Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

3.7 Professor Jon Skeie om konstitusjonell nødrett

 

Professor Jon Skeie var klokkeklar

Jon Skeie (1871-1951) var professor i strafferett og prosess ved Universitetet i Oslo fra 1907 til han ble pensjonert i 1941. Han hadde en stor vitenskapelig produksjon, og var utvilsomt den mest innflytelsesrike jurist i Norge innenfor sitt fagområde i mellomkrigstiden.

 

Skeie går i pamfletten ”Landssvik”  på 48 sider avsluttet 26. juli 1945 inn på lovligheten av Londonregjeringens provisoriske anordninger med relevans til landssvikoppgjøret. Pamfletten er oppbygd slik:

 

Punkt A, s. 2: Her går Skeie gjennom de bestemmelser i den alminnelige borgerlige straffelov og i den militære straffelov som vil få særlig betydning i det rettoppgjør som nå er begynt mot landssvikere.”

 

Punkt B, s. 5: Her går Skeie igjennom  de av regjeringen i London gitte
”provisoriske anordninger om straff m. v. for bl. a. landssvik og en om rettergangen i landssviksaker” som han mener er relevante.

 

Punkt C, s. 19: Her slår Skeie kategorisk fast: Ingen av de foran under B nevnte anordninger har noen rettsgyldighet. Om alle gjelder at deres innhold ligger utenfor rammen av kongens lovgivningsmyndighet. Og de anordninger som bestemmer nytt eller skjerpet ansvar, er ugyldige også av den grunn at de strider mot grunnlovens § 97: «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»”

Videre under punkt C framhever Skeie det grunnlovsstridige ved å gi provisoriske anordninger ut over det som tillates i grunnlovens § 17 (handel, toll, næringsveier og politi). Dernest siterer Skeie store deler av hva som ble sagt på Stortingsmøtet på Elverum 9. april 1940 slik også de viktigste sitatene er gjengitt i hovedkapittelet om ”Elverumsfullmakten” i denne boka. Han konkluderer:

 

”Selv om stortinget ved en lovformelig votering klart hadde tilkjennegitt at kongen skulle ha en ubegrenset lovgivningsmyndighet, ville en sådan beslutning ikke hatt noen rettsgyldighet. Stortinget kan ikke på denne måte oppheve grunnlovens § 17 og dermed det prinsipale i konstitusjonens maktfordeling.”

 

Skeie om konstitusjonell nødrett m.v.

Til sist under punkt C går Skeie igjennom koblingen mellom konstitusjonell nødrett og landssvikoppgjøret. Skeies betraktinger i denne sammenheng like etter frigjøringen i 1945 burde lagt føringer for landssvikoppgjøret, men de ble tiet i hjel. Lagmannsrettssaken Skeie henviser til i andre setning i sitatet nedenfor er Haalandsaken hvor Høyesterett ved sine senere kjennelser 6. og 9. august 1945 stadfestet lagmannsrettens dom og sa seg ening med lagmannsrettens premisser.  Her gjengis første del av Skeies utredning i ”Landssvik” om konstitusjonell nødrett som begynner slik på side 27:

 

”Som grunnlag for de provisoriske anordninger har man videre anført konstitusjonell «nødrett». Det er således gjort i premissene til Eidsivatings lagmannsretts foran nevnte kjennelse av 12 juli.

 

«Etter rettens oppfatning må en søke hjemmelen for kongens lovgivningsvirksomhet under okkupasjonstiden i den nødssituasjon som da forelå. Det var faktisk umulig for det normale lovgivningsorgan — stortinget — å tre sammen og på fritt grunnlag fatte gyldige vedtak.»

 

 «Det såkalte «Elverumsvedtak» må etter rettens mening sees som en konstatering fra stortingets side, om at en slik nødssituasjon alt forelå i den 9 april 1940, og måtte formodes å vare en tid.»

 

Om man vil tale om et «vedtak», kan man iallfall ikke si at det inneholder noen «konstatering» av at der forelå en konstitusjonell nødssituasjon som gav kongen en ekstraordinær lovgivningsmyndighet — ut over rammen i grunnlovens § I7.

Vil man si at «nød» bryter konstitusjonen og bl. a. gir kongen en lovgivningsrett som grunnloven nekter ham, får man iallfall godtgjøre at der var en «lovnød». Det er ikke tilstrekkelig å konstatere det faktum at stortinget ikke kan utøve sin lovgivningsmyndighet.

1. Jeg får da først spørre: Var det nødvendig å gi særegne rettergangsregler om landssviksaker ? Og var det nødvendig å
  gi dem allerede under okkupasjonen ?

 

a .Etter min oppfatning må man svare nei allerede på det første spørsmål. Man kan behandle landsvik sakene hurtig nok etter straffeprosesslovens gamle prøvde regler. Og for et rettferdig oppgjør gir disse regler en ganske annen garanti enn de nye. Den ekstra ordinære lagmann, høyesterettsdommer Solem, erklærte i et Dagblad- intervju at ved lagmannsretter uten jury får man mer «ensartede» avgjørelser. Og det tviler jeg ikke på dersom rettsformannen gjør sin personlige mening sterkt gjeldende. Man kan da få avgjørelsene ensartede. Men før har spørsmålet som bekjent vært dette: Hvorledes skal rettergangen ordnes for at avgjørelsene skal bli rettferdige.

 

b. Og om så var at visse særregler var påkrevd for at landssviksakene kan bli avgjort i rimelig tid, måtte det ha vært tilstrekkelig at der var utarbeidet et lovforslag som var forelagt stortinget så snart dette kom sammen. Under okkupasjonen kunne jo norske myndigheter ingen påtale utøve mot landssvikere. Dersom stortinget var blitt innkalt straks etter den tyske kapitulasjon —således som de hjemmeværende presidenter ville ha gjort, men som de ble hindret i å gjøre — kunne en endringslov ha vært ferdig på noen dager, f. eks. 20 mai. Om kongen eller kronprinsen ikke hadde anledning til å komme hjem straks etter kapitulasjonen, kunne jo stortinget ha sendt loven til sanksjon i London. Og saksforberedelsen kunne påtalemyndigheten ha satt i gang straks fremmedveldet var brutt (dvs. allerede 8 mai). — Nei, vedtagelsen av en rettergangsanordning 16 februar må nok ha en annen forklaring: den nemlig at den politiske hjemmefronts ledere ennå tenkte seg at de skulle kunne hindre at stortinget kom sammen.

 

2. Der var heller ikke angående straff, og erstatningsansvar en lovmangel som kunne rettferdiggjøre brudd på konstitusjonelle grunnsetninger.


a. 0g på dette (materiellrettslige) område ville bruddet bli tredobbelt om det skulle ha avhjulpet en angivelig «lov-nød».

alfa.  Kongen måtte for det første (som ved rettergangsanordningen) ha satt seg ut over kompetansebegrensningen i grunnlovens § 17.

 

beta.  Dersom en anordning om nye og strengere ansvarsregler skulle gjelde eldre handlinger, ville den krenke grunnlovens § 97: «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft».

gamma. Og om anordningen bare hadde til formål å ramme nye handlinger, måtte man gjøre brudd på en tredje grunnsetning: at en lov må være kunngjort på handlingstiden.

 

Kunngjøringsspørsmålet er drøftet videre i kap. 13.5 hvor det er gjengitt et langt sitat fra Skeies ”Landssvik” vedrørende dette.

 

I punkt D tar Skeie for seg folkerettslige spørsmål i relasjon til Haagkonvensjonen av 1907 om utstrekningen av den okkuperende makts styringsrett på okkupert område.

 

I punkt E drøfter han subjektive straffbarhetsbetingelser.

 

Til sist i et kort punkt F som gjengis i sin helhet:

 

”Det er ikke min mening at vi skal la nåde gå for rett i oppgjøret etter den største ulykke i vårt folks historie. Men vi skal bygge på sikker rettsgrunn, ikke på ansvarsbestemmelser som er ugyldige eller i beste fall meget omtvistelige. Og vi bør tenke på sannheten i det gamle norske ordtøke: «Den som vil hemna all sin harm, han gjerer seg vesall og arm»

 

Gjennomfører man landssviksanordningens påbud om straff konfiskasjon og erstatning, kan man komme til å gjøre hele folket både vesalt (ulykkelig) og armt. Og man kan skape en klasse av ulykkelige som endog kan bli en ny fare for landets sikkerhet i tilfelle av internasjonale konflikter eller for voldsomme indre omveltninger. Jeg tar, som sagt, ikke ordet for nåde mot landssvikere, men for et rettferdig oppgjør på sikkert rettsgrunnlag. For å utelukke enhver mistydning, får jeg likevel lov til å opplyse: Jeg har ingen pårørende, slektninger eller venner som har vært medlem av Nasjonal Samling eller på annen måte har utsatt seg for landssvikanklage.”

 

Det er åpenbart at nye lovbestemmelser ikke kunne tre i kraft før etter at frigjøringen. Således måtte hovedhensikten med landssvikanordningen bli å straffe lovbrudd som allerede var begått, ikke å forhindre nye lovbrudd. I så henseende var det ingen lovnød for å hindre at nye lovbrudd ble begått. Riktignok har ønsket om å forhindre selvtekt og ”de lange knivers natt” vært brukt som begrunnelse for londonregjeringens nye kriminallover. Denne begrunnelsen er ikke holdbar, jevnfør kap. 13.8. Ut i fra hva Skeie skreiv i punkt F, som gjengitt ovenfor, synes det klart at han har gjennomskuet at hovedhensikten med landssvikanordningen var hevn. 

 

De synspunkter Skeie kommer med i sitatene som er gjengitt ovenfor, deles i det store og hele av forfatteren av dette nettstedet, og de kommenteres derfor ikke nærmere.  Essensen kan oppsummeres i en setning:

 

Det var ingen lovnød fordi straffeloven av 1902 og den gamle rettergangsloven var fullgode for å gjennomføre et rettferdig og treffende rettsoppgjør.

 

Dr. juris G. Astrup Hoel sitt synspunkt på bruk av konstitusjonell nødrett som begrunnelse for Londonregjeringens nye straffeanordninger kommer fram i en artikkel i Norsk sakførerblad 1945 s.32 flg, og gjengis i  Om landssvikoppgjøret på side 513:

 

”Astrup Hoel mente derimot at fullmakten ikke kunne forsvares ut fra nødrettsbetraktninger. I den utstrekning regjeringens forholdsregler sto i formell strid med Grunnloven, kunne disse bare anses rettsgyldige for så vidt de enkeltvis kunne finnes begrunnet i nødrett. Endringene og tilleggene til den borgerlige straffelovgivning kunne på ingen måte karakteriseres som nødvendige og uoppsettlige forholdsregler.”

 

Astrup Hoel deler Skeies syn om at det ikke var noen lovnød som kunne forsvare Londonregjeringens nye straffelovgivning.

 

Til sist nevnes hva justiskomiteen i Stortinget i 29.11.1946 skreiv innledningsvis på side 1 i sin innstilling til ”Lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere (Landssvikloven), Innst. O.I—1947,:

 

”I det lovverket som gjaldt fyre krigen og framleis er gjeldande, var det et fullstendig og velgjennomtenkt system av straffebod um landssvik og høgsvik i krig og fred. Og likeins skadebotsreglar.”

 

 

 

Lenke til neste kapittel 3.8

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren