Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

11.3 NS– bistand i en bufferrolle

 

 

Bistandsbegrepet i § 86

 

Fortolkningen av bistandsbegrepet i §86 i straffeloven av 1902 stod svært sentralt når § 86 skulle anvendes. I dette kapittelet drøftes om det kan være slik at NS og NS– medlemmer i styrende organer, som bistod fienden med å styre Norge, kan ha hatt en bufferrolle i relasjon til å sikre den norske befolkningen akseptable levekår under okkupasjonen. Likeledes om det er sannsynlig at NS og enkeltmedlemmer kan ha hatt en dempende effekt i relasjon til tyskernes bruk av terror i mot den norske befolkningen. Dersom slike bufferroller eksisterte, ville det vel vært på sin plass å la det komme de tiltalte til gode ved anvendelsen av § 86, og selvfølgelig også  ved anvendelsen av landssvikanordningen av 15.12.1944 som helt klart bygger på § 86?

 

Moland korsfester gammelnazistene og deres medløpere

 

I boka ”Myter om krigen i Norge” (2011) av Jan Christensen og Arnfinn Moland er følgende en av de 20 mytene de ønsker å avlive i boka:

 

”Uten de norske nazistene ville den tyske okkupasjonen av Norge vært langt verre. NS spilte en bufferrolle og dempet tyskernes bruk av terror!”

 

I den forbindelse er det i boka gjengitt en artikkel som Moland hadde på trykk i Aftenposten 7.4.2002. Molands kronikk er et tilsvar på 2 kronikker som tidligere hadde stått på trykk i Aftenposten. Det gjaldt finansmannen Jan Henrik Jebsens artikkel 23.1.2001 og en forfattet av selvstendig næringsdrivende Torgrim Rolfsen i Aftenposten 16.3.2002.

 

Rolfsen viser til en bok av Finn Thrana, ”Vi ville et land som var frelst og fritt” (2001), som han nylig har lest, og som han synes inneholder nye interessante opplysninger. Moland skriver på side 68:

 

”Holdningen innenfor de ulike fagfelt er temmelig sammenfallende: de ulike påstander som i mer enn to generasjoner er framsatt av tidligere NS-medlemmer og NS-sympatisører, og som nå på nytt er oppsummert av Finn Thrana, har i svært liten grad endret forskningsstatus og vår forståelse av disse fem årene i norsk historie på nettopp kardinalområdene for NS: den såkalte Elverumsfullmakten, kapitulasjonsavtalen, spørsmålet om krigstilstanden mellom Norge og Tyskland, motstandskampens legitimitet, London-regjeringens lovgivning, grunnlaget for rettsoppgjøret, selve rettsoppgjøret og ikke minst partiets såkalte bufferrolle mellom okkupanten og de okkuperte, som jeg kommer tilbake til.

 

Påstandene er blitt hørt, debattert og stort sett unisont tilbakevist, på grunnlag av vanlig faghistorisk kildekritikk og juridisk argumentasjon. En tålmodig nestor innenfor denne form for folkeopplysning i hele perioden har vært professor i historie, Magne Skodvin. De øvrige tunge navn innenfor faget har bidratt hver på sine felt. Enkelte punkt i denne debatten finnes også i min bok Over grensen? (Orion Forlag, 1999).”

 

Videre i kronikken unnlater Moland å gå inn på noen konkrete forhold i relasjon til NS sin påståtte bufferrolle. Han hevder at verken Thrana eller Rolfsen har noe nytt å komme med som tidligere ikke er kjent av historikerne, og unnlater seg ikke å komme med følgende sleivspark til Rolfsen på side 69:

 

”Bufferrollen er altså forfektet og terpet på til det kjedsommelige, noe som virker ukjent for Rolfsen. Han er også innom rettsoppgjøret, og igjen støtter han uten forbehold de kjente NS-standpunkter. Man må gjerne «åpne seg for nyere norsk historie», slik Rolfsen nærmest karismatisk formulerer seg om dette 57 år gamle partsinnlegget.”

 

Moland gjør et poeng av at ingen av de nevnte herrer, Jebsen og Rolfsen, er historikere. I ingressen i Molands artikkel, som ikke er med i boka, står det:

 

”Kronikk-plass i en avis er ofte forbeholdt fagfolk innenfor sitt emneområde, for eksempel historie. Men historiske begivenheter og/eller personer skal selvsagt også kunne kommenteres av legfolk. Dersom intensjonen derimot er såpass olympisk at kronikken pretenderer å gi en generell beskrivelse av norsk historieskriving innenfor et helt felt eller en epoke, må man kunne forvente en annen bakgrunn enn eller «finansmann» eller «selvstendig næringsdrivende», slik vi har sett i to kronikker i Aftenposten i det siste.”

 

Underforstått: De har ikke peiling og burde ha holdt kjeft. De kan plasseres i et miljø sammen med gammelnazistene, ”blant game NS-koryfeer”. Moland skriver videre i artikkelen slik den er gjengitt  på side 70 i boka:

 

”Selve ingressen til Rolfsens kronikk er oppsiktsvekkende i sin form og sitt innhold: «De gamle politiske krigere har intet å lære av denne boken. De holder på sin rett til å være seierherrer og til å tie og fortie.» Formuleringen viser at han – til tross for «den aller største respekt for alle dem som ofret liv og helse» som vel da må tilhøre kategorien «politiske krigere» – har kjøpt Thranas argumentasjon med hud og hår. Dermed plasserer han seg midt i den ovenfor beskrevne tradisjon innenfor det revansjistiske miljø blant gamle NS-koryfeer. Glemt er førerstaten kontra demokratiet, glemt er nazismen som forbrytersk ideologi. Kampen mot okkupanten og nazismen reduseres til en «politisk» krig, og demokratiets seier i 1945 brukes kun til å fortie historien. Har han en liknende forståelse av de alliertes seier over Hitler-Tyskland, er dette mildt sagt forstemmende. Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvor ofte ordet «seierherrer» i denne sammenhengen blir gitt en odiøs betydning når vi tross alt vet det dreier seg om demokratiets seier over diktaturet.
 Her er vi over på den andre dimensjonen som følger av denne kronikken, nemlig samfunnets rettsoppfatning, kombinert med den vanlige borgers samfunnsmoral, som favner
videre enn faghistorien, samtidig som den påvirker faget. Det Rolfsen ikke ser ut til å ha skjønt – på lik linje med Thrana og hans likesinnede – er at rettsoppfatningen og den moralske holdningen til det som er selve hovedsaken her, nemlig å stille seg til disposisjon for en okkupasjonsmakt, ikke har endret seg i de over 60 årene som er gått. At de som falt inn under begrepet «landssvik» i ettertid vil rasjonalisere og selv mene at de gjorde dette med en god hensikt eller for landets beste, er forståelig og menneskelig, men juridisk lite relevant. Handlingen blir i dag som den gang vurdert som uakseptabel, moralsk så vel som juridisk. Noe annet ville være utenkelig for en selvstendig nasjon.”

 

Til sist i kronikken påpeker Moland at i noen moralsk-etiske spørsmål har holdningene endret seg sterkt i løpet av de siste decenniene og viser til synet på homofil praksis. Derimot er bistand til fienden fortsatt like uakseptabel i dag som den var i 1940.

 

Etter gjennomlesing av Molands kronikk kan det bare konstateres at det er svært synd at Moland ikke går inn i og drøfter noen konkrete sammenhenger i relasjon til ”myten” nevnt innledningsvis, som Moland og Christensen åpenbart ønsker å tilbakevise. Leseren får ikke vite hvorfor ”myten” om NS sin bufferrolle tilbakevises totalt, kun at alle ledende historikere synes å mene at NS sin eventuelle bufferrolle må avvises på ”….grunnlag av vanlig faghistorisk kildekritikk og juridisk argumentasjon.” Moland synes å mene at det er tilstrekkelig å vise til dette samt at NS støttet en diktatorisk okkupasjonsmakt med en nazistisk og forbryters ideologi.

 

Finn Thranas bok ”Vi ville et land som var frelst og fritt” (2001) er ikke tilgjengelig på internett, men Thranas hovedpoenger kommer fram i en artikkel på 23 sider som Thrana skreiv i 1995 og Thranas bokkladd på 42 sider i fra 1997.

 

Er all bistand til fienden uakseptabel?

En kan lure på om Moland mener at all bistand til en okkuperende fiende ved ”….å stille seg til disposisjon for en okkupasjonsmakt ” alltid er uakseptabel. Så lenge det pågår aktive kamphandlinger er bistand til fienden med sikte på å svekke Norges stridsevne ikke akseptabel, det synes åpenbart. Var det ikke slik bistand Administrasjonsrådet til fulle ytte fienden til og med mens norske soldater i Norge i norsk uniform kjempet for livet i mot den samme fienden? Moland, var ikke det ”...å stille seg til disposisjon for en okkuperende fiende”? En skulle tro at i relasjon til ”...å stille seg til disposisjon for en okkuperende fiende” for sivil administrasjon av okkupert område etter en total kapitulasjon og hele territoriet er okkupert, så må situasjonen bedømmes noe annerledes.

 

Justisdepartementet i London erkjente utvetydig at lovgiverne ikke hadde tenkt på en situasjon hvor Norge var okkupert, jevnfør forrige kap. 11.2.

I følge Haag– konvensjonen av 1907 hadde okkupasjonsmakten ansvar for å opprettholde den offentlige orden og det offentlige liv på okkupert område, jevnfør kap. 5.4. I praksis betyr det at okkupasjonsmakten har ansvar for at det sivile samfunnet fungerer, at det ikke oppstår hungersnød eller lovløse tilstander med opptøyer eller plyndring og at den personlige sikkerhet ivaretas for å hindre angrep på liv eller helse. I kap. 5.5 og kap. 5.6 framgår det at i samsvar med Haag– konvensjonen av 1907 har okkupasjonsmakten rett til å kreve bistand i fra personer eller foretak i den okkuperte befolkningen for å vareta dette.

 

I tillegg kan okkupanten med hjemmel i folkeretten kreve bistand i fra det sivile samfunnet for å vareta og opprettholde okkupasjonen som for eksempel bygging av festningsanlegg og infrastruktur, men ikke militær tjenestegjøring. Å yte bistand til okkupasjonsmakten hvor denne i samsvar med folkeretten har krevd slik bistand, må derfor være straffri. Striden oppstår da om frivillig bistand til okkupanten som okkupanten likevel kunne ha krevd med hjemmel i folkeretten også kan være straffri. Dette spørsmålet er også drøftet i kap. 5.5 og kap. 5.6. Det konkluderes her med at slik bistand må kunne anses straffri under den tyske okkupasjonen av Norge på grunn av grensesettingsproblemer og problemet med å få foretatt en rettferdig bedømming, jevnfør kap. 14.4. Ren krigsprofitt ut over et visst minstebeløp skulle imidlertid vært inndratt.

 

En klok okkupasjonsmakt overlater mest mulig av administreringen av det sivile samfunnet til de okkuperte, og da helst til dem som satt i stillingene før okkupasjonen. Det var dette som skjedde i Danmark, hvor de sivile myndighetene fortsatt omtrent som før. Følgen av det var at konsekvensen av okkupasjonen for danskene, i alle fall de 3 første okkupasjonsårene før det oppstod en del konflikter, var liten.

 

Kaos og nød eller samarbeid

Moland må utvilsomt få rett i at den tyske okkupasjonsmakten var diktatorisk med en nazisistisk og forbrytersk ideologi.

 

Likevel var nå situasjonen blitt slik at det faktisk var denne okkupasjonsmakten som etter 10.6.1940 hadde tilranet seg all makt og myndighet i kongeriket Norge. Da må det være lov å stille følgende spørsmål:

 

Hva ville vært best for det norske folk under okkupasjonen? Enten å avstå i fra ethvert samarbeid og samkvem med okkupanten eller et visst samarbeid til fordel for begge parter?

 

Svaret på dette spørsmålet er gitt i kap. 5.6, og her gjentas kun hva som står i  UK- 45, bind 1, kap. II side 227:

 

”Det er ingen tvil om at det hadde vært teoretisk mulig å skape

kaos i Norge etter 9. april. Hvis det hadde blitt generalstreik, eller hvis

vårt folk hadde, gått inn for en målbevisst sabotasje, eller hvis alle nordmenn konsekvent hadde nektet å utføre noen handling som på noen måte kunne tjene tyske interesser, da hadde det blitt kaos. Og hvis denne

kaotiske tilstand hadde blitt varig, er det sannsynlig at den ville ha sinket

eller hemmet de tyske militære operasjoner i Norge.”

 

Det er videre klart at et slikt kaos raskt ville ha ført til store lidelser i det norske folk med matmangel og sosial nød. De fattige hadde lidd mest.

 

Terrordemping

Moland ønsker både å avlive den generelle  myen om at: ”Uten de norske nazistene ville den tyske okkupasjonen av Norge vært langt verre.” Og også den mer spesifikke myten om at : ”NS spilte en bufferrolle og dempet tyskernes bruk av terror!”

 

At framtredende medlemmer av NS i flere sammenhenger prøvde å dempe ned tyskernes bruk av terror er vel ganske veldokumentert. I alle fall var den tyske terroren i Norge ganske begrenset i forhold til hva andre okkuperte land og områder ble utsatt for.

 

Ved drøfting av NS sin mulige bufferrolle i relasjon til terror, er det viktig å ha visse proporsjoner klart for seg. I kap. 10.6 er det vist til at tyskerne totalt tok livet av ca 1400 nordmenn ved henretting eller ved at fanger omkom i tysk fangenskap. De norske jødene er da holdt utenfor fordi NS neppe kunne gjort noe særlig fra eller til for disse. Inkludert i de ca 1400 døde er også franktirører som tyskerne etter folkeretten var fullt berettiget til å henrette. Hvor stor andel av de 1400 som kan betegnes som franktirører har det ikke vært mulig å finne noe godt overslag over, men et betydelig antall må det ha vært. Til sammenlikning ble ca 2000 nordmenn drept i Norge p.g.a. alliert krigføring. Dette er ikke nevnt eller kommentert noen steder i Christensen og Moland sin bok. Sammenliknet med andre land eller områder som Tyskland okkuperte, hadde Norge svært få krigsdødsfall. Verst gikk det ut over norske sjøfolk i utenriksfart hvor 3003 sjøfolk døde som følge av krigshandlinger, tilsvarende 29,3 % av alle norske krigsdødsfall.

 

Hvor vidt NS i noen grad kan tilskrives en mulig terrordempende effekt, er vel høyst sannsynlig, men drøftes ikke nærmere her med enkelttilfeller fordi det uansett er umulig å gi noe fasitsvar på hva som hadde skjedd dersom medlemmer av NS ikke hadde grepet inn spesielt. På generelt grunnlag kan det imidlertid henvises til hva professor Hans  Fredrik Dahl skreiv i en artikkel i Dagbladet 7.5.1995 om forholdene under den tyske okkupasjonen av Norge:

 

”Okkupert var nok landet, tungt og trykkende besatt av fremmede tropper. Men heller ikke som okkupert ble vi tilnærmelsesvis så utplyndret, fornedret eller trakassert som vanlig er, når fremmed krigsmakt med full rustning tar opphold i et land.

 

De fem tusen dristige, motstandsbevegelsens heltemodige ungdommer som fra bunnen av byene og i ly av dalene valgte en frivillig geriljastand mot denne overmakt, levde selvfølgelig i egenforskyldt livsfare. Men mor og far og befolkningen ellers gjorde det ikke. De tyske styrkene viste gjennom størstedelen av de fem årene ikke liten selvbeherskelse overfor den passivt motvillige befolkningen. De var høflige, korrekte, vel organiserte, en okkupasjonsmakt mange land gjennom historien ville misunt oss.”

 

Hvor sannsynlig er det at vi hadde fått denne misunnelsesverdige tilstanden under okkupasjonen uten NS i en bufferrolle?

 

Akseptable levekår

Fra NS hold blir det hardnakket påstått at partiet og partiets representanter i styrende organer hadde den formodentlig viktigste bufferrollen ved å arbeide for å opprettholde og sikre akseptable levekår for det norske folk under okkupasjonen.

 

I det formodentlig siste nummeret som ble utgitt av ”Folk og Land”, nr 3, 2003, har Helge Sæther en oppsummerende artikkel hvor han gjengir en slags skryteliste over hva NS fikk utrettet og hva NS oppnådde under 2. verdenskrig. Fra Sæthers artikkel siteres:

 

”Folket gikk hurtig i gang med gjenoppbyggingen av det (forholdsvis lite)som var blitt ødelagt under krigshandlingene. Nasjonal Samling tok med kraft opp arbeidet med å normalisere samfunnslivet.

 

Arbeidet kom hurtig i gang i tilnærmet normal gjenge. Det var ingen arbeidsledighet. Det ble bygget veier og fullført jernbanestrekninger (Nordlands- og Sørlandsbanen). Godt over 150.000 mennesker tok frivillig arbeide på tyske anlegg.

 

Næringslivet var hurtig i nesten normal gjenge, men med enkelte restriksjoner. Den offentlige forvalting var i full virksomhet noen uker eller 9. april.

 

Matvaresituasjonen var vel det viktigste etter at England og Frankrike allerede fra april l940 blokkete all innførsel til Norge. Vårt land kunne på langt nær brødfø seg selv. Men Vidkun Quislings regjering oppnådde en svært gunstig forsyningsavtale med okkupasjonsmakten. en avtale som ingen annen okkupert stat hadde maken til.”

 

Kommentar:

All handel med utlandet var under krigen styrt av tyskerne. Handel med de allierte vestmaktene var utelukket. Opptil halvparten av den norske maten ble importert. Likeledes  ble tilnærmet all kull, koks og cinders importert, tilsammen 7,3 millioner tonn. Uten dette brenselet hadde en stor del av den norske industrien og samferdselen stanset opp. Koksovner var svært vanlige i norske hjem.

 

Isolert sett er det ganske klart at NS– ministrenes innsats for å sikre norsk mat- og brenselforsyning hadde uvurderlig betydning for å sikre levekårene til det norske folk under 2. verdenskrig. Riktignok var det streng matrasjonering, men ingen hungersnød. Hvordan det ville blitt uten NS og Quislingregjeringen kan ingen svare på. Men det skal vel ikke så veldig stor fantasi til for å forestille seg at ved en ren tysk administrasjon av mat– og brenselforsyningen til et folk hvor ingen politikere ville samarbeide om dette på regjeringsplan, så hadde tyskerne prioritert dette lavere.

 

Det må være ganske åpenbart at dersom mat– og brenselforsyningen fra utlandet hadde stanset helt eller delvis opp, ville det blitt hungersnød i Norge. Dødstall langt over de ca 1400 som kan tilskrives tysk terror eller henretting av franktirører i samsvar med folkeretten, ville helt sikkert blitt resultatet. Formodentlig vil også Moland og Christensen måtte innrømme at matmangel og brenselmangel hadde potensial til å drepe tusenvis av nordmenn under okkupasjonen.

 

Videre fra Sæthers artikkel:

 

”Norges Arbeidstjeneste ble hurtig og effektivt aktivisert innen landbruket. Ved innvinning av ny dyrkingsjord, våronn og innhøsting. Stort arbeide ble gjort innen skogbruk. veibygging m.m.

 

Sosialpolitikken ble meget godt ivaretatt.

 

Arbeidsløsetrygden ble utvidet.

 

Alderstrygden ble forberet.

 

Husmorhjelp kom i gang.

 

Barnetrygden, som det hadde vært pratet om i årevis. ble gjennomført fra 1.1.1945 etter langvarig tysk motstand.

 

Krigspensjonering ble vedtatt, og det ble sørget for hyre-utbetaling til familiene til sjøfolk i fart på alliert side.

 

Det enorme området Njardarheim Veidemark i Setesdal ble innkjøpt av Staten, som det første vernede friområde.”

 

Øystein Sørensen skriver i boka ”Solkors og solidaritet: høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca.1930 - 1945” (1991) om NS sitt sosialpolitiske program på side 78:

 

På det sosialpolitiske området tilbød partiet ”en samlet planmessig socialreform”. Den skulle komme i stedet for ”forsorgsordningen”, og det ble presisert at arbeidsføre skulle skaffes arbeid og ikke motta bidrag (artikkel 12). Av konkrete trygdeordninger ble barnetrygs og ”folketrygd for gamle og uføre” framhevet (artikkel 20). Dessuten skulle folkehelsen styrkes, med ”bedre hygiene og boforhold”.”

 

I tillegg peker Sørensen på behovet for ”vern av folkeætten”  ved innføring av tvungen sterilisering av visse små grupper i folket som vaneforbrytere, sinnssyke m.v.). Ut i fra dagens perspektiv er dette åpenbart forkastelig, men dog ikke verre enn Arbeiderpartiets tvangssterilisering av ”taterjenter” og andre ”mindreverdige” i etterkrigstiden med formodentlig den samme hensikt om ”vern av folkeætten”. Praksisen med lobotomering, som startet i 1941 og varte ved helt til 1974 med minst 2500 ofre, er vel heller ikke akkurat noe å skryte av.

 

At NS sitt sosialpolitiske program ikke skilte seg vesentlig i fra Arbeiderpartiets kommer tydelig fram ved det Sørensen skriver i samme bok på side 139:

 

”Men 4. januar 1946 sendte den nye DNA-regjeringen proposisjonen om ”utferdigelse av lov om barnetrygd” til Stortinget. I innledningen til proposisjonen het det at Sosialdepartementet fant ”å burde foreslå innført en noe liknende ordning” som NS-regimets lov.

 

At den foreslåtte ordningen var ”liknende” må kunne kalles et understatement. Det nye forslaget var med helt minimale endringer en kopi av NS-loven.”

 

”Lov om folketrygd” kom først i 1966 under den borgerlige regjeringen Borten.

 

I tillegg må nevnes innsatsen til sjøkaptein Kjeld Stub Irgens som 25.9.1940 ble sjøfartsminister. Fra Norsk biografisk leksikon siteres om Irgens:

 

”Det er ikke tvil om at Irgens i sitt arbeid i Sjøfartsdepartementet fikk utvirket flere ting til beste for hjemmeflåten og sjøfolkene. Han utfordret ofte tyskerne og Nasjonal Samling. Dette førte også til at han ble avsatt 1944. Hans motstand mot prisedømming av hjemmeflåten (dvs. at skipene skulle betraktes som tysk krigsbytte) var av vesentlig betydning og førte til at tyskerne utsatte spørsmålet om prisedømming til etter krigen. Det var også i stor grad Irgens' fortjeneste at det lyktes å opprettholde ordningen med lønnstrekk til fordel for pårørende til sjøfolk som seilte i uteflåten i alliert tjeneste. Han holdt sin hånd over Skipsfartsdirektoratet og de øvrige avdelingene i departementet og sørget for at NS-folk fikk minst mulig innflytelse. Både tjenestemenn og andre som kom i nær kontakt med Irgens under krigen, gav ham under rettsforhandlingene etter krigen gode skussmål for å ha vært lite NS-vennlig og for å ha ivaretatt norske interesser overfor tyskerne. Der han var blitt oppmerksom på illegal virksomhet i etaten, hadde han gitt advarsler, men aldri anmeldt noen.”

 

Her må også nevnes innsatsen til folkerettsjuristen Eivind Blehr som var handelsmister med herunder ansvar for norsk matforsyning i Quislings 2. regjering fra 1.2.1942 og næringsmister fra 1.5.1943 med omtrent samme ansvarsområde. Sommeren 1944 ble han presset ut av regjeringen etter store konflikter med Terbovens rikskommissariat.

 

Fra Norsk biografisk leksikon siteres:

 

”Blehrs konflikt med tyskerne ble spesielt akutt i den heftige og langvarige striden om de norske kirkeklokkene. Tyskerne ville beslaglegge alle norske kirkeklokker og smelte dem om til rustningsindustrien. Det var i stor grad Blehrs fortjeneste at kirkeklokkene ikke ble utlevert til Tyskland. For øvrig arbeidet han med handelsavtaler med Tyskland og tyskokkuperte land. En avtale med Tyskland fra mars 1942, den såkalte Blehr-Backe-avtalen, sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av okkupasjonstiden. Som folkerettslærd arbeidet Blehr også med utkast til en endelig fredsavtale mellom Norge og Tyskland – et av Quislings sentrale politiske prosjekter, som aldri ble realisert.”

”Som NS-minister var Eivind Blehr av de mest uredde og egenrådige. Det gjaldt spesielt overfor de tyske okkupantene. Hans motstandere erkjente dette på ulike måter. I landssvikdommen mot ham heter det at han som minister “inntok en stram og uredd holdning overfor tyskerne”, og at han gikk “med energi og ikke uten dyktighet inn for Norges interesser – til dels med godt resultat”. Til tross for sin fremtredende ministerstilling, var han heller aldri inne i de innerste sirklene i NS-ledelsen, og han hadde personlig et avmålt forhold til Quisling. Blehr var først og fremst opptatt av å arbeide for norske næringsinteresser. ”

 

Norge var helt avhenging av import av korn og fett, og det var i hovedsak disse levnedsmidlene Blehr-Bache-avtalen sikret. Ved slutten av krigen hadde Tyskland et tilgodehavende på 789 millioner riksmark i fra Norge i relasjon til avtalen. Denne gjelden ble selvfølgelig slettet etter krigen.

 

Tiltak for å forminske ulykken for statsborgerne

I kap. 11.1 er det klargjort at justisdepartementet i forarbeidene til straffeloven av 1902 mener at § 86 i straffeloven av 1902 samsvarer med kap. 9, §§ 3-5 i kriminalloven av 1842. § 5 i kap. 9 fra 1842 har størst relevans til § 86 fra 1902 i relasjon til det noe uspesifikke uttrykket i § 86 om den som  yder fienden bistand i raad eller daad”.  § 5 i kap. 9 i kriminalloven av 1842 lyder:

”Hvis han i Krigstid paa anden Maade, end i § 4 sagt, med Raad eller Daad, bistaar Fienden, ansees han med Strafarbeide paa Livstid, eller i første eller anden Grad.”

I boka til professor A. Schweigaard, ”Commentar over Den Norske Criminallov” Bind 2, (1846) står det på side 21 spesifikt i relasjon  kapittel 9, § 5  i kriminalloven av 1842 følgende: 

”Af den forrige fælles Høiesterett er det ikke blevet anseet strafbart at fordele og besørge indkrævede de af Fienden paabudne Contributioner, naar dette skede i den beviislige Hensigt at formindske Ulykken for Statsborgerne (se Jur. Arch No. 19 Side 50-77). Saaledes vilde man også forstaae 9-5.”

 

Altså: Den felles dansk-norske Høyesterett fra før 1815 mente at det ikke var straffbart å fordele og besørge innkrevet varer og tjenester i samråd med fienden når det skjedde i den hensikt å forminske borgernes lidelser. Schweigaard mente at kriminalloven av 1842 også måtte forsås slik. Da er det vel nærliggende å tolke § 86 i straffeloven av 1902 likedan i samsvar med det som justisdepartementet anførte i forarbeidene til straffeloven av 1902 om at § 86 i den nye loven samsvarer med kap. 9, §§ 3-5 i kriminalloven av 1842.

 

Men slike synspunkter hadde lite gjennomslag i den rene norske Høyesterett under rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig.

 

Som takk for innsatsen ble sjøfartsminister Kjeld Stub Irgens  av Høyesterett dømt til 15 års fengsel og 100.000 kr i inndragning, hvilket var mer enn hans samlede formue. Hans store synd var at han hadde latt seg overtale til å melde seg inn i NS  da han ble kommissarisk sjøfartsminister.

 

Noen kom øyensynlig på bedre tanker etter hvert, Irgens ble benådet allerede i 1949, men Høyesterett hadde i alle fall sørget for at han ble raka fant.

 

Handels/næringsmister Eivind Blehr fikk som takk for innsatsen med bl.a. å avverge hungersnød i Norge og å sikre den kulturskatten kirkeklokkene utgjorde, 20 års fengsel. I tillegg ble rimeligvis inndratt Blehrs store landbrukseiendom på Nesøya i Asker, som hadde vært i familiens eie i decennier, samt den nette sum av 110.000 kr. Som en ekstra bonus fikk han anledning til å slanke seg ned til 53 kilo under fengselsoppholdet og i tillegg mangelsykdommen beri-beri på grunn av fengselsmaten.

 

Hans Fredrik Dahl og Øysten Sørensen skriver i boka ”Et rettferdig oppgjør. Rettsoppgjøret i Norge etter 1945” (2004) på side 105:

 

”Noen egentlig ”nøytral” grunn der man kunne ilegge seg fortjeneste på tross av NS– medlemskap eller –tilknytning, ble ikke anerkjent, selv om domsgrunnene i enkelte tilfell kunne innrømme at også ledende partifolk hadde fulgt ”en strengt saklig og—om man vil—norsk linje” Om denne tiltalte—innenriksråd Th. Dahl—het det i domsgrunnene at ”han avviste utidig tysk innblanding i forvaltningen, han motarbeidet med dristighet, kraft og dyktighet tyske krav”. Likevel fikk han 5 års straffearbeid. Gode gjerninger for Norge kunne ikke oppveie straffeskyld.”

 

Til sammenlikning slapp de tre kommissariske statsrådene som ikke var medlemmer av NS å bli straffet.

 

Hvorfor så strenge straffer?

I boka ”Hitlers norske hjelpere” (2010) skrive Nina Drolsum Kroglund på side 180 om dommen mot Blehr:

 

”Den alvorligste anklagen var imidlertid det vanlige, at han hadde bistått de tyske myndighetene og NS i arbeidet for Tysklands seier, blant annet ved å ha medvirket til å stille norske ressurser til tyskernes disposisjon. Retten la også vekt på ”den omstendighet at tiltalte og andre personer som hadde en viss anseelse og bar kjente navn, sluttet opp om Quisling og støttet ham i handling skrift og tale”. Det var dette som hadde gjort ”Quislings forræderiske virksomhet under okkupasjonen mulig””.

 

Johs. Andenæs skriver i ”Det vanskelige oppgjøret” (1998) på side 223:

 

”Et gjennomgående trekk ved rettsoppgjøret er understrekningen av at stilling og posisjon også medførte ansvar.”

 

Her må en ha in mente at Terboven avsluttet sin berømte (og beryktede) tale til det norsk folk 25.9.1940 gjengitt slik (i en ikke helt god norsk oversettelse) i heftet ”Nyordningen i Norge: ”Reichskommissar Terbovens tale 25. sept. 1940” (1940) på side 29:

 

”Men én ting må hele det norske folket nå definitivt bli klar over:

 

For i fremtiden å løse den nåværende politiske situasjonen norsk og internasjonalt så det norske folk får igjen sin frihet og selvstendighet i videste utstrekning, har bare én vei å gå, og den fører over NS.

 

Det står nå til det norske folk å velge.”

 

Valget stod mellom å la tyskerne selv styre hele den sivile organiseringen av Norge, eller i alle fall tilsynelatende støtte opp om NS og bidra til den sivile styringen av det norske folket. Det er helt klart at det overordnede målet for mange av Quislings ministre var å bidra som best de kunne til best mulig levekår for det norske folket.

 

Nina Drolsum Kroglund  skriver i ”Hitlers norske hjelpere” (2010) på side 175:

 

”Blehr tilhørte den utpreget nasjonalistiske fløyen i Quislings regjering, påpeker Øystein Sørensen i sin bok ”Hitler eller Quisling”. Han ble talsmann for den rene selvstendighetslinjen, og kalte seg selv og sine ”medsammensvorne” for ”den faste opposisjonen” mot Terbovens styre. Til denne gruppen hørte foruten Blehr selv særlig Irgens, Fretheim, Hustad og Lippestad. De kjempet mot tysk innflytelse og tysk innblanding i det de mente var norske interesser.”

 

I Øystein Sørensen sin bok ”Hitler eller Quisling” kan man lese om Blehrs selvstendighetslinje i kapittel 6 fra side 138 og i kapitel 9 i underkapitlet ”Blehr og Hustad: Norske næringsinteresser” fra side 225.

 

Okkupasjonen uten NS sin bistand til fienden?

Ut i fra det som er nevnt ovenfor, må det være overveiende sannsynlig at NS og NS- medlemmene i styrende norske organer hadde en bufferrolle i relasjon til å sikre akseptable levekår til den okkuperte norske befolkningen. Det kan selvfølgelig ikke uomtvistelig bevises at levekårene for det norske folk ville blitt dårligere dersom tyskerne selv hadde måttet ivareta all styring av det sivile norske samfunnet. Men i denne sammenhengen må en huske på at rikskommissar Terboven var en tøff, hard og eneveldig representant for en okkupasjonsmakt med en diktatorisk, nazisistisk og forbrytersk ideologi (for å bruke Molands ord).

 

I Terbovens tale til det norske folk 25.9.1940 gjorde han det klart at alle norske partier unntatt NS var forbudt, og som nevnt ovenfor, at all deltakelse i styring og drift av det sivile norske samfunnet gikk igjennom NS.  Hvor sannsynlig er det at Terboven ville sett i særlig nåde til det norske folk, hvis ikke NS og NS– medlemmer hadde påtatt seg oppgaven og ansvaret med å bistå okkupasjonsmakten med overordnet organisering og drift av det sivile norske  samfunnet?

 

Hvordan bistand til fienden burde vært bedømt

I kap. 11.2. er det definert 4 typer bistand til fienden. Den type bistand til fienden som partiet NS stod for, må i hovedsak sies å være politisk bistand. Den politiske bistanden kan videre deles inn i to undergrupper:

· Bistand som de okkuperte har mest nytte av.

· Bistand som okkupanten har mest nytte av.

 

Kardinalspørsmålet blir da: Hvem hadde mest nytte av NS sin politiske bistand til den tyske okkupanten? Den okkuperende fienden eller det norske folk?

 

Her må gjentas at i utgangspunktet må det være riktig å anse bistand til en okkuperende fiende uakseptabel i samsvar med straffelovens § 86 så lenge det pågår aktive krigshandlinger. Ut i fra denne forutsetningen er det åpenbart at de medlemmene i Høyesterett som opprettet Administrasjonsrådet og medlemmene i rådet burde vært straffet. De gikk fri, men dem som tok over etter at alle krigshandlinger i Norge var brakt til ende og Trondheimskapitulasjonen undertegnet, ble straffet hardt. 3 ministre ble skutt.

 

Diskusjonen om Tyskland egentlig kan anses som fiende etter Trondheimskapitulasjonen får ligge i denne sammenheng. Selv om man mener Londonregjeringen var på trygg folkerettslig grunn ved å hevde at Norge fortsatt var aktivt krigførende mot Tyskland etter Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940, så hadde det vært ønskelig med et mer nyansert rettslig syn på bistand til fienden under det norske rettsoppgjøret:

 

· Bistand til tyskerne med å styre det norske samfunnet som hadde den effekten at levekårene til det norske folk ble bedre enn en måtte forvente uten denne bistanden, måtte kunne anses som straffri. Dette samsvaret med det generelle synet på fiendebistand til den felles dansk– norske høyesterett.

 

· Personer som hadde ytt bistand til tyskerne i relasjon til styringen av det norske samfunnet, hvor tyskerne hadde mest nytte av bistanden, burde fått strafferabatt i den grad de også hadde ytt bistand av den type nevnt i prikkpunktet ovenfor.

 

· Svært mye taler for at NS overordnet sett hadde en positiv bufferrolle i relasjon til å sikre akseptable levekår for den norske befolkningen under okkupasjonen. Et medlemskap i NS kunne derfor snarere vært ansett som formildende enn straffeskjerpende.  I særdeleshet må det gjelde for alle de passive NS– medlemmene. Alle personer eller foretak som hadde ytt bistand til tyskerne, burde vært bedømt likedan i relasjon til de to ovennevnte prikkpunktene. Alle skulle vært dømt ut i fra den bistanden til fienden de faktisk hadde gitt, og ikke ut i fra et eventuelt medlemskap i NS.

 

· Så gjentas at rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig skulle utelukkende ha bygget på førkrigslovgivningen, altså den sivile og militære straffeloven av 1902 uten hensyntaken til Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger. Dette synspunktet underbygges videre i kap. 13.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 12.1