Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

Sammendrag

 

1 Innledning

Her gjøres de klart at i utgangspunktet tas perspektivet til de dømte, men forfatteren har prøvd å legge en objektiv framstilling av fakta til grunn. På nettstedet vid det bli drøftet relevante forhold i relasjon til spørsmålene om det norske rettsoppgjøret var rettmessig og rettferdig.

 

Rettmessig i relasjon til om de lovene som ble brukt under landssvikoppgjøret var framstilt og anvendt overensstemmende med den norske konstitusjonen (grunnloven) og rettspraksis slik den var etablert før 2. verdenskrig. Rettferdig i relasjon til om prinsippet om ”likhet for loven” ble ivaretatt.

 

I tillegg drøftes den utstrakte bruken av sitater og noen ofte anvendte forkortelser eller betegnelser klargjøres, se kap. 1.

 

2 Elverumsfullmakten

Det er utarbeidet et noe større oppsummerende vedlegg til kapittel 2 om ”Elverumsfullmakten” og det vises til dette. Her gjengis bare hovedpunktene kortfattet:

 

”Elverumsfullmakten er en generalfullmakt som stortingspresident Hambro foreslo under stortingsmøtet på Elverum 9.4.1940. Fullmaktsforslaget overførte i prinsippet all Stortingets all makt og myndighet til regjeringen.

 

”Elverumsfullmakten” er kun en myte. Den ble ikke vedtatt under Stortingsmøtet på Elverum 9.4.1940, se kap. 2.3. Fullmakten ble først oppdaget og brukt av Londonregjeringen i dens propaganda  i slutten av juni 1940, og ble av regjeringen under hele krigen brukt som eneste grunnlag for konstitusjonsbrytende (i strid med grunnloven) kriminallovgivning, se kap. 2.7. ”Elverumsfullmakten” er i seg selv konstitusjonsbrytende. Om den hadde vært vedtatt av Stortinget, måtte den likevel vært hjemlet i ”konstitusjonell nødrett”, se kap. 2.2. Derfor er det viktigere å avgjøre om ”konstitusjonell nødrett” kan gi en akseptabel hjemmel for Londonregjeringens konstitusjonsbrytende nye kriminallovgivning, se kap.3.1.

 

3 Konstitusjonell nødrett

”Konstitusjonell nødrett er den rett som statsorganer i en nødssituasjon kan ha til å overskride de grenser, som normalt gjelder for deres myndighet i henhold til forfatningen.

 

 

Det synes å være ganske bred enighet om at det er 3 hovedfaktorer eller hovedforhold som må være for at bruk av ”konstitusjonell nødrett kan aksepteres og forsvares ut i fra et forfatningsmessig synspunkt, se kap. 3.3 og kap.3.4:

 

1. Kravet om en nødssituasjon hvor betydelige samfunnsinteresser er i fare.

2. Kravet om nødvendighet for å avverge faren.

3. Kravet om proposjonalitet mellom farens alvorlighetsgrad og de tiltak som iverksettes for å avverge faren.

 

I den første høyesterettsdommen som ble avsatt under landssvikoppgjøret (Haaland– saken, se kap. 6.4) ble det slått fast at  Kongen (Londonregjeringen) måtte ”…ha adgang til å treffe de tiltak som han etter sitt beste skjønn måtte finne nødvendige eller hensiktsmessige - ut fra de forhold som forelå ved anledningen eller som måtte ventes å skulle eller kunne inntre.” 

 

Her ”redder” Høyesterett Londonregjeringen og trekker urettmessig fram ”konstitusjonell nødrett” som et nytt selvstendig grunnlag for Londonregjeringens nye konstitusjonsbrytende kriminallover. I relasjon til Londonregjeringens kriminallovgivning var kun den første  av de tre ovennevnte betingelsene oppfylt.

 

1. Det forelå en ekstraordinær nødssituasjon i og med at 2. verdenskrig pågikk.

2. Det forelå ingen fare eller nød som det var nødvendig å avverge. Siden Londonregjeringen mente at det var nødvendig med nye kriminallover, måtte det foreligge en lovnød, altså behov for nye lover. Det var ikke tilfelle. Både den sivile og militære straffelov av 1902 og rettergangslovgivningen som gjaldt før krigen, var fullgode til å gjennomføre et rettmessig og rettferdig rettsoppgjør etter krigen. Se kap. 3.7.

3. Proposjonalitetskravet om likevekt mellom den fare som truer og de tiltak som iverksettes, var ikke oppfylt. Den nye lovgivningen kunne ikke iverksettes før krigen var slutt, og da var den reelle faren over og den ekstraordinære situasjonen avklart. Se kap. 3.4 og kap. 3.8. Forebyggende bruk av konstitusjonell nødrett må dessuten på prinsippielt grunnlag avvises. Se kap. 3.12.

 

4 Kapitulasjonskomplekset

Det er utarbeidet et noe større oppsummerende vedlegg til kapittel 4 om kapitulasjonskomplekset, og det vises til dette. Her gjengis bare hovedpunktene kortfattet:

 

7.6.1940 beordret regjeringen Nygaardsvold ved forsvarsministeren Forsvarets overkommando ved forsvarssjefen til å sørge for at motstanden mot fienden måtte opphøre, se kap. 4.6. 9.8.1940 inngikk forsvarssjef Ruge telegrafisk en betingelsesløs våpenstillstandsavtale med tyskerne. Tyskerne krevde da at det skulle sendes to forhandlere med ubegrensede fullmakter, en til general Dietel ved Narvikfronten og en til den framskutte tyske overkommandoen i Trondheim. Det var tydelig at det skulle inngås skriftlige kapitulasjonsavtaler, se kap 4.11.

 

Det ble så 10.6.1940 inngått to kapitulasjonsavtaler hvor partene var det norske forsvars overkommando og den tyske militære overkommandoen i Norge. Den siste avtalen var Trondheimsavtalen som ble inngått i Trondheim ca kl 17, se kap.4 13. Dette var hovedavtalen og den som skulle gjelde i tilfelle motstrid i relasjon til tidligere inngåtte avtaler. Trondheimsavtalen var inngått på høyeste militære nivå i Norge og Tyskland, og for Norges vedkommende som en følge av en ordre fra regjeringen. Derfor var  Trondheimsavtalen en folkerettslig bindende traktat for Norge som stat og Tyskland som stat uten noe behov for ytterligere ratifikasjon , se kap 4.15.

 

§ 1 i Trondheimsavtalen lyder:

 

”Samtlige norske stridskrefter legger ned våpnene og vil så lenge

den pågående krig varer ikke igjen gripe til våpen mot det tyske

riket eller dets forbundne.”

 

Tolkingen av denne avtalen har det stått stor strid om.  Før flukten beordret regjeringen de ynkelige restene av den norske Marinen, som ikke hadde noen stridsverdi, til å flykte til Storbritannia. Ut i fra dette er det blitt påstått at regjeringen ved flukten i fra Norge 7.6.1940 hadde en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring i fra Norge, se kap. 4. 17. Dette spørsmålet har svært stor betydning i relasjon til landssvikoppgjøret hvor de fleste ble straffet ut i fra bestemmelsen i straffelovens § 86 som setter forbud i mot å yte bistand ved råd etter dåd til fienden i en krig hvor Norge deltar. Hvis Norge på grunn av Trondheimsavtalen var avskåret i fra å føre krig i mot Tyskland, var det ingen fiende det kunne ytes bistand til, se kap. 4.1.

 

Det er ikke noe hold i påstanden om at regjeringen hadde noen klar intensjon om fortsatt aktiv krigføring i mot Tyskland i fra sin eksiltilværelse. Blant de viktigste holdepunktene for dette er, se kap. 4.8 og kap. 4.9:

 

· I regjeringens egne utsagn i fra dagene før flukten (protokoller i fra regjeringskonferanser og statsråd samt en egen proklamasjon til det norske folk), er det ingen krigsretorikk. Det framheves at det er den politiske kampen for et fritt og selvstendig Norge regjeringen vil ivareta i fra sin eksiltilværelse.

· Hvis regjeringen hadde harr planer om fortsatt aktiv krigføring i mot Tyskland, kunne den ha beordret mange tusen soldater i fra Hæren til å flykte sammen med dem. Britene tilbød seg å frakte 3000. Men regjeringen beordret ingen i fra Hæren til å flykte, ikke engang offiserene i forsvarssjefens generalstab. Kun et tjuetalls offiserer og menige i fra Marinens flyvåpen og en offiser i fra Hæren flyktet frivillig sammen med regjeringen.

· Ingen av regjeringens medlemmer i fra juni 1940 har i ettertid gitt uttrykk for at regjeringen hadde en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland  i fra sin eksiltilværelse.

· Det er flere andre plausible årsaker enn noe ønske om fortsatt aktiv krigføring, til at regjeringen ga ordre om at de restene av den norske Marinen som kunne frakte seg selv, skulle flykte til Storbritannia. Her nevnes at Kongen hadde et problem med å være fraværende i fra riket i relasjon til grunnlovens § 11. Ved å ta med seg et ”etiketteforsvar” kunne det argumenteres med at Kongen var i felt, og Kongen kunne i det minste da i samsvar med grunnlovens § 41 være borte i fra riket i 6 måneder.

 

Etter den omfattende gjennomgangen i kapittel 4 av relevante forhold i relasjon til Trondheimskapitulasjonen, må det konkluderes med følgende:

 

Trondheimskapitulasjonen må og skal tolkes i samsvar med ordlyden. Samtlige norske stridskrefter var folkerettslig forpliktet til å la alle våpen ligge og ikke bruke dem i mot tyskland eller Tysklands allierte så lenge Tyskland var i krig med andre stater.

 

Høyesterett stadfestet 9.8.1940 stikk i strid med ordlyden i Trondheimskapitulasjonen at den kun gjaldt for de norske landtroppene. Derfor ble mange tusen nordmenn dømt for landssvik og bistand til en fiende som faktisk ikke eksisterte ut i fra et folkerettslig perspektiv, se kap. 4.26.

 

5 Folkerett

Forutsetningen for å kunne dømme noen for forræderi etter landssviklovens § 86 er at bistand til fienden  det finner sted ”...under en krig hvori Norge deltager”. Det er klart at lvgiverne med krig her mener en aktiv pågående krig, d.v.s. en ”krig de facto”. Men i folkeretten finnes også en annen krigstilstad, ”krig de jure”. Det er den krigstilstanden som oppstår etter at de aktive krigshandlingene har stanset opp, men før den fredsavtale er inngått. En slik tilstand kan vare ved i mange decennier, se kap. 5.3. Etter at Trondheimskapitulasjonen var inngått 10.6.1940 oppstod en krig de jure situasjon mellom norge og Tyskland.

 

Londonregjeringens nye straffeanordninger satte nordmenn i det okkuperte Norge i en surrealistisk og uhåndterbar lovskvis mellom Londonregjeringens lovgivningsmyndighet etter statsretten og okkupasjonsmaktens lovgivningsmyndighet etter folkeretten. Dette burde vært behørig tatt hensyn til under landssvikoppgjøret. Se kap. 5.4.

 

Det norske folket valgte samarbeidslinja, ikke kaos i møte med okkupanten. Samarbeid under en okkupasjon er også i samsvar med ånden i Haag– konvensjonen av 1907. Følgelig blir det i praksis umulig å skille mellom utilbørlig og akseptabelt næringsmessig bistand til fienden i de tilfellene hvor okkupanten med hjemmel i folkeretten kunne krevd slik bistand.  I 1940 ble i realiteten hele det norske samfunnet frivillig spent for den tyske krigsvogn, o dette fortsatte i hovedsak under hele okkupasjonen. Resultatet av landssvikoppgjøret ble at det stort sett bare var NS– medlemmer som fikk straff for utilbørlig  bistand til fiende i form av utført arbeid eller næringsvirksomhet. Frivillig bistand til fienden hvor okkupanten etter folkeretten kunne krevd slik bistand burde vært straffri, men urimelig krigsprofitt burde vart inndratt. Straff med hjemmel forræderiparagrafene i straffeloven av 1902 burde vært begrenset til det som kan karakteriseres som brudd på troskapsplikten i mot Norge. Se kap. 5.5 og kap.5.6.

 

6 Høyesterett sin rolle

15.4.1940 oppnevnte Høyeterett med tyskernes aksept Aministrasjonsrådet (se kap.8) som med tilnærmet en regjerings myndighet skulle ivareta den sivile administrasjonen av de områdene av Norge som var okkupert av tyskerne. Med dette ytte Høyesterett en formidabel politisk bistand til tyskerne som bl. hindret kaos i de besatte områdene, hvilket igjen var til stor nytte for tyskerne for å effektivisere deres fortsatte krig i mot norske og allierte styrker der hvor disse fortsatt holdt stand, se kap. 6.1. I en radiotale i NRK 15.4.1940 ble Quisling takket av høyesterettsjustitiarius Paal Berg  bl.a. med disse ordene: 

 

”Ved nå å tre tilbake har han på nytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn. Jeg takker derfor herr Quisling for hans erklæring ved hvilken den av Høyesterett etablerte ordning er blitt gjort mulig.”

 

Under riksrådsforhandlingene (se kap.9) spilte Høyeterett ingen direkte rolle, men Paal Berg var en sentral pådriver uten at han gjorde det klart for de andre aktørene om han opptrådte som politiker for partiet Venstre eller som høyesterettsjustitiarius. Bergs kollega, høyesterettsdommer Thommas Bonnevie, mente Berg burde blitt stilt for riksrett for sin rolle under riksrådsforhandlingene, se kap. 6.2.

 

Det er god grunn for å hevde at høyesterett opptrådte som et politisk organ under landssvikoppgjøret. Høyesterett ga etter for et populistisk hevnkrav i størstedelen av folket og satte i praksis både grunnlovsparagrafer og sentrale menneskeretter til side, se kap. 6.3.

 

De sentrale prejudikatene Høyesterett urettmessig fastsatte i den første saken retten behandlet var, se kap. 6.4:

· ”Elverumsfullmakten” som Londonregjeringen grunnga sine nye kriminallover med, ble vedtatt av Stortinget 9.4.1940.

· Kongen måtte ”…ha adgang til å treffe de tiltak som han etter sitt beste skjønn måtte finne nødvendige eller hensiktsmessige - ut fra de forhold som forelå ved anledningen eller som måtte ventes å skulle eller kunne inntre.” 

· Trondheimskapitulasjonen avsluttet ikke den aktive krigstilstanden mellom Norge og Tyskland.

· § 86 om bistand til fienden i straffeloven av 1902 må tolkes dit hen at ethvert medlemskap i Nasjonal samling går inn under gjerningsinnholdet i § 86.

· Norske internrettslige rettsregler går foran folkerettslige rettsregler.

 

7 Stortingets rolle

Hjemmefronten ønsket ikke at det 89. Storting, som var blitt kompromittert under riksrådsforhandlingene, som hadde hatt sitt siste formelle møte på Elverum 9.6.1940, skulle tre sammen igjen. Til slutt skar den hjemvendte stortingspresident Hambro igjennom og Stortinget trådte sammen igjen 14.6.1940. Imidlertid var det tydelig at det var et kompromittert Storting som trådte sammen. Det aksepterte og fastsatte som lov  med overveldende flertall Londonregjeringens provisoriske anordninger vedrørende gjeninnføringen av dødsstraff. Stortinget burde straks etter frigjøringen tatt fatt på en kritisk gjennomgang av alle Londonregjeringens nye straffeanordninger og den nye rettergangsordningen for landssviksaker. De øvrige kriminalanordningene og den nye rettergangsanordningen bestemte Stortinget skulle gjelde som lov inntil de var behandlet av neste Storting, som skulle velges høsten 1945.

 

Det fikk katastrofale følger. Den viktigste straffeanordningen, som de fleste ble straffet med hjemmel i, var landssvikanordningen av15.12.1944. Da det nye Stortinget endelig fikk anordningen opp til lovbehandling i Stortinget i februar 1947, uttalte justiskomitéen enstemmig at det hadde vært best om anordningen ikke hadde vært gitt. Ut i fra et overordnet prinsipp om ”likhet for loven” måtte komitéen likevel med noen få endringer i formildende retning anbefale at landssvikanordningen måtte endelig fastsetes som gjeldende lov. Og slik ble det.

 

8 Om Administrasjonsrådet

Se ovenfor innledningsvis i kap. 6 om Administrasjonsrådet. Fylkesmann Christensen var formann med tilnærmet en statsministers myndighet. Rådet vedtok 7.8.1940 å oppløse alle deler av den norske forsvarsmakt. Formann Christensen uttalte følgende i et fordrag i NRK 6.6.1940: ”Det er en misforståelse hvis noen tror, at det ikke er mulig for oss nordmenn i de okkuperte distrikter å samarbeide med de okkuperende myndigheter.” Se kap. 13.12. Administrasjonsrådet la grunnlaget for et tett og nært samarbeid mellom de tyske okkupantene og det norske næringslivet. Dette vedvarte stort sett i hele okkupasjonstiden. Ingen medlemmer av Administrasjonsrådet ble straffet for denne enorme bistanden til fienden, formodentlig ene og alene fordi ingen var medlemmer av NS, se kap. 8.

 

9 Riksrådsforhandlingene

Etter at Trondheimskapitulasjonen var gjennomført 10.6.1940 framsatte rikskomissar Terboven 13.6.1940 noen krav overfor Administrasjonsrådet som i korthet gikk ut på at Kongen og regjeringen Nygaardsvold skulle formelt avsettes av Stortinget og at Stortinget skulle velde en ny forfatningsmessig regjering som skulle benevnes Riksrådet.

 

Stortingets hjemmeværende presidentskap godt assistert av høyesterettsjustitiarius Paal Berg og biskop Eivind Berggrav startet straks forhandlingene. Etter noe stillstand sommeren 1940 ble forhandlingene gjenopptatt i september 1940 og ca 135 stortingsrepresentanter kom sammen i Oslo til  prøveavstemminger i partigruppene. Mellom 90 og 100 representanter stemte da for å akseptere Terbovens krav. De aksepterte å avsete kongen og regjeringen og i stedet utnevne et Riksråd hvor 5 av medlemmene var medlemmer av NS uten at NS var representert på Stortinget.

Men Stortinget ble reddet av at Terboven plutselig skar igjennom 25.9.1940, avsatte Administrasjonsrådet og i stedet utnevnte nye kommissariske statsråder hvor alle unntatt 3. var medlemmer av NS.

 

Ingen ble straffet for den enorme viljen til å yte bistand til fienden som kom fram under riksrådsforhandlingene. De som derimot fikk mangeårige fengselsstraffer, var de kommissariske statsrådene som var medlemmer av NS. De 3 som ikke var medlemmer gikk fri.

 

10 Londonregjeringens krig

Londonregjeringen innbikk ikke noen gjensidig politisk militær– eller forsvarspakt med noen andre stater under 2. verdenskrig. Følgelig forble Norge en nøytral stat under 2. verdenskrig. Følgen av dette var bl.a. at Norge ble frigjort av Storbritannia 8.5.1945 og  okkupert av Storbritannia i ukene etterpå. Det engelske general Andrew Thorne hadde diktatorisk myndighet i Norge fram til Kongen kom tilbake 7.6. 1940. Britene disponerte alt krigsbyttet, og ødela mye av det som fantes i tyske depoter selv om det meste kunne ha kommet til nytte både for norske militære og sivile myndigheter, se kap. 10.1.

 

28.5.1941 ble det inngått en teknisk militæravtale som stilte alle norske stridskrefter i Storbritannia under britisk kommando. Det medførte at i den grad nordmenn deltok i stridshandlinger var det som frivillige under britisk kommando og i britiske uniformer. Unntatt i fra dette var 2. bergkompani som høsten 1944 ble sendt til Finnmark og stillet under sovjetisk kommando.

 

Londonregjeringen forholdt seg ikke til Trondheimskapitulasjonen, men begynte ikke med krigsretorikk, hvor det klart ble uttalt at regjeringen anså seg i krig med Tyskland før ut på høsten 1940, se kap. 10.2. Londonregjeringen støttet britenes krigføring og aksepterte at nordmenn deltok som frivillige i de britiske krigsanstrengelsene, men altså uten noen politisk forsvarsallianse, kap. 10.3.

 

De britiske raidene på norskekysten var uten militær verdi, men førte i flere tilfeller til represalier overfor lokalbefolkningen. Som hovedregel var verken norske militære eller sivile myndigheter i Storbritannia informert på forhånd. De nordmenn som deltok, gjorde det under britisl kommando og i britiske uniformer. Det er tvilsomt om en slik form for krig Londonregjeringen førte er overensstemmende med krigsbegrepet i straffelovens §86, se kap 10.4.

 

Britisk, amerikansk og sovjetisk bombing på alnd i Norge og deres angrep på sivil norsk skipstrafikk førte til at anslagsvis 2000 nordmenn, inkludert hundretalls kvinner og barn, ble drept. Det tilsvarer ca 20 % av samtlige norske krigsdødsfall. I en del tilfeller er det sannsynlig at det ble begått krigsforbrytelser, men dette ha aldri vært etterforsket, se kap. 10.5.

 

Vel 10.000 nordmenn miste livet som en direkte følge av 2. verdenskrig. Det tilsvarer 0.34% av totalbefolkningen. Sammenliknet med andre land slapp den norske befolkningen billig i fra krigen, se kap. 10.6.

 

Det ble begått brudd på folkeretten og krigsforbrytelser på begge sider under 2. verdenskrig, men gjennomgående ble kun personer på den tapende siden staffet for dette, se kap. 10.7.

 

11 Paragraf 86 i straffeloven

§ 86 i straffeloven av 1902hadde under 2. verdenskrig denne ordlyden:

 

 ”§ 86 (Bistand ydet fienden)

Med hæfte eller fengsel fra 3 aar indtil paa livstid straffes den som retsstridig bærer vaaben mod Norge, eller som under en krig hvori Norge deltager, eller med saadan krig for øie yder fienden bistand i raad eller daad eller svækker Norges eller noen med Norge forbunden stats stridsævne.

Straf kommer ikke til anværndelse paa noen i udlandet bosiddende norsk statsborger for handling han efter bostedets love er pligtig.”

 

Straffelovens § 86 var av lovgiverne ut i fra forarbeidene utvilsomt ikke påtenkt å kunne brukes i en situasjon hvor hele Norge var okkupert, men i en stituasjon hvor Norge som stat var aktivt krigførende. Londonregjeringen opprettholdt under hele krigen Norges stilling som nøytral stat. Londonregjeringen førte sin krig mot Tyskland ved at den la forholdene til rette for at nordmenn som frivillige kunne delta i krigen, som soldater i britisk uniform og under britisk kommando. Ut i fra disse to forhold er det høyst tvilsomt om den faktiske krigssituasjonen til Norge som stat etter 9.6.1940 samsvarer med krigsbegrepet i straffelovens § 86. jevnfør kap. 10 og kap. 11.1.

 

Det var feil å bruke § 86 i de tilfeller personer eller foretak hadde ytet bistand til fienden hvor fienden med hjemmel i folkeretten kunne krevd slik bistand. Forsøket å  straffe slik frivillig bistand førte til store ulikheter og store uhåndterbare grensesettingsproblemer. Kun i de tilfeller hvor bistanden til fienden kan betegnes som et brudd på troskapsplikten i mor Norge burde §  86 vært anvendt. Krigsprofitt ut over et visst nivå burde vært inndradd med hjemmel i straffelovens § 36 uten noen tilleggsstraff, se kap. 11.2.

 

Mange ledende NS– medlemmer sentralt i regjeringsapparatet og i lokal forvaltning så det som sin hovedoppgave å bidra til at virkningen av okkupasjonen ble så mild som mulig for befolkningen. Denne bufferrollen lar seg påvise i mange sammenhenger. I flere landssviksaker ble denne bufferrollen akseptert, men den ga i hovedsak ingen strafferabatt. Det var svært urimelig, se kap.12.3.

 

12 Hjemmefrontens hevn

Store ressurser ble brukt til etterforsking i landssviksakene hvor medlemmer av NS var involvert. Så langt er de mordene (som så fint blir kalt for likvideringer) som hjemmefronten utførte, ikke blitt etterforsket. Bedre sent enn aldri, og tiden er overmoden for å nedsette en kommisjon for å få en endelig avklaring av hvem som ble mydret, hvem som utførte mordene, hva motivene var og hvem som gav ordren om drap. Se kap. 12.1.

 

Hjemmefronten hadde i praksis ansvaret for arrestasjon og internering av dem som var mistenkt for landssvik i den første tida etter frigjøringen. I den forbindelse er det dokumentert en betydelig fangemishandling som hjemmefronten og dens ledelse må tillegges ansvar for. Mishandlingen og torturen som landssvikfangene ble utsatt for under fangenskapet, er ikke skikkelig undersøkt og straffet av norske myndigheter. I de få tilfellene hvor mishandlerne fikk straff var den latterlig lav i forhold til hva NS– medlemmer ble dømt for, se kap. 12.1.

 

Den urettmessige, urettferdige og sjikanøse mishandlingen av de såkalte ”tyskertøsene” skjedde utenomrettslig, og faller for så vidt utenfor landssvikoppgjørets rettslige ramme. Uansett er det all grunn til å fordømme på det sterkeste hvordan disse kvinnene (ca 100 000?) ble behandlet etter krigen. Se kap. 12.2.

 

Det var svært uheldig at hjemmefronten av Londonregjeringen fikk lov til å være premissleverandør for den nye straffelovgivningen. Resultatet i form av landssvikanordningen av 15.12.1944 ble en hevnlov med grunnlovsstridig tilbakevirkende kriaft. Her ble det innført nye straffearter og sørget for at forhold som ikke ville blitt straffet etter førkrigslovgivningen likevel ble straffet. I sin opprinnelige form ville landssvikanordningen satt alle medlemmer av NS helt på siden av samfunnet med små muligheter til å brødfø seg selv og sine familier, jevnfør kap 12.3 og kap. 14.5.

 

13 Det urettmessige landssvikoppgjøret

Landssvikoppgjøret bygde på feil grunnlag. Her gjengis hovedkonklusjonene i fra kap. 2, 3, 4 og 5:

 

Kapittel 2: Elverumsfullmakten er kun en myte, og den gir ikke noe legalt grunnlag for Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger. Se kap. 2.

Kapittel 3: Konstitusjonell nødrett gir ikke noe legalt grunnlag for Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger. Se kap. 3

Kapittel 4: Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940 medførte at Norge som stat forpliktet seg folkerettslig til å legge ned samtlige norske stridskrefter og ikke igjen gripe til våpen mot Tyskland eller Tysklands forbundne så lenge Tyskland var i krig. Hemmeligholdelsen av det norske kapitulasjonskomplekset og relevante forhold i den sammenheng var utlukkende politisk begrunnet ut i fra en fare for at full åpenhet kunne spent beina under rettsoppgjøret. Se kap. 4

Kapittel 5: Folkeretten legger en del føringer som det også må tas hensyn til under et rettsoppgjør etter en okkupasjon. Dette skjedde ikke. Se kap. 5.

Landssvikoppgjøret ble utvilsomt gjennomført uten at det ble tatt hensyn til de grunnleggende fire forutsetningene som er nevnt ovenfor. Derfor er det interessant å se nærmere på hvordan landssvikoppgjøret ble gjennomført i relasjon til de andre forutsetningene en må anta likevel måtte være til stede for å gjennomføre et legalt og rettmessig oppgjør. Landssvikoppgjøret sviktet radikalt også ut i fra et slikt perspektiv

 

Lovbestemmelsene som i hovedsak ble brukt ved landssvikoppgjøret, hadde tilbakevirkende kraft i strid med grunnlovens § 97. Det gjaldt i særdeleshet landssvikanordningen av 15.12.1944. Se kap. 13.3 og kap. 13.4.

 

Landssvikanordningen av 15.12.1944 var ingen amnestilov. Svært mange av dem som ble dømt etter landssvikanordningen opplevde at summen av alle straffene (frihetsberøvelse, økonomisk straff og tap av allmenn tillit m.v.) ble hardere å bære enn den straffen de med rimelighet kunne ha forventet om førkrigslovgivningen hadde vært benyttet. Se kap. 13.4.

 

Londonregjeringens straffeanordninger var ikke behørig kunngjort. Landssvikanordningen av 15.12.1944 ble holdt hemmelig til ut på sommeren i 1945. I praksis var dette også i strid med grunnlovens § 96 og 97. Se kap. 13.5.

 

To av de sentrale dommerne i den viktigste landssviksaken (Haalandsaken), som fastsatte de fleste og viktigste prejudikatene for hele landssvikoppgjøret, var innhabile både ved behandlingen i lagmannsretten og i Høyesterett. Det gjaldt Solem som lagmann og Schelderup som høyesterettsdommer. Dette fordi de hadde sentrale posisjoner i hjemmefronten.  Det var hjemmefronten som sto bak landssvikanordningen av 15.12.1944 og den nye rettergangsanordningen for landssviksaker. I tillegg ble en av landssvikanordningens fire hjemmefrontfedre , Sven Arntzen, utnevnt til statsadvokat like etter frigjøringen. Se kap. 13.5.

 

Blant andre kjente provisoriske anordninger nevnes et par. Provisorisk anordning om rettergang i landssviksaker videreførte okkupasjonstidens bruk av meddomsrett i stedet for jury i lagmannsrette, Ankeadgangen i straffesaker ble sterkt begrenset. Det var i relasjon til denne anordningen jusprofessor Jonskeie kom med sin berømte uttalelse: ”Vi har aldri  vår historie hatt en sådan rettsløshet.” Den såkalte ”bigamiloven” av 15.4.1942 ga norske menn i eksil adgang til skilsmisse uten at den hjemmeværende hustruen var informert om dette, se kap 13.6.

 

Etter Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940 var det en utstrakt oppfatning av norge var ute av krigen. Dette var en forutsetning for riksrådsforhandlingene, og en rekke uttalelser i fra ledende hold måtte tolkes i samme retning. Under landssvikoppgjøret ble det enkelt å greit lagt til grunn at alle måtte ha forstått at Norge var i krig, og straffelovens § 86 kunne anvendes i sin fulle utstrekning, se kap. 13.7 og kap. 13.12.

 

Londonregjeringens straffeanordninger hadde ingen forebyggende effekt verken for å motvirke kriminell adferd eller  for å motvirke selvtekt og lynsjing etter krigen. Se kap. 13.8.

 

Landssvikoppgjøret i Norge fikk et uforholdsmessig stort omfang i forhold til de andre landene i Vest– Europa som tyskerne også hadde okkupert. Se kap. 13.9.

 

Uansett tolking av krigsbegrepet i straffelovens § 86 var det urimelig å dømme noen passive NS– medlemmer etter denne paragrafen med sin minstestraff på 3 års fengsel. Når først alt medlemskap i NS ble kriminalisert, kunne paragraf 58 i straffeloven ikke lenger brukes sammen med § 86. Se kap. 13.10.

 

Spørsmålet om subjektiv skyld (forsett) ble ikke ivaretatt og bevist i hevt tilfelle under landssvikoppgjøret. Det ble forutsatt at alle måtte forstå at Norge fortsatt var i krig med Tyskland og at ethvert medlemskap i NS eller tilknyttede organisasjoner var straffbar bistand til fienden. De fleste av de som ble straffet hadde neppe forstått det. Se kap. 13.7kap. 13.12 og kap. 13.16.

 

Påtalemyndigheten gjorde bruk av provokatører for å få dømt flest mulig NS– medlemmer hardest mulig. Dette førte til flere justismord. Dommene i injuriesakene mot Fanebust og Langeland kan også karakteriseres som justismord. Se kap. 13.13.

 

Hjemmefrontens firergruppe kalte sine nye straffebestemmelser for landssvikanordningen for forbrytelser i mot forræderibestemmelsene i straffelovens kapittel 8 og 9. Men forræderi har ofte et idealistisk uegoistisk motiv, mens svik som regel ar uedle egoistiske motiv. Bare ved denne utspekulerte ordbruken ble stein lagt til byrden for dem som ble straffet under det norske rettsoppgjøret, se kap. 13.14.

 

En undersøkelse blant medlemmene i Oslo juristforening fra 1948 avslørte bl.a. at omtrent halvparten mente det var galt å straffe de passive NS– medlemmene, se kap. 13.15.

 

14 Det urettferdige landssvikoppgjøret

Landssvikoppgjøret ivaretok ikke på noen måte prinsippet om likhet for loven. Nesten all skyld ble grovt urettferdig lagt på NS sine medlemmer.

 

Det norske næringslivet samarbeidet med okkupantene under hele krigen. Det store flertall og de største aktørene var ikke medlemmer av NS. Ved landssvikoppgjøret var likevel ca 80 % av dem som fikk en samlet personlig økonomisk straff på 50.000 kr eller mer medlemmer av NS. Den gjennomsnittlige økonomiske straffen til NS– medlemmene var ca 33% høyere (vel 45 000 kr høyere) enn for ikke- medlemmene. De av NS medlemmene som også fikk fengselstraff i tillegg, fikk i gjennomsnitt fire ganger så lang straff (4.1 år mot 1,1 år). Totalt sett kan dette vanskelig beskrives som noe annet enn vanvittig urettferdig. Se kap. 14.1.

 

De passive NS medlemmene ble straffet for sine politiske meninger, ikke for noe de hadde gjort Ca 150 000 tyskerarbeidere og lavere funksjonærer fikk generelt amnesti for bistanden til fienden ved bygging av ”Festung Norwegen”. De opp mot 3000 som arbeidet på Værnes, Lade og Fornebu flyplasser mens felttoget i Norge pågikk, ytte en viktig militær bistand til fienden som var i kamp med norske soldater. Denne bistanden satte tyskerne i stand til å bombe og ødelegge norske byer og tettsteder, og å angripe norske styrker og utenlandske militære avdelinger som kjempet i Norge og havområdene utenfor. Det at ingen av disse flyplassarbeiderne ble straffet (unntatt ett NS– medlem) for denne store bistanden til fienden, framstår som dypt urettferdig når det sammenliknes med den straffen de ca 24 000 passive NS medlemmene fikk. Det at NS medlemmene ble fradømt stemmeretten mens tyskerarbeiderne fikk beholde den, hadde stor betydning for utfallet av de første valgene som ble gjennomført etter krigen, i alle fall t.o.m. 1949. Arbeiderpartiet tjente grovt på det. Se kap. 14.2.

 

Norge var det eneste okkuperte landet i Vest-Europa som straffet frontsøstrene som arbeidet for det tyske Røde Kors. I det minste på grunn av rettmessig tvil om krigstilstanden mellom Norge og Tyskland, og det faktum at ingen frontkjempere kriget mot norske soldater burde ha medført at frontkjemperne skulle fått en betydelig mer lempelig behandling under landssvikoppgjøret. Se kap. 14.3.

 

De største krigsprofittørene gikk i hovedsak fri for straff. De fleste av lederne i de foretakene som høstet fordeler av tyskernes bruk av slavearbeidere fikk ingen straff for medvirkning til krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Se kap. 14.4

 

Det var en stor ulempe å få en tidlig dom. Dommene ble mildere med tida. Det gjaldt spesielt for frontkjemperne. Se kap. 14.5.

 

15 Landssvikoppgjørets etterspill

Svært mange av dem som ble dømt for landssvik angret ikke. Tvert i mot var det en utstrakt oppfatning at de var uskyldig dømt. Argumentene kretset i det vesentlige om de forhold som en nevnt i de foregående kapitlene. De dømt fikk et generelt medieforbud i mange år etter krigen. De måtte derfor stort sett gi ut sine skrifter på eget forlag og starte sin egen avis. Et hovedargument var at de hadde handlet som de gjorde fordi de mente det tjente det norske folk best, og at de i stor utstrekning hadde hatt en bufferrolle i relasjon til okkupasjonsmakten. Derved ble okkupasjonen mindre hard for det norske folk, se kap. 15.1

 

I 2011 utga journalist Jan Christensen og historiker og tidligere direktør ved ”Norsk hjemmefrontmuseum” Arnfinn Moland boka ”Myter om krigen i Norge 1940-1945”. Mer enn halvparten av brødteksten i boka til Christensen og Moland består av polemiske kronikker og andre avisinnlegg i fra Molands hånd. I stor grad skyldes denne polemikken det som kan karakteriseres som landssvikoppgjørets etterspill. I kap. 15.2 og kap. 15.3 imøtegås en del av de synspunktene som kommer fram i boka.

 

Tyskerbarna med norsk mor og tysk soldatfar og NS– barna hvor minst en av foreldrene hadde vært medlem av NS, opplevde under sin oppvekst i Norge mobbing, overgrep og dårlige levekår. I svært mange tilfeller førte dette til både sosiale og psykiske problemer hos ofrene. Se kap. 15.4 om tyskerbarna og kap. 15.5 om NS– barna.

 

 

 

 

 

Lenke til startsiden