Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

11.2 Bruk av § 86 i relasjon til forholdene under okkupasjonen.

 

Bruk av § 86 under en okkupasjon

 

Forfatteren hevder primært at Norge som stat kapitulerte ved Trondheimskapitulasjonen, og ved det var folkerettslig avskåret fra å føre krig mot Tyskland under 2. verdenskrig. Da er det tvilsomt om § 86  kunne anvendes i en situasjon hvor det kun bestod en tilstand av krig de jure mellom Norge og Tyskland, jevnfør kap. 4.1. Dette ble ikke vurdert under landssvikoppgjøret, hvor det ble hevdet at kun var de norske styrkene som var i Norge som kapitulerte. Videre at den norske regjeringen stod fritt til å bygge opp nye styrker og føre krigen videre mot Tyskland fra utlandet.

§ 86 forutsetter at bistanden til fienden ytes ”...under en krig hvori Norge deltager, eller med saadan krig for øie…”. Det synes klart at lovegiverne  av straffeloven av 1902 ikke har tenkt har tenkt på en situasjon hvor hele Norge var okkupert, jevnfør forrige kap. 11.1. Det synes å være liten uenighet om det. I relasjon til § 86 heter det i justisdepartementets bemerkninger i ”Justisdepartementets tilråding til provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forræderi av 22. januar 1942”

”Det er riktig at straffelovens forfattere ikke har tenkt på en situasjon som den som nå foreliggeri Norge, men det er klart at selv om det er tilfelle, er loven fullt anvendelig.”

 

Dessverre kommer professor Jon Skeies  i hans store og omfattende verk ”Den norske strafferett”, bind 2 (1946) ved gjennomgangen av § 86 heller ikke med noen avklaring i hvilken grad § 86 er anvendelig i en situasjon hvor hele Norge er okkupert, men han klargjør følgende: Forsett  må bevises, se kap. 13.16 om forsett. I tillegg kreves for å straffe noen som anklages for ved råd eller dåd å ha ytet fienden rettsstridig bistand,”…. at han har ytet hjelp som har verdi for fienden, eller at han har svekket Norges eller en alliert makts stridsevne.” Det er verd å merke seg at Skeie ved sin gjennomgang i boka av hva som er rettsstridig råd eller dåd til fienden henter sine eksempler fra en situasjon hvor det framgår at Norge deltar i aktiv krigføring med egne norske styrker, eller hvor det er en overhengende krigsfare. Det vi imidlertid vet helt sikkert er at Skeie mente rettsoppgjøret utelukkende skulle ha skjedd ved anvendelse av den lovgivning som gjaldt før 2. verdenskrig.

 

§ 86, ”krig de jure” og okkupasjon

Spørsmålet er i hvilken grad § 86 kunne vært anvendt av Høyesterett under det norske rettsoppgjøret, hvis det av Høyesterett samtidig hadde blitt klarlagt at Norge som stat ved Trondheimsavtalen hadde kapitulert uten adgang til igjen å gripe til våpen mot Tyskland, så lenge Tyskland var i krig. Vi vil aldri få svar på det spørsmålet. Det kan anføres noen argumenter både for og i mot å anvende § 86 i en ”krig de jure” situasjon under en okkupasjon etter en fullstendig kapitulasjon.

 

Argumenter for:

· Etter en krig og en etterfølgende kapitulasjon består krigstilstanden i form av ”krig de jure” så lenge det ikke er sluttet fred. Det var ikke oppstått en ”debellatio” situasjon hvor Norge var blitt oppslukt av Tyskland og hadde fått status som en tysk provins. Folkerettslig sett var derfor Norge fortsatt i krig i form av krig de jure. Den norske stat var fortsatt representert med sin lovlige regjering selv om den var i eksil. Tidsmomentet er viktig i denne sammenheng. Dette argumentet taper seg over tid. Men først når det er gått noen år uten noen formell fredsslutning, kan en med rimelighet vurdere om det likevel har inntrådt en fredstilstand mellom de tidligere krigførende.

· Kombinasjonen av ”krig de jure” og okkupasjon til sammen gjør i alle fall at bistand til den okkuperende fienden likevel må være straffbart. Målet for et okkupert folk er alltid å få bort okkupanten, og bistand til okkupanten som gjør det lettere for okkupanten å forsvare og opprettholde okkupasjonen, må derfor være straffbar. Eksempler på dette vil være konstruksjonsarbeid på okkupantens militære installasjoner og arbeid i industri, som produserer produkter av militær verdi for okkupanten.

· Motstand mot fienden i form av sivil ulydighet og sabotasjeaksjoner er ønskelig under en okkupasjon, men må selvfølgelig avveies mot okkupantens mottiltak. Da er det urimelig ikke å straffe bistand til fienden som gjør det lettere å opprettholde okkupasjonen. Spesielt må det være straffbart å yte fienden bistand i form av å hjelpe okkupanten  i dennes kamp mot de okkupertes motstandstiltak. Angivervirksomhet i relasjon til motstandsarbeid er et eksempel på slik bistand det vil være urimelig ikke å straffe.

 

Argumenter mot:

· § 86 var av lovgiverne ikke påtenkt brukt i situasjon hvor hele Norge var okkupert. Bruk av § 86 under en okkupasjon etter en altomfattende kapitulasjon er derfor irrelevant.

· Det går ikke an ut i fra en folkerettslig betraktning å hevde at Norge som stat fortsatt er i krig, når hele territoriet er tapt. Okkupanten er ikke lenger fiende i folkerettslig forstand når den okkuperte staten har kapitulert gjeldende for alle sine militære stridskrefter for så lenge okkupanten er i krig på andre fronter.

· En krigstilstand ”de jure” er kun et teoretisk / teknisk begrep uten noen reelle konsekvenser. I alle praktiske sammenhenger er denne tilstanden ekvivalent med en fredstilstand når den kapitulerende parten har forpliktet seg til ikke igjen å starte en ny krig mot seierherren så lenge seierherren er i krig på andre fronter. 

· I tillegg kan anføres de argumenter fra professor og folkerettsekspert Eduard Otto von Waldkirch som er gjengitt nedenfor.

 

Forfatteren er verken jurist eller folkerettsekspert, og finner det derfor vanskelig å ta noe entydig standpunkt til problemstillingen ovenfor. Tvilen som oppstod etter Trondheimskapitulasjonen burde etter forfatterens mening i det minste ha medført at i relasjon til § 86 burde rettsoppgjøret ha begrenset seg til brudd på det som klart kan betegnes som brudd på troskapsplikten mot fedrelandet, se kap. 5.5.

Ut i fra de historiske kjensgjerningene er det vel all grunn til å anta at Høyesterett ville ha kommet til at § 86 kunne anvendes også i en situasjon hvor Trondheimsavtalen var blitt akseptert i sin fulle betydning. Den videre drøftingen i dette kapittel 11.2 forutsetter at § 86 uansett hadde kommet til anvendelse under rettsoppgjøret etter okkupasjonen.

Fire hovedtyper bistand under en okkupasjon

I kap. 5.5 er det stillet opp 4 bistandsklasser alt eller som bistanden var frivillig eller pålagt i fra bistandsyterens side og etter som okkupanten med hjemmel i folkeretten kunne kreve bistanden eller ikke. Her drøftes en annen måte å inndele bistandstyper på.

 

Ervervsmessig bistand: Hovedhensikten med ervervsmessig bistand er å tjene penger. Ervervsmessig bistand kan deles inn i to undergrupper:

· Lønnsarbeid som okkupanten må forutsettes å ha direkte nytte av som f. eks. å arbeide på krigsviktige anlegg og arbeide i krigsviktig industri. I noen mindre grad kan det sies å være ervervsmessig bistand når denne skjer i relasjon til arbeid med å opprettholde infrastruktur som både okkupanten og de okkuperte har nytte av. Eksempler på dette er arbeid på veg, jernbane og i kysttrafikken og generelt arbeid som bidrar til å opprettholde det offentlige liv. Offentlige tjenestemenn vil som regel komme i denne kategori.

· Salg av varer og/eller tjenester fra foretak eller enkeltpersoner  til okkupanten er også ervervsmessig bistand som også kan deles inn i to typer: Direkte krigsviktig bistand som bygging av festningsanlegg, transportoppdrag av militær karakter, salg av mat til kaserner og lignende er en type som egentlig bare er til nytte for okkupanten. Den andre typen er bistand til gagn for både okkupant og de okkuperte, som når foretak selger varer eller tjenester til okkupanten, som også bidrar til å opprettholde sivil infrastruktur og det offentlige liv.

 

En kan for så vidt også skille mellom ervervsmessig bistand til fienden som er ytt frivillig eller som er pålagt/rekviret av fienden. Etter folkeretten er det vanlig å gå ut i fra at en okkupant kan pålegge eller rekvirere de arbeider, varer eller tjenester (unntatt militærtjeneste) som okkupanten mener trengs for å ivareta okkupasjonen, se kap. 5.4.

 

Politisk bistand: Politisk bistand kan defineres som bistand til fienden med den hensikt å bidra til politisk styring av det okkuperte territoriet. Også her kan man dele den politiske bistanden inn i to undergrupper:

· Okkupanten må antas å ha mest nytte av bistanden. Eksempel på det er arbeid i okkupantens propagandatjeneste og angiver– eller informantvirksomhet som okkupanten ensidig kan ha nytte av. Administrativ virksomhet som tar mer hensyn til okkupantens enn de okkupertes interesser, må også sies å komme inn under denne kategorien. Slik administrativ virksomhet kan foretas av offentlige ansatte og innehavere av offentlige ombud som f. eks. ordførere.

· De okkuperte må antas å ha mest nytte av bistanden. Generelt må det kunne antas at de okkuperte har større interesse av å opprettholde det offentlige liv og offentlig orden enn okkupanten, fordi konsekvensene av kaos og anarki formodentlig vil bli verre for den svakeste parten, som utvilsomt er de okkuperte.

 

Til forskjell fra ervervsmessig bistand til fienden  kan neppe den okkuperende fienden kreve at noen utfører politisk bistand til denne fienden. Hvis okkupanten kommer med pålegg overfor en offentlig ansatt eller et offentlig ombud, vil valget som regel være å etterkomme pålegget eller å tre tilbake. Etter folkeretten anses det straffritt å slutte i en offentlig stilling eller et offentlig ombud.

 

Militær bistand: Frontkjempernes innsats til fienden var primært en militær bistand. For så vidt kan man si at både ervervsmessig og politisk bistand til fienden primært var en militær bistand til fienden  i de tilfeller hvor hovedeffekten av bistanden var at fiendens militære kapasitet ble styrket.

 

Kombinasjonen av bistand: Det sier seg selv at det svært ofte vil være en kombinasjon av de tre typene bistand til fienden. F. eks. er det grunnlag for å hevde at tyskerarbeiderne på tyske anlegg og i krigsviktig industri også ytte militær bistand til fienden.  Her er mange kombinasjonsmuligheter. Alle offentlig ansatte er selvfølgelig interesserte i å tjene penger til livsoppholdelse, men de bidrar samtidig til å opprettholde det offentlige liv og den offentlige orden som okkupanten også har nytte av. Ofte vil offentlige ansatte og innehavere av betalte politiske ombud som nevnt ovenfor også treffe avgjørelser av politisk karakter som okkupanten har mer eller mindre nytte av.

 

Hypotetisk lovgivning

Hypotetisk om ervervsmessig bistand

Et betimelig spørsmål er hvordan en kan forestille seg at lovgiverne ville ha utformet en straffebestemmelse for bistand til fienden i en situasjon hvor hele Norge var okkupert. I kap. 5.6 er det vist at valget står mellom på den ene siden å skape et kaos som vil hemme og sinke fienden, men som også ville føre til stor nød i det norske folk. Og på den andre siden å samarbeide med fienden om å skape orden, ro og arbeidsplasser som nok gavner fienden, men som også helt klart i større grad gavner det norske folk. Det må være åpenbart at det var det siste alternativet med utstrakt samarbeid, som i all hovedsak ble valgt av det norske folk under okkupasjonen. Da var et samarbeid som tjente begge parters interesser uunngåelig. Et samarbeid fungerer alltid best når det er frivillig i fra begge parter. Da synes det urimelig å straffe et ervervsmessig samarbeid hvor en norsk borger ikke bryter troskapsplikten mot eget land, men hvor samarbeidet er tilbudt frivillig i sammenhenger hvor fienden likevel ut i fra folkerettslige regler kunne ha krevd eller rekvirert den samme varen eller tjenesten eller det samme arbeidet. Ved å kriminalisere og stemple som rettsstridig og utilbørlig et frivillig ervervsmessig samarbeid som likevel kunne vært krevd etter folkeretten, oppstår i tillegg svært vanskelige og uhåndterbare grensesettingsproblemer, jevnfør kap.5.5.

 

Kun de største krigsprofitørene burde vært ”straffet” for utilbørlig ervervsmessig samarbeid med fienden, og ”straffen” burde i disse tilfellene vært inndragning av krigsprofitten, jevnfør kap. 14.4. Den lovmessige hjemmel for slik inndragning ville vært fullt ut til stede i straffelovens § 36, jevnfør professor Jon Skeies anførsel om dette i ”Landssvik” (1945) på side 34. Ut i fra resonnementet ovenfor om frivillig ervervsmessig bistand til fienden i sammenhenger hvor fienden kunne krevd denne bistanden med hjemmel i folkeretten, ville det ikke vært riktig å straffe noen etter § 86 for slik ervervsmessig bistand til fienden, bortsett fra inndragning av krigsprofitt over et visst beløp, som f. eks. i størrelsesorden 25.000 til 50.000 i 1945-kr etter straffelovens § 36. Med profitt forstås den fortjenesten som var tilbake når vanlige levekostnader for dem som skulle leve av den ervervsmessige bistanden var trukket i fra. Det laveste inngangsbeløpet for inndragning kunne vært brukt i de tilfellene hvor den ervervsmessig bistanden var ytt frivillig. 

Hypotetisk om politisk bistand

Som en generell regel må det være rimelig å anta at de okkuperte er best tjent med i størst mulig grad å bli administrert og styrt av egne borgere, og særlig av dem som var i de samme offentlige stillinger og ombud før okkupasjonen. Alternativet med å bli detaljadministrert av utenlandske okkupanter synes ikke å være i de okkupertes interesse, og neppe heller i okkupantens interesse fordi faren for opprør og uro i samfunnet da må forventes å bli større. En klok okkupant overlater derfor mest mulig av den interne administrasjonen til de okkuperte, og nøyer seg med å gi noen overordnede direktiver og forordninger.

 

På mange måter kom mye av striden om landssvikoppgjøret til å dreie seg om hva som var politisk bistand til fienden. I anordningen av 22.1.1942 og i den etterfølgende landssvikanordningen av 15.12.1944 ble selve medlemskapet i NS kriminalisert og gjort straffbart med den følge at ca 25.000 helt passive medlemmer ble straffeforfulgt. De rent passive medlemmene av NS ytte ingen praktisk politisk bistand til fienden som fienden hadde noen nytte av. Denne problematikken er drøftet i kap. 13.10 og kap 14.2, og drøftes ikke nærmere her.

 

I følge definisjonen ovenfor er politisk bistand til fienden definert som bistand til fienden med den hensikt å bidra til politisk styring av det okkuperte territoriet. De nordmenn som bidro til politisk styring kan deles inn i to grupper: For det første de som innehadde politiske ombud (eks. ministre og ordførere), og for det andre de som innehadde stillinger som i kraft at sin stilling tok beslutninger som bidro til den politiske styringen av samfunnet (eks. fylkesmenn og ansatte i offentlig forvaltning). I begge gruppene var det mange eksempler på personer som både var, og ikke var medlemmer av NS. Som et gjennomgående trekk er det klart at medlemmene av NS (eks: ministre og fylkesmenn)  ble straffet hardt for politisk bistand til fienden mens ikke- medlemmene i hovedsak slapp straff. Eksempelvis ble ingen medlemmer av Administrasjonsrådet straffet, og heller ikke de tre kommissariske statsrådene som ikke hadde vært medlem av NS.

 

Det burde vært foretatt en grundig rettslig vurdering hvor Trondheimskapitulasjonen i full utstrekning ble lagt til grunn og hvor det ble erkjent at det kun var krigen de jure mot Tyskland som fortsatte, fordi det ikke var inngått en formell fredsavtele. Dersom det så var blitt bestemt av Høyesterett at politisk bistand til okkupanten i en situasjon hvor kun krigen de jure fortsatte, var rettsstridig og straffbar etter § 86, måtte forsett vært bevist på individuell basis, se kap. 13.16. Prinsippet om ”å henge lederne og la de andre løpe” skulle vært ivaretatt. Det å være medlem i NS skulle ikke vært straffet separat og i tillegg ikke vært straffeskjerpende. I de tilfeller hvor det ble reist tiltale skulle tiltalte vært bedømt og straffet ut i fra sine handlinger og ikke ut i fra sine meninger eller et medlemskap i et politisk parti, jevnfør grunnlovens § 100 som tillater frimodige ytringer også om statsstyrelsen Mindre alvorlig politisk bistand skulle heller ikke vært straffet ut i fra det faktum at minimumsstraffen var på 3 års hefte eller fengsel etter § 86.

 

Ved vurdering av hvilken politisk bistand til okkupanten som var straffbar og ved straffeutmålingen, skulle det ved en rettslig vurdering vært behørig tatt hensyn til følgende: Nytteverdien av de politiske handlingene for fienden sammenliknet med en eventuell nytteverdi for hele eller grupper av det norske folk. I de tilfellene hvor nytten for nordmenn var størst, burde politisk bistand til fienden ikke vært straffet separat. Dette fordi det svært ofte var en forutsetning for å utrette noe som var til nytte for det norske folk, at man plasserte seg i en posisjon hvor man også i noen grad måtte være til nytte for fienden.

 

Det er klart at det ville vært vanskelig å foreta en slik rettslig vurdering av nytte fordi nytte som regel ikke er en målbar størrelse. Bedømmingen av nytte måtte derfor vært skjønnsmessig. Ved denne bedømmingen av nytteverdien burde dessuten tvilen ha kommet tiltalte til gode i den forstand at retten la til grunn at det måtte være en klar overvekt av nytte for fienden for å dømme noen for politisk bistand til fienden. Her minnes om at det i kap. 5.5 ble hevdet at Haag– konvensjonen av 1907 la til grunn og forutsatte at det skulle skje et samarbeid mellom de okkuperte og okkupanten, med den hensikt å forminske lidelsene til de okkuperte mest mulig. Ved et samarbeid handler det alltid om å få og gi.

 

Hypotetisk om militær bistand

I det alt vesentlige var det frontkjemperne som stod for den direkte militære bistanden til tyskerne. I relasjon til frontkjempernes militære bistand til fienden er det så mange formildende omstendigheter at det burde vært vurdert å la disse slippe med en påtaleunnlatelse, se kap. 14.3.

 

Brudd på troskapsplikten i mot Norge

Det er naturlig at noen i et okkupert folk ønske å ta spesielle virkemidler i bruk i mot okkupasjonsmakten i både i form av sabotasjehandlinger med sprengstoff og i form av snikmord. I tillegg kan det være aktuelt å bygge opp en hemmelig partisanstyrke til senere bruk i en frigjøringskrig. Den norske hjemmefronten brukte alle disse metodene. I slike tilfeller oppstår den klassiske motsetningen. De som deltar i aktivt motstandskamp i mot okkupantene ser på seg selv som rettmessige frihetskjempere, mens okkupantene ser på dem som forbrytere og terrorister. Med forbehold om at frihetskjemperne ikke begår krigsforbrytelser og tar behørig hensyn til at sivile uskyldige liv ikke går unødig tapt, må en frihetskamp i mot en fremmed okkupasjonsmakt kunne aksepteres. Tross alt må frihetskjemperne regne med å bli henrettet av okkupasjonsmakten om de blir tatt.

 

Ut i fra en slik tankegang må det være et brudd på troskapsplikten i mot sitt eget folk og land å angi motstandskjempere eller å delta i fiendens etterforskning av disse. I praksis vil deltakelse i etterforskning alltid v                                                   ære frivillig fordi fienden vil ha lite nytte av å tvinge noen til å etterforske frihetskjemperne. På den annen side er det ingen plikt for noen i et okkupert folk til å slutte seg til frihetskjemperne. De som velger å gjøre det, velger det frivillig for egen regning og risiko.

 

Likeledes vil det å arbeide i okkupantens propagandatjeneste også måtte ses på som et brudd på troskapsplikten i mot eget folk og land. De fleste norske større avisene fortsatte å komme ut jevnt og trutt i hele okkupasjonstiden proppfulle av tysk propaganda. Bortsett fra medlemmene i NS ble vel få eller ingen straffet for dette til tross for denne potensielt skadelige propagandavirksomheten. Riktignok ble noen aviseiere pålagt en symbolsk erstatning. Eksempelvis ble Aftenpostens eiere pålagt å betale en erstatning på 100.000 kr. På den annen side ble angiveri og deltakelse i etterforskning av hjemmefrontens medlemmer rettmessig straffet, dog med det forbehold at dødsstraff ikke burde vært benyttet.

 

Også andre former for bistand til fienden i en situasjon hvor hele statens territorium er okkupert, må ses på som brudd på troskapsplikten i mot eget land. Eksempler på dette er spionasjevirksomhet i mot fremmede stater i den hensikt å styrke okkupantens militære kapasitet, samt på generelt grunnlag å gjøre militærtjeneste for okkupanten, se kap. 5.5

 

Andre innvendinger mot bruken av § 86

Professor og folkerettsekspert Eduard Otto von Waldkirch (1890 – 1972) ved Universitetet i Bern i Sveits laget i 1947 en juridisk betenkninghvor han bl. a. tok standpunkt til anvendeligheten av straffelovens § 86 under landssvikoppgjøret. Han konkluderer slik i relasjon til § 86:

”På de nordmenn som befant seg i landet kan straffelovens §- 86 ikke finne anvendelse for handlinger som ble foretatt under okkupasjonen. Undtatt er kun slike handlinger som okkupasjonsmakten med hensyn  til troskapsplikten overfor eget land, ikke hadde lov til å få dem til å foreta, og som okkupasjonsmakten ikke tvang dem til.”

 

Von Waldkirch legger følgende todelte begrunnelse til grunn for sin konklusjon hvor hver begrunnelse for seg selv med unntak av troskapsbrudd mot fedrelandet er tilstrekkelig til å hindre anvendelsen av §86:

 

· Norske borgere i utlandet som av oppholdslandet blir pålagt militærtjeneste til fordel for Norges fiender, fritas for straff i andre avsnitt av § 86.  Denne situasjonen hadde en klar analogi til den situasjonen norske borgere under tysk okkupasjon innenlands befant seg i. I begge tilfeller befant norske borgere seg utenfor det område hvor norske konstitusjonelle myndigheter kunne utøve sin myndighet. Von Waldkirch stiller spørsmål ved om Norge fortsatt strafferettslig kan betraktes som ”innland” når den reelle myndigheten, også til å gi nye lover, etter Haag-konvensjonen faktisk var gått over til okkupasjonsmakten. Ut i fra en likhetsbetraktning må derfor norske borgere innenlands under en okkupasjon likestilles med dem som befant seg utenlands i relasjon til bistand til fienden. .

 

· Den faktiske okkupasjonstilstanden hvor all statsmyndighet overfor norske borgere lå hos okkupanten medførte også som selvstendig begrunnelse at § 86 ikke kunne komme til anvendelse. Ut i fra lojalitetsplikten overfor okkupanten kunne norske borgere for å opprettholde den offentlige orden og det offentlige liv i samsvar med Landkrigreglementets § 43, bli pålagt å utføre handlinger som i sin videste forstand måtte kunne oppfattes som råd eller dåd også til fordel for fienden. Om da slik bistand skjer frivillig fra de okkupertes side, blir den av den grunn ikke straffbar. Således gir det under en okkupasjon ikke noen mening å anvende forræderibestemmelsene i straffelovens § 86 på andre forhold enn troskapsbrudd.

 

I 1956 forelå betenkningen ”Den norska rättsuppgörelsen” utarbeidet av ”Institutet för Offentlig og Internationell Rätt” under ledelse av den folkerettslærde professor Halvar G. F. Sundberg. Hele betenkingen er ikke tilgjengelig på internett, men det finnes et ”Kortfattet referat og utdrag”(1956) av betenkingen.

kap. 4.1 om ”Folkeretten og kapitulasjonen” kommer det fram at folkerettsekspertene ved professor Sundbergs institutt mente at Trondheimskapitulasjonen var folkerettslig bindende for Norge som stat. Men svenskene kom til at krigstilstanden folkerettslig ikke opphørte mellom Norge og Tyskland siden det ikke var sluttet fred. Følgelig kunne § 86 i utgangspunktet komme til anvendelse. Instituttet kom likevel til at § 86 likevel ikke burde ha kommet til anvendelse i noen vesentlige sammenhenger: 

· Overfor passive medlemmer av NS, se kap. 13.10.

· I relasjon til frivillig ervervsmessig bistand til fienden som fienden likevel kunne krevd med hjemmel i folkeretten, se kap. 5.4.

· I relasjon til det kollektive erstatningsansvaret for alle NS– medlemmer, se kap. 13.4. 

I hovedsak samsvarer disse synspunktene med dr. juris G. Astrup Hoel sine synspunkter. Andenæs, Skeie og Castberg var uenig i det kollektive erstatningsansvaret alle NS– medlemmer ble pålagt. Skeie var i det minste også skeptisk til en generell anvendelsen av § 86 i relasjon til de passive NS– medlemmene uten at forsett om bistand til fienden var bevist i hvert enkelt tilfelle..

 

 

Lenke til neste kapittel 11.3