Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

14.2 Urettferdig for de passive NS– medlemmene

 

Uten de nye straffeanordningene?

I kap. 13.3 er det beskrevet hvordan rettsoppgjøret etter krigen sannsynligvis ville blitt for de ca 24 000 menige NS– medlemmene dersom Londonregjeringen ikke hadde gitt nye straffeanordninger, og rettsoppgjøret måtte ha skjedd etter bestemmelsen i straffeloven av 1902. Her føres disse betraktningene noe videre.

 

For det første er det lite sannsynlig at § 86 med sin minimumsstraff på 3 års fengsel ville blitt brukt mot de passive NS– medlemmene. Det er svært tvilsomt om § 58 om mildere straffer ved medvirkning kunne vært brukt si kombinasjon med § 86, jevnfør høyesterettsdommer Altens synspunkter i Haalandsaken, Rt-1945-13, og kommentarene til dette i kap. 13.10.

 

I Fredrik Kristian Brøggers juridiske oppslagsbok ”Lov og rett” (1951) med forord og bidrag av professor Wilhelm Keilhau står det på side  668 om Nasjonal Samling i en artikkel signert av professor Wilhelm Keilhau:

”Tingen er den at dersom landssvikanordningen ikke var blitt gitt, ville påtalemyndigheten uten enhver tvil unnlatt å reise påtale mot storparten av de medlemmer av NS som etter frigjøringen ble gjenstand for rettsforfølgning, i det den ikke ville funnet mening i å nedlegge påstand om de høye straffer etter § 83 og § 86.”

Professor og krigsadvokat Keilhau opprettholder her det standpunktet som ble tatt av han og den straffelovkomitéen han ledet, i komitéinnstillingen av 5.12.1941.

Uten Londonregjeringens straffeanordninger ville man under rettsoppgjøret formodentlig måtte ha forholdt seg til den universelle menneskerettigheten at alle borgere skal være like for loven. Da måtte man ha vurdert om et nakent, passivt medlemskap utgjorde en større bistand til fienden enn bistanden til de ca 150.000 tyskerarbeiderne. Dersom Norge måtte ha blitt frigjort militært, er det utvilsomt at tyskerne ville ha hatt stor nytte av innsatsen til tyskerarbeiderne i den krigen på norsk jord, som da hadde kommet. Medlemskapet til de passive NS– medlemmene ville ikke hadde betydd noen verdens ting for krigens gang.

For det andre er det sannsynlig at det ville blitt vurdert å straffe NS– medlemmer etter § 330 i straffeloven av 1902 som omhandler ulovlige foreninger, hvor den vanlige straffen er fengsel i inntil 3 måneder. Imidlertid ville det nok her blitt vurdert å bruke § 58 som åpner for mildere straff ved medvikning. Forbrytelser etter § 330 regnes som forseelser, og etter § 58 kan straffen da falle bort.. En må her huske på at for de rent passive medlemmene av NS bestod bistanden til fienden ikke av noe annet enn at de betalte en beskjeden kontingent og NS kunne føre +1 på sin medlemsliste. Den reelle nytten for tyskerne av disse passive medlemmene var i realiteten fraværende, jevnfør synspunktene til høyesterettsadvokat Gerhard Holm gjengitt i kap. 13.10 og i hans pamflett ”De passive NS medlemmer og rettsoppgjøret”.

For det tredje var NS et lovlig politisk parti da krigen startet. Det ble ikke forbudt mens regjeringen Nygaardsvold befant seg i Norge. Det ble heller ikke forbudt av Administrasjonsrådet. Og selvfølgelig heller ikke av de kommisariske statsrådene eller Quislings 2. regjering. Det het i grunnlovens § 100:

”Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.”

Ytringsfriheten anses som et av de aller viktigste kriteriene for at et demokrati er til stede. Selv i krisetider bør enkeltmennesket ha retten til å hevde sine egne, politiske oppfatninger med mindre det fører til konkrete personlige handlinger, som voldsbruk eller angiveri. Det var før krigen ingen tradisjon i Norge for å straffe noen for rene politiske oppfatninger selv om disse meningene gikk ut på en fullstendig samfunnsomveltning med innføring av kommunisme, og en radikal endring av den norske statsforfatningen hvor bl.a. kongehuset skulle fjernes.

For det fjerde er det et faktum at Norge var det eneste landet i Vest-Europa som var okkupert av tyskerne som straffet de passive medlemmene av det partiet som aksepterte den tyske okkupasjonen. Passive medlemmer av NSDP i Tyskland ble heller ikke straffet av de allierte nye makthaverne. Tankegangen i de andre landene var selvfølgelig at det var bedre å konsentrere seg om dem som virkelig hadde gjort noe galt, d.v.s. eksempelvis lederne, angiverne, torturistene og krigsprofitørene. Det burde man gjort i Norge også.

Innføringen av det kollektive straffe– og erstatningsansvaret for alle NS– medlemmer stred i mot det grunnleggende lovprinsippet om at det er det enkelte menneske som skal straffes for de handlingene det har gjort. Som nevnt under det første punktet ovenfor, har § 86 ingen bestemmelse om medvirkning, og å straffe de passive NS– medlemmene for medvirkning til hva lederne gjorde  kan også av den grunn ikke forsvares.

For det femte ville det uten at det i utgangspunktet var klargjort at ethvert medlemskap i NS skulle straffes, blitt nødvendig i større grad å straffedømme ut i fra hvilke handlinger som var gjort. Medlemskap i NS  virket helt klart straffeskjerpende slik rettsoppgjøret forløp. Medlemmer i NS ble i tillegg til det kollektive erstatningsansvaret også dømt til langt strengere fengselsstraffer for de samme forholdene, sammenliknet med dem som ikke var medlem av NS, se kap. 14.1. Det ville blitt større likhet for loven. 

Et landssvikoppgjør som ikke hadde kriminalisert ethvert medlemskap i NS ville i større grad hadde måttet forholde seg til avveiingsspørsmål som dem Baard H. Borge nevner i siste avsnitt nedenfor:

 

”Hva med dem som bare adlød ordrer fra overordnede, fulgte landets lover selv om datidens ledere ikke hadde legal makt, eller rett og slett passivt ble værende i sin stilling under det autoritære regimet? Å straffeforfølge slike mennesker kan fort innebære at en bedømmer fortidens handlinger ut fra ettertidens moralske standarder og politiske forhold (Schwarz 1995:463 f.). Det reelle skillet mellom de som blir dømt og de som blir frikjent - eller kanskje ikke en gang blir etterforsket - kan også være så utydelig at det kan reise tvil om rettferdigheten av oppgjøret generelt sett (op.cit.)”

 

Revolusjonær agenda?

§ 98 lød under 2. verdenskrig:

 

”Den, som søger at bevirke eller at medvirke til, at rigets statsforfatning ved ulovlige midler forandres, straffes med hefte i mindst 5 år.”

 

Det har i fra presumptivt kompetenthold vært delte meninger om NS som organisasjon kan sies å ha forsøkt å endre ”rigets statsforfatning”.

 

I et etterord i Johs. Andenæs sin bok ”Det vanskelige oppgjøret (1998) tar professor Øystein Sørensen på side 319 til orde for at denne paragrafen i langt større utstrekning kunne vært anvendt i stedet for § 86 i relasjon til medlemmene av NS. Sørensen mener det psykologisk ville vært lettere for de dømte og deres familier å akseptere at de var blitt dømt som revolusjonære i stedet for landssvikere.

 

I ”Nytt Norsk Tidskrift”  1991, nr 2 skriver professor Ole Kistian Grimnes på side 193:

 

”Det er klart at det i en viss forstand ligger en oppvurdering av NS når jeg insisterer på at revolusjons-begrepet både kan og bør anvendes på NS. Det ligger i det at man tar på alvor NS som et norsk nedslag av en av mellomkrigstidens viktigste strømninger i Europa, tar på alvor NS' ideologi og NS' program og NS' forsøk på å sette ideologien og programmet ut i livet. Man må ta det seriøst simpelthen fordi det ble en betydningsfull del av okkupasjonshistorien.

 

Jeg har for øvrig merket meg at de tre okkupasjonshistorikerne Hans Fredrik Dahl, Øystein Sørensen og Ole Kristian Grimnes som ellers kan være uenige om både dette og hint, synes å være enige om at revolusjonsbegrepet er både anvendelig og fruktbart mens landssvik-begrepet i dag bare er anvendelig.”

 

Grimnes begrunner sitt syn slik:

 

” ...NS' storstilte forsøk på å omskolere det norske samfunn ideologisk og forvandle dets demokratiske politiske system. Det er et revolusjonsforsøk godt nok, men selvfølgelig et forsøk ovenfra, med statsmaktens ressurser til hjelp, ikke nedenfra med folkemassenes støtte.”

 

Det hevdes at NS arbeidet ut i fra en klar naziideologi og nazifiseringsstrategi. Derved hadde partiet en revolusjonær agenda. NS ønsket å avskaffe parlamentarismen og generelle valg til Stortinget og kommunestyrer og innføre et slags korporativ stat med styring ut i fra førerprinsippet. Det skulle opprettes kulturting, næringsting og riksting. Imidlertid var ingen av disse tiltakene direkte grunnlovsstridige og derved forfatningsstridige. Parlamentarismen er ikke grunnlovsfestet. NS ønsket å beholde monarkiet og beholde den eksisterende kapitalistiske eierstrukturen i samfunnet. Det avgjørende spørsmålet  blir hva som må til for at man dømmes for å ha gjort forsøk på å endre eller medvirke til å endre”rigets statsforfatning”.

 

I ”Den norske strafferett” (1946), bind 2 i en fotnote på side 437 som fortsettes på 438, skriver professor Jon Skeie:

 

”Også de endringer som ble foretatt etter administrasjonsrådets oppløsning, var bare forandringer i okkupasjonsstyret, ikke i Norges konstitusjon. De var og kunne bare være beregnet på okkupasjonen og en eventuell fortsettelse av det tyske herredømme etter krigens opphør (§83) En erklæring fra Quisling om konstitusjonsendring etter dettets opphør ville vært et slag i luften Den kunne ikke engang ha vært oppfattet som et alvorlig ment forsøk. Et forsøk forutsetter iallfall subjektivt muligheten av det i loven nevnte resultat. Et forfatningsbrudd måtte under okkupasjonen ha bestått i fysisk angrep.”

 

Jon Skeie sidestiller i fotnoten virksomheten til Administrasjonsrådet, de kommissariske statsrådene og Quislings 2. regjering i den henseende at de alle arbeidet på okkupantens premisser og innenfor den rammen tyskerne tillot. Ingen av de tre nevnte forvaltningsorganene var reelt i stand til å endre Norges forfatning under okkupasjonen, og Skeie mener at den maktutøvelse disse tre statsorganene utøvde på okkupantens premisser ikke kan anses som noe forsøk på revolusjon i den forstand at det ble gjort noe forsøk på å endre ”rigets statsforfatning”. Skeie har rett i at tyskerne ikke ville ha tillatt noe de selv ikke ønsket i den sammenheng, og at et eventuelt forsøk fra NS sin side i så måte ikke engang kunne oppfattes som alvorlig ment. Det Skeie i realiteten hevder er at § 98 i det hele tatt ikke skulle vært brukt under landssvikoppgjøret fordi den reelle makten hele tiden lå hos tyskerne, og fordi et forsøk i fra NS sin side på forfatningsbrudd ”….måtte under okkupasjonen ha bestått i fysisk angrep.” Altså var først et fysisk NS-støttet angrep på de reelle tyske makthavere en nødvendig forutsetning dersom forsøk på et forfatningsbrudd var straffbart etter § 98. Et uttalt ønske om forfatningsbrudd i f. eks et politisk program er ikke straffbart, jevnfør argumentasjonen nedenfor.

 

Skeies syn støttes av dr. juris G. Astrup Hoel. For at et kuppforsøk i mot den tyske okkupasjonsmakten kunne latt seg gjennomføre, måtte det ha bestått i et fysisk angrep. Fra Om landssvikoppgjøret gjengis fra  side 521 flg:

 

”I sin artikkel i Norsk Sakførerblad 1945 s. 32 fig. bestrider G. Astrup Hoel at passivt medlemskap i NS er straffbart etter straffelovens § 98, som setter straff for «den som søker å bevirke eller å medvirke til, at rikets statsforfatning ved ulovlige midler forandres» (høyforræderi):

 

«Denne bestemmelse rammer ganske visst enhver deltager i et komplott med det spesielle formål å iverksette et sådant kupp når hovedmennene har «søkt å bevirke» dette. Den rammer også de partimedlemmer som direkte tilskynder eller aktivt understøttet en partiledelse som måtte forgå seg på denne måte. Den rammer derimot ikke de tusener på tusener av passive partimedlemmer som står tilsluttet partiet fordi de er enige i dets mangesidige program, men som hverken ved tilskyndelse eller direkte medhjelp har hatt noen befatning med de ulovlige handlinger. Et sådant forhold er ikke straffbar medvirkning i lovens forstand. Det ligger langt hinsides dens tanke og forutsetning at sådanne personer skal være hjemfalne til en heftestraff på minst 5 år, således som bestemmelsen foreskriver.”

 

I rettssakene mot Quislings ministre Irgens og Stang i februar 1946 delte Høyesterett seg , og en av dommerne framholdt et syn i hovedsak samsvarende med Skeie og Astrup Hoel sitt syn, og mente at de tiltalte ikke kunne dømmes etter § 98. Det viser i det minste at anvendelsen av § 98 overfor Quislings ministre var juridisk diskutabel også under landssvikoppgjøret.

 

Quisling og andre av hans ministre ble dømt også etter straffelovens § 98, men under landssvikoppgjøret ble det ikke gjort noe forsøk på å straffe de passive medlemmene i NS etter § 98. Det kan vel vanskelig tolkes annerledes enn at NS som organisasjon også etter påtalemyndighetens syn ikke gjorde noe praktisk forsøk på noe forfatningsbrudd. Skeie hevder som nevnt: ”Et forfatningsbrudd måtte under okkupasjonen ha bestått i fysisk angrep.” Det skjedde definitivt ikke fra NS sin side, men heller ikke fra ministrene sin side.

 

Likevel står det som nevnt fast at NS hadde et ønske om å endre på de eksisterende demokratiske strukturene ved å avskaffe parlamentarismen og innføre et slags korporativt styringssystem hvor førerprinsippet skulle gjelde. Det er imidlertid ikke noe spesielt særtrekk ved NS i den norske politiske historien at et parti hadde et ønske om å endre på verken forfatningen eller et ønske om å avskaffe det norske demokratiet som forutsatte frie valg. Norges kommunistiske parti (NKP) hadde både før, under og etter 2. verdenskrig en åpenbar revolusjonær agenda med et ønske om å innføre et helt nytt samfunnssystem i Norge med en radikalt endret forfatning i en klart udemokratisk retning. Eierstrukturen i samfunnet skulle endres fra et kapitalistisk til et kommunistisk system ved bruk av makt. Arbeiderpartiet hadde også en slik agenda til midten av 1920- tallet.

 

I denne sammenheng må det nevnes at Norge formodentlig ikke hadde blitt et spesielt godt land å leve i med ivaretakelse av de demokratiske grunnverdiene dersom NKP hadde klart å få makten i Norge på 20-, 30- eller 40- tallet i forrige århundre. I relasjon til NKP var det vel mer evnen enn viljen det stod på hvis en skal forsøke å forklare hvorfor det ikke ble gjort forsøk på en væpnet kommunistisk revolusjon i Norge i årene 1920 til 1950.

 

Faktisk kan man si at SV og Rødt i dag har en revolusjonær agenda som også støttes av mange ledende medlemmer av Arbeiderpartiet med nestlederen i spissen, i og med at de ønsker å avsette det norske kongehuset og derved radikalt endre den norske statsforfatningen. I alle fall Rødt ønsker også å avskaffe det kapitalistiske systemet. Følgelig er det en bred politisk aksept i Norge for at politiske partier tillates å ha en revolusjonær agenda med sikte på å endre konstitusjonens grunnleggende bestemmelser så lenge de ikke med våpen i hånd prøver å gjennomføre sine mål i så henseende. Partiene tillates å arbeide politisk for sitt syn i denne sammenheng med ivaretakelse av grunnlovens rett til å komme med frimodige ytringer.

 

Hvis NS- eller NPK– medlemmer med våpen i hånd hadde forsøkt å tilrane seg makten og endre den norske konstitusjonen og ikke hadde lyktes, så hadde § 98 klart vært anvendelig. Men det var tyskerne som tilranet seg makten i Norge med våpen i hånd, ikke NS.  Både Administrasjonsrådet og NS var i praksis under krigen helt og fullt prisgitt tyskernes forgodtbefinnende. Det var tyskerne som bestemte og hadde den reelle makten. Når Quisling og hans regjering eller Administrasjonsrådet hadde et annet syn enn rikskommissar Terboven, var det Quisling og Administrasjonsrådet som i det vesentlige måtte bøye seg. Men at NS i det store og hele likevel hadde en modererende bufferrolle i relasjon til tyskerne er lite tvilsomt, se kap. 11.3. NS hadde etter alt å dømme også helt andre overordnede mål for Norges stilling i det stortyske riket, som ville blitt resultatet av krigen dersom tyskerne hadde vunnet krigen, enn det tyskerne hadde. Dessuten  var NS– ministerne noe splittet i dette spørsmålet.

 

Hvis man ville dømme partimedlemmer for partiets meninger og program, d.v.s. i denne sammenheng en revolusjonær agenda, var det minst like god grunn til å straffedømme partimedlemmene i NKP sammenliknet med medlemmene i NS. NS ønsket i motsetning til NKP å bevare den private eiendomsretten til produksjonsmidlene i samfunnet

 

De passive NS– medlemmene vs. tyskerarbeiderne

Landssvikanordningen av15.12.1944 gjorde i § 2 punkt 1 alt medlemskap i NS og assosierte organisasjoner straffbart etter 8.4.1940. I § 5 punkt b får i realiteten aller fleste tyskerarbeidere og underordnede funksjonærer amnesti mot straffeforfølgelse (såfremt de ikke også kom inn under § 2, punkt 1 som medlemmer i NS eller tilknyttede organisasjoner).

Gruppen av tyskerarbeidere er beskrevet til både 100 000 og 200 000. Ca 150 000synes å være et rimeliggodt anslag. Man kan skille mellom dem som arbeidet med å bygge militær– og festningsanlegg og den som arbeidet i krigsviktig industri. Vanligvis regnes ikke bønder og fiskere som produserte og solgte mat til tyskerne som tyskerarbeidere. Det samme gjelder alle dem som arbeidet med å bygge og vedlikeholde sivil infrastruktur (veier, jernbane m.v.) som også hadde betydelig militær verdi. 

Medlemmene av NS var ikke en ensartet gruppe i relasjon til hvilken nytte fienden hadde av den bistanden de ytte, og det samme kan definitivt sies om tyskerarbeiderne. De norske tyskerarbeiderne arbeidet med å bygge, vedlikeholde og drifte både militær og sivil infrastruktur. I praksis er det vanskelig å skille mellom militær og sivil infrastruktur fordi f.eks. veier og jernbane selvfølgelig også hadde stor militær betydning. Norsk industri framstilte også lettmetaller og andre produkter av den største betydning for den tyske krigsindustrien.

Felttoget i Norge varte fra invasjonen startet om morgenen 9.4.1940 til kl. 24 natter mellom 9. og 10. juni 1940. Fra 15.4.1940 til 25.9.1940 var det Administrasjonsrådet som sto for den sivile administrasjon i Norge mens Quislings første regjering i praksis varte 4-5 dager. Mens felttoget i Norge pågikk ytte i alle fall de passive medlemmene av NS ingen bistand til fienden. Medlemmer av NS var med i krigen på norsk side som soldater. Annerledes var det med tyskerarbeiderne. 2000 mann meldte seg medio april til arbeidet med å sette i stand Værnes og Lade flyplasser i Trøndelag for tyske fly. Dette fikk stor betydning under felttoget i Norge. Norske byer, tettsteder og militære mål ble angrepet og bombet i fra disse flyplassene. Det verste eksempelet er kanskje bombingen av Bodø hvor de tyske flyene kom fra Værnes 27.5.1940. Mer enn halve bebyggelsen ble ødelagt 3700 ble husløse og 13 norske sivile og 2 engelske soldater ble drept. I noe mindre omfang skjedde det samme etter at norske tyskerarbeidere arbeidet på Fornebu flyplass ved Oslo.

Ingen, bortsett fra kanskje et par NS– medlemmer ble straffet for dette. Bare denne innsatsen til disse flere tusen flyplassarbeiderne betydde virkelig noe for krigens gang i Norge, og var derved av stor militær verdi for tyskerne og til tilsvarende skade for de norske militære, og også ødeleggende for de britiske, franske og polske styrkene som deltok i felttoget i Norge. I tillegg kom sivile tap av liv, helse og eiendom p.g.a. bombing av norske byer og tettsteder. De passive NS– medlemmene utførte ingen praktisk bistand til fienden under felttoget i Norge, og derved kunne de selvfølgelig ikke heller yte noen bistand av militær verdi.

Hvis man etter krigen hadde vært interessert i å straffe dem som hadde ytt den bistanden til fienden som fienden hadde mest nytte av ved aktive militære krigstiltak under felttoget i Norge, så hadde flyplassarbeiderne ligget dårlig an.

”Institutet för offentlig och internationell Rätt” har i betenkningen ”Den norska rättsuppgörelsen” (1955) kommet med noen synspunkter om tyskerarbeiderne versus de passive NS– medlemmene. I ”Om landssvikoppgjøret” er dette kommentert slik på side 497:

 

”Forandringen i vurderingsnormene har ikke bare vært av kronologisk karakter. Forfatterne mener at bestemmelsen i § 5 annet ledd punkt b i landssvikanordningen av 15. desember 1944 om at straff for utilbørlig ervervs virksomhet kan settes ned eller falle bort overfor dem som bare har deltatt som arbeider eller underordnet funksjonær under ervervsvirksomhet for fienden, strider mot grunnsetningen i menneskerettserklæringen av 1789 om at borgerne skal være like for loven—en grunnsetning som også er tatt med i Europarådets konvensjon om menneskerettighetene. Forskjellen i stilling kunne i slike tilfelle ha kommet til uttrykk ved straffeutmålingen og eventuelt ha ført til nedsettelse av straffen etter straffelovens § 58. Men selve straffbarhetsbetingelsene burde her ha vært de samme uansett gjerningsmannens stilling innenfor den samarbeidende bedrift. Bestemmelsen skal ha ført til at 150 000—250 000 tyskerarbeidere har unngått ansvar. Forfatterne finner det lite overbevisende når kst. riksadvokat Thommessen på s. 17 i vedlegg nr. 2 til St. meld. nr. 64 1950 opplyser at forfølgningen mot tyskerarbeiderne mange steder hadde vært lite effektiv fordi myndighetene ikke hadde maktet å sette i verk den omfattende etterforsking som der hadde vært nødvendig. Forfatterne har vanskelig for å innse at det ville ha vært vanskeligere å bringe på det rene hvem som hadde arbeidet innen en bedrift, enn å få rede på hvem som hadde vært medlemmer av NS. Denne svakhet i argumentasjonen mener forfatterne i noen grad gir støtte for påstandene om at ulikheten hadde en innenrikspolitisk forklaring. Betenkningen viser til anførsler fra Gustav Smedal, O. H. Langeland og Arne Bergsvik og uttaler at det er åpenbart at tap av stemmerett for tyskerarbeiderne ville ha forhindret sosialdemokratenes valgseier i 1945.”

 

Straffelovens § 86 danner hjemmelen for hele landssvikoppgjøret. Den handler om krigsforræderi bistand i råd eller dåd til fienden under en krig hvor bistanden har en verdi for fienden. Det kan skje ved å styrke fiendens stridsevne eller ved å svekke landets egen eller allierte staters stridsevne. Stridsevnen utfoldes av en stats militære styrker. § 86 er derfor en bestemmelse som i første rekke har et militært innhold.

 

Spørsmålet er hvordan rettsoppgjøret etter krigen ville blitt dersom tyskerne i Norge ikke hadde kapitulert, og Norge hadde måtte blitt frigjort militært. Da ville det blitt klokkeklart for alle og enhver at alle de 150 000 eller flere tyskerarbeiderne, som dirkete hadde bidratt til å bygge tyskernes festnings– og militæranlegg, hadde ytt fienden en klar militær bistand av den største betydning for varigheten og utfallet av den krigen, som ville ha skjedd på norsk jord. Det ville ikke vært noen tvil om hvilken gruppes innsats fienden hadde hatt mest nytte av i den krigen som ble utkjempet. I en slik krig ville forskjellen mellom den enorme fiendebistanden tyskerarbeiderne hadde gitt,  sammenliknet med den i praksis fraværende fiendebistanden til de passive NS– medlemmene, kommet kart fram.

 

 

Likhet for loven?

1000 tilfeldig utvalgte tyskerarbeidere ytte en reell bistand til fienden mens 1000 tilfeldigutvalgte passive NS- medlemmer ytte ikke noen egentlig bistand til fienden.  NS– medlemmene ble utsatt for en dobbel urettferdighet ved en sammenlikning med tyskerarbeiderne. NS– medlemmene som ikke hadde ytt fienden noen reell bistand, ble til dels hardt straffet, mens tyskerarbeiderne som hadde ytt fienden en betydelig bistand, gikk i all hovedsak fri.

Ville det riktige vært å straffe tyskerarbeiderne også, og å straffe dem hardere siden de faktisk hadde ytt en reell bistand?  For å ta eksempelet med flyplassarbeiderne, så forstod de neppe den fulle konsekvensen av hva de holdt på med. Lokale norske ledere oppfordret dem til å melde seg. Tyskerne betalte godt, og det var kanskje det som betydde mest. Folk trengte arbeid, de hadde familier å forsørge. Hjemmefronten eller Londonregjeringen kom heller ikke med paroler om en generalstreik som ville fått det norske sivile samfunnet til å stanse opp. Det norske folk valgt samarbeidslinja, ikke kaoslinja  i møte med okkupantene, jenvfør kap. 5.6.

I boka ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) forsvarer professor Johs. Andenæs at tyskerarbeiderne ikke ble stilt til ansvar for bistanden til fienden. Han kommenterer en uttalelse i betenkningen fra professor Sundbergs institutt (fra 1956) om det generelle amnestiet til tyskerarbeiderne i landssvikeranordningens § 5, punkt 2 hvor Andenæs skriver på side 247 :

”Hvis det hadde vært grunnlag for uttalelsen om at denne bestemmelse er en klar tilsidesettelse av prinsippet om likhet for loven, måtte den samme knusende dom felles også over alle bestemmelser for eksempel i næringslovgivningen, som nøyer seg med å rette straffetrusselen mot innehaveren av en virksomhet, mens de underordnede ikke rammes.”

Mye hadde vært vunnet hvis det under landssvikoppgjøret hadde vært lagt samme tankegang til grunn også i relasjon til de passive NS-  medlemmene: Ta sjefene, men la de underordnede slippe fri. Andenæs er inkonsekvent. Han vil straffe de passive NS– medlemmene, men vil la alle de underordnede tyskerarbeiderne. Han vil generelt la arbeidere i næringsforetak gå fri selv om de må ha forstått at lederne drev med noe ulovlig. Det er svært lite sannsynlig at de aller fleste tyskerarbeiderne, som var med på å bygge ”Festung Norwegen” ,ikke forstod at det de var med på styrket tyskernes militære kapasitet.

Poenget er at verken de passive NS- medlemmene eller tyskerarbeiderne fortjente å bli straffet. Ved å la de passive NS– medlemmene gå fri, ville det dessuten blitt frigjort mer ressurser til den gruppen som generelt sett slapp lettest i fra rettsoppgjøret. Det var de middels og store krigsprofitørene som ikke var medlemmer av NS. De ytte en betydelig bistand til fienden, og tjente store penger på det i tillegg.

Når man først ville straffe ervervsmessig bistand til fienden, slapp alt for mange av de store krigsprofitørene uten noen form for straff. De fleste større industribedriftene samarbeidet godt med tyskerne på frivillig basis, i alle fall de første krigsårene. Hvis disse skulle vært straffet, ville staten som medeier i flere bedrifter ha straffet seg selv. Og norsk industri ville mer eller mindre ha stoppet opp etter krigen. Det var selvfølgelig ikke mulig ut i fra overordnede samfunnsinteresser. Da var det mye enklere å rette hovedskytset mot alle som hadde vært medlem av NS. Men prinsippet om likhet for loven ble satt voldsomt til side og vi fikk urettferdighetens rettsoppgjør. Mer om dette i kap. 14.4.

Politiske konsekvenser

De helt passive medlemmene av NS utgjorde ca 25.000 personer av totalt vel 40.000 NS medlemmer.  Den politiske betydningen av amnestiet til de mange tyskerarbeiderne og straffeforfølgingen av alle NS- medlemmer er åpenbar. NS medlemmene ble også fratatt stemmeretten, som regel for 10 år. En god del unnlot å stemme også etter 10 år fordi de trodde de hadde mistet stemmeretten for alltid.

Blant de ca 40000 NS– medlemmene var det neppe særlig mange som ville stemt på Arbeiderpartiet i 1945 og i årene etterpå om de hadde fått sjansen til å stemme. I det politiske spillet klarte Arbeiderpartiet å få utført 3 geniale sjakktrekk samtidig:

· Tyskerarbeiderne ble ikke straffet og beholdt stemmeretten til tross for den massive bistanden til fienden. Det er rimelig å anta at et stort flertall av tyskerarbeiderne stemte på arbeiderpartiet etter krigen

· De passive NS- medlemmene ble straffet og mistet stemmeretten til tross for den reelt ikke eksisterende bistanden til fienden. Det er rimelig å anta at kun et svært lite mindretall av NS- medlemmene ville ha stemt på Arbeiderpartiet etter krigen om de ikke hadde blitt straffet økonomisk og hadde beholdt stemmeretten.

· Ved å straffe NS- medlemmene og ektefellen hardt økonomisk, oppnådde man samtidig en ”proletarisering” av NS medlemmet og deres familier. Sjansen for at dette på sikt kunne føre til flere stemmer til Arbeiderpartiet var påregnelig.

 Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakten alene i 30 år fra 20.5 1935 til 12.10.1965 med små unntak.  De små unntakene var samlingsregjeringen fra 25.6.1945 til 5.11.1945, dog med arbeiderpartimannen Gerhardsen som statsminiser, og høyremannen Lyngs svært kortlivede borgerlige koalisjonsregjering fra 28.8.1963 til 29.9.1963. Egentlig er det tilnærmet grunnlag for  å hevde at Arbeiderpartiet med unntak av okkupasjonsårene hadde tilnærmet all reell politisk makt i Norge fra 1935 til 1965. Uten de tre geniale sjakktrekkene hadde det neppe skjedd. Arbeiderpartiet ble den store politiske vinneren. Det er utvilsomt riktig slik som det hevdes iden svenske betenkningen som er sitert ovenfor ”...at det er åpenbart at tap av stemmerett for tyskerarbeiderne ville ha forhindret sosialdemokratenes valgseier i 1945.”

Professor  Torgrim Titlestad uttalte i 2015 i forbindelse med lanseringen av Ingeborg Sobrekkens bok ”Landssvikoppgjørets hemmelige historie” følgende:

”Alle politiske parti har som mål å bruke historia til sin fordel sjøl om det vil medføre forfalskning”

I denne sammenheng må også nevnes at det er vanskelig å finne noen annen holdbar forklaring på at regjeringen Nygaardsvold etter 2. verdenskrig unngikk riksrett enn den at Arbeiderpartiet hadde både regjeringsmakten og Stortingsflertallet i årene etter fredsslutningen. Undersøkelseskommisjonen av 1945 sin drepende kritikk av regjeringen Nygaardsvold sin håndtering av krigstrusselen i dagene før 9. april 1940 og håndteringen av krigføringen i Norge f.o.m. 9 april burde vært mer enn tilstrekkelig for å reise en sak i riksretten. Politikerne fra Arbeiderpartiet sørget i stedet utrolig nok for at Nygaardsvold fikk statlig æreslønn.

Et vitenskapelig perspektiv

Baard Herman Borges doktoravhandling i fra 2012 hadde tittelen: ”I rettsoppgjørets lange skygger. Andre generasjons problemer i lys av moderne transisjonsteori.” (Doktoravhandlingens kappe) Fra side 50 i kappen til doktoravhandlingen siteres:

 

Sosiale konsekvenser av masseoppgjør

Kanskje bør beslutningstakere i fremtiden unngå masseoppgjør som det norske og i stedet velge andre former for «transitional justice». De uheldige, sosiale konsekvensene jeg drøfter i denne avhandlingen gir innsikt i nettopp dette. Faglitteraturen nevner også andre problemer ved vidtfavnende overgangsoppgjør. De krever for store ressurser, som går på bekostning av andre samfunnsoppgaver i en overgangstid. Norsk politi og norske domstoler ble i syv år overbelastet (Andenæs 1998: 188) og i tillegg førte fokuseringen på NS til at andre grupper med tvilsom patriotisk adferd slapp billig unna. Balansen i oppgjøret totalt sett kan bli uheldig og nyansene i både kollaborasjon og motstand bli utvisket.

 

Det å straffe et stort antall borgere for partimedlemskap, uten individuelle begrunnelser for politisk aktivitet knyttet til medlemsskapet, bryter kanskje med noen av demokratiets og rettstatens grunnprinsipper. Her peker hensynet til ytringsfriheten seg ut; selv i krisetider bør enkeltmennesket ha retten til å hevde sine egne, politiske oppfatninger med mindre det fører til konkrete handlinger, som voldsbruk eller angiveri (jfr. Kritz 1995:xxv; Huyse l995:343). Å straffeforfølge samtlige medlemmer av et parti, slik en gjorde i Norge, baserer seg dessuten på prinsippet om kollektiv skyld,53 et prinsipp som etter manges mening ikke er forenlig med «the rule of law» (Kritz l995:xxv; Huyse 2000: 168).

 

Et annet problem ved omfattende oppgjør som det norske er å legge den rette målestokken for å utmåle straff: Hva med dem som bare adlød ordrer fra overordnede, fulgte landets lover selv om datidens ledere ikke hadde legal makt, eller rett og slett passivt ble værende i sin stilling under det autoritære regimet? Å straffeforfølge slike mennesker kan fort innebære at en bedømmer fortidens handlinger ut fra ettertidens moralske standarder og politiske forhold (Schwarz 1995:463 f.). Det reelle skillet mellom de som blir dømt og de som blir frikjent - eller kanskje ikke en gang blir etterforsket - kan også være så utydelig at det kan reise tvil om rettferdigheten av oppgjøret generelt sett (op.cit.)

 

———

53 Jfr. at samtlige NS-medlemmer ble straffet - også økonomisk - for partiledelsens disposisjoner under krigen.”

 

De henvisningene Borge viser til ovenfor er spesifisert på side 51 flg. i kappen.

 

Hør Borge kommentere sin doktorgrad i dette lydopptaket. Han slår utvetydig fast at landssvikanordningen av 15.12.1944 hadde tilbakevirkende kraft. Videre at det norske rettsoppgjøre kan stå som et skrekkens eksempel på hvordan rettsoppgjør ved overgang fra en totalitær statsledelse ikke bør skje.

 

 

Lenke til kapittel 14.3