Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

14.1 Fakta om Landssvikoppgjøret

 

Statistikk om landssvikoppgjøret, oversikt

I ”Om landssvikoppgjøret” på side 110 er landssvikoppgjørets totale omfang gjengitt med ca. tall fra St.prp.nr. 1 1952:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av de personer som ble dømt til døden for landssvik, ble 4 benådet og 1 døde av sykdom etter at dommen ble endelig. Av de som ble dømt til døden for krigsforbrytelser, ble 2 benådet.

 

Ved siden av det svært høye antall landssviksaker på nesten 93 000 som ble etterforsket, er kanskje det mest bemerkelsesverdige følgende: I over 28 000 tilfeller ble en så alvorlig forbrytelse som landssvik i form av bistand til fienden avgjort med forelegg. I utgangspunktet var minstestraffen for landssvik i form av bistand til fienden 3 års fengsel etter § 86 i straffeloven. Spørsmålet er selvfølgelig om det er sannsynlig at disse 28 000 ville blitt dømt til minimum 3 års fengsel dersom førkrigslovgivningen hadde blitt lagt til grunn  under landssvikoppgjøret. Dette drøftes i kap. 13.10 og kap. 14.2.

 

Økonomiske landssviksaker

”Av økonomiske landssviksaker regnet en med ca. 16 400. Pr. 1. juli 1950 var det avgjort i alt 16 267 slike saker (St.prp. nr. 1 for 1951)”

 

I Jan Didriksens bok ”Industrien under hakekorset” (1987) med en redegjørelse justisdepartementet utarbeidet for Stortinget i 1949 som kilde, er det på side 171 gjengitt en oversikt over de økonomiske landssviksakene som pr 1.10.1949 hadde fått sin avgjørelse:

 

Ved lagmannsrett                                                   98

Ved herreds og byrett                                        2052

Ved vedtatt forelegg på frihetsstraff m.v.            188

Ved vedtatt forelegg på bøter m.v.                   1586

Ved henleggelse etter bevisets stilling             11794

Ved påtaleunnlatelse                                             83

Til sammen                                                      15801

 

Didriksen skriver på side 169:

 

”I en redegjørelse som Justisdepartementet utarbeidet for Stortinget i desember 1949,er det vedrørende økonomisk landssvik anført at disse sakene stort sett er ”mer innviklet og stiller større krav både til etterforskningen og den videre saksbehandling enn alminnelige landssviksaker” I den forbindelse henvises det også til et foredrag som riksadvokat Sven Arntzen holdt den 5. september 1946, og hvor riksadvokaten framholdt at behandlingen av sakene vedrørende økonomisk landssvik ar ”blitt hemmet ved den usikkerhet som har gjort seg gjeldende med hensyn til grensen for den straffbare ervervsvirksomhet for fienden…””

 

ABC nyheter  har i riksarkivet gått igjennom alle de 814 personene som under landssvikoppgjøret ble dømt til en økonomisk straff på 50 000 kr eller mer og laget en søkbar databasebasert på 814 navn.  Den økonomiske straffen kunne bestå av bot, inndragning og erstatning.  Forfatteren har gått igjennom et tilfeldig utvalg på 102 personer i databasen og undersøkt på 3 kriterier:

 

1. Samlet økonomisk erstatning (summen av bot, inndragning og erstatning)

2. Eventuell fengselstraff

3. Medlem av NS

 

2 personer ble ekskludert fra undersøkelsen fordi de hadde fått dødsstraff og ble henrettet. Resultatene baserer seg derfor på et tilfeldig utvalg av 100 personer av i alt 814. Resultatet i utvalget på 100 dømt for økonomisk straff på 50 000 kr  eller mer fordelt på NS– medlemmer og ikke fordelt på NS– medlemmer ble slik ble slik:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Blant disse totalt 814 største personlige økonomiske landssvikerne som fikk fengesltraff over 50.000 kr eller mer, er det på alle kriterier en stor overrepresentasjon av NS-medlemmer i forhold til resten av befolkningen.

 

Det forutsettes at det etterfølgende kun gjelder for dem som var dømt for en økonomisk straff på 50.000 kr eller mer. I tillegg forutsettes at ved frigjøringen i 1945 var forholdet mellom den andel av den totale befolkningen på ca 2,2 mill. over 21 år som ikke var medlem av NS, og de ca 55.000 som hadde vært medlem av NS under krigen, som  39: 1. Følgende kan da utledes av tabellen ovenfor:

 

· Grovt sett var det 4 ganger så mange NS- medlemmer blant de som ble dømt til økonomisk straff på 50.000 kr eller mer.

 

· Sjansen for å bli straffet for økonomisk landssvik med et beløp på 50.000 kr eller mer for et medlem av NS i forhold til ikke– medlemmene i befolkningen over 21 år var som 156: 1.

 

· Blant dem som ble straffet for økonomisk landssvik med 50.000 kr eller mer var sjansen for å få fengselstraff i tillegg til økonomisk straff 1,4 ganger større for medlemmene av NS i forhold til ikke– medlemmene over 21 år. Et medlem av NS hadde altså 218 ganger så stor sjanse til å få både en økonomisk straff  på 50.000 kr eller mer og fengeslstraff i tillegg, sammenliknet med ikke– medlemmene i befolkningen over 21 år.

 

· Blant dem som fikk fengselstraff i tillegg til økonomisk straff  over 50.000 kr eller mer var fengelstraffen 4 ganger så streng for medlemmene av NS. NS- medlemmene fikk i gjennomsnitt 1,5 ganger så stor økonomisk straffsom ikke NS medlemmer.

 

Ovenfor er det gått ut i fra 55.000 NS– medlemmer under 2. verdenskrig. Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen oppgir  i boka ”Et rettferdig oppgjør” (2004) dette antallet som er høyere enn de tallene som oppgis nedenfor. Selv når antallet straffbare NS– medlemmer settes til 55.000, så kommer den enorme slagsiden mot NS– medlemmene ved det økonomiske landssvikoppgjøret klart og tydelig fram.

 

Kronebeløpene kan ganges med 25 for å sammenlikne med dagens verdi.

 

Spørsmålet om de store krigsprofitørene og rettsoppgjøret drøftes i neste kap. 14.3.

 

Straffegrunnlaget

I et hefte utgitt av Statstisk sentralbyrå hefte ”Statistikk over landssvik 1940-1945” (1954) framgår følgende opplysninger på side 22 og 23:

 

Etter landssvikets art er straffene ordnet i følgende rekkefølge:

 

1. Straffelovens kap. 8 og 9, bistand til fienden og angrep på rikets forfatning med ulovlige midler.

2. Landssviklovens § 2.

1) Medlemskap. 

2) Støtte av N. S. organisasjoner.

3)Økonomisk landssvik. nr.

4) Aktiv landssvikvirksomhet.

3. Ikke landssvik, men annet forbrytersk forhold.

 

Statistisk sentralbyrå opplyser at det under landssvikoppgjøret var vel ca 45000 straffbare personer som hadde vært medlem av NS Av disse var 40129 staffbare kun etter den hemmeligholdte landssvikanordningen av 15.12.1944, mens altså noe over 4000 av NS- medlemmene også var straffbare etter kap. 8 og/eller 9 i straffeloven av 1902. De 40129 NS- medlemmer som var straffbare etter landssvikanordningen fordelte seg slik:

 

 

 

 

 

 

 

Tallene blir litt annerledes når det i ”Om landssvikoppgjøret” på side 111 stilles opp en tabell med angivelse av årsak til straffen for alle de 46085 personene som faktisk fikk straff under landssvikoppgjøret i perioden 1945-1952:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tallene i tabellene taler for seg selv. Nå var det ikke alle straffbare NS- medlemmer som fikk straff. Noen svært unge medlemmer i NS eller NS sine ungdomsorganisasjoner slapp med påtaleunnlatelse. Ut i fra tabellene ovenfor dreier seg om 1643 personer av de 23540 helt passivt NS- medlemmene som  var straffbare etter landssvikanordningens § 2 nr 1.

 

Fra ”Om landssvikoppgjøret” side 248 gjengis følgende:

 

”Fordelingen av de for skjellige avgjørelser som er truffet overfor personer som bare er trukket til ansvar etter landssviklovens § 2 nr. 1— altså medlemskap er følgende:

 

Dommer:                                                   2 515

Fengselsforelegg:                                         200

Forelegg på bøter eller rettighets tap.    18 529

Påtaleunnlatelse:                                      4 604

Til sammen:                                              25848

 

I en fortnote på side 248 i ”Om landssvikoppgjøret” opplyses det at av de 21515 passive NS– medlemmene som fikk dom, har 337 fått fengselstraff.

 

Tallene for hvor mange passive NS– medlemmer som faktisk fantes varierer noe i de forskjellige oppgavene, men ca 25000 personer kan ikke være så langt unna det reelle tallet.

 

Den første rettskraftige dommen mot et helt passivt medlem av NS var høyesterettsdommen mot Carl Stephanson. Han ble dømt etter landssvikanordningens § 2 , punkt 1a for medlemskap. Dommen var 6 måneders fengsel, bot på 75 000 kr, inndragning på 7000 kr og rettighetstap i hovedsakelig 10 år, se Rt-145-26. I tillegg ble Stephanson i en egen høyesterettsdom dømt til erstatning på 40 000 kr etter reglene for solidarisk erstatningsansvar for alle NS– medlemmer etter landssvikanordningens § 25 , se Rt-1945-25. Husk at kronebeløpene fra1945 må ganges med en faktor på ca 25 for å kunne sammenliknes med kroneverdien i dag. Det var avgjort ingen fordel å få sin sak avgjort tidlig. Formodentlig er dette den strengeste dommen som er avsatt mot et passivt medlem av NS.

 

Domstolene ble satt under et veldig press under landssvikoppgjøret, og noe måtte gjøres for å få unna sakene. Det som under landssvikoppgjøret etter hvert skjedde i relasjon til det store flertall av passive medlemmer i NS var at disse fikk valget mellom på den ene siden å erkjenne straffeskyld og godta et forelegg på ca 1000 kr og tap av stemmerett i en periode på opptil 10 år, eller på den andre siden bli tiltalt i en straffesak hvor de måtte forvente langt strengere straff. Selvfølgelig valgte de fleste det første alternativet for å bli ferdige med saken selv om det medførte en erkjennelse av skyld. Erkjennelsen av skyld som landssviker var helt klart det som sved mest for denne gruppen.

 

Det en må huske på er at det ikke bare var det enkelte NS- medlem som fikk straff og stempelet landssviker i tillegg, men hele familien, både ektefeller, foreldre, barn og sågar barnebarn fikk føle jøssigenes folkedom.

 

De utenlandske krigsforbryterne

Fra Om landssvikoppgjøret side 258 flg. siteres følgende:

 

”Påtalemyndigheten har for så vidt i grov målestokk arbeidet etter de retningslinjer som er angitt i rundskriv L. nr. 44 av 24. oktober 1945 om etterforskingen i krigsforbrytersaker, hvor blant annet er anført:

 

”Jeg antar imidlertid at det vil bli nødvendig å begrense påtalen av slike handlinger til de mest alvorlige, og etterforskningen bør derfor, når det gjelder voldsforbrytelser, foreløpig konsentreres om forhold hvor torturredskaper har vært brukt, eller døden eller betydelig skade er blitt følgen. Tilsvarende bør etterforskingen av formuesforbrytelser innskrenke seg til å omfatte de mest alvorlige.””

…..

”Landssvikarkivet omfatter nu 71 fellende straffedommer over krigsforbrytere. Straffene fordeler seg slik:

 

Dømt til døden:                                      16        

Dømt til frihetsstraff:

             a) på livstid                                16

             b) over 15 år                              11

             c) 10—15 år                               16

             d) under 10 år                            12”

 

På en plakat i museet på ”Arkivet” i Kristiansand opplyses følgende:

 

”Norske myndigheter innså at det ville være for ressurskrevende med en bred etterforskning av alle krigsforbrytelser i Norge i perioden 1940-45. Man valgte derfor å la mange gå uten tiltale, for å sikre seg at de verste overgriperne ble stilt for retten. For å havne i denne kategorien måtte det være sannsynlig at dommen ville bli på 10 år eller mer.”

 

Det var sikkert et fornuftig perspektiv. Saksmengden ble overkommelig, jevnfør 71 fellende dommer over krigsforbrytere i landssvikarkivet. Tenk om påtalemyndigheten hadde lagt om enn kun den halve edruelighet til grunn i landssvikoppgjøret mot nordmenn. Hvis tiltale kun hadde blitt reist der hvor det var sannsynlig at dommen ville bli på 5 år eller mer i stedet for å ta ut nesten 93.000 tiltaler, ville vi fått et overkommelig og mye mer rettferdig rettsoppgjør.

 

92 805 fikk landssvikerstempelet

Siden nesten halvparten av landssviksakene ikke førte til endelig tiltale ved at de ble henlagt etter bevisets stilling (37 150), førte til påtaleunnlatelse (5 500) eller førte til frifinnelse ved endelig dom (1375), er det blitt påstått at alle disse ikke fikk noen straff.

 

I boka ”Lys over landssvikoppgjøret” (1958) skriver høyesterettsadvokat Albert Wiesener på side 49:

 

Henlagt etter bevisets stilling 37 150 saker

Denne gruppen alene utgjør mer enn en tredjepart av «lands-

sviksakene». At skyldbevis for landssvik i disse tilfeller ikke er

gitt, fremgår av henleggelsen.

 

De fleste anklagede i denne gruppen hadde likevel på for-

hånd vært gjenstand for arrestasjoner og/eller for rettighets-

tap, solidarisk erstatning for ulegitimerte skader voldt av par-

tiet, uten individuell skyld og adekvat årsakssammenheng.

De hadde videre vært utsatt for oppsigelser fra stilling og/eller

fra bolig, tillitstap, mobbing og sjikane. Kort sagt: en rettløs-

het uten like overfor mennesker man ikke hadde bevismessig

tiltalegrunnlag mot.

 

Tap av tillit i samfunnet var en inntil da ukjent oppfinnelse

i norsk strafferett. Som om tillit er noe man erverver på regje-

ringslisens, og som kan fratas en igjen av det offentlige. Er da

ikke tillit noe man selv skaffer seg - eller ikke skaffer seg -

i sitt miljø?

 

Grunnlaget for disse sanksjoner var ikke bare formodningen

om landssvik, men også en fordømmelse av «unasjonal hold-

ning».”

 

Wiesener skriver spesifikt om innvendingen om at antallet landssviksaker må avgrenses til dem som ble straffet på side 50 flg:

 

”Innvendingen er så gal som den kan bli. Tallet 92 805 er

det offisielle tall på hva myndighetene selv har stemplet som

landssviksaker. Det er tallet på de mennesker som har fått

landssvikstempelet, og som i høy grad er straffet, for de flestes

vedkommende uten å komme for retten.

....

Det kompromitterende forhold er jo nettopp at de som fikk

sine saker henlagt eller påtaleunnlatt, er straffet ganske etter-

trykkelig. At man til tross for behandlingen av dem på for-

hånd, ikke har fått annet på dem enn eventuelt et passivt

medlemskap, det forteller i hvilken uforsvarlig grad myndig-

hetene hadde skutt over målet med sine ærekrenkende be-

skyldninger.

 

Intet nevneverdig er blitt gjort for å gjøre overgrepene

godt igjen. Også etter henleggelsen, resp. påtaleunnlatelsen,

er de landsmenn det gjelder, blitt behandlet i sitt samfunn

som om de vitterlig var landssvikere, noe man altså ikke har

bevist at de var. I høyeste grad er de med i strafferaseriets

reelle statistikk.

 

Mot tallet 92 805 har også den innvending vært reist at NS

aldri hadde så mange medlemmer. Ikke på noe tidspunkt,

sies det, var medlemstallet over 50 000.

 

Meget mulig er dette riktig. Men spørsmålet er jo ikke

hvor mange som maksimalt var medlemmer samtidig. Straffe-

truselen gjelder alle som var innom NS i okkupasjonstiden,

for kortere eller for lengre tid. Det er totalomsetningen i løpet av

fem år det kommer an på, ikke samtidigheten. NS var et

hotell med megen gjennomtrekk. Alt i alt har sikkert hundre

tusen vært innom, derunder også noen som ikke er kommet

med i kartoteket. Justisdepartementets tall er ikke for stort.”

 

 

 

Lenke til neste kapittel 14.2 

 

Landssviksaker

Saker om utenlandske krigsforbrytersaker

Dømt til døden

30

15

Dømt til frihetsstraff

17000

66

Dømt til annen straff

3450

0

Vedtatt forelegg på frihetsstraff

3120

0

Vedtatt forelegg på annen straff

25180

0

Frifunnet ved endelig dom

1375

5

Påtaleunnlatelse

5500

0

Henlagt etter bevisets stilling

37150

261

Sum

92805

374

 

Ikke NS

NS

Prosent av utvalget på 100 som ble dømt til økonomisk straff  50.000 kr eller mer.

22%

78%

Prosent av undergruppen (Ikke NS / NS) som ble dømt til både økonomisk straff over 50.000 kr eller mer og fengsel i tillegg

23%

31%

Gjennomsnitt år i fengsel for de som ble dømt til fengsel

1,1 år

4,1 år

Gjennomsnitt økonomisk straff i kroner

94 545

140 766

Straffet for:

Antall

%

Straffelovens kap. 8 og 9

5091

11,0

Landssviklovens § 2 nr 1: Medlemskap

21897

47,5

Landssviklovens § 2 nr 2: Støtte av NS

2938

6,4

Landssviklovens § 2 nr 3: Økonomisk landssvik

3355

7,3

Landssviklovens § 2 nr 4: Aktiv landssvikervirksomhet

12711

27,6

Andre forbrytelser

93

0,2

Sum

46085

100,0

 

Antall

%

NS- medlemmer straffbare etter landssvikanordn. § 2 nr 1

23540

58,7

NS- medlemmer straffbare etter landssvikanordn. § 2 nr 2

4749

11,8

NS- medlemmer straffbare etter landssvikanordn. § 2 nr 3

1198

3,0

NS- medlemmer straffbare etter landssvikanordn. § 2 nr 4

9865

24,6

NS- medlemmer straffbare etter andre paragrafer i landssvikanordningen

777

1,9

Sum

40129

100,0

Sum NS- medlemmer straffbare etter landssvikanordningen § 2 nr 1 og nr 2

28289

70,5