Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

14.4 Krigsforbrytelser og krigsprofitt, men ingen straff

 

Krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten

I Erling Borgens dokumentarfilm ”Hakakorsets profittører”, sendt på NRK høsten 2015, opplyses at ca 130000 krigsfanger og tvangsarbeidere ble brukt som slavearbeidere av tyskerne på norsk jord under 2. verdenskrig. Av disse døde ca 17000 – 18000 p.g.a. sult, mishandling eller henrettelse. Dette overstiger langt det totale antall nordmenn som døde som en følge av krigen. Til sammenlikning kan nevnes at omtrent 10000 nordmenn døde som er følge av krigen totalt, hvorav nærmere halvparten sjøfolk i handelsflåten. 

 

Noe forenklet kan man si at mishandling av krigsfanger er krigsforbrytelser og omfattende angrep på en sivilbefolkning er forbrytelser mot menneskeheten. Slavearbeiderne i Norge bestod både av krigsfanger, d.v.s. soldater som var tatt til fange og av sivile som var tatt til fange. Både krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten er forbudt i folkeretten. For så vidt spiller det liten rolle hvilken kategori man velger å plassere mishandlingen av og drapene på slavearbeiderne i Norge under 2. verdenskrig.

 

I Borgens film uttaler professor Hans Otto Førland ved NTNU:

 

”Det norske samfunnet, norske statsetater og norske bedrifter lar seg ganske friksjonsløst integrere i det tvangsarbeidsregime okkupasjonsmakten etablerer i Norge.”

 

Forsker ved Norsk Teknisk museum i Oslo, Ketil Gjølme Andersen, sier det slik:

 

”Nest etter deportasjonen av de norske jødene, så er det skjebnen til tvangsarbeiderne og krigsfangene fra Sovet-Unionen og resten av det okkuperte Europa som skaper de tydeligste forbindelseslinjene mellom Norge og naziregimets utryddelsesprosjekt.”

 

På nettsiden til ”HL– senteret, Senter for Holocaust og livssynsminoriteter” opplyses det:

 

”766 norske jøder ble drept eller omkom som følge av nazistenes utryddelsespolitikk.”

 

Antall drepte norske jøder utgjorde ikke mer enn 5 % av antall drepte slaverarbeidere i Norge, så det er vel ikke så sikkert hva som var det verste. I alle fall er det ingen tvil om at det i etterkrigstida i Norge har vært myse større fokus på de norske jødenes skjebne enn på de 17000—18000 slaverarbeiderne som ble drept i Norge.

 

I Borgens film legges fram følgende eksempler på bruk av slavearbeidere:

 

Statsetaten Norges Statsbaner (NSB): 25000 slavearbeidere bygde jernbane for NSB i samarbeid med tyskerne. Av disse døde ca 2000. NSBs distriktssjef i Trondheim, Bjarne Vik, skreiv 11.1.1941 i et brev til den tyske byggeledelsen følgende i relasjon til anleggsarbeidene på Saltfjellet:

 

”Hvis det ikke er mulig å oppdrive tilstrekkelig norskearbeidere, kan man benytte krigsfanger på hele høyfjellsstrekningen”.

 

Bjarne Vik ble i 1944 generaldirektør for hele NSB.

 

Statens veivesen:  Under ledelse av veidirektør Baalsrud  ble  20000 slavearbeidere brukt på veianlegg i regi av Statens veivesen under 2. verdenskrig. Veivesenet bygde fangeleire for salvearbeiderne. Veidirektør Baalsrud skeiv i et brev til sine overingeniører i Nordland følgende:

 

En må regne med at fanger som kommer er gjennomgående andreklasses og kun yder 1/3 av normalt arbeid”

 

Norsk Hydro: Samarbeidet tett med tyskerne om aluminiumsproduksjon for den tyske flyindustrien.  I.G: Farben var storaksjonær i Norsk Hydro med 25% av aksjene. Toppedelsen i I.G. Farben ble dømt som krigsforbrytere i Tyskland etter 2. verdenskrig Slavearbeidere ble benyttet ved flere anlegg for Hydro. Hvor mange er ikke oppgitt i filmen, men andre kilder oppgir at ca 1500 slavearbeidere ble brukt på Hydroanlegg, både krigsfanger og sivile slavearbeidere..

 

Den norske medvirkningen ved utnyttingen av slavearbeidene kan ikke karakteriseres som noe annet enn medvirkning til krigsforbrytelser og medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten. Det burde vært straffet deretter, men i ledelsen eller andre ansatte i de offentlige og private foretak som er nevnt ovenfor, ble overhode ikke straffet i denne sammenheng.

 

Nærmere om Norsk Hydro

Journalistene Knut Gjernes og Gøran Skaalmo publiserte i perioden 2.10.2004 til 20.1.2005 noen artikler i ”Dagens Næringsliv”. I en ”Metoderapport” i punkt 5.5.1. har de oppsummert funnene vedrørende Norsk Hydro sitt samarbeid med de tyske okkupantene:

 

· ”Hydro samarbeidet med nazistene under annen verdenskrig, og skulle levere metall til Hitlers bombefly.

· Samarbeidet var frivillig.

· Hydro hadde en eierpost i nazi-selskapet IG Farben og generaldirektøren satt i IG Farbens styrende organer.

· Hydro deltok i å kamuflere nazi-eiendeler i Sveits.

· Hydro-ledelsen motarbeidet Norges regjering og støttet Quislings parti med penger.

· Hydro opptrådte som stråmann for Hitler for å låne penger til det tyske riket.

· Store deler av norsk næringsliv deltok i finansieringen av Hitlers krigsmaskin gjennom Hydro. Betydelige formuer ble bygget på dette.

· Etterforskningen av Hydros landssvik ble dysset ned for at staten skulle ta kontroll over det viktige industriselskapet.”

 

Krigsprofittørene

Norsk Hydro var Norges største krigsprofittør. Førsteamanuensis  ved NTNU, Anette H. Storeide, skreiv boka ” Norske krigsprofitører: Nazi-Tysklands velvillige medløpere” (2014). Her tar hun spesielt for seg det samarbeidet som Norsk Hydro etablerte med tyskerne under 2. verdenskrig.

 

I samarbeid med tyskerne finansierte det såkalte ”Oslo konsortiet” i 1941 en aksjeutvidelse i Norsk Hydro på 7,9 millioner 1941 kroner. Det medførte at de franske majoritetseierne kom i mindretall og ble presset ut. Oslo konsortiet besto av samfunnstopper og ledende menn i norsk og til dels svensk næringsliv. Konsortiet ble ledet av Thomas Fernley. Andre  medlemmer var: Bjarne Eriksen, Jen P.Heyerdahl, Fred Olsen, Christopher K. Kielland, Fritz M. Treschow, Johan H. Andresen, Marcus Wallenberg og i tillegg var selskapene Orkla, Storebrand, Klaveness& Co og Stockholms Enskilda Bank involvert i finansieringen.

 

Storeide uttaler følgende i Borgens film om de ovennevnte Hydroinvestorene:

 

”Oslo konsortiet må være noen av Norges største krigsprofitører”

 

Dette fordi de etter en forholdsvis beskjeden investering i  1941 kunne ta ut en enorm fortjeneste på det mangedoble etter et salg i av aksjer i 1971. Storeide skriver på side 412 i sin bok om Oslo-konsortiets gevinst i 1971:

 

”Sum gevinst i nominelle kroner kom på 100 millioner kroner.”

 

Og videre på side 412:

 

”Oslo-konsortiet og Hydroledelsen bidro til å sette Norsk Hydro under tysk kontroll og medvirket bevisst  i å sjalte ut de franske aksjonærene.”

 

Storeide har i Borgens film følgende forklaring på hvorfor de slapp unna:

 

”Det var personer fra høyere sosiale lag. Det var personer med lang fartstid i norsk industri og næringsliv. Det er snakk om middelaldrende, godt utdannede, erfarne menn som med åpne øyne i 1941 går inn i en aksjehandel som skal gjøre Norsk Hydro til rustningsprodusent. Det påfallende er at det ikke får noen konsekvenser for dem, men det fikk konsekvenser for de mindre medløperne”

 

I en artikkel på Dagsavisens nettsted datert 30.9.2015 tillegges Storeide følgende uttalelse om kapitalistene som samarbeidet med tyskerne:

 

”De kjente dessuten myndighetene, inkludert medlemmer av administrasjonsrådet, som var det sivile styringsorganet for Norge i april til september 1940.

 

- Tanken etter krigen var at om alt samarbeid med tyskerne hadde vært feil, hva skulle man så gjøre med administrasjonsrådet? Man bestemte seg derfor for at man kun kunne dømmes for «utilbørlig samarbeid». Det ble lagt vekt på at bedrifter som kun holdt hjulene i gang, var innenfor, mens de som startet ny produksjon for å tekkes tyske krigsønsker, ikke var det. Man så også på tvang versus frivillighet. Men i Norsk Hydros tilfelle ble det, helt frivillig, startet ny og krigsviktig produksjon under krigen. Ledelsen kom med forslag til drift, og samarbeidet med nazistene. Likevel ble ingen dømt, sier Storeide.”

 

I en artikkel på Aftenpostens nettsted signert av Gunnar Kagge og datert 7.5.2015 med tittelen ”Krigsprofitørene slapp lett unna” står det om Oslokonsortiets Bjarne Eriksen:

 

”Flere historikere har også ment at næringslivets samarbeid med tyskerne var så utbredt, at det i praksis ville bli vanskelig å straffe alle. Mange av industrilederne var også politisk oppegående, i løpet av de to-tre siste krigsårene forsto de hvilken vei vinden blåste. Senere Hydro-direktør Bjarne Eriksen kan stå som symbol på disse. I aprildagene 1940 ivret han for å få avsatt kongen og en snarlig fred med tyskerne.

Som selskapets juridiske direktør sendte han en sjekk på 25.000 kroner til Quislings parti høsten 1940. Han var også ivrig med på samarbeidet med tyskerne. Men etter at Hydros anlegg på Herøya ble bombet i juli 1943, tenkte han gjennom situasjonen på nytt.”

 

Etter krigen ble Eriksen generaldirektør i Hydro.

 

Det Bergenske Dampskipsselskap (BDS) med Thomas Falck som direktør hadde et utstrakt samarbeid med tyskerne. Bl. a. fraktet rederiet det meste av sementen som ble brukt til å bygge ”Festung Norwegen”. Bare til bygging av ubåtbunkeren i Laksevåg fraktet BDS sement tilsvarende et års norsk totalt førkrigsbruk. (Kilde. Borgens film)

 

Ingen personer eller foretak av dem som ovenfor er nevnt med navns nevnelse, ble dømt for landssvik. Heller ikke ble noen andre i ledelsen for NSB, Staten veivesen, Norsk Hydro eller BDS dømt for landssvik. Kanskje var en medvirkende årsak til at Hydro slapp så billig den at den norske stat vederlagsfritt fikk overta en stor aksjepost i Hydro som hadde vært i tysk eie. Derved fikk den norske staten aksjemajoriteten i Hydro.

Aftenposten og de andre avisene som kom ut gjennom hele okkupasjonstiden var lydige redskap og forum for tyskernes propaganda Mange aviser tjente grovt under krigen, bl.a.  på grunn av store annonseinntekter. Spesielt klarte Aftenposten å etablere seg som ledende på annonsemarkedet blant Osloavisene. Annonser og tysk propaganda stod ved siden av hverandre i avisen. Å bistå fienden på denne måten i dennes propagandavirksomhet er et åpenbart og alvorlig brudd på troskapsplikten mot fedrelandet. Aftenpostens eiere inngikk i 1949 en hemmelig avtale med påtalemyndigheten og slapp unna med en symbolsk bot på 100 000 kr. I forhold til den straffen NS– medlemmer fikk sammenholdt med hva de ble straffet for, var denne straffen for ingenting å regne. Hvis det hadde vært likhet for loven, skulle eierne av og redaktørene i Aftenposten vært idømt mange år i fengsel. I tillegg skulle eierne i Schibstedfamilien vært fratatt brorparten av den store formuen de hadde.

Denne lille gjennomgangen av hvordan norsk næringsliv og storkapital bistod fienden under okkupasjonen er bare litt riping i lakken på overflaten. Det er ikke vanskeig å gi historiker Terje Valen rett i at her er mye forskning ugjort, se sitatet fra Valen gjengitt nedenfor.

 

Fire bøker m.v.

I Terje Valens bok ”De tjente på krigen” (1974) argumenterer Valen sterkt for at det var et samarbeide og sterke bånd mellom ”kretsen” som den sentrale grupperingen i hjemmefronten og toppene i næringslivet, og at det var årsaken til at det skjedde så lite sabotasje mot norsk industri under okkupasjonen, se kap. 5.6.

 

I kapittelet med overskriften ”Okkupasjonsmaktens politikk overfor ”næringslivet” i Norge” fra side 97 til 101 gjengir Valen et direktiv som den tyske minister i Oslo, Bräuer, fikk fra Berlin 7.4.1940. I direktiver er det detaljerte anvisninger på hvordan den norske industrien best kan utnyttes til tyske krigsformål. Nest etter Norges strategiske beliggenhet, var det viktig for tyskerne å få opprettet ro og orden slik at de kunne få utnyttet norsk industripotensial og norske anleggs- og personellressurser for å bygge ”Festung Norwegen”.

 

I en anmeldelse til Storeides overnevnte bok om Hydro skriver Valen på

Hjemmesiden til ”tidsskriftet rødt”:

 

”Som nevnt tidligere hadde Oslo-konsortiet en stor rolle i spillet om norske ressurser under okkupasjonen. Det hadde vært interessant om forfatteren hadde gått litt mer inn på denne gruppen som jo støttet opp under Hydro sitt samarbeid med tyskerne. Hun skriver en god del om Fearnley-gruppen og dens rolle, og det er naturlig fordi denne gruppen var mest aktiv når det gjaldt Hydro. Hun nevner også at Oslo-konsortiet i tillegg til Fearnley besto av Astrup-gruppen, Kiær-gruppen og Klaveness-gruppen og at disse gruppene var nært knyttet til hverandre gjennom forretningsforbindelser, familiebånd og personlige vennskap.

Storeide holder seg også helt unna en vurdering av ledende personer i disse gruppene som også spilte en stor rolle innen den norske hjemmefronten.

Dessuten var det ikke bare aluminiumsprodusentene som samarbeidet med tyskerne. Vi har allerede hørt at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Andre grener av Oslo-konsortiet var dominerende innen andre produkter enn aluminium. Noen av produktene herfra var faktisk vel så viktig for den tyske rustningsindustrien som aluminiumen. Spesielt må nevnes Astrup-gruppen. Her venter en ny forskningsoppgave.”

 

Dag Ellingsen: ”Krigsprofitørene og rettsoppgjøret” (1993) I boka argumenterer Ellingsen for at de store, eller etablerte selskapene ble dømt mildere enn nye selskaper og opportunister. Han skriver på side 204:

 

”De store behøvde ikke by seg fram frivillig, tyskerne kom til den fordi de hadde det de var ute etter.

 

De store hadde en arbeidsstokk som de hadde ansvar for å holde i arbeid, og kunne slik begrunne hvorfor de tok de eneste oppdragene som var å få: De tyske.”

 

Ellingsen skriver at det stort sett under landssvikoppgjøret ble sett bort i fra det utstrakte samarbeidet som fant sted i første halvdel av okkupasjonen mens det ble lagt desto mer vekt på hva som skjedde i andre halvdel av okkupasjonen. Han skriver på side 205 og 206:

 

”Det virker som om rettsapparatet i høy grad har sett bort i fra at det å trekke seg unna tyske kunder mot slutten av krigen, ikke bare var et tegn på et patent nasjonalt sinnelag. Manøveren kunne i like høy grad vurderes som en klok markedstilpasning. De fleste som klarte å tolke signalene fra slagmarkene, så at krigen ikke ville falle ut til tysk fordel, og at tyskerne kanskje ikke var noen god langsiktig handelspartner. Eller kanskje tilbaketrekningen fra tyske oppdrag kunne være et utslag av en økonomisk styrke og en evne til  strategiske markedsvurderinger, som gjorde at man var i stand til å sikte seg inn på mer nasjonalt riktige oppgaver. Sagt på en kortene måte: De næringsdrivende ble vurdert som gode eller dårlige nordmenn, ikke som kloke eller ukloke handelsmenn.”

 

Ellingsen peker videre på at i den grad det skjedde etterforskning mot  større foretak, så skaffet de seg gode advokater. Sakene var vanskelig å etterforske med store mengder saksdokumenter. Det lønte seg å hale ut tida. Jo senere en sak kom opp, jo mildere ble den behandlet.

 

Av 15801 økonomiske landssviksaker ble 11783 eller 75% henlagt etter bevisets stilling.

 

Forfatteren Helge Krogh legger ikke fingrene imellom når han i heftet ”6. kolonne” (1946)skriver på side 70:

 

”Hvis man (med et uttrykk av Nils Kjær) oppfatter de mindre profitører som filipenser på samfunnslegemet. utslag av «urent blod», så blir de største profitører å anse som alarmerende symptomer på en total blodforgifting. De små profitører kan kanskje fjernes ved ufarlige midler, piller og tabletter— nye lovparagrafer og overflatiske reformer. En effektiv kur mot de største profitører ville derimot medføre farlige og voldsomme konvulsjoner i samfunnslegemet. Den måtte bli et angrep på kapitalismens overutviklede organer og det kapitalistiske samfunns innerste struktur. Konsekvent gjennomført ville kuren bety en omveltning.

 

Og dette er den siste og avgjørende årsak til at den krigsviktige industris eiere og ledere fremdeles får lov til å sitte så lunt i så uskiftet bo - trass i at de gjorde Nazi-Tyskland langt større tjenester enn Quisling, Hagelin og hele banden av «norske» ministre, dommere, embetsmenn, stapo, hird, frontkjempere og tyskarbeidere tilsammenlagt.”

 

Høyesterettsadvokat Jan Didriksen (1917-1996) ledet fra slutten av 1941, etter å ha blitt cand.jur. tidligere samme år, Milorg i Sarpsborgområdet, og bygde organisasjonen opp fra bunnen av. Han ble arrestert i juli 1942, og sendt til Sachenhausen i august 1943, hvor han satt til krigens slutt. Han ble høyesterettsadvokat i 1955 og var administrerende direktør i Norges Industriforbund fra 1965 til 1982.

 

I 1987 ga Didriksen ut boka ”Industrien under hakekorset” hvor han retter et kritisk søkelys på Norges Industriforbunds virksomhet under krigen. Didriksen gjengir i boka på side 48  en ubetinget lojalitetserklæring fra Norges Industriforbund til den kommisariske NS– statsråd  i Indredepartementet, Viljam Hagelin:

 

Herr kst. Statsråd Hagelin                               24. oktober 1940

Oslo

 

Efter Deres anmodning under vår samtale forleden dag tillater jeg mig å gjenta hvad jeg uttalte ved den anledning om Industriforbundets stilling.


Det ligger i sakens natur at Industriforbundet må søke og vil søke å samvirke på fullkommen lojal måte med landets styre. Et slikt samarbeide er ikke alene en nødvendig forutsetning for at Industriforbundet skal fylle sin opgave, men det er også grunnlaget for dets oprettelse og vedvarende virksomhet.


Det sier videre sig selv at nye tider skaper nye behov og nye opgaver og Indusstriforbundet er fullt beredt til å yde all bistand til det opbygningsarbeide hvis fremme må være alle gode nordmenns ønske og plikt.

 

Ærbødigsst

NORGES INDUSTRIFORBUND

H. Horn

President”

 

Didriksen opplyser følgende på side 51: Tidligere regjeringsadvokat Kristen Johanssen hadde utarbeidet et utkast til lojalitetserklæringen. Med et par mindre endringer sluttet arbeidsutvalget i Norges Industriforbund seg til Johanssens utkast etter drøfting i et møte, og lojalitetserklæringen ble sendt til Hagelin samme dag.

 

side 55 trekker Didriksen følgende konklusjon om betydningen av lojalitetserklæringen ovenfor Hagelin.

 

”Lojalitetserklæringen overfor Hagelin fikk dyptgående konsekvenser
på to måter. Erklæringen førte for det første til et nært samarbeid mellom Industriforbundet, N. S. og okkupasjonsmakten. Erklæringen som etter hvert også ble kjent utenfor Industriforbundets engere krets, svekket dessuten tilliten til Industriforbundet i den motstandsbevegelse som var under oppbygging høsten 1940.”

 

Under overskriften ”Den manglende underskrift” drøfter Didriksen på sidene 56 til 80 betydningen av at Norges Industriforbund ikke ville være med på en protest fra 43 viktige norske organisasjoner til rikskommisar Terboven datert 15.5.1941. Didriksen skriver på side 56:

 

”De legale organisasjoners store, koordinerte aksjon mot nazifiseringen
var protestbrevet fra 43 organisasjoner som ble sendt Terboven 15. mai
1941. For Industriforbundet, som unnlot å støtte opp under protesten
fikk denne begivenheten betegnelsen «Den manglende underskrift»”

 

Heller ikke Arbeidsgiverforeningen og Håndverkerforbundet støttet protestbrevet av 15.5.1941.

 

I Jan Didriksens bok gjengir han en kortfattet oppstilling av påstandene i Krogs ovennevnte bok fra 1946 i 3 punkter. Didriksen skriver på side 156 at Krog hevdet

 

1. at norsk industris leveranser hadde vært av vesentlig betydning , både for okkupasjonshærens underhold og for tyske krigsindustri;

2. at norsk industri hadde vært planmessig spart for effektiv sabotasje under krigen;

3. at rettsoppgjøret vedrørende økonomisk landssvik var rettet mot de små tyvene, mens de store gikk fri.

 

I boka på side 156 til 171 drøfter så Didriksen Krogs 3 påstander. Didriksen synes i det vesentlige å gi Krog rett på alle 3 punktene uten egentlig å trekke noen endelige konklusjoner. I alle fall velger han å avslutte gjennomgangen av de tre punktene slik på side 171:

 

”Det kan være grunn til å avslutte denne oversikt over industriens forhold til okkupanten med å referere fra hovedstyremøtet i Industriforbundet den 28. mars 1946, hvor hovedstyret behandlet innstillingen fra Spesialutvalget. Det ble da gitt opplysninger om et medlem av Hovedstyrets som var under etterforskning for økonomisk landssvik. Til disse opplysningene uttalte godseier Mathiesen:

 

”Under disse forhold kan jeg ikke forstå annet enn at hans stilling i dag er presis den samme som en hvilken som helst annen norsk industrimann.””

 

Men i et intervju med Kjell Thompson, gjengitt i ”Næringslivets ukeavis” 28.4.1995, konkluderer Didriksen likevel slik:

 

”Industriforbundets lojalitetserklæring overfor nazi-statsråden Viljam Hagelin var så betydningsfull at den etter min oppfatning ville blitt bedømt som kvalifisert landssvik

….

Ledelsen i Norges Industriforbund under krigen burde vært etterforsket for landssvik. Det gjelder både administrerende direktør Lorentz Vogt, forbundets president Hans Horn og de som satt i Arbeidsutvalget.”

 

Men ikke nok med det, fra intervjuet med Didriksen siteres:

 

”- Norske bedrifter samarbeidet jo tett med tyskerne?

 

- Ja, i høyeste grad. Da tyskerne kom, hadde de med seg en lang og detaljert liste over industrivarer de hadde behov for og tok med en gang kontakt med bransjeforeninger og bedrifter. Under dannelsen av Administrasjonsrådet ble norske myndigheter kvitt Quisling, men til gjengjeld forpliktet de seg til industrielt og økonomisk samarbeid med tyskerne. Senere opprettet man Nemnda for Industri og Omsetning, som på en effektiv måte etablerte kontakt mellom okkupasjonsmakten og norske bedrifter. Dette førte til at nesten all norsk industri ble koblet til okkupasjonsmakten - med godkjennelse også fra hjemmefronten. Man fryktet massearbeidsløshet - hjulene måtte holdes i gang.”

 

I frigjøringsdagene i mai 1945 var det ingen som tenkte på at arkivet til ”Nemnda for Industri og Omsetning” burde sikres for påtalemyndigheten. Først et par år senere ble det etterlyst, men da var det selvfølgelig forsvunnet, og har vært det siden.

 

Videre fra intervjuet med Didriksen i 1995 gjengis:

 

”- Hvordan kunne det skje at industrien var så samarbeidsvillig?

 

- Jeg har reflektert en del over dette og er kommet til at det norske samfunn gjennomlevde krigen på to plan: Samarbeid og bistand til okkupanten på det økonomisk-industrielle plan og motstand mot nazifiseringen på det politiske plan. På det økonomiske og industrielle plan var det samarbeid med tyskerne fra første dag og krigen ut. 

 

Bedriftene sto nærmest i kø for å få leveranser til det tyske krigsmaskineriet. Dette ble sett på som fullt akseptabelt, hjulene skulle holdes i gang og 150.000 norske arbeidere meldte seg frivillig til å bygge forsvarsanlegg som skulle brukes mot en mulig invasjon for å frigjøre Norge.”

 

Didriksens synspunkter i det etterfølgende kan stå som en slags konklusjon på det økonomiske rettsoppgjøret.

 

”- Hva synes du om landssvikoppgjøret når det gjelder økonomiske saker?

 

- Paragraf l  i  den provisoriske landssviksanordning, som

gjaldt politisk landssvik,  ble utnyttet maksimalt. Paragraf 2  om  økonomisk  landssvik kom  nesten ikke  til  anvendelse. Årsaken er vel at påtalemyndigheten forsto at det under krigen egentlig ikke hadde vært betraktet som kritikkverdig å arbeide for tyskerne. En del ”brakkebaroner” ble etterforsket, men selv de sakene ble stort sett henlagt. Selv en bedrift som Norsk Hydro, som leverte helt avgjørende produkter, blant annet tungtvann, ble ikke etterforsket. Dessuten var

De økonomiske sakene ofte meget  kompliserte, bedriftene hadde gode advokater, mens påtalemyndighet og rettsapparat var overbelastet. Derfor ble de økonomiske sakene stadig skjøvet i bakgrunnen.

 

- Dessuten var det vel også forskjell  på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker?

 

- Utvilsomt. Industrilederne tilhørte the Establishment. Det var ikke så lett å trekke for retten en generaldirektør som bare hadde produsert for tyskerne, men ikke besudlet seg med NS-medlemskap. I  paragraf 2 står det dessuten at man  bare kan straffes dersom arbeidet har vært ”utilbørlig”, hvilket er vanskelig å definere. På den måten kom nesten hele industrien unna landssvikoppgjøret.”

 

Didriksen må modifiseres på et par punkter. For det første ble Norsk Hydro etterforsket fram til det ble klart at amerikanske forretningsforbindelser holdt tilbake et større pengebeløp Hydro hadde til gode. I følge opplysninger amerikanerne satt på hadde Norsk Hydro samarbeidet med tyskerne under okkupasjonen. Da produserte justisdepartementet et skriv hvor det gikk god for at Norsk Hydro ikke hadde gjort noe ulovlig under okkupasjonen. Hydro fikk sine penger, og påtelemyndigheten hadde da ikke noe annet valg enn å legge bort saken mot Norsk Hydro. (Kilde: Erling Borgens dokumentarfilm ”Hakakorsets profittører”.)

 

For det andre må det presiseres at § 2, punkt 3 i landssvikanordningen ble benyttet svært flittig overfor alle NS medlemmer den kunne være aktuell for. Ved landssvikoppgjøret var ca 80 % av dem som fikk en samlet økonomisk straff på 50 000 kr eller mer, medlemmer av NS. Den gjennomsnittlige økonomiske straffen til NS– medlemmene var ca 33% høyere (vel 45 000 kr høyere) enn for ikke- medlemmene. De av NS medlemmene som også fikk fengselstraff i tillegg, fikk i gjennomsnitt fire ganger så lang straff (4,1 år mot 1,1 år).

 

Oppsummering om krigsprofitørene

Det er klart at tyskerne hadde et stort behov for å unngå kaos og bevare ro og orden i det okkuperte Norge. Derved kunne de utnytte norsk industri til egne krigsformål, og de kunne utnytte norske personell- og anleggsressurser til å bygge ”Festung Norwegen” for å kunne motstå en invasjon fra sjøsiden.  I så måte kunne tyskerne ikke finne noen bedre alliert enn Norges Industriforbund. Tyskerne ofret gladelig Quisling 15.4.1940 til fordel for Administrasjonsrådet. De forstod at Administrasjonsrådet var best egnet til å opprettholde ro og orden i de okkuperte områdene. Det var også i denne sammenheng en genistrek av tyskerne å la Quisling og NS gradvis komme tilbake med sin nasjonale vri på førerprinsippet og ganske gjennomskuelige nazifiseringsforsøk av det norske samfunnet.

 

Terboven mislikte Quisling sterkt, og han forstod selvfølgelig at Quisling ikke var populær i den store majoriteten av det norske folket. Ved å la Quisling danne sin andre regjering 1.2.1942 sørget tyskerne for å avlede folkets sinne bort i fra seg selv og over til Quisling og NS.

 

Samtidig sørget tyskerne for å balansere de avskrekkende mottiltakene i mot  den begynnende norske motstandskampen slik at hjemmefronten stort sett avsto fra sabotasjehandlinger fram til høsten 1944. For dem som ikke var i kontakt med motstandsarbeid, var Norge et godt og trygt land å leve i under 2.verdenskrig. Den tyske alliansen med den norske eierklassen og storkapitalen hadde også den  for tyskerne påregnelige bivirkning at det ble sterke bånd mellom denne klassen og hjemmefrontens ledelse. Derfor ble norske industribedrifter i det store og hele spart for ødeleggende sabotasje når den omsider begynte å skje. Andre mål ble sprengt i luften, men også det skjedde i ganske beskjedent omfang. Den største ødeleggelsen av norsk industri sto britiske og amerikanske bombefly for.

 

Riktignok hadde den borgelige hjemmefrontledelsen ikke full kontroll over de kommunistiske motstandsgruppene som ”Pellegruppen” og ”Osvaldgruppen”, men hjemmefrontledelsen klarte for det meste å hindre at kommunistene begikk industrisabotasje. Men kommunistene var greie å ty til når hjemmefronten ønsket at noen skulle drepes, jevnfør kap. 11.1.

 

De middelaldrende, erfarne og godt utdannede menn i den norske eierklassen var heller ikke dummere enn at de skjønte at de måtte holde seg unna Quisling og NS. Det nære samarbeidet med tyskerne var ikke så synlig og lett angripelig som et medlemskap i NS ville vært. Derved slapp de greit unna landssvikoppgjøret, selv om de jevnt over var de største krigsprofitørene. Industribedriftene sine loset de relativt uskadet gjennom krigen med god fortjeneste.

 

De stakkars medlemmene av NS gikk det adskillig verre med. Var det rettferdig?

 

Til sist må det i denne sammenhengen presiseres at forfatteren mener følgende: Utgangspunktet for rettsoppgjørets straff for ervervsmessig bistand til fienden skulle vært at samarbeidslinja ble valgt fra omtrent første dag i de okkuperte områdene. Da måtte det eneste fornuftige være å anse det som straffritt  frivillig å utføre et arbeid eller en tjeneste, som okkupanten lovlig etter folkeretten likevel kunne ha rekvirert, jevnfør kap. 5.5 og kap. 5.6. Hvis det norske folk generelt hadde valgt kaoslina, og stort sett sabotert ethvert samarbeid med fienden, gir det mer mening å straffe et utilbørlig samarbeid.

 

Når hjemmefronten fikk gjennomslag for at det den mente var utilbørlig ervervsmessig bistand til fienden var straffbart, så burde i det minste de største ressursene vært satt inn på å ta og straffe de største krigsprofitørene og heller la de mindre gå fri. Det skjedde som nevnt ikke. Det motsatte skjedde i relasjon til alle NS– medlemmene.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 14.5