Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

3.9 Historieprofessor Jens Arup Seip om konstitusjonell nødrett

 

Konstitusjonell nødrett er akkumulerte politiske avgjørelser.

Det står i Norsk biografisk leksikon om historieprofessor Jens Arup Seip (1905-1992):

”Jens Arup Seip var en av de fremste norske historikere i sin generasjon.”

 

Seip skriver i sin bok ”Tanke og handling i norsk historie” (1968) på s. 115-117 under overskriften ”Grunnlov og konstitusjonell nødrett” :

 

”Etter bokstavtolkning og prinsipptolkning av grunnloven fulgte et tredje stadium som kan kalles borttolkning. Man forlot grunnlovens tekst og tok utgangspunkt i den faktiske statsskikk eller «sedvane». Man fant seg til rette med at norsk forfatning var hva sedvanen hadde gjort den til. Denne utvikling var et uttrykk for den stadig mer suverene stilling den politiske makt inntok, og for lovens —den høyeste lovs — underordning under det politiske. Statsrettslig sedvanerett vil si akkumulerte politiske avgjørelser, og norske rettslærde har vært overordentlig villige til å opphøye en kort sedvane til gyldig statsrett.

 

Denne beredvillighet til å legitimere den politiske handling når et høydepunkt i læren om at det i Norge eksisterer en uskreven «konstitusjonell nødrett». Nødrettsbegrepet danner det ytterste punkt i den frirettslige tendens i norsk statsrettslig teori: her er operasjonen med juridiske tankefigurer drevet til grensen — jeg ville si: ut over grensen for hva de kan tåle.

 

Castbergs Norges statsforfatningsrett avsluttes med et kapittel om «den konstitusjonelle nødrett» som på et vis kroner hans fremstiling. Han sier her at det er fastslått «gjennom forfatningsrettslig praksis» at det består en konstitusjonell nødrett i Norge. En statsmakt kan i en nødssituasjon handle mot loven uten at det er rettsstridig. Spørsmålet ble debattert i 1920- årene i forbindelse med riksrettssaken mot Abraham Berge. Michael H. Lie søkte da å begrunne et konstitusjonelt nødrettsprinsipp med begrenset rekkevidde. Castberg gir prinsippet en langt videre anvendelse enn det ble gjort den gang. Han går så langt som til å si at kongen (regjeringen) ut fra nødrettsprinsippet kan foreta en handling som er mot lov og grunnlov, selv om handlingen «ikke kunne påregne stortingets tilslutning».

 

Ordet «nødrett» er en euferisme og et typisk kamuflerende uttrykk. Det er bare i sin språklige form det ligner på de ekte juridiske tankefigurer. Å handle nødrettslig vil si å handle uten hensyn til lov, — handle utenrettslig. Det er med andre ord tale om en naken politisk akt, utført som i et rettstomt rom.

 

Begrepet nødrett kunne tenkes å være nyttig dersom det var mulig å gi en brukbar avgrensning av de handlinger det skulle dekke; men i så fall var ordet i virkeligheten unødvendig. I privatretten og strafferetten er en slik avgrensning mulig: Den som holder på å fryse eller sulte i hjel har lov å bryte seg inn i en hytte for å få ly og mat. Men å overføre nødrettsprinsippet fra strafferett til offentlig rett skaper flere vanskeligheter enn det løser, og åpner for flere farer enn det betvinger. En nasjon kan ikke være i nød på samme måte som en person. Analogi mellom en person og et samfunn er alltid bare billedlig tale, og den er fruktbar på feiltenkning.

Castbergs forsøk på å avgrense de handlinger som skal være permissible i henhold til nødrett, løper ut i tåke. De skal, sier han, være «i overensstemmelse med forfatningens ånd og mening», ja, han taler endog om «dens fornuftige mening». Men innrømmer «at grensen mellom det tillatte og det ikke tillatte er flytende og vil uvegerlig bero paa en vurdering av de motstridende interesser». Og når han så endog vil skjelne (selv om han sier at «skrittet ikke er langt») mellom «et forfatningsbrudd under påberopelse av konstitusjonell nødrett» på den ene side, og på den annen side et forfatningsbrudd som foretas «med full bevissthet om handlingens rettsstridige karakter», så må det sies at hele konstruksjonen bryter sammen.

 

Norsk rettsvitenskaps teori om en forfatning bygget på en grunnlov som radikalt lar seg endre ved sedvane, og teorien om lovligheten av brudd på denne sedvanemessig tilblitte forfatning, illustrerer på frapperende måte juristenes strev for å komme politikerne i møte, og trekke om ikke annet så en skjorte ned over dem. De rettslærde synes å ha en uimotståelig uvilje mot å se Keiseren uten klær.

En historikers oppgave er ikke å kle på, men å kle av. Keiseren har for ham og hans lesere ingen hemmelighet.”

 

Må all bruk av konstitusjonell nødrett fordømmes?

Seip kommenterer beklageligvis ikke direkte bruken av ”konstitusjonell nødrett” til å forsvare Londonregjeringens konstitusjonsbrytende anordningsvirksomhet. Han angriper bruken av ”konstitusjonell nødrett” fra et mer prinsipielt ståsted, men Seip klargjør ikke om han vil avvise bruk av ”konstitusjonell nødrett” i alle sammenhenger og situasjoner.

 

Forfatteren av denne nettsiden mener at det ikke er mulig å avvise bruk av ”konstitusjonell nødrett” fullstendig. Det har historien vist. Eksempler på akseptabel bruk av ”konstitusjonell nødrett” må kunne sies å være de grunnlovsendringene som skjedde på irregulært vis da Norge ble tvunget inn i union med Sverige i 1814 og ved unionsoppløsningen i 1905. Det samme kan sies om hjemmelen for at det 89. Storting trådte sammen igjen 14.6.1945 til tross for at mandattiden var utløpt i 1941. Det synes å være relativt liten uenighet i dag om at bruk av konstitusjonell nødrett i de to første tilfellene, må aksepteres. Vedrørende ny sammentreden av det 89. Storting etter krigen var hjemmefronten sterkt i mot det, se kap. 7 og kap. 12.1.

 

Derimot mener forfatteren at konstitusjonell nødrett ikke kan forsvare de forskjellige regjeringers anordningsvirksomhet under og etter 2. verdenskrig i den grad anordningene går ut over grunnlovens § 17. Høyesteretts oppnevning av Administrasjonsrådet 15.4.1940 kan neppe forsvares ut i fra konstitusjonell nødrett, jevnfør kap. 6.1.

 

Seips utblåsing mot bruken av ”konstitusjonell nødrett” er nyttig fordi den er en påminnelse om farene for misbruk av ”konstitusjonell nødrett”. Likeledes er det en påminning om at bruk av ”konstitusjonell nødrett” er   absolutt siste utvei, og at det er en reell fare for  at bruk av ”konstitusjonell nødrett” kan framstå som det Seip beskriver som:

 

”… en naken politisk akt, utført som i et rettstomt rom”.

 

Lenke til neste kapittel 3.10

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren