Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

14.5 Etterkrigslovgivning og amnesti

 

Endringer i 1945

Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger ble ikke stående uforandret i de 7-8-årene landssvikoppgjøret varte. 13.7.1945 gjorde Stortinget følgende enstemmige vedtak:

 

”De under 16. juni 1945 overleverte provisoriske anordninger som inntil de er behandlet av Stortinget er gjeldende lov, utstår til behandling av neste Storting”

 

Imidlertid forstod justisminister Johan Cappelen at landssvikeranordningen med den formen hjemmefrontens firergruppe hadde gitt den ville sette alle medlemmer av NS helt på siden av samfunnet med liten mulighet til å kunne brødfø seg selv og sine familier.

 

I ”Om landssvikoppgjøret” fra side 61 til 68 er det gitt en oversikt over etterkrigslovgivningen i relasjon til ”Bestemmelser om straff, inndragning og erstatning m.v.” Nedenfor kommenteres de viktigste endringene i etterkrigslovgivningen i denne sammenheng.

 

Justisminister Cappelen fikk godkjent av regjeringen en ny provisorisk anordning av 3.8.1945 som lempet noe på noen av de opprinnelig urimelige bestemmelsene i landssvikanordningen av 15.12.1944. Det ble innført noen begrensninger i muligheten for at ektefellen også måtte være med på å dekke den dømtes erstatningsansvar av egne midler. Lempingen bestod i hovedsak av at anordningen løste opp i de tvingende bånd på straffeutmålingen som fantes i landssvikanordningen av 15.12.1944. Derved stor retten friere ved utmåling av straffen, og kunne i større utstrekning bruke skjønn. I de fleste tilfellene kom nok det de dømte til gode i form av lavere straffer. På den annen side åpnet det også opp for større forskjellsbehandling ut i fra rettens skjønn.

 

Fra sommeren 1945 er det også et eksempel på en provisorisk anordning som fikk store negative følger for en stor gruppe mennesker: Provisorisk anordning av 12.6.1945 om åtgjerder mot kjønnssykdommer. Denne anordningen ble på fullstendig sviktende grunnlag brukt for å internere mange ”tyskertøser, ” jevnfør kap. 12.2.

 

Endringer fra 1947

Landssvikoppgjøret gikk så sin gang til ”Landssviklova” ble vedtatt i Stortinget i februar 1947 med ikrafttreden 15.3.1947. Her er gjengitt justiskomitéens forslag til lov, og her er gjengitt voteringen i Odelstinget som brakte noen få endringer. Med det bortfalt alle tidligere provisoriske straffeanordninger. Den nye landssviklova representerte i hovedsak en teknisk revisjon av de tidligere provisoriske anordninger, men noen mindre endringer ble foretatt. De var alle i formildende retning.

 

I ”Om landssvikoppgjøret” side 68 til 73 er det en gjennomgang av ”Bestemmelser om straff-fullbyrdelse, lempinger i dømt straff m.v.”

 

Ved en midlertidig lov av 10.5.1946 ble det gitt nye regler for at utholdt varetekt skulle telle bedre med ved utegning av når til prøveløslatelse kunne skje. Denne ordningen ble videreført ved nye midlertidige lover i 1947 og 1949.

 

Den første egentlig amnestiloven kom 9.7.1948. Det heter om loven i ”Om landssvikoppgjøret” side 70:

 

”Loven går i hovedtrekkene ut på at landssvikere som ved dom eller forelegg er ilagt straff av fengsel eller tvangsarbeid i mer enn 6 måneder, men ikke over 8 år, skal kunne løslates på prøve når halvparten av den tid som står igjen etter fradrag av varetekt, er sonet.”

 

Professor Johs. Andenæs opplyser i ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) på side 228 i relasjon til denne amnestiloven:

 

”Da loven ble vedtatt, satt det ennå 3200 landssvikfanger i felgsel eller tvangsarbeidsleir. Omtrent 2800 av dem ble løslatt etter halv tid på grunn av loven.”

”Ved benådning ble også de fleste dommer på fengsel opp til ett år som ikke var avsont, på tilsvarende måte omgjort til betinget.”

 

I juli 1949 kom en lov som ga betydelige lettelser for dem som var dømt til rettighetstap eller sto i fare for å bli det. I mai 1953 kom enda en ny lov som ytterligere fastsatte lettelser for dem som var dømt til rettighetstap.

 

Benådning fra 1948

Andenæs opplyser  på side 229 at benådning i enkelttilfeller ble mer vanlig i fra 1948. I januar 1948 ble det oppnevnt et eget benådningsutvalg med han selv som medlem, som gikk igjennom en rekke tidlige dommer. Andenæs skriver at fram til sommeren 1948 gikk utvalget igjennom nærmere 400 saker om tidlig dømte, og over 300 av disse sakene resulterte i betydelige straffenedsettelser ved benådning. Utvalget fortsatte sitt arbeid med det resultat at for de med de høyeste straffene ble gjennomsnitlig soningstid følgende:

 

- 10 års straff gav gjennomsnittlig soningstid på  4,5 år 

- 15 års straff gav gjennomsnittlig soningstid på  5,7 år

- 20 års straff gav gjennomsnittlig soningstid på  6,5 år

 

Stor ulempe å bli tidlig dømt

Det er helt klart at det var en stor ulempe å få sin sak tidlig opp til doms. Etter hvert ble straffen for likeverdige forhold stadig mildere. 

 

Høyskolelektor Baard Borge skreiv 23.9.1995 i en artikkel i Bergens Tidende:

 

”Tidlig dømte fikk sannsynligvis strengere straffer enn de som  ble dømt senere under oppgjøret, fordi gemyttene i  opinionen kjølnet etter hvert, og domstolenes  praksis ble mindre streng enn den hadde vært  høsten 1945.”

 

Johs. Andenæs skriver følgende i en artikkel i samme avis 25.9.1995 som et tilsvar på Borges artikkel i relasjon til påstanden ovenfor om mildere straffer med tiden:

 

”Dette er  ubestridt, særlig  for  frontkjempernes  vedkommende, og det ble også offentlig erkjent da Justisdepartementet i januar 1948  oppnevnte et  eget utvalg (Benådningsutvalget) til å få rettet på ulikheten ved nedsettelse av straffene  for  de tidlig  dømte ved  benådning.”

 

Lenke til neste kapittel 14.6