Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

14.3 Frontkjempere og frontsøstre

 

Frontkjempere

Noe over 5000 nordmenn kom til aktiv fronttjeneste og over 700 av disse ble drept i tjenesten og noen bare forsvant. I alt ble 4 816 dømt for fronttjeneste.

 

Formodentlig ville også straffeforfølgningen av frontkjemperne måtte ha blitt annerledes om Trondheimskapitulasjonens fulle utsterkning etter dens ordlyd i § 1 hadde blitt lagt til grunn under landssvikoppgjøret.

 

I kap. 10.1 framgår det at Norge forble en nøytral stat under hele 2. verdenskrig uten noen militærpolitisk allianse med noen annen stat. Hvis det forutsettes at Trondheimsavtalens fulle utstrekning legges til grunn,  kan det på den ene siden hevdes at Norge de jure fortsatt var i krig med Tyskland siden det ikke var inngått noen formell fredsavtale. På den andre siden kunne Tyskland ikke lenger anses som en fiende, siden Norge som stat var avskåret fra å gripe til våpen mot Tyskland så lenge 2. verdenskrig varte.

 

De norske frontkjemperne var frivillige soldater i tysk tjeneste som sammen med tyske soldater, kjempet mot sovjetiske soldater, aldri mot norske eller vestallierte soldater. Sovjet-Unionen var definitivt ikke i noen militærpolitisk allianse med den norske stat. I praksis er det derfor tvilsomt om de norske frontsoldatene bar våpen mot Norge.

 

Frontkjempernes innsats var frivillig, men ikke en innsats som okkupanten kunne kreve i henhold til lojalitetsplikten. I den norske straffeloven var det under 2. verdenskrig ingen lovparagrafer som forbød norske frivillige å delta i kriger utenlands som Norge ikke var involvert i. Norske frivillige deltok i borgerkrigen i Spania på 1930– tallet og i den finske vinterkrigen mot Sovjet-Unionen i 1939 - 1940 uten at noen ble straffet for det.

 

Men så er det et faktum at Londonregjeringen valgte å nulle ut Trondheimskapitulasjonen. Regjeringen forholdt seg ikke folkerettslig til Trondheimskapitulasjonen, og anså at Norge fortsatt var krigførende mot Tyskland. Imidlertid skjedde den norske krigføringen ved at regjeringen støttet opp om at nordmenn frivillig kunne delta i krigen i britiske avdelinger under britisk kommando og i britisk uniform og ved finansiering noe krigsmateriell og  underhold av militære norske mannskaper.

 

Troskapsplikten mot Norge, som enhver norsk borger har, inneværer at ingen norsk borger må bære våpen mot Norge eller i mot en stat Norge har en militærpolitisk allianseavtale med.  Sett på bakgrunn av at Londonregjeringen under krigen tydelig ga uttrykk for at Norge fortsatt var i krig med Tyskland, var det uklokt av nordmenn å gå i tysk krigstjeneste.

 

Svein Blindheim skriver i boka ”Nordmenn under Hitlers fane: dei norske frontkjemparane” (1977) på side 38 flg:

 

”Dei fleste legionærane gjev opp desse hovudgrunnane for å melde seg: Kampen mot bolsjevismen, solidaritet med Finland, gjenoppretting av ein norsk hær.”

….

Massen av frivillige var altså først og fremst oppteken av å kjempe mot bolsjevismen,…”

 

For noen var det nok også et innslag av en ungdommelig og naiv eventyrlyst. Blindheim understreker flere steder i boka at hovedgrunnen til å melde seg var kampen mot bolsjevismen, altså å kjempe i mot faren for en kommunistisk maktovertakelse også i Norge.

 

I et historisk perspektiv framstår ikke denne frykten for Sovjet-Unionen helt uberettiget. Som kjent ble Norge i 1949 medlem av NATO hvor en hovedbegrunnelse var frykten for sovjetisk ekspansjon. I Trygve Lies bok ”Hjemover”  (1958) skriver han på side  84 flg om et møte han 12.3.1943 hadde med president Roosevelt. Her tok Roosevelt opp et forslag om at Sovjet-Unionen burde få frihavner i Nord-Norge med direkte jernbaneforbindelse til Leningrad. Forslaget møtte massiv norsk motstand, og det ble heldigvis ikke noen aktuell problemstilling etter krigen.

 

Russerne trakk seg ut av Finnmark i sept. 1945 uten å stille noen krav i den forbindelse. Norge var det eneste landet som sovjetiske okkupasjonsstyrker forlot straks etter krigen. Hvorfor Stalin valgte å gjøre det, har det vel aldri kommet noen klar og god begrunnelse for. Jaltakonferansens noe løselige avtale om innflytelsessfærer ble det ganske snart uenighet om p.g.a. russernes disposisjoner i de Østeuropeiske landene de hadde okkupert. Hva som hadde skjedd om Stalin hadde valgt å la sine styrker bli værende i Finnmark, er et ganske åpent spørsmål. Kanskje var det bare flaks p.g.a. at Finnmark ble oversett av Stalin i en tid hvor mye annet var i spill i Sentral-Europa. I alle fall viser skjebnen til de Østeuropeiske landene etter krigen at frontkjempernes frykt for bolsjevikene ikke var helt ubegrunnet.

 

Noen frontkjempere skjønte formodentlig at Londonregjeringen mente at  Norge var i krig med Tyskland, men kampen mot bolsjevismen var så viktig at de ville risikere sine liv. På grunn av Londonregjeringens holdning måtte de i det minste regne med at de kunne bli anklaget for å ha båret våpen for fienden hvis Tyskland tapte krigen, og derved indirekte også mot Norge siden Tyskland var Norges fiende. Men det var en sjanse de også var villig til å ta.  I forhold til sjansen for å bli drept, føltes nok faren adskillig mindre truende for at om de overlevde, så ville en hjemkommet Londonregjering straffe dem. Tross alt hadde Norge kapitulert overfor Tyskland i Trondheim.

 

Det er klart at det under 2. verdenskrig ikke ble inngått noen formell fredsavtale mellom Norge og Tyskland, så krigen ”de jure” fortsatte mellom Norge og Tyskland. Spørsmålet er hvilken betydning det har ved bedømming av frontkjempernes straffbarhet etter straffelovens § 86.

 

Prinsippielt  mener forfatteren at frontkjemperne ikke burde vært straffet særlig hardt for sin krigsinnsats etter straffelovens § 86, fordi Trondheimskapitulasjonen medførte at Tyskland ikke kunne anses som Norges militære fiende etter Trondheimskapitulasjonen. Frontkjemperne ble dømt etter en direkte anvendelse av § 86 i straffeloven med 3 års fengsel og oppover med en gjennomsnittsstraff på 4-5 år. Dette var en hard straff. Det hadde muligens vært mulig å bruke bestemmelsene i § 58 om medvirkning for å gi mildere straffer kombinasjon med §§ 94 og 86  i betraktning de formildende omstendighetene som tross alt forelå. En annen mulighet ville vært en påtaleunnlatelse fordi det forelå særlige forhold for ikke å påtale forholdet. Som særlige forhold kunne vært anført:

 

· Det var i Norge under 2. verdenskrig stor tvil og motstridende påstander om krigstilstanden mellom Norge og Tyskland, jevnfør kap. 13.7

· Frontkjemperne kriget ikke mot norske soldater, men mot sovjetiske.

· Norge var en nøytral stat uten noen militærpolitisk allianse med Sovjet-Unionen. Det var ikke noe generelt forbud i norsk straffelovgivning om norske borgeres frivillige krigsdeltakelse i utlandet, kun et forbud mot å bære våpen mot Norge. 

· Frontkjemperne var i hovedsak idealister som med livet som innsats kjempet mot bolsjevismen og et fryktet kommunistisk verdensherredømme, eller i det minste kjempet mot bolsjevismen av frykt for en kommunistisk maktovertakelse i Norge med sovjetisk støtte.

 

Men slike formildende omstendigheter og forhold var det ikke rom for å ta hensyn til.

 

Dommene mot frontkjemperne ble mildere jo lenger tid som gikk før dom ble avsagt. Den urettferdigheten dette medførte drøftes i kap. 14.5.

 

Frontsøstrene

Fra Store norske leksikon siteres.

”Frontsøstre, betegnelse på norske sykepleiere på Østfronten under annen verdenskrig. Både utdannede sykepleiere og frivillige meldte seg etter 1941 til tjeneste for tysk Røde Kors som sykepleiere og hjelpepleiere. Totalt skal ca. 1000 kvinner ha meldt seg til tjeneste; ved krigens slutt var 300 norske frontsøstre i arbeid ved Østfronten. I det norske landssvikoppgjøret ble frontsøstrene arrestert og dømt som om de hadde gått i tysk tjeneste, til tross for at Røde Kors i sine internasjonale retningslinjer yter humanitær tjeneste for begge stridende parter i en krig.

Det internasjonale Røde Kors henstilte i 1945 til den norske riksadvokaten om å stoppe straffeforfølgningen av sykepleiere, men innenfor norsk rettsvesen valgte man å tillegge folkeretten og Røde Kors liten vekt. Imidlertid fikk frontsøstrene lavere strafferammer enn rene soldater.”

 

6.2.2015 kom landsstyret i Norges Røde kors med en svært forsinket unnskyldning til de norske frontsøstrene. Fra hjemmesiden til Røde Kors i Norge siteres uttalelser fra president Svein Molleklev:

 

”De norske frontsøstrene ble dømt for landssvik for at de vervet seg til tjeneste for Røde Kors i Tyskland under andre verdenskrig.

Norges Røde Kors beklager nå at organisasjonen ikke tok en mer aktiv rolle for å forhindre dette.

 

Det skulle ikke skjedd. Ingen skal straffes for å gi medisinsk hjelp i krig og konflikt, sier Sven Mollekleiv, president i Røde Kors.

 

I et landsstyrevedtak fredag denne uken ble et vedtak fattet enstemmig om å si offentlig unnskyld til kvinnene som omtales som frontsøstre, og til deres familier.


- Dette burde Norges Røde Kors tydeliggjort overfor norske påtalemyndigheter før og under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Dette skjedde dessverre ikke, sier Mollekleiv.

I stedet uttalte Norges Røde Kors i 1947 at organisasjonen var enig i avgjørelsen om at frontsøstrene burde dømmes for landssvik. En mening som er i strid med både Genèvekonvensjonenes intensjoner og Røde Kors-bevegelsens grunntanke.


- Derfor ønsker jeg nå, på vegne av Røde Kors i Norge, å be om unnskyldning for at organisasjonen ikke aktivt arbeidet for å hindre straffeforfølgelse av de norske frontsøstrene etter andre verdenskrig. Enhver stridende som blir såret eller syk har krav på beskyttelse. Genèvekonvensjonene sier klart og tydelig at stridende på alle sider av en konflikt har rett til helsehjelp. Ingen skal derfor straffes for å ha gitt helsehjelp i konflikt, sier Mollekleiv.

Hele fundamentet til Røde Kors er tuftet på retten til å kunne gi helsehjelp, og plikten til å gi hjelp. På tvers av frontlinjer og
parter i krig og konflikt.


- Norges Røde Kors burde tatt tydelig avstand fra myndighetenes feilaktige straffeforfølgelse for at de sluttet seg til Tysk Røde Kors sitt sanitetsarbeid under krigen, sier Mollekleiv.

 

Ytterlige kommentarer synes overflødig. Jo, forresten følgende tilleggsopplysning synes det riktig å gi:

 

Norge var det eneste landet i Vest-Europa, som var okkupert av Tyskland, hvor frivillige kvinner i tjeneste for det tyske Røde Kors ble straffet etter krigen.

 

Lenke til neste kapittel 14.4