Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

3.6 Frede Castberg om konstitusjonell nødrett i 1968

 

”Det kan saktens være delte meninger”

I boka  To erklæringer om menneskerettighetene 1789 og 1948 (1968) skriver Castberg påside 26:

 

”Under okkupasjonen i Norge fant den norske regjering i London det nødvendig å utferdige provisoriske anordninger som gikk ut over de grenser som er fastsatt i den norske grunnlovs § 17. Begrunnelsen var at Stortinget jo var avskåret fra å virke, det var spredt for alle vinde, og dessuten ville det ikke ha kunnet møtes uten i det okkuperte Norge, altså som helt ufritt. Under disse omstendigheter måtte regjeringen handle etter beste skjønn og overbevisning, og gi slike anordninger som den fant påkrevet med det formål å realisere og delta i kampen for Norges frigjøring. Det måtte naturligvis da være adgang for regjeringen til å utøve et ganske fritt skjønn om hva som var nødvendig og ikke nødvendig, og det kan saktens være delte meninger om f. eks. de straffebestemmelser som ble utferdiget av regjeringen og de skjerpelser av de eksisterende straffelovsbestemmelser som den fastsatte, var strengt nødvendige. Men i hvert fall fant Høyesterett enstemmig, etter at landet var blitt fritt igjen, at disse anordninger måtte godkjennes. p.g.a. krisesituasjonen, altså den nødsituasjon som forelå. Det ble godtatt at de grenser som var satt for anordningsmyndigheten i grl. § 17, ikke kunne gjelde fullt ut under okkupasjonen.”

 

Fortsatt kommer ikke Castberg med noen direkte kritikk eller analyse av Høyesteretts prinsippavgjørelse i Haalandsaken fra 9. august 1945.

Det var selvfølgelig fortsatt umulig for Castberg å komme med noen åpen kritikk 23 år etter at 2. verdenskrig sluttet når han ikke har gjort det tidligere. Dog erkjenner Castberg at det kan være delte meninger om Londonregjeringens straffeanordninger var strengt nødvendige. Det er rimelig å tolke dette dit hen at Castberg i 1968 stilte spørsmål ved om Høyesteretts prinsippavgjørelse i Haalandsaken var riktig. I denne sammenheng er det grunn til å minne om at  for Høyesterett  i kjennelsen i Haalandsaken  var det tilstrekkelig at en straffeanordning var hensiktsmessig, men ikke nødvendig, jevnf, sitatet fra kjennelsen i kap. 2.9.

 

” Skjerpelser av de eksisterende straffelovsbestemmelser”.

Castberg slår i alle fall fast at Londonregjeringens straffebestemmelser førte til ” skjerpelser av de eksisterende straffelovsbestemmelser”. Om disse skjerpelsene hadde tilbakevirkende kraft beror på når tid forbrytelsen ble begått i forhold til når tid anordningen ble gitt. Videre må det være et relevant spørsmål hvordan den nye straffebestemmelsen var kunngjort for folket, og om en med rimelighet kunne gå ut fra at ”forbryteren” kjente til at det han gjorde var straffbart. Disse spørsmålene drøftes nærmere i kap. 13.

 

”Etter min mening gikk man for langt”

Castberg skriver i ”Juridiske stridsspørsmål i Norges politiske historie” (1961) om Londonregjeringen på side 60:

 

”Det kan, etter min mening, diskuteres om alle de provisoriske anordninger som regjeringen utferdiget i London, var strengt nødvendige. Etter min mening gikk man for langt.”

 

Det var særlig i relasjon til landssvikanordningen av 15.12.1944 sin bestemmelse i § 25 om alle NS– medlemmers kollektive erstatningsansvar at Castberg mente Londonregjeringen hadde gått for langt. Men hovedbegrunnelsen for dette angir Castberg til å være at § 25 fikk tilbakevirkende kraft i strid med § 97 i grunnloven, se kap. 13.4 hvor dette er drøftet nærmere. 

 

 

Lenke til neste kapittel 3.7

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren