Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

14.6 Hva som ville vært rettferdig

 

Feil grunnlag

Landssvikoppgjøret bygde på feil grunnlag. Her gjengis hovedkonklusjonene i fra kap. 2, 3, 4 og 5:

 

Kapittel 2: Elverumsfullmakten er kun en myte, og den gir ikke noe legalt grunnlag for Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger. Se kap. 2.

Kapittel 3: Konstitusjonell nødrett gir ikke noe legalt grunnlag for Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger. Se kap. 3

Kapittel 4: Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940 medførte at Norge som stat forpliktet seg folkerettslig til å legge ned samtlige norske stridskrefter og ikke igjen gripe til våpen mot Tyskland eller Tysklands forbundne så lenge Tyskland var i krig. Hemmeligholdelsen av det norske kapitulasjonskomplekset og relevante forhold i den sammenheng var utlukkende politisk begrunnet ut i fra en fare for at full åpenhet kunne spent beina under rettsoppgjøret. Se kap. 4

Kapittel 5: Folkeretten legger en del føringer som det også må tas hensyn til under et rettsoppgjør etter en okkupasjon. Dette skjedde ikke. Se kap. 5.

Hvordan rettsoppgjøret burde vært gjennomført

Konsekvensen av om de fire ovenstående grunnleggende forutsetningene hadde blitt tatt hensyn til under rettsoppgjøret, er følgende:  Rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig måtte ha foregått i samsvar med førkrigslovgivningen, bl.a. den sivile og militære straffelov av 1902. Likeledes skulle rettergangsreglene fra før krigen vært anvendt.

 

Landssvikoppgjøret i mot norske borgere burde i hovedsak vært innrettet mot to forhold:

 

1) Brudd i mot troskapsplikten i mot Norge: I kap. 5.5 er det gitt en eksempler på hva som må anses som et brudd på troskapsplikten i mot Norge. Blant de viktigste eksemplene som var aktuelle under okkupasjonen i Norge er angivervirksomhet, deltakelse i etterforsking av motstandsbevegelsen og arbeid i fiendens propagandatjeneste.

2) Inndragning av ervervsmessig krigsprofitt over et visst minimumsbeløp på eksempelvis 25 000 til 50 000 i 1945-kr i samsvar med straffelovens § 36. I de foregående kapitler er det gjentatte ganger hevdet at frivillig ervervsmessig bistand til fienden som fienden med hjemmel i folkeretten likevel kunne krevd, burde vært straffri, se kap. 5.5. Profitten av slik bistand burde og kunne likevel vært inndratt med hjemmel i straffelovens § 36, jevnfør kap. 11.2. Det kunne nok vært akseptabelt å sette fribeløpet for krigsprofitt ved frivillig ervervsmessig bistand til fienden til halvparten av krigsprofitten ved rekvirert bistand, men all krigsprofitt over et visst beløp burde vært inndratt til fordel for statskassen.

 

Ad punkt 1:

Det vanskeligste spørsmålet å avgjøre ville vært å bestemme i hvilken grad politisk bistand til fienden også var et troskapsbrudd i mot Norge. I denne sammenheng må politisk bistand til fienden forstås slik at det er beslutninger tatt av offentlige ombud eller offentlig ansatte som fienden kan ha nytte av i relasjon til å ivareta okkupasjonen. For å bedømme om politisk bistand til fienden var rettsstridig måtte en først ta standpunkt til om okkupanten faktisk lenger var en reell fiende etter betydningen i § 86, etter at Norge som stat hadde kapitulert med alle sine stridskrefter og var ute av krigen. Det er heller tvilsomt om Tyskland fortsatt kunne regnes som fiende i samsvar med fiendebegrepet i § 86 etter Trondheimskapitulasjonen, men et vanskelig spørsmål å avgjøre, se kap. 11.2

 

Oppgjøret skulle ikke vært sentrert i mot å straffe medlemmene av NS mest og hardest mulig. Dersom det etter en grundig rettslig vurdering var blitt bestemt at politisk bistand til okkupanten var rettsstridig og straffbart, måtte forsett vært bevist på individuell basis. Prinsippet om ”å henge lederne og la de andre løpe” skulle vært ivaretatt. Det å være medlem i NS skulle ikke vært straffet separat og i tillegg straffeskjerpende. I de tilfeller hvor det ble reist tiltale skulle tiltalte vært bedømt og straffet ut i fra sine handlinger og ikke ut i fra et medlemskap i et politisk parti. Mindre alvorlig politisk bistand skulle heller ikke vært straffet ut i fra det faktum at minimumsstraffen var på 3 års hefte eller fengsel etter § 86.

 

Ved vurdering av hvilken politisk bistand til okkupanten var straffbar og ved straffeutmålingen, skulle det ved en rettslig vurdering vært behørig tatt hensyn til følgende: Nytteverdien av de politiske handlingene for fienden sammenliknet med en eventuell nytteverdi for hele eller grupper av det norske folk. I de tilfellene hvor nytten for nordmenn var størst, burde politisk bistand til fienden ikke vært straffet separat. Dette fordi det svært ofte var en forutsetning for å utrette noe som var til nytte for det norske folk, at man plasserte seg i en posisjon hvor man også i noen grad måtte være til nytte for fienden, se kap. 11.2.

 

Frontkjempernes militære bistand til fienden har så mange formildende omstendigheter at de burde fått en langt mer lempelig strafferettslig behandling, se kap. 14.3.  Brudd på andre straffebud i straffeloven av 1902, som ikke gikk inn under forræderikapitlene, og som ikke var behørig straffet under okkupasjonen, skulle selvfølgelig vært påtalt og straffet. Betegnelsen ”landssvik” skulle ikke vært tatt i bruk under rettsoppgjøret etter krigen.

 

Ad punkt 2:

Dersom prinsippene ovenfor i relasjon til punkt 1 hadde vært ivaretatt, kunne svært mye ressurser vært flyttet i fra etterforsking av NS- medlemmer til etterforsking og inndragning av krigsprofitt. Derved ville man i langt større utstrekning kunne få dratt inn profitten i fra de krigsprofitørene som ikke var medlem av NS. Disse ikke– medlemmene var de største krigsprofitørene både i antall og i relasjon til opptjent profitt, men de gitt stort sett fri både i fra  både straff og inndragning, jevnfør kap. 14.1 og kap. 14.4.

 

Hvis landssvikoppgjøret hadde vært innrettet slik som er nevnt i de to punktene ovenfor, kunne oppgjøret blitt tilnærmet både rettmessig og rettferdig. I tillegg ville det blitt mye mer overkommelig arbeidsmessig, tidsmessig og ressursmessig.

 

Regjeringen Nygaardsvold sitt ansvar til 7.6.1940

Et forhold har ikke vært nevnt tidligere fordi det bare indirekte har relevans til landssvikoppgjøret. Men faktum er at dersom regjeringen Nygaardsvold hadde vært bedre forberedt på en eventuell invasjon, og/eller hadde håndtert invasjonen på en bedre måte, ville det ikke blitt aktuelt med noe landssvikoppgjør av den typen vi fikk. Da hadde tyskerne blitt kastet tilbake på sjøen. UK –45 inneholder i kapittel I i bind I en kritisk gjennomgang hvor det framsettes en hard kritikk av regjeringen Nygaardsvold sin utenriks– og forsvarspolitikk og de disposisjoner som ble foretatt i denne sammenhengen fram til 7.6.1940. Ingen medlemmer av regjeringen Nygaardsvold ble stilt for riksrett eller noen annen rett for de grove feilgrep og feilvurderinger som ble gjort i tiden før, under og etter den tyske invasjonen. Nygaardsvold ble riktignok parkert politisk, men fikk personlig statlig æreslønn. Flere av Londonregjeringens statsråder gjorde strålende karrierer etter krigen. Trygve Lie ble FNs første generalsekretær. Oscar Torp ble bl.a. statsminister fra nov. 1951 til jan. 1955 og deretter stortingspresident. Terje Wold ble høyesterettsjustitiarius. Rettferdig?

 

Kloke ord

Høyesterettsadvokat Albert Wiesener skriver i sin bok ”Lys over landssvikoppgjøret” på side 27 flg med utgangspunkt i Quislings ”statskupp” 9.4.1940:

 

”Quislings kupp kom som manna fra himlen for Nygaards-

vold og hans regjering. Folkets forbitrelse over invasjonen

vendte seg mot kuppmakeren og hans organisasjon. Glemt

var regjeringens og dens forgjengeres forsømmelser gjennom

årrekker av norsk forsvarsberedskap. Det som dog var inva-

sjonens hovedårsak. Tyskerne tok vårt vidstrakte og kupperte

land i første omgang med tolv tusen mann. Hva vilde angre-

pet ha kostet, hvis vi hadde vært forberedt? Antakelig så

meget at det aldri ville ha kommet.

 

Og mangelen på beredskap var åpenlys. Tyskerne visste i

detaljer om elendigheten. De trengte ingen informasjoner om

det fra Quisling eller fra andre nordmenn. Vår frihet og selv-

stendighet var på tilbud: «Enestående billig». «Bare kom og

ta oss».

......

Jeg mistenker ikke et øyeblikk Nygaardsvold & Co. for å ha

vært seg bevisst i hvilken grad deres forsømmelser var egnet

til å bistå en mulig angriper. Men bevisstløsheten var tem-

melig grov. Det kan være på plass å minne om at vår straffe-

lovs § 86 nå er endret derhen at også grov uaktsomhet i disse for-

hold er gjort straffbar.

 

Regjeringen Nygaardsvolds forhold til, og ansvar for, den

tyske okkupasjon var et spørsmål om riksrett, hvorfor det ikke

hørte hjemme under det regulære landssvikoppgjør. Det ble

nedsatt en granskningskommisjon, som avga flere innstillinger

til Stortinget, hvor det tildels ble rettet meget sterk kritikk

mot flere av regjeringens medlemmer. Men dette førte ikke til

konsekvenser. Det heter i et gammelt ord at «da Fanden vilde

at intet skulde skje, da satte han ned den første komite»

Ingen riksrett ble reist. Regjeringens forsømmeiser hensank

i glemsel i skyggen av oppgjøret med Nasjonal Samling. Siden

har Nygaardsvold personlig fått æresgasje, og regjeringen er

endog søkt heroisert i første bind av det nasjonalromantiske

verket «Norge i krig» på grunn av sin modige flukt fra de

tyske bombetrusler våren 1940.”

 

 

 

 

 

 

Lenke til neste kap. 15.1