Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

3.8 Skeie vs. Castbergs kriterier

 

Gjennomgang av de 9 kriteriene

I relasjon til Londonregjeringens straffeanordninger og anordningene om endring av rettergangspraksisen tar Skeie i Landssvik i praksis for seg og analyserer de Castbergske forutsetninger og kriterier for bruk av konstitusjonell nødrett, slik de ble framsatt i Norges statsforfatning II (1935) med tillegg av to punkter tilkommet i Casbergs utredning til Stortinget (Dokument nr 2 1953) om konstitusjonell nødrett . Ut i fra Skeies utredninger om konstitusjonell nødrett i  ”Landssvik” har forfatteren av dette nettstedet etter beste evne forsøkt å gjøre en tolking av  Skeies synspunkter i relasjon til de Castbergske kriteriene for akseptabel bruk av konstitusjonell nødrett:

1. Nødssituasjon: Det kreves ”at der foreligger en ekstraordinær situasjon

Skeie: Det forelå en ekstraordinær situasjon, men ingen nødtilstand i form av en lovnød vedrørende kriminallovgivningen eller rettergangslovgivningen som utgjorde noen fare for offentlige interesser.

 

2. Nødvendighet (1): Det må være ”nødvendig eller i høi grad påkrevet å sette til side de ellers gjeldende regler”. Og det må ”være påkrevet at de disposisjoner det gjelder virkelig blir truffet”.

Skeie: Det var slett ikke påkrevd eller nødvendig å vedta nye straffeanordninger eller rettergangsregler. Stortinget kunne umiddelbart etter 8, mai hadde trådt sammen og eventuelt gitt nye lover (uten tilbakevirkende kraft) i den utstrekning Stortinget fant det nødvendig.

 

3. Nødvendighet (2): Det kreves at ” situasjonen må tillike være slik at det ikke uten at vesentlige samfundsinteresser skades, er mulig å følge den vanlige fremgangsmåte.”

Skeie: Ingen samfunnsinteresser ville blitt skadet ved å vente til umiddelbart etter frigjøringen, jevnfør punkt 2. De ordinære bestemmelsene i straffeloven av 1902 o g de gamle rettergangsreglene var dekkende for å domfelle rettferdig for det landssvik som var begått under 2. verdenskrig.

 

4. Proposjonalitet: I relasjon til tilsidesetting av de ellers gjeldende konstitusjonelle regler ” er tilsidesettelsen av disse regler heller ikke berettiget i større utstrekning enn situasjonen krever”. Det eksisterer altså et krav til proposjonalitet mellom  nødstilstanden på den ene siden og midler og tiltak på den andre siden. De nødrettslige tiltakene må ut i fra en totalvurdering ha større positive virkninger enn negarive bivirkninger.

Skeie: Kravet til proposjonalitet er ikke oppfylt. De nye straffebestemmelsene er straffeskjerpende i tillegg til å være unødvendige. Spesielt vedrørende de nye rettergangsreglene gjelder at: ”Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettløshet.”

 

5. Tidsnød: Hvis det oppstår et akutt situasjon  ”når samfundets interesser krever en øieblikkelig istandbringelse av nye rettsregler, må ikke desto mindre kongen kunne utøve lovgivningsmyndighet også ut over de grenser som grunnlovens § 17 fastsetter.”

Skeie: Noe øyeblikkelig behov fir nye rettsregler forelå overhodet ikke, jevnfør punkt 1 til 4 ovenfor.

 

6. Forfatningssamsvar: For at en konstitusjonell nødrettshandling skal være berettiget, kreves følgende: ”Den skjer i forfatningens ånd, i overensstemmelse med dennes fornuftige mening.”

Skeie: De provisoriske straffeanordningene står i strid med en rekke bestemmelser i grunnloven, og er også på andre måter i strid med forfatningens ånd, bl. a. fordi de ikke er behørig kunngjort. De er derfor slett ikke samsvarende med forfatningens ånd.

 

7.  Domstolprøving: Når et statsorgan påberoper seg konstitusjonell nødrett i relasjon til privatpersoner gjelder at ” rettmessigheten av et statsorgans handlinger kan prøves av domstolene”. Riksretten kan reise sak mot konstitusjonelt ansvarlig person (medlemmer av Stortinget, Regjeringen eller Høyesterett) ved mistanke om misbruk av konstitusjonell nødrett.

Skeie: Det tas for gitt at prøvingsretten består. Imidlertid har hver enkelt anklaget rett til å få sin sak bedømt på individuell basis uten noen gitt kollektiv forutsetning om at ethvert medlemskap i NS i okkupasjonstiden skal medføre straff. Dessuten må prosessreglene som gjaldt før den tyske okkupasjonen benyttes ved pådømming av alle straffbare handlinger som måtte være begått inntil en ny straffeprosesslov er vedtatt av Stortinget, og er trådt i kraft og samtidig behørig kunngjort.

 

8. Menneskerettigheter: ”Humanitære verdier og åndsfrihetens prinsipp setter visse uoverstigelige grenser for nødretten.”

Skeie: Det er ganske utenkelig at en kriminallov kan ha tilbakevirkende kraft.

 

9. Rettsfølelse: ”Nødrettshandlingen må for å være rettmessig stemme med rettsoverbevisningen i folket.”

Skeie: «Den som vil hemna all sin harm, han gjerer seg vesall og arm.»

 

Under forutsetning av at Skeie er tolket riktig i relasjon til hans syn på Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger, framgår det at tilsynelatende er Skeie enig i at det kun kriteriet om at det må eksistere en tydelig nødssituasjon, som er oppfylt i relasjon til de Castbergske kriterier for rettmessig bruk av konstitusjonell nødrett. Dette er langt fra tilstrekkelig for å bruke konstitusjonell nødrett som begrunnelse for å fravike grunnloven og konstitusjonen.

 

Skeie ble taus om rettsoppgjøret etter Haalandsaken

Etter sine skriverier sommeren 1945 ble Skeie i hovedsak taus om landssvikoppgjøret o det offentlige rom. Han skjønte vel at ikke det nyttet etter at han 22. juli 1945 hadde feiret sin 74- årsdag. I hans neste  bok, en revidert utgave av Den norske strafferett. 2: Den spesielle del (1946) stanser alle eksempler i 1939. Boka er imidlertid svært interessant i relasjon til landssvikoppgjøret fordi han gir mange eksempler på de forbrytelser han mener kan være aktuelt å straffe i relasjon til de politiske forbrytelsene i straffeloven av 1902 sitt kapittel  8, herunder den i landssvikoppgjøret svært aktuelle § 86. Eksemplene i boka passer i en situasjon hvor Norge er aktivt krigførende eller hvor krig truer, ikke i en situasjon hvor hele Norge er okkupert og okkupanten har full kontroll.

Skeie utga ”Odelsretten og åsetesretten”, (1950) og posthumt ”Norges forsvars historie”, (1953) hvor landssvikoppgjøret ikke nevnes med et ord. I motsetning til Andenæs og Castberg svarte Skeie heller ikke på  skrivet av 10. okt. 1950 hvor Stortingets justiskomité ba jusprofessorene Andenæs, Castberg og Skeie om å gi en utredning om de konstitusjonelle spørsmål som reiser seg i relasjon til forslaget om å innføre en beredskapslov. Bare Castberg og Andenæs svarte, se Stortingets Dokument nr 11 - 1950. Jon Skeie døde 17.9.1951 i en alder av 80 år.

 

Lenke til neste kapittel 3.9

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren