Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

11.1 § 86 i straffeloven av 1902 og forarbeidene

 

Krigstilstanden er avgjørende

Hvis det aksepteres at den aktive krigstilstanden (krig de facto) var slutt og at det da oppstod en krig de jure situasjon  mellom Norge og Tyskland under den tyske okkupasjonen i perioden 10.6.1940 til 8. mai 1945, er følgende spørsmål svært relevant: Kunne noen straffes etter straffelovens § 86 for hjelp eller samarbeid med tyske interesser i denne perioden?

 

Men uansett om man hevder at Londonregjeringen fortsatt etter Trondheimskapitulasjonen var på trygg folkerettslig grunn i den grad den fortsatte med aktiv krigføring mot Tyskland, oppstår et nytt spørsmål: I hvilken grad passer krigsbegrepet som er brukt i §86, i en situasjon hvor hele Norge er okkupert og okkupanten har full militær og sivil kontroll over landet? I dette kapitlet gjøres et forsøk på å svare på det siste spørsmålet.

 

Lovparagrafen

I boka ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) på side 105 skriver professor Andenæs:

”Det var § 86 om bistand til fienden som ble hovedbestemmelsen under oppgjøret.

Gjennom sin generelle utforming dekker bestemmelsen forhold av ytterst varierende karakter. Den sondrer ikke etter som bistanden er stor eller liten, direkte eller indirekte, idealistisk eller egoistisk motivert.”

Straffeloven av 1902 sin § 86 hadde under 2. verdenskrig den originale ordlyden i behold. Fra  Francis Hagerups bok ”Straffeloven” (1903) på side 88 siteres:

 ”§ 86 (Bistand ydet fienden)

Med hæfte eller fengsel fra 3 aar indtil paa livstid straffes den som retsstridig bærer vaaben mod Norge, eller som under en krig hvori Norge deltager, eller med saadan krig for øie yder fienden bistand i raad eller daad eller svækker Norges eller noen med Norge forbunden stats stridsævne.

 

Straf kommer ikke til anværndelse paa noen i udlandet bosiddende norsk statsborger for handling han efter bostedets love er pligtig.”

 

Hagerup kommenterer følgende i relasjon til ”raad”:

”Dette forutsetter: a) i objektiv henseende at handlingen er egnet til at være af noen nytte for fienden,  b) i subjektiv henseende at den skyldiger er sig dette bevist.”

 

Professor Jon Skeie sier det på denne måten på side 421 i ”Den norske strafferett”, annet bind (1946) i relasjon til den objektive forutsetning for anvendelse av §86:

”Til en fullbyrdet forbrytelse kreves: etter første setning av tiltalte, A, har tatt del i et fysisk angrep, etter annen setning at en av de her angitte virkninger er inntrådt, dvs. at han har ytet hjelp som har en verdi for fienden, eller har svekket Norges eller en alliert makts stridsevne.”

 

Det er her naturlig å tolke Skeies syn dit hen at det brudd på troskapsplikten mot Norge som stat han først og fremst tenker på. Men Skeie mener at det ”...at han har ytet hjelp som har en verdi for fienden….” er en selvstendig straffehjemmel, og det åpner opp for stort mon av kreativ tolking. Om forskjellen mellom troskapsplikten mot eget land og lojalitetsplikten mot en okkupant, se kap. 5.5. På samme side om den subjektive forutsetning skriver Skeie:

 

”Skyldgraden er forsett”

 

Skeie anfører at det er et absolutt krav for å dømme noen med hjemmel i § 86 at forsett er bevist i retten.

 

Store norske leksikon definerer forsett slik:

Som hovedregel kan man si at følgene av en handling tilregnes gjerningsmannen som forsettlige både når han likefrem har villet dem (se hensikt), og når han har foretatt handlingen skjønt han forstod at den med overveiende sannsynlighet ville medføre slike følger (selv om han helst ønsket at de ikke inntraff).

Om forsett se kap. 13.11 og kap. 13.16.

Forarbeidene til § 86

Et hovedproblem ved tolkingen av straffelovens §86, er at den tilsynelatende ikke sier noe om situasjonen som oppstår under en okkupasjon etter at våpnene er lagt ned. I denne sammenheng er det interessant å se på straffelovens forarbeider i relasjon til § 86 for om mulig å klarlegge om §86 også var tenkt å gjelde i en situasjon hvor Norge var okkupert. Likeledes om forarbeidene kan si noe om hvilke forutsetninger som er lagt til grunn for anvendelsen av § 86.

 

Den norske regjeringen satte i 1896 ned en straffelovkommisjon for å utarbeide forslag til en ny straffelov for å erstatte kriminalloven av 1842. Dette førte til en omfattende behandling i Stortinget. Justisdepartementets odelstingsproposisjon Ot. prp. nr. 14. (1900-1901 ) om bl. a. ny straffelov nevner ikke § 86 særskilt. Det samme gjelder innstillingene fra Justiskommiteen O. I. VII. (1899-1900) og O. I. (1901/1902).

Som forarbeid er Oth. Prp. No. 24 (1898-99) om utkastet til ny straffelov formodentlig et klart viktigere dokumentet. Lovutkastet for § 86 i denne odelstingsproposisjonen for sesjonen 1898-99 er redigert litt annerledes enn den i 1902 vedtatte paragraf 86. For ordens skyld gjengis derfor ordlyden i forslaget til § 86 i proposisjonen.

”§ 86. Hvo som retsstridig bærer Vaaben mod Norge eller under en Krig, hvori Norge deltager, eller med saadan Krig for Øie yder Fienden Bistand i Raad eller Daad eller svækker Norges eller nogen med Norge forbunden Stats Stridsevne, straffes med Hefte i mindst 3 Aar eller med Fængsel fra 3 Aar indtil paa Livstid.

 

Straf kommer ikke til Anvendelse paa nogen i Udlandet bosiddende norsk Statsborger for Handling, hvortil han efter Bostedets Love er pligtig.”

 

Det heter in ekstenso i Oth. Prp. No. 24 (1898-99) på side 19 og 20  i relasjon til §86 vedrørende de bemerkninger justisdepartementet har mottatt eller for egen del ønsker å bemerke:

”Til § 86. Da denne Bestemmelse også vil ramme Udlændinger, der her i Riget maatte forøve nogen Handling af de i Paragrafen omhandlede arter (§12, Nr. 1), har man for tydelig at fremhæve, at dette maa forstaaes med de af almindelige folkeretslige Regler fundet at burde udtrykkelig udtale, at Handlingen for at belægges med Straf, maa være skeet retsstridig.”

 

Det heter videre i Oth. Prp. No. 24 (1898-99) del II Motiver  på side 142:

”§ 86 svarer til Lovens Kap. 9, §§ 3, 4 og 5. Loven fremhæver som skjærpende Omstændígheder, at Angjældende selv baærer Vaaben mod Landet eller til Fienden forraader Krigsfolk, Landstrækning, tjenestgjør som Speider eller forleder Krigsfolk til Utroskab eller paa anden Maade hindrer Forsvarsstyrkens Anvendelse. Dette er dog temmelig vilkaarligt, idet deslige Handlinger efter Omstændighederne kan være af liden Betydning eller endog gavnlige (f. Ex. naar en uholdbar Stilling bevirkes opgivet), og andre, som ikke falder ind under de skjærpende Undtagelser, skjæbnesvangre. Man vil derfor ogsaa finde, at de forskjellige Love, som har fulgt samme System som vor Lov er lidet overensstemmende med Hensyn til de skjærpende Omstændígherler. Hvad særlig angaar at staa i fiendtlig Krigstjeneste, vil Betydningen heraf efter Omstændighederne kunne være forsvindende liden, og da det undersaatlige Forhold til Norge kan være mere af formel juridisk end egentlig materiel Art, synes der ingen Grund at være til ubetinget at belægge denne Forbrydelse med nogen strengere Straf end den sædvanlige.”

 

Den viktigste informasjonen man kan trekke ut av dette er at Justisdepartementet har ment av § 86 tilsvarer §§ 3, 4, og 5 kapittel 9 i kriminalloven av 1842. Dernest var justisdepartementet opptatt av hvordan utenlandske statsborgere og norske statsborgere med kun et mer formaljuridisk forhold til Norge skulle ansees i relasjon til § 86. Disse forholdene synes ivaretatt ved at ordet ”retsstridig” er tatt med i første ledd i § 86 og ved paragrafens siste ledd.

 

I relasjon til spørsmålet om anvendeligheten av § 86 i en situasjon hvor Norge er okkupert gir  Oth. Prp. No. 24 (1898-99) egentlig ingen direkte svar. Det er imidlertid verd å merke seg at ved referansen til kapittel 9 i kriminalloven av 1842 kan de eksemplene som nevnes åpenbart kun finne sted i en situasjon hvor Norge er aktivt krigførende. Derfor blir det viktig å se nærmere på de tilsvarende bestemmelsene i kriminalloven av 1842.

 

 I P. Kjerschow sin bok ”Straffeloven og loven om betingede straffedomme” med undertittelen ”Med henvisning til og utddrag af love, skrivelser, forarbeider og retspraksis”  (1896) er det dessverre ingen av de nevnte henvisninger i relasjon til §§ 3, 4, og 5 i kapittel 9 i kriminalloven av 1842. Imidlertid gjengis de nevnte paragrafer på side 112:

”§ 3. Fører norsk eller svensk Undersaat i Krigstid Vaaben imod noget af Rigerne, eller imod deres Allierede, som med dem gjøre fælles Sag, skal han ansees med Strafarbeide paa Livstid eller have sit Liv forbrudt.

 

§ 4. Samme Straf er norsk eller svensk Undersaat undergiven, hvis han i Krigstid:

a. til Fienden forraader Krigsfolk, Landstrækning, Stad, Fæstning, Pas eller andet Forsvarspunkt, Tøihus, Magazin, Forraad af Krigsfornødenheter eller af Levnetsmidler, Skib eller Andet, der besiddes af eller tilhører noget af de forenede Riger, efler deres Allierede, som med dem gjøre fælles Sag, eller noget Saadant i forædersk Hensigt tilintetgiør eller fordærver;

b. forleder nogen af de i et af de forenede Rigers Tjeneste ansatte Knigsfolk, eller af de med dem allierede Magters Krigsfolk, som med Rigere gjøre fælles Sag, til at gaa over til Fienden, til Oprør, eller anden saadan Utroskab; eller

c. i forrædersk Hensigt forhindrer, at de forenede Rigers egne Krigsfolk eller Hjælpetropper imod Fienden vorde anvendte.

 

§ 5. Hvis han i Krigstid paa anden Maade, end i § 4 sagt, med Raad eller Daad, bistaar Fienden, ansees han med Strafarbeide paa Livstid, eller i første eller anden Grad.”

 

Til orientering betød i Kriminalloven av 1842 straffearbeid av første grad fra 12 til 15 års fengsel og av andre grad 9 til 12  års fengsel. Minimumsstraffen for de i §§ 3, 4 og 5 nevnte forbrytelsene var altså 9 års fengsel.

 

I boka ”Storthings-Efterretninger 1836 – 1854, udgivne efter offentlig foransataltning” (1893) på side 138-139  framkommer det i relasjon til stortingsbehandlingen av kriminalloven av 1842 ikke noe spesielt om § 5 i kap. 9. De anførsler som finnes her gjelder straffeutmålingen i relasjon til §§ 3 og 4 i kap. 9.

Det synes åpenbart at de i §§  3 og 4  nevnte forbrytelser forutsettes å finne sted i forbindelse med en aktiv krigføring og ikke i en okkupasjonssituasjon.  I relasjon til straffelovens § 86, er det spesielt  § 5 i kriminallovens kap. 9 som eventuelt kan volde fortolkingsproblemer i relasjon til hva som er bistand til fienden i krigstid. Spørsmålet er om ”krigstid” kan innbefatte en situasjon hvor hele Norge er okkupert og fienden har full militær og sivil kontroll. 

For å tolke begrepet ”krigstid” slik det er brukt i § 5, er det naturlig å se på en samtidig fortolkning av §§ 3-5 i kriminallovens kap. 9  i boka til A. Schweigaard, ”Commentar over Den Norske Criminallov” Bind 2, (1846). Schweigaard var en norsk jurist og politiker. Han var  professor i lovkyndighet, statsøkonomi og statistikk ved Universitetet i Oslo fra 1840 og stortingsrepresentant 1842–69.  På side 20 i ovennevnte bok står det i relasjon til §§ 4 og 5:

”En fælleds Betingelse for Anvændelsen af disse Paragrapher er det, at Gjerningen er udøved i ”i Krigstid”. Dette Tillæg synes at være overflødigt for de Handlinger, der bestaae i at understøtte fienden, altsaa med Hensyn til hele § 5 den støtste del av §4, da der allerede ligger i Ordene, at biataae Feienden” at der er Krig paa færde.”

 

Schweigaard klargjør her at begrepet ”Krigstid” er brukt synonymt i de tre paragrafene. Han mener at ordene ”biståe Fienden” nødvendiggjør ”at der er Krig paa ferde”. Det kan vanskelig tolkes annerledes enn at det pågår aktive krigshandlinger, altså krig de facto.

 

side 21 i Schweigaards bok står det  spesifikt i relasjon § 5 følgende:

 

”Eksepler paa Understøttelse til Fienden, der ikke gaae ind under § 4 og derfor blive at straffe etter § 5, ere: At indlose et fiendligt Krigssib, at meddele Fienden Underretning om Krigsoperationerne eller om Localiteten, at skaffe ham Proviant eller andre krigsfornødenheder. Ogsaa at hverve Soldater til Fienden vilde være at henføre under § 5, saafremt 6-4-7- var ophævet.”

 

Også de eksemplene som her er nevnt må finne sted i en situasjon hvor det er aktive krigshandlinger på gang. Fra samme side siteres videre:

 

”Af den forrige fælles Høiesterett er det ikke blevet anseet strafbart at fordele og besørge indkrævede de af Fienden paabudne Contributioner, naar dette skede i den beviislige Hensigt at formindske Ulykken for Statsborgerne (se Jur. Arch No. 19 Side 50-77). Saaledes vilde man også forstaae 9-5.”

 

Det har ikke lykkes forfatteren av dette nettstedet å finne referansen til ”Jur. Arch No. 19 Side 50-77”, men det må være rimelig å tolke det gjengitte sitatet din hen at den felles dansk-norske høyesterett mente at det ikke kan anses straffbart å samarbeide med fienden for å administrere tiltak som hadde til hensikt å forminske folkets lidelse og nød. En slik bistand til fienden må antas å ha funnet sted på territorium som fienden hadde okkupert, men hvor det pågikk krigshandlinger mot fienden andre steder, altså under krigstid.

 

Oppsummering om forarbeidene

Ut i fra forarbeidene til straffeloven av 1902 og Kriminalloven av 1842 med Schweigaards kommentarer  er det etter forfatterens mening mulig å trekke følgende slutninger i relasjon til straffelovens § 86 slik den lød under 2. verdenskrig:

 

· De forarbeid som ble lagt fram for Stortinget i relasjon til den nye straffeloven av 1902, klargjør ikke noe nærmere om anvendeligheten av § 86 i en situasjon hvor Norge er okkupert. Derved er det nærliggende å anta at lovgiverne har hatt i tankene at § 86 er ment å komme til anvendelse i en aktiv krigssituasjon eller i en situasjon hvor krig truer og ikke i en sitasjon hvor hele Norge er okkupert.

· I relasjon til § 86 og forarbeidene til den nye straffeloven av 1902 er den viktigste opplysningen at § 86 i den nye straffeloven svarer til §§ 3, 4, og 5 i kapittel 9 i kriminalloven av 1842.

· Tolking av kriminalloven av 1842 gir som følge av prikkpunktet ovenfor det beste utgangspunktet for å kunne vurdere om § 86 er anvendelig for bruk også i en situasjon hvor Norge er okkupert. Det sentrale i så henseende blir derfor å tolke selve krigsbegrepet i §§ 3, 4 og 5 i kap. 9 i kriminalloven av 1842. I alle paragrafene nevnes begrepet ”Krigstid”. Alle tre ledd i § 4 nevner begrepet ”Krigsfolk” og § 4a ”Krigsfornødenheter”.

· Alle 3 paragrafene forutsetter at det er ”Krigstid” for at straffebestemmelsene skal kunne komme til anvendelse. Det er neppe tvil om at de konkrete handlinger som nevnes i §§ 3 og 4 relateres til en aktiv pågående krig og ikke en okkupasjonstilstand.

· Det gjenstående spørsmålet blir da om § 5 likevel kan komme til anvendelse i en situasjon hvor Norge er okkupert. Det som taler i mot en slik fortolkning er at begrepet ”Krigstid” er brukt nøyaktig på samme måte som i § 3 og § 4.  Hvis lovgiverne hadde ment at krigsbegrepet var annerledes i § 5, måtte det vært uttrykt i loven. § 5 skiller seg riktignok ut ved at lovbrudd mot bestemmelsene i denne paragrafen ikke kan straffes med dødsstraff. Dog er straffarbeid i minimum 9 år  og opp til livstid en svært streng straff. Formodentlig har lovgiverne her ment å åpne opp for å kunne gi noe mildere straff i relasjon til andre mindre alvorlige tilfeller av bistand til fienden under en aktiv krig enn de forhold som er nevnt i § 3 og § 4.

· Professor Schweigaard synes å mene at begrepet ”Krigstid” er brukt synonymt i de tre paragrafene i betydning av den tiden hvor det pågår aktive krigshandlinger. Likeledes er det klart at de eksempler Schweigaard kommer med i 1846 vedrørende straffbare handlinger etter §5 må forutsettes å finne sted under aktiv krigføring og ikke  i en situasjon hvor Norge er okkupert.

· Ved at Schweigaard henviser til ovennevnte dansk-norske høyesterettsavgjørelse, må en kunne slutte følgende: Schweigaard tolker § 5 dit hen at det ikke er straffbart på okkupert territorium å bistå fienden med administrasjon av det sivile samfunnet etter direktiver gitt av fienden. Dette synes å samsvare med det lojalitetskravet borgerne i en okkupert stat har overfor okkupanten etter Haag- konvensjonen av 1907.

· Ut i fra en helhetsvurdering av bestemmelsene i §§ 3, 4 og 5 i kap. 9 i Kriminalloven av 1842, Schweigaards fortolkning av eksempler på forhold hvor §5 kan komme til anvendelse, de nevnte forarbeidene til straffeloven av 1902 og ordlyden i straffelovens § 86, synes det sannsynlig at straffebestemmelsene i § 86 av lovgiverne i 1902 var tenkt å brukes under disse forholdene: I en krigssituasjon med staten Norge som aktivt krigførende eller i en situasjon hvor det var ganske sannsynlig at Norge som stat i overskuelig framtid kunne bli aktivt krigførende. ”En slik tolkning er fullstendig i overensstemmelse med ordlyden i § 86: ”...under en krig hvori Norge deltager, eller med saadan krig for øie…”

· Lovgiverne synes ikke å ha tenkt på en situasjon hvor hele Norge var okkupert og de aktive krigshandlingene var avsluttet. 

 

 

 

 

Lenke til neste kapittel 11.2

 

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren