landets sikkerhet og framtid? Det kunne de like lite som de kunne bidra til frigjøring av landet.

 

Londonregjeringens nye straffelover var heller ikke hensiktsmessige. Jevnfør justiskomitéen i Stortinget sin innstilling til ”Lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere (Landssvikloven), Innst. O.I—1947, som er kommentert i kap. 13.4. Her nevnes kun at justiskomitéen mente førkrigslovgivningen var fullgod for å kunne gjennomføre det rettsoppgjøret som måtte komme.

Høyesterett ser også ut til å akseptere bruk av konstitusjonell nødrett ut i fra et profylaktisk perspektiv i relasjon til forhold ”...som måtte ventes å skulle eller kunne inntre.” Preventiv bruk av konstitusjonell nødrett øker sjansen for misbruk radikalt, og bør derfor prinsippielt unngås, jevnfør kap. 3.12.

 

Den liberale holdningen, som Høyesterett i i Haalandsaken la til grunn, ble retningsgivende for hele landssvikoppgjøret. Alle Londonregjeringens provisoriske anordninger fikk lovs gyldighet i relasjon til landssvikoppgjøret. Det samme gjaldt alle de midlertidige anordningene som regjeringene Nygaardsvold og Gerhardsen vedtok i 1945 etter frigjøringen. Riktignok ble det foretatt noen modifikasjoner i tidens fylde fordi man etter hvert innså at hevngjerrigheten til den firergruppen i hjemmefronten som hadde utformet landssvikanordningen av15.12.1944, hadde vært for stor. Les mer om dette i kap. 14.5.

I relasjon til de provisoriske anordninger som ble truffet av regjeringen Nygaardsvold etter Tysklands kapitulasjon 7. mai 1945, og de som ble truffet av regjeringene Gerhardsen etter 25. juni 1945 gir Castberg sin tilslutning til den kritikk mindretallet i Stortingets protokollkomité kom med  i Innst. O IV B- 1946 s. 21, 2. spalte, se også kap. 2.10. Etter at det 89. Storting selv hadde besluttet å tre sammen 14. juni 1945, var det åpenbart ingen grunn for regjeringen til å fortsette med provisoriske anordninger ut over hjemmelen i grunnlovens §17. Også regjeringen Gerhardsen i to versjoner fortsatte med slik anordningsvirksomhet ut over hjemmelen i grunnlovens §17.

Castbergs konklusjon

Det siste avsnittet i Castbergs utredning til Stortinget fra 1953 har overskriften ”Konklusjon og rettspolitisk vurdering.”  Avsnittet gjengis i sin helhet nedenfor i 2 deler avbrutt av en innskutt kommentarer:

 

”Konklusjon og rettspolitisk vurdering.” 

 

”Den konstitusjonelle nødrett må anses forankret i Norges gjeldende statsforfatning. Nødretten kan legalisere en handling, som er nødvendig i en ekstraordinær situasjon, men som foretas i strid med de ellers gjeldende statsrettslige regler.

 

Forutsetningen er at verdien av de interesser som skal varetas, har en sterk overvekt overfor de interesser som krenkes ved at de vanlige regler tilsidesettes. Handlingen må være i harmoni med de vurderinger som ligger til grunn for forfatningen. Den må være i forfatningens ånd. Humanitære verdier og åndsfrihetens prinsipp setter visse uoverstigelige grenser for nødretten.

 

Nødrettshandlingen må for å være rettmessig stemme med rettsoverbevisningen i folket.

 

Utøvelsen av nødrett står under domstolenes etterfølgende kontroll.”

 

Kommentar:

Castberg synes i sin utredning fra 1953 å akseptere Høyesteretts beslutning i Haalandsaken (Rt-1945-13) om at Londonregjeringens provisoriske anordninger var å anse som gjeldende lover.  Det ville kanskje vært for mye å forvente at Castberg i sin utredning av 1953 hadde analysert om Londonregjeringens anordninger var innenfor de 7 tidligere nevnte kriteriene for grenser eller forutsetninger for bruk av konstitusjonell nødrett som han satte opp i sin bok  Norges statsforfatning II fra 1935. Dette går han behendig ikke inn på. På den annen side tar han ikke avstand fra noen av de kriteriene han satte opp i 1935, og de viktigste kriteriene ble gjentatt i 1953- erklæringen. Castberg kommer imidlertid med et par nye kriterier som tidligere ikke er så tydelig presisert. Følgelig kan de 7 kriteriene fra 1935 suppleres med nye punkter 8 og 9:

8. Menneskerettigheter: ”Humanitære verdier og åndsfrihetens prinsipp setter visse uoverstigelige grenser for nødretten.”

 

9. Rettsfølelse: ”Nødrettshandlingen må for å være rettmessig stemme med rettsoverbevisningen i folket.”

 

I relasjon til det nye punkt 8 ”humanitære verdier”  er det naturlig å anta at Castberg  nevner dette fordi FN stadfestet sin menneskerettighetserklæring 10.12.1948. Og ”åndsfrihetens prinsipp” relaterer seg til menings- og ytringsfriheten som både er nedfelt i menneskerettighetene og grunnlovens § 100. I tillegg ble ”Den  europeiske menneskerettighetskonvensjon” (EMK) vedtatt av Europarådet 4. november 1950. Den trådte i kraft for Norges del 3. september 1953. Således er det nærliggende å anta at Castberg i relasjon til ”uoverstigelige grenser” tenker spesielt på artikkel 7 og 15 i EMK hvor det framgår at ingen strafferettslige lover noensinne kan ha tilbakevirkende kraft. Dette er den eneste rettssikkerhetsgaranti som i følge EMK ikke er derogabel, dvs. at regelen ikke kan fravikes under noen omstendigheter. Les mer om dette i kap. 3.12.

 

Imidlertid kan det være grunn til å stille spørsmål ved i hvilken grad rettsoverbevisningen i folket kan tillegges særlig vekt. Rettsoverbevisningen i folket vil være sterkt påvirket av situasjonen. Rett etter frigjøringen i 1945 hersket det et sterkt krav om utstrakt bruk av dødsstraff. Hevntanken var svært framtredende både i hjemmefronten og i folket, se kap 12.

 

Som et eksempel på en rettsoppfarning i folket, som var så betydningsfull at Arbeiderbladets berømte redaktør og Arbeiderpartiets politiske nestor, Martin Tranmæl, fant det riktig og rimelig å la oppfatningen få spalteplass i Arbeiderbladet, kan nevnes følgende:  Forfatter  N. Chr. Brøggers skreiv et avisinnlegg som ble publisert 28.5.1945 i Arbeiderbladet. Det menneskesyn Brøgger her gir uttrykk for, og som Tranmæl ga spalteplass til, står ikke tilbake for det nazistiske. Brøgger skriver:

”Identifikasjon er alt som trengs; så snart man med sikkerhet har konstatert at den og den er identisk med konsentrasjonsleirsadist x eller viktoriatrerrassedjevel y, trenges ingen vidløftig juridisk prosess; det trenges bare en renslighet, at man befrir verden for skadedyret med én gang, akkurat som man dreper en rotte.”

 

I løpet av noen få etterkrigsår endret slike holdninger seg heldigvis radikalt i folket.

I et dagboknotat fra 6.2.1945, som er gjengitt i Minner (1971) på side 105, nevner Castberg et foredrag  om krigsforbryterproblemet. Foredraget var av den norske ambassadøren i Storbritannia, Erik Colban. Castberg skriver:

”Og noen uavhengig og fordomsfri holdning til selve straffe– og henrettelsesentusiasmen som nå er dominerende, iallfall i norske kretser, kunne man ikke vente av Colban.”

Ut i fra ovenstående sitat er det rimelig at Castberg må tolkes dit hen at med ”rettsoverbevisningen i folket” henspeiler han på folkets syn på dette i vanlige normale fredstider. Da er det lettere å akseptere denne forutsetningen for konstitusjonell nødrett. Da sier det seg selv at et statsorgan må være ytterst varsom med å innføre nye  straffebestemmelser under en krisesituasjon, som er ment å skulle gjelde og effektueres i mer normale tider, d.v.s. i fredstid uten at krig truer.

Dessuten må straffebestemmelser aldri ha tilbakevirkende kraft, jevnfør den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 7 og 15 og grunnlovens § 97. I denne sammenheng er det kanskje interessant at Castberg tilkjennegir at han var motstander av å gjeninnføre dødsstraffen etter 2. verdenskrig i sin bok Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900 – 1970 (1971) på 117.

Selv om Castberg i 1953, som nevnt tilsynelatende gir sin lojale tilslutning til Høyesteretts prinsippavgjørelse om gyldigheten av Londonregjeringens provisoriske anordninger ved kjennelser i Haalandsaken 6. og 9. aug 1945, så kommer han i konklusjonen til sin utredning med noen eksempler på  uttalelser hvor etter hans mening ”konstitusjonell nødrett” ble feilaktig påberopt. Fortsettelsen av Castbergs konklusjon følger nedenfor.

 

”Konklusjon og rettspolitisk vurdering.”  (forts.)

”Det ligger i dagen at prinsippet om den konstitusjonelle nødrett innebærer en stor fare for misbruk. Og det lar seg ikke nekte at vår politiske historie fra og med 1940 har skapt en viss tendens til å bruke nødrett og til i den politiske debatt å påberope nødrett, undertiden på en etter min oppfatning temmelig lettsindig måte. Jeg skal bare rent eksempelvis sitere noen enkelte slike uttalelser, som er falt innen Stortingets murer, i de senere år.

 

Allerede den før siterte uttalelse av Justiskomitéens formann i 1940 går for langt, når det der heter at «en situasjon kan være slik at en må si at en hvilken som helst lovbestemmelse - den være så viktig den være vil - kan komme til bare å være papir». (Forhandlinger i Stortinget 20. februar 1940, s. 393, 1. spalte.) Det er også grunn til å ta avstand fra det standpunkt Protokolkomitéens flertall tar i Innst. O. IV B, 1946 til spørsmålet om berettigelsen av de provisoriske anordninger som var utferdiget utenfor rammen av grunnlovens § 17 i 1945 etter frigjøringen. Komiteen gir regjeringen sin anerkjennelse, fordi den har «latt tvilen komme det praktiske liv til gode i den hensikt å overvinne vanskelighetene og ivareta landets interesser, . . .». (Side 25, 2. spalte.) Under debatten i Odelstinget den 25. oktober 1948 om Innstillingen fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 siteres med tilslutning en uttalelse som til og med forkynner følgende drastiske lære: «Jeg tror det er en god regel også i statsretten at det som er politisk riktig er også konstitusjonelt» (Forh. i Odelstinget, 1948, side 709, 2. spalte.) Og i lagtingsdebatten om beredskapsloven den 13. desember 1950 sier en taler at nød bryter alle lover under krig. «Nye, uvande høve skapar nye, uvande tiltak. Difor har vi og naudretten, som er grenselaus.» (Forh. i Lagtinget, 1950, side 168, 2. spalte.)

Overfor slike uttalelser kan det være all mulig grunn til å fremheve nødrettens farlige og ekstraordinære karakter.

Det må aldri glemmes at den konstitusjonelle nødrett skal være en virkelig nødutvei. Den skal ikke være en snarvei til å realisere formål, som i og for seg kan være ønskelige, men som ikke lar seg realisere i overensstemmelse med forfatningen.”

 

Kommentar:

De fem lenkene i avsnittet ovenfor er satt inn av forfatteren av dette nettstedet.

 

I den siste setningen i sitatet ovenfor tar Castberg faktisk klart avstand fra et sentralt synspunkt i Høyesteretts kjennelse av 6.8. 1945 i Haalandsaken hvor det heter:

 

”Under dette sitt arbeid måtte Kongen ha adgang til å treffe de tiltak som han etter sitt beste skjønn måtte finne nødvendige eller hensiktsmessige - ut fra de forhold som forelå ved anledningen eller som måtte ventes å skulle eller kunne inntre.”

 

For Høyesterett var det ut i fra ovenstående sitat som tidligere nevnt, tilstrekkelig at en konstitusjonell nødrettshandling etter Londonregjeringens egen vurdering var ”hensiktsmessig” ut i fra eksisterende forhold eller ut i fra forhold som kunne inntre. Castberg tar avstand fra konstitusjonelle nødrettshandlinger som bare er ”ønskelige” for å realisere et formål. ”Ønskelige” eller ”hensiktsmessige” nødrettshandlinger kan vel i denne sammenheng likestilles.

 

Castbergs sitat fra Forhandlinger i Stortinget 20.februar 1940, s.393, 1. spalte referer seg til hva justiskomiteens formann, Olaf Fjalstad fra Høyre, uttalte på Stortingsmøtet. Castberg kommer her utvilsomt med et spark på skinneleggen til Fjalstad fordi Fjalstad kom med sitt utsagn om at en hvilket som helst lovbestemmelse ”...kan komme til å være bare papir” med klar henvisning til Castberg. Det framgår av det stenografiske referat fra stortingsforhandlingene fra 20. feb. 1940 at like før uttalelsen om at lovbestemmelser ”... kan komme til å være bare papir” hadde Fjalstad sitert følgende fra Castbegs bok Norsk statsforfatning II fra 1935 s. 472:

 

”Og der kan i en slik situasjon ikke treffes noen generell bestemmelse om at grunnlovens regler til vern om individets rett midlertidig settes ut av kratt. Allikevel er det klart at prinsippene om den konstitusjonelle nødrett i den norske forfatningsrett tjener i alt vesentlig de samme interesser som andre forfatningers bestemmelser om beleiringstilstand og om midlertidig ophevelse av individets forfatningsbestemte rettigheter. I det ene som det annet tilfelle står man overfor forfatningsrettslige prinsipper, hvis øiemed er å sikre varetagelsen av statens livsinteresser i ekstraordinære situasjoner, ved midler som under normale forhold vilde være rettsstridige.”

 

Castberg ønsket åpenbart i sin utredning til Stortinget i 1953 å gjøre det klart at Fjalstad sin tolking i 1940 av hva han skrev i 1935 i boka ”Norsk statsforvaltning II” er feil. For at konstitusjonell nødrett skal kunne anvendes, må det i følge Castbergs bok også kunne kreves at de ovennevnte kriteriene 1-7  er oppfylt.

 

Det sitatet som Castberg viser til i Forh. i Odelstinget 1948, side 709 er følgende: «Jeg tror det er en god regel også i statsretten at det som er politisk riktig er også konstitusjonelt.» Faktisk er det slik at stortingsrepresentant Arthur Sundt fra Venstre her viser til og siterer en uttalelse som daværende stortingsrepresentant, tidligere justisminister i Londonregjeringen, og senere høyesterettsjustitiarius, Terje Wold fra Arbeiderpartiet, hadde kommet med i Odelstinget tidligere på dagen 25.10.1948, se Forh. i Odelstinget 1948, s. 676, 1. spalte. Uttalelsen må altså tillegges Terje Wold, som var Londonregjeringens justisminister under hele 2. verdenskrig i Europa, og ikke  Arthur Sundt. Sundt tar i realiteten avstand fra Wolds uttalelse. Sundt korrigerte selv i møte i Stortinget 31.5.1955, 2 spalte at Wolds famøse uttalelse den 25.10.1948 av Castberg var tillagt ham selv.

Det er svært bemerkelsesverdig at det var Londonregjeringens justisminister og den senere høyesterettsjustitiarius som viste slik en lemfeldig holdning til bruk av ”konstitusjonell nødrett”. Dette kan forklare at det åpenbart konstitusjonelt betenkelige ved Londonregjeringens ”Anordningen om landssvik” av 15.12.1944, og ”Anordningen om Provisorisk rettergang i landssviksaker” av 16.2.1945 ble glatt neglisjert til fordel for populistske politiske formål. Det store flertall av befolkningen i Norge ropte mot slutten av 2. verdenskrig på hevn og strenge straffer for ”landssvikerne”. Londonregjeringens justisminister leverte det folkeflertallet og hjemmefronten ønsket. Som kjent var det hjemmefronten som utarbeidet landssvikanordningen av 15.12.1944. Londonregjeringen satte i hovedsak kun sitt godkjenningsstempel på. Les mer om dette i kap. 12.3.                                                             

Videre kan nevnes at uttalelsen til stortingsrepresentant Hans Svarstad fra Kristelig folkeparti fra Lagtingsdebatten om Beredskapsloven gjengitt i  Forh. i Lagtinget, 1950, side 168, ikke må tolkes slik at det nødvendigvis er slik at Svarstad har den personlige mening at nødretten må praktiseres grenseløst i krig. Svarstad var stortingsrepresentant fra 1937 til 1953. Ut i fra sammenhengen hans uttalelse var gitt i, er det snarere mer nærliggende å tolke hans uttalelse som en slags konstatering av de faktiske forhold og de erfaringer han hadde gjort seg under 2. verdenskrig og i tiden etterpå i relasjon til hvordan konstitusjonell nødrett er blitt misbrukt. Kanskje er det dette Castberg ønsker å antyde på en noe fordekt måte. I alle fall støtter Svarstad i innlegget at de mest vidtgående bestemmelsene i regjeringens første utkast til beredskapslov var blitt fjernet. Han tar også avstand fra bruk av dødsstraff i den sivile straffeloven før og etter en krig.

Tilsynelatende forsvarer Castberg ikke helhjertet Londonregjeringens samlede anordningsvirksomhet. Han nøyer seg stort sett med å henvise til hva Høyesterett har fastslått skal gjelde ved prejudikatet i Haaland-saken. Selv om Castberg i 1953 ikke går inn på en kritisk analyse av Høyesteretts beslutning om å anerkjenne alle Londonregjeringens anordninger som gjeldende lover, er det fullt mulig å tolke hans ovennevnte eksempler på misbruk av konstitusjonell nødrett  som indirekte eller subtil kritikk av hvordan Londonregjeringen benyttet seg av ”konstitusjonell nødrett” og spesielt Elverumsfullmakten, som begrunnelse for legaliteten av sine anordninger. Også i 1953 ville det vært ganske karriereødeleggende åpent å kritisere Londonregjeringens straffeanordninger og Høyesteretts prinsippavgjørelser i Haaland-saken.

Etterspillet til Castbergs 1953- utredning

På bakgrunn av Castbergs 1953– utredning ble det laget en innstilling: ”Innst. S. nr. 44—1955: Tilråding frå den auka utanriks – og konstitusjonsnemnda om konstitusjonell naudrett.” Den forsterkede utenrikskomitèen gjengir i innstillingen i hovedsak et utdrag av Castbergs utredning uten å komme med egne synspunkter og konkluderer enkelt med:

”...at det ikkje er formålstenlegt å ta spørsmålet opp i meir konkret utsegn og vedtak”

Komitéen tilrådet så at det blir gjort vedtak om at Castbergs utredning blir vedlagt møteboka. I møte i Stortinget 31.3.1955 vedtok Stortinget  nettopp det.

I debatten i Stortinget 31.3.1955 framkom det lite opplysninger som er egnet til å bringe inn nye aspekter i spørsmålet om berettigelsen av Londonregjeringens kriminallovgivning. Men avslutningen på saksordfører Lars Ramndals noe utflytende innledningsforedrag gjengis:

”Det er alltid fare for utgliding dersom styresmakter, når dei finn det tenleg, går utanom den formelle retten, jamvel om det er gjort i god meining. Avvik frå det som Grunnlova fatset, bør ikkje norsk styresmakt verta freista til å ta”

 

 

Lenke til neste kapittel 3.6

 

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren