Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.1 Intet konstitusjonelt grunnlag.

 

Det norske landssvikoppgjøret baserte seg på de nye provisoriske straffeanordningene Londonregjeringen vedtok under 2. verdenskrig. De viktigste var landsvikanordningen av 15.12.1944 og anordningen om ny rettergang i landssviksaker av 16.2.1945. Disse anordningene fikk i praksis lovs kraft og gyldighet slik de ble brukt under landssvikoppgjøret etter frigjøringen av Norge.

 

Etter den norske konstitusjonen (grunnloven) er det kun Stortinget som kan gi lover, jevnfør grunnlovens §§ 75 og 76. Under 2. verdenskrig og i mange år etterpå var det et krav om at nye lover måtte vedtas både i Odelstinget og Lagtinget med minst 3 dagers mellomrom. Grunnlovsendringer måtte foretas av to Storting med ett mellomliggende stortingsvalg. Etter grunnlovens § 17 kunne regjeringen i den tiden Stortinget ikke var samlet kun gi provisoriske anordninger med lovs gyldighet som angår handel, toll, næringsveier og politi. Noen adgang for regjeringen til å gi nye kriminallover i form av provisoriske anordninger hadde Londonregjeringen ikke etter grunnloven.

 

”Elverumsfullmakten” gir ikke noe konstitusjonelt grunnlag

I kapittel 2 hevdes følgende:

 

· Under Londontiden og i tiden etter frigjøringen hevdet regjeringen Nygaardsvold at den baserte sin lovgivningsvirksomhet ut over begrensingene i grunnlovens § 17 utelukkende på ”Elverumsfullmakten”.

· Den versjonen av ”Elverumsfullmakten” som Londonregjeringen forholdt seg til, lød slik som den var gjengitt i Norsk Lovtidend under 2. verdenskrig:

 

             ”Stortingsvedtak (på Elverum) som enstemmig gir regjeringen fullmakt til å gjøre alle de vedtak som er påkrevd for å vareta rikets interesser inntil Stortinget - etter samråd mellom Regjeringen og presidentskapet  - kan bli sammenkalt på ny.”

 

Denne versjonen samsvarer ikke med stortingspresident Hambros andre og siste fullmaktsforslag under Elverumsmøtet bl. a.  fordi den er langt mer altomfattende enn Hambros versjon, se kap. 2.7.

· ”Elverumsfullmakten” ble ikke vedtatt på Elverumsmøtet. Sekvensen om fullmakten ble i realiteten avsluttet med Hambros konstatering av at grunnlovens § 17 var gjeldende.

· Dersom det likevel forutsettes at Stortinget vedtok ”Elverumsfullmakten”, så måtte dens gyldighet uansett vært begrunnet med konstitusjonell nødrett. For at fullmakten skulle vært konstitusjonelt gyldig måtte den i vært vedtatt i lovs form med tre dagers mellomrom i Odels– og Lagting, og dessuten krevd en grunnlovsendring med et mellomliggende stortingsvalg. Grunnlovsendringen ville vært nødvendig fordi Elverumsfullmakten brøt med grunnlovens grunnleggende maktfordelingsprinsipp med en utøvende makt (regjeringen), en lovgivende og bevilgende makt (Stortinget) og en dømmende makt (rettssystemet). Elverumsfullmakten overførte all Stortingets makt til regjeringen i strid med det grunnleggende prinsippet i grunnloven om tredeling av statsmakten i Norge.

 

For så vidt spiller det i virkeligheten ikke så stor rolle om man anser ”Elverumsfullmakten” for vedtatt på Elverumsmøtet 9.4.1940 fordi den uansett måtte ha vært begrunnet med konstitusjonell nødrett.

 

Konstitusjonell nødrett gir ikke noe konstitusjonelt grunnlag

Konstitusjonell nødrett kunne for så vidt alene uten ”Elverumsfullmakten” vært en akseptabel hjemmel for Londonregjerings nye straffeanordninger hvis forutsetningene for bruk av konstitusjonell nødrett hadde vært til stede når Londonregjeringen vedtok nye straffeanordninger som i praksis var nye kriminallover. I kapittel 3 hevdes følgende:

 

· De tre viktigste kriteriene som må være til stede for at en statsmakt kan overskride sine konstitusjonelle fullmakter er følgende:

1) Kravet om en nødssituasjon hvor betydelige samfunnsinteresser er i fare.

2.) Kravet om nødvendighet for å avverge faren.

3) Kravet om proposjonalitet ved de tiltak som iverksettes for å avverge faren. Tiltakene må være egnet til å avverge faren og ikke iverksettes i større utstrekning enn det som er nødvendig for å avverge faren.

· I relasjon til Londonregjeringens nye kriminallovgivning var det kun punkt 1 som var oppfylt. Noen ny kriminallovgivning var ikke nødvendig fordi den gjeldende straffeloven 1902 var fullgod til å gjennomføre et godt og rettferdig rettsoppgjør etter krigen. Datidens største norske ekspert på strafferett, professor Jon Skeie, hevdet enkelt og klart  i juli 1945 i pamfletten Landssvik at det ikke var noen lovnød som kunne forsvare Londonregjeringens nye kriminallover.side 18 i samme hefte kom han med sin berømte uttalelse i relasjon til Londonregjeringens nye rettergangsregler for landssviksaker:

 

             ”Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettløshet”

 

Konstitusjonell nødrett gir heller ikke noe konstitusjonelt grunnlag for Londonregjeringens nye kriminallover og bestemmelser om en ny rettergangsorden i landssviksaker.

 

En politisk nøytral og skikkelig oppegående Høyesterett ville i 1945 ha avvist bruk av Londonregjeringens nye lovbestemmelser til bruk under landssvikoppgjøret. Høyesterett burde enkelt og greit ha slått fast at det var straffeloven av 1902, den militære straffelov av 1902 og den rettergangsorden som gjaldt før krigen, som skulle anvendes under landssvikoppgjøret.

 

Men Høyesterett aksepterte alle Londonregjeringens nye kriminallovene og den nye rettergangsorden for landssviksaker med de svært triste, urettmessige  og urettferdige følger det fikk.

 

 

Lenke til neste kapittel 13.2