Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.10 Urettmessig for de passive NS- medlemmene

 

Prejudikatet i Haalandsaken

 

Høyesterett slo med 7 mot 4 stemmer fast i Haalandsaken, se Rt-1945-13, side 16 at § 86 om bistand til fienden i straffeloven av 1902 må tolkes dit hen at ethvert medlemskap i Nasjonal samling går inn under gjerningsinnholdet i § 86. Dette framgår følgende av førstevoterende dommer Næss sin svært kortfattede begrunnelse:

 

”Jeg finner for disse ankegrunners vedkommende å kunne henvise til lagmannsrettens domsgrunner, som jeg i det vesentlige tiltrer. Hva spesielt angår spørsmålet om domfeltes innmeldelse i Nasjonal Samling i 1940 og hans senere medlemskap i N. S. rammes av bestemmelsen i straffelovens § 86, har forsvareren under prosedyren for Høyesterett bl.a. henvist til at medvirkning ikke er nevnt i denne paragraf. Jeg kan imidlertid ikke finne at dette kan tillegges betydning, da gjerningsinnholdet i § 86 er således beskrevet at det etter min oppfatning omfatter et sådant faktisk forhold som det det her er tale om.”

 

Det heter i lagmannsrettens dom av 16.7.1945, formodentlig ført i pennen av lagmann Erik Solheim, om straffbarheten til det nakne NS medlemskapet, se Rt-1945-13, side 22—23:

 

”Retten mener at innmeldelse og medlemskap i N. S. etter 8. april 1940 må karakteriseres som bistand til fienden i råd og dåd. I den forbindelse er det tilstrekkelig å nevne følgende notoriske kjennsgjerninger: I sin tale i radioen den 9 april 1940 erklærte Quisling seg som statsminister uten hensyn til at Kongen, Regjeringen og Stortinget satt samlet på Elverum. Quisling tilbakekalte også i radioen den mobiliseringsordre som Regjeringen hadde utstedt for å samle landets stridskrefter til kamp mot fienden. Quisling opptrådte i egenskap av fører for N. S. som etter det han sa, var det eneste parti som hadde rett til å ta makten. Det var som fører av N. S. han opptrådte og la vansker i veien for de lovlige myndigheters kamp mot fienden. Terbovens tale 25 september 1940 da han innsatte de kommisariske statsråder tilkjennegir at han hadde oppløst alle andre politiske partier og at N. S. var det eneste politiske parti som fienden kunne samarbeide med.

Etter rettens oppfatning viser dette tydelig at N. S. fra å være et alminnelig politisk parti gikk over til å bli en organisasjon som støttet fienden og samarbeidet med ham for at han skulle vinne krigen. Dette måtte være tydelig for enhver. Den som meldte seg inn i N. S., måtte forstå at N. S. var til hjelp for tyskernes krigsførsel, og at hver enkelts medlemskap her var av betydning.

Det er ikke bare hjelp til de rent militære operasjoner som rammes av straffelovens § 86, men enhver hjelp som styrker fiendens eller svekker landets stridsevne. Hjelpen kan således ytes økonomisk, ved propaganda for fienden og særlig ved å svekke motstandsevnen i landet.

Den hjelp som N. S. og de enkelte medlemmer således har ytet tyskerne ble gitt under en krig som Norge deltok i.

Fra de krigerske operasjoner tok til, var Norge i krig med Tyskland. Den omstendighet at landtroppene etterhvert måtte kapitulere og hele landområdet ble okkupert avsluttet ikke krigen som ble fortsatt av Kongen og Regjeringen fra dens sete i London. Dette var alminnelig kjent.”

 

Her gjengis dommer Altens begrunnelse for mindretallet på 4 sin begrunnelse for at medlemskap i NS kunne gå inn under gjerningsinnholdet i § 86  (tiltalens post 1a) og mindretallet på 2 sin begrunnelse for at medlemskap i Hirden heller ikke var straffbart (tiltalens post 1b), se Rt-1945-13, side 17—18:

 

”Mens medvirkning er tatt med i de andre paragrafer i kap. 8, og likså i § 98 om angrep på statsforfatningen, er det ikke gjort i § 86. Etter lovens system ligger da medvirkning utenfor paragrafens område. Dette er også antatt i Kjerschows kommentar og Skeies Strafferett II, side 545, og det er forutsatt i lovens § 87 nr. 3, som setter en særskilt lavere straff for medvirkning, bl.a. til visse grovere forbrytelser mot § 86, nemlig de som faller inn under den militære straffelovs § 81, jfr. § 9. Til straff etter § 86 kreves at man selv har båret våpen mot Norge eller at man selv på annen måte har ytet fienden bistand i råd eller dåd. Det vil igjen si at man i ord eller gjerning, altså ved en positiv virksomhet, har skaffet den fiendtlige krigsmakt eller den fiendtlige stat en påviselig fordel. Om denne fordel er av direkte militær eller annen art, er uten betydning, når den er egnet til å styrke fiendens eller svekke Norges stilling under krigen. At virksomheten må være rettsstridig, er en selvfølge.

Spørsmålet blir da om de positive handlinger som omhandles tiltalens post I under a og b som lagmannsretten har ansett bevist, kan anses som selvstendige forbrytelser mot straffelovens § 86. Handlingene består i at tiltalte den 6 desember 1940 meldte seg inn i Nasjonal Samling og betalte en rimeligvis ubetydelig medlemskontingent inntil mai 1941, og at han som følge av medlemskapet trådte inn i partiets hirdorganisasjon og deltok i noen hirdmøter. Om deltagelse i andre partimøter, sier retten intet. Hirden betegner lagmannsretten som en «kamporganisasjon», men om dens stilling og oppgave på den tid det her gjelder, er intet opplyst i dommen. I subjektiv henseende har lagmannsretten ansett det bevist at tiltalte var seg bevisst at han ved å melde seg inn i Nasjonal Samling fremmet Tysklands krigsinteresse m. a. o. at han har handlet forsettlig. Der er imidlertid objektivt sett en vesentlig forskjell mellom den direkte understøttelse av fienden som lederne og andre medlemmer av partiet kan ha gjort seg skyldig i, og de handlinger som omhandles i denne del av tiltalen. Partiorganisasjonen som helhet var uten tvil en sterk støtte for ledernes samarbeid med fienden, men de nevnte handlinger av tiltalte har ikke hatt annen følge enn at partiet har fått et enkelt nytt medlem. De kan ikke inneholde en medvirkning til forræderiforbrytelser som allerede var utført, og de har en så fjern og indirekte sammenheng med ledernes forsatte forbryterske virksomhet at det etter min mening ikke ville være rimelig å regne dem som medvirkning. Enda mindre kan jeg finne det riktig å betrakte handlingene som selvstendige forbrytelser mot § 86, selv om straffelovens § 58 og den senere landssviksanordning i så fall ville åpne adgang til å nedsette straffen fordi de har vært av liten betydning. Hvis sådanne handlinger gikk inn under § 86, ville det også ha vært overflødig - som det senere ble gjort ved provisorisk anordning av 22 januar 1942 - å utferdige en særskilt straffebestemmelse for å opprettholde medlemskap i partiet og for å melde seg inn eller søke opptagelse i partiet eller dets underorganisasjoner. Jeg må etter dette stemme for at tiltalte frifinnes for tiltalen etter post 1 a og b.

Flertallets syn ble langt på vei misforstått av underordnede retter. I straffesaken mot Haaland betydde det ingen ting om Høyesterett mente at et passivt medlemskap i NS gikk inn under gjerningsinnholdet i § 86. Gjerningsinnholdet i § 86 om bistand til fienden er svært vidtfavnende. Å opplyse en tysk soldat om hva klokken er, eller å forklare han veien til en restaurant går utvilsomt også inn under gjerningsinnholdet i §86. Men den som yter slik bistand blir ikke automatisk en landssviker.

 

Andenæs klargjør

11.9.1946 avgjorde Høyesterett med Johs. Andenæs som førstevoterende i straffesaken mot Kristi Wassendrud et forhold som har klar relevans til tolkingen av om ethvert medlemskap er straffbart etter straffelovens § 86, se Om landssvikoppgjøret, side 98, 2. spalte. I korthet slo dommen mot Wassenrud fast følgende:

Et passivt medlemskap i NS er ikke straffbart etter straffelovens § 86 med mindre tiltalte hadde et forsett om å yte bistand til tyskerne ved sitt medlemskap i NS.

 

Høyesterettsdommen stadfestet at Wassendrud måtte frifinnes for landssvik etter § 86 fordi hun etter bevisene ikke hadde forstått at hun ved å melde seg inn bisto tyskerne i lovens forstand.

 

Likevel er det utvilsomt at en rekke landssvikdommer misforsto hva Høyesterett hadde stadfestet i Haaland– saken og trodde at ethvert medlemskap i NS var automatisk straffbart etter forræderibestemmelsene i § 86 i straffeloven. Dette førte dessverre ikke til at feilaktige dommer ble gjenopptatt. Wassendrud- dommen var lite kjent i juristmiljøet og den ble ikke inntatt i Rettstidende. En kan gjøre seg noen tanker om årsaken til dette.

 

For å kunne dømme noen etter § 86 kreves forsett. For at forsett i relasjon til § 86 skal kunne være til stede, må det i retten bevises at NS medlemmet ved sitt medlemskap ønsket å yte hjelp som har verdi for fienden, eller at medlemmet ved medlemskapet ønsket å svekke Norges eller en alliert makt stridsevne. Kravet om forsett er behandlet i et eget kap. 13.16.

 

Imidlertid slo Høyesterett i Wassendrud– dommen fast at tiltalte måtte kunne dømmes for medlemskapet i NS etter landssvikanordningen av 15.12.1944 sammenholdt med anordningen av  22.1.1942. Dette forhold reiser noen nye spørsmål som drøftes nedenfor.

 

Wassendrud– dommen har relevans til hjemmelen for å gjøre ethvert NS medlemskap straffbart i landssvikanordningen av 15.12.1944 og til landsforræderi– og landssvikerbegrepet. Nedenfor klargjøres at landssvikanordningen av 15.12.1944 var forutsatt kun å skulle komme til anvendelse i de tilfeller hvor førkrigslovgivningen om landsforræderi (i de aller fleste tilfeller § 86) ville gitt strengere sraff.

 

Poenget er at uten at forsett var behørig bevist i retten, var det bare rettsgrunnlag for å straffe noen for passivt medlemskap i NS kun med den tvilsomme hjemmelen i landssvikanordningen.  Hjemmelen var mer enn tvilsom fordi landssvikanordningen forutsatte at det straffbare forholdet også var straffbart etter § 86, og et passivt medlemskap var som nevnt ikke straffbart etter § 86 med mindre forsett var bevist. Landssvikanordningen hadde ikke noe krav om forsett for at et NS– medlemskap skulle være straffbart. Medlemskapet var straffbart uansett.

 

Det vises til kap. 13.14 hvor begrepet ”landssvik” settes under lupen. Her hevdes at det ikke er samsvar mellom begrepene landsforræderi og landssvik. Følgelig er det en tilsnikelse å benevne den provisoriske straffeanordningen av 15.12.1944 for ”Landssvikanordningen.” En bedre og mer dekkende benevnelse ville vært ”Landsforræderianordningen”. Derved er det en helt feil å benevne som landssvikere, dem som kun ble, eller burde vært straffet for sitt passive medlemskap i NS utelukkende med hjemmel i landssvikanordningen uten noen hjemmel i § 86. Det gjaldt alle tilfeller hvor forsett ikke var bevist. Dessverre ble det i norsk offentlig bevissthet ikke gjort noen slik differensiering. Alle som ble straffet etter landssvikanordningen ble sett på som landssvikere.

 

Andenæs er inkonsekvent

Andenæs skriver i ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) på side 121:

 

”Det hendte i den aller første periode av landssvikoppgjøret at underordnede domstoler domfelte etter landssvikanordningen uten å gjøre rede for om forholdet også var straffbart etter den tidligere lovgivning. Slike dommer ble konsekvent opphevet når de ble brakt inn for høyesterett. Vi fikk flere avgjørelser om dette allerede høsten 1945.”

 

Med ”tidligere lovgivning” mener Andenæs her formodentlig førkrigslovgivningen og ikke den provisoriske anordningen av 22.1.1942. I ”Det vanskelig oppgjøret” (1979) på side 118  skriver han at følgende gjaldt i relasjon til landssvikanordningen av15.12.1944:

 

Landssvikanordningen skulle anvendes når det på grunn av tiltaltes forhold og straffens beskaffenhet ble funnet forsvarlig og almene hensyn ikke tilsa at handlingen ble pådømt etter strengere bestemmelser eller den militære straffelov. Etter landssvikanordningen var den maksimale frihetsstraff 3 år.

 

Andenæs skriver også på side 106:

 

”Landssvikanordningen bygger imidlertid på forutsetningen om at medlemskapet i og for seg rammes av strl. § 86som bistand til fienden.”

 

En av fedrene til landssvikanordningen, høyesterettsdommer Erik Solem bekrefter det samme: Han skreiv i ”Landssvikanordningen” (1945) på side 45:

”Anordningen har søkt ved sin straffebestemmelse å  skape

et mildere og mer elastisk alternativ til de strengere bestemmelser i  straffelovens kapitel 8  og 9 og krigsartiklene i  den

militære straffelov.

 

Ut i fra det ovenstående sitat må en kunne slutte at for å kunne straffe noen etter landssvikanordningen, og for så vidt også etter den provisoriske anordningen av 22.1.1942 om det hadde vært aktuelt, så måtte forholdet også være straffbart etter førkrigslovgivningen. Men så skriver Andenæs om Høyesteretts syn på NS– medlemskap i Haalandsaken i ”Det vanskelig oppgjøret” (1979)  på side 108:

 

”Det er for øvrig ikke så at straffbarheten av medlemskapet står og faller med tolking av strl. § 86. Allerede 22. januar 1942 ga Regjeringen i Londonen anordning som uttrykkelig rettet seg mot den som opprettholdt medlemskap i NS (se nærmere s. 114). Gyldigheten av denne anordning er enstemmig godtatt av Høyesterett. Dissensen om tolkingen av § 86 hadde derfor bare betydning for det lille fåtall som hadde meldt seg ut før januar 1942…”

 

Det er riktig at Høyesterett aksepterte alle Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger som gjeldende lover. Imidlertid klargjorde Høyesterett med Andenæs som førstevoterende dommer i Wassendrud– dommen at en tiltalt ikke automatisk kunne straffes for et passivt medlemskap i NS etter §86. Forsett måtte bevises. Det måtte i retten bevises at NS medlemmet ved sitt medlemskap ønsket å yte hjelp som har verdi for fienden, eller at medlemmet ved medlemskapet ønsket å svekke Norges eller en alliert makt stridsevne.

 

Den provisoriske straffeanorningen av 22.1.1942 ble erstattet av  landssvikanordningen av15.12.1944. i begge disse er ethvert medlemskap i NS og tilknyttede organisasjoner gjort straffbart i seg selv uten at det stilles noe krav om forsett i relasjon til bistand til fienden. Kravet om forsett i relasjon til i stand til fienden som er en forutsetning for å anvende § 86 er tatt bort. Det var straffbart under enhver omstendighet.

 

Det automatiske straffeansvaret for ethvert medlemskap i NS og tilknyttede organisasjoner representerte en helt ny straffebestemmelse som utvilsomt brøyt med forutsetningen om at de provisoriske straffeanordningene kun skulle benyttes i de tilfellene hvor førkrigslovgivningen ville gitt en strengere straff.

 

Nærmere om bruken av § 58

Det er åpenbart at landssvikanordningen av 15.12.1944 sin assorterte utvalg av straffearter også ovenfor passive NS- medlemmer, er tenkt å være et alternativ til straffen i § 86 med minimum 3 års fengsel og ikke § 330 med sine langt mildere straffer. Landssvikanordningen av 15.12.1944 ble også feilaktig framstilt som en amnestilov fordi det ble påstått at straffene i sum her var mildere enn de ville blitt ved bruk av § 86, jevnfør kap. 13.4.

 

Johs Andenæs skriver i relasjon til dissensen i Haaland- dommen i ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) på side 107 flg:

:

”I angrepene mot rettsoppgjøret fra NS-medlemmenes side har

dissensen i denne dommen vært et hovedargument. Mot flertallets

standpunkt blir det ofte henvist til strafferammen i §86: fri-

hetsstraff fra 3 år inntil på livstid. Det var jo ingen som ville tenke

på å gi et passivt NS-medlem 3 års frihetsstraff; det skulle vise at

paragrafen ikke tar sikte på slike tilfelle. Mot dette kan innvendes

at en ikke kan lese den enkelte bestemmelse i en lov isolert. Straffe-

rammen i bistandsparagrafen modfiseres ved en alminnelig bestem-

melse i lovens § 58 om at når flere har samvirket til et straffbart

øyemed, kan straffen nedsettes under det normale lavmål og til en

mildere straffart, bl. a. for den hvis medvirkning «har vært av ringe

betydning i forhold til andres». De menige NS-medlemmers virk-

somhet var utvilsomt av «ringe betydning» i forhold til ledernes.

Etter § 5S kunne straffen derfor, selv om landssvikanordningen

ikke var blitt gitt, settes til en bot, med eller uten rettighetstap.

En kan si at § 58 nettopp forutsetter at også den ubetydelige

medvirkning skal rammes, men ganske visst med en nedsatt

straff.

 

Jeg er selv tilbøyelig til å være enig med Høyesteretts flertall i dette spørsmål.”

 

Andenæs synes her å ha glemt Wassenrud- dommen hvor han selv var førstevoterende i Høyesterett. Her stadfestes kravet om forsett for å kunne dømme noen etter § 86. Dette kommenteres ikke noe videre, men rart er det. Siden straffelovens § 58  av Andenæs i sitatet ovenfor er brukt som en begrunnelse for påstanden om at landssvikanordningen er en amnestilov, er det grunn til å se nærmere på denne påstanden i relasjon til de passive NS– medlemmene.

 

§58 hadde denne ordlyd under 2. verdenskrig:

 

Ӥ58 (Fleres samvirken)

Hvor flere har samvirket til et strafbart øiemed, kan straffen nedsættes under det for handlingen bestemte lavmaal og til en mildere straffart for deres vedkommende, hvis medvirken væsentlig har været foranlediget ved deres afhængige stilling til nogen anden af de skyldige eller været af ringe betydning i forhold til andres. Hvor straffen ellers have været fastsat til bøder, og ved forseelser kan den helt bortfalle.”  

 

Innledningsvis i dette kapittelet er gjengitt høyesterettsdommer Altens begrunnelse for at § 58 i kombinasjon med § 86 ikke kan komme til anvendelse: ”. Etter lovens system ligger da medvirkning utenfor paragrafens område.” Alten viser her også til at Skeie og Kjerschow har samme fortolkning som han selv av dette spørsmålet.

 

Også dr  juris G. Astrup Hoel har samme oppfatning relevansen av bruk av § 86 sammenholdt med § 58. Det heter i Om landssvikoppgjøret på side 519 flg:

 

”Således fremholder G. Astrup Hoel i artikkelen i Norsk Sakførerblad 1945 s. 32 flg. at § 86 tar sikte på direkte hjelp til fienden eller en konkret og klart påviselig svekkelse av landets eller dets alliertes stridsevne. Passivt medlemskap i et parti hvis ledere og enkelte andre medlemmer måtte ha gjort seg skyldig i en slik forbrytelse, kunne i det høyeste betraktes som medvirkning. Men da § 86 ikke sier noe om at medvirkning rammes, må det etter hevdvunnen oppfatning være utelukket at denne handlingsform overhodet er straffbar etter nevnte bestemmelse. Ved en friere tolkning av loven kunne det ganske visst bli spørsmål om å anse medvirkning for straffbar, selv om straffebestemmelsen ikke sier noe om dette. Men dette ville bare kunne skje fordi straffelovens § 58 i samvirketilfellene gir adgang til å sette ned straffen. Det måtte da under enhver omstendighet være forutsetningen at en bare rammer handlinger som i vanlig kriminalrettslig forstand er vitterlige medvirkningshandlinger: direkte forledelse eller tilskyndelse, eller umiddelbar medhjelp ved forøvelsen av forbrytelsen. Passivt medlemskap i et parti måtte etter forfatterens mening ligge alt for fjernt til å kunne rammes. Dette synet har vært støttet av flere av dem som kritiserer rettsoppgjøret, og det har i denne sammenheng vært vist til straffelovens motiver, til Kjerschows kommentar til straffeloven s. 209 og 285 og til Skeie «Den norske strafferett» II, s. 545 og 554—58.”

 

I det ovenstående avviser Astrup Hoel ikke at enhver medvirning til bistand til fienden kan straffes etter § 86. I Astrup Hoels bok ”Delaktighet i forbrytelser” (1941) skriver han på side 152:

 

”Således kan det med en viss ret siges at § 86, når den retter en straffetrussel mot den som ”yder fienden bistand i raad eller daad”, derved også har rammet den som medvirker til at en anden ”bærer vaaben mot Norge””.

  

Det som Astrup Hoel avviser, er at et passivet medlemskap i et politisk parti må ”… ligge alt for fjernt til å kunne rammes.”

 

I ”Om landssvikoppgjøret” er gjengitt flere sitater fra  ”Den norska rättsuppgørelsen” (1956), avgitt av ”Institut för Offentlig og International Rätt i Stockholm) under professor Sundbergs  ledelse. I ”Om landssvikoppgjøret” står følgende sitert på side 517 fra ”Den norska rättsuppgørelsen” som berører bruk av § 58 i kombinasjon med § 86 :

”Det kan uppenbarligen ifrågasättas, om under ett formellt krigstilstand utan krigshandlingar olika former av «bistand åt fienden», vilka endast kunne hava något slags indirekt verkan såsom ett antaget försvagande av motståndsrörelsens moraliska stöd av befolkningen, rimligen kunna antages avsedda av ett strafflagsstadgande, vars minimistraff är ett frihetsberövande i tre år. Det har anförts, att denna synpunkt ej skulle äga relevans, enär strafflagen i § 58 innehåller en allmän bestämmelse, som säger, att, när flera personer samverket i straffbart syfte, straffet kan sänkas under normalt minimum for den, vars medverkan har varit av ringa betydelse i jämförelse med andra. Även om sålunda § 58 skulle vara tillämplig i fråga om § 86— enligt vilket stadgande medverkan dock ej torde vara straffbar— leder resonemanget icke därhän att man på denna väg skulle kunne utsträcka foörräderi-paragrafens tillemplighet till gärningar av annan art och icke blott en annan grad, dvs. intensitet, än de av § 86 rimligen åsyftade.» (Betenkningen, s. 53 —54).”

Spørsmålet reises om § 86 er anvendelig i en situasjon hvor det ikke pågår reelle krigshandlinger. Derved vil bistand til fienden kun få indirekte virkning. Det påpekes at § 58 ikke kan brukes på en slik måte at forræderibestemmelsene i § 86 om bistand til fienden utvides til gjerninger av en annen art eller intensitet enn dem som § 86 er rettet mot.

 

 I ”Om landssvikoppgjøret” drøftes problematikken om de passive NS medlemmene videre på side 518.

 

”Debatten om rekkevidden av straffelovens § 86 har særlig dreid seg om straffbarheten av vanlig medlemskap i NS og økonomisk samarbeid med fienden. Professor Sundbergs institutt er ikke i tvil om hvorledes disse spørsmål skal løses:

 

«Att okvalificerat (passivt) medlemskap av en politisk organisation, «Nasjonal samling», eller idkande av en vanlig näringsverksamhet, låt vara med medlemmar av ockupationsmakten som avnämare, icke i och for sig kan innebara landsforrädiskt bistand åt fienden bör vara uppenbart.» (Betenkningen, s.126).

 

Dette begrunner instituttet med at det i Hjemmefrontkomitéens motiver til landssvik anordningen uttales at den frihetsstraff som er fastsatt i §§ 86 og 98, er alt for streng for de overtredelser det her er tale om, og at minimumstraffen på 3 år i § 86 ville gjøre bestemmelsen uanvendelig på flesteparten av de handlinger som det ville være ønskelig å ramme. Tilsvarende betraktninger møter en også hos O. H. Langeland («Dømmer ikke», s. 260).

 

Mot denne synsmåte innvender Johs. Andenæs at strafferammen i § 86 modifiseres ved den alminnelige bestemmelse i § 58 om at når flere har samvirket i straffbart øyemed, kan straffen settes ned under lavmålet og til en mildere straffeart bl. a. for den hvis medvirkning «har vært av ringe betydning i forhold til andres». De menige NS-medlemmers medvirkning hadde nettopp vært av ringe betydning i forhold til ledernes, slik at straffen for deres vedkommende ville kunne settes til bot eller rettighetstap selv om landsvikanordningen aldri hadde vært gitt. En kunne si at § 58 nettopp forutsetter at også den ubetydelige medvirkning skal rammes, men ganske visst med mildere straff. («Aftenposten» 19. februar 1949 og «Rättsuppgörelsen i Norge», s. 17—18).”

Eventuelt kunne § 330 om medlemskap i ulovlige foreninger, som i straffeloven ble ansett som en forseelse, blitt brukt i kombinasjon med § 58 mot medlemmene i NS for å straffe selve medlemskapet. For de passive medlemmene av NS ville formodentlig det kunne ført til at tiltale ikke ville blitt reist, eller til en generell bruk av påtaleunnlatelse fordi § 58 åpner opp for bortfall av straffen ved forseelser. De passive NS medlemmene ble imidlertid ikke straffet med hjemmel i § 330, men etter landssvikanordningen, som i denne sammenheng bygde på § 86.

 

Flertallet i Høyesterett mente at det forhold at medvirkning ikke er gjort straffbart etter § 86, ikke kunne tillegges betydning for bedømmelse av om medlemskap i NS var straffbart. Siden professor Andenæs i ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) på side 107 flg. fastholder at § 58 faktisk kunne kombineres med § 86 for å begrunne det passive NS– medlemskapets straffbarhet, drøftes spørsmålet videre.

 

Som straff for det passive medlemskapet i NS innførte landssvikanordningen i tillegg til fengsel  nye straffearter som bøter, inndragning, og tap av allmenn tillit, jevnfør Stephansonsaken Rt-1945-26 og kollektivt erstatningsansvar for alle NS– medlemmer, jevnfør Stephansonsaken Rt-1945-52. Det faller på sin egen urimelighet å bruke § 58 som en slags begrunnelse for å kriminalisere selve medlemskapet og samtidig akseptere at det innføres nye straffearter, slik Andenæs i realiteten gjør  i sitatet ovenfor. Da  brukes § 58 nettopp slik måte som betenkningen fra professor Sundbergs institutt og dr. juris G. Astrup Hoel anfører ikke er holdbar.  § 58 kan ikke brukes på en slik måte at forræderibestemmelsene i § 86 om bistand til fienden utvides til gjerninger som ligger alt for fjernt og er av en annen art eller intensitet enn dem som § 86 er rettet mot. Konsekvensen for Stephanson ble 6 måneders fengsel og en samlet økonomisk straff på 122.000 kr for sitt passive NS– medlemskap, se Rt-1945-26 og Rt-1945-52.

 

Andenæs har kanskje rett i at § 58 kunne vært anvendt i kombinasjon med § 86 i et landssvikoppgjør uten Londonregjeringens straffeanordninger, jevnfør sitatet fra Astrup Hoels bok  ”Delaktighet i forbrytelser” som er gjengitt ovenfor. Men Astrup Hoel mener § 58 ikke kan kombineres med § 86 ved en så fjerntliggende og bagatellmessig sammenheng som et passivt medlemskap i et politisk parti.

 

I Johs Andenæs sin lærebok ”Alminnelig strafferett” (1956) skriver han om medvirkning slik på side 281:

 

”Det avgjørende for straffbarheten er altså ikke om en handling kan karakteriseres som hovedgjerning eller som medvirkning, men om den etter en naturlig tolking rammes av straffebudets ord.”

 

Mindretallet på 4 i Høyseterett med støtte fra professor Skeie og riksadvokat Kjerschow hevder at § 58 ikke i det hele tatt kan kombineres med § 86 fordi § 86 ikke nevner medvirkning som straffegrunn og fordi:  ”Etter lovens system ligger da medvirkning utenfor paragrafens område”.

 

I denne sammenheng kan en konkludere med at det synes tvilsomt om § 58 kan kombineres med § 86. Hvis man likevel vil gjøre det synes det åpenbart at medvirkningen må være tydelig og vesentlig, og bestå av konkrete handlinger ut over en mulig symboleffekt.

 

De nye straffeanordningene kriminaliserte medlemskapet i seg selv som et selvstendig straffegrunnlag. En kan med rette spør om det ville vært nødvendig hvis medlemskap i NS uansett ville blitt straffbart etter § 86. Ved kriminaliseringen av det nakne medlemskapet oppstod et nytt paradoks. Derved ble i realiteten § 58 ubrukelig i relasjon til medlemskapet isolert sett etter den nye straffebestemmelsen. Å melde seg inn eller å forbli medlem var en rent personlig avgjørelse og den straffbare hovedhandlingen. Etter at det personlige medlemskapet i landssvikanordningen var gjort straffbart som et eget og selvstendig straffegrunnlag, kunne § 58 om medvirkning ikke lenger brukes overfor det enkelte passive medlem i relasjon til det eneste straffbare de gjorde.

 

Riktignok kunne § 58 eventuelt vært brukt mot andre personer som medvirket til disse i seg selv straffbare handlingene, men ikke i mot den som faktisk meldte seg inn og opprettholdt medlemskapet.

 

På en finurlig måte ble § 58 brukt som begrunnelse for i ny lovgivning å kriminalisere det passive medlemskapet i NS som et eget straffegrunnlag. Samtidig ble det blokkert for at § 58 kunne brukes i formildende retning når den nye lovgivningen i landssvikanordningen skulle anvendes mot de passive medlemmene.

 

I kap. 13.4 er  det redegjort for at professor Johs. Andenæs hevder at hjemmefrontutvalgets firergruppe og justisdepartementet i Ot. prp. nr 92 fra 1945-46 på side 81 var på ”ville veier” i relasjon til ”utbygging av den strafferettslige represjon for forbrytelser som allerede er foretatt” og i relasjon til ”de tilleggsstraffer som under krigen er innført for landssvikforbrytelser”.

 

Andenes kommenterer dette slik på side 120 i ”Det vanskelige oppgjøret” (1979):

 

”Ved bedømmelsen av om det er grunnlovsstridig tilbakevirkning å anvende nye bestemmelser om straff på eldre forhold, kan det ikke være avgjørende hvilken straff som kunne ha vært ilagt etter den gamle lovgivning, men hvilken straff en kan regne med ville blitt ilagt.”

 

Det er svært underlig at Andenæs ikke gjorde den samme koblingen i relasjon til de passive NS– medlemmene, men her trakk inn straffelovens § 58 om medvirkning. Ved å gå omveien om § 58 klarte Andenæs likevel å begrunne at det passive medlemskapet kan gjøres straffbart i tillegg til fengsel med nye straffearter som bøter, inndragning, kollektivt erstatningsansvar og allmenn tap av tillit. 

 

Det svært relevante spørsmålet om ”hvilken straff en kan regne med ville blitt ilagt” etter den gamle lovgivningen i relasjon til de passive NS– medlemmene, drøftet Andenæs ikke. Som nevnt ovenfor, synes det mest sannsynlig at straffelovens § 330 eventuelt hadde blitt brukt overfor de passive NS– medlemmene, om man idet hele tatt hadde straffeforfulgt dem.

 

Til sist i denne sammenheng er det all grunn til å minne om to forhold:

 

· Dissensen i Høyesterett i Haalandsaken hvor et mindretall på hele 4 av 11 dommere mente medlemskap i NS isolert sett ikke kunne være straffbart, se dommer Altens begrunnelse, som er gjengitt ovenfor og i Rt-1945-13.

· Det er ingen tvil om at summen av de økonomiske straffene og tillitstapet alene eller kombinert med fengselstraff i mange tilfeller sved hardere enn en fengselstraff alene ville gjort, selv om den hadde blitt høyere etter førkrigslovgivningen, jevnfør kap. 13.4. For mange var stempelet som landssviker det verste.

 

Samtidig kritikk av Høyesterett

I 1945 fantes det faktisk ”gode nordmenn” som skjønte at Høyesterett hadde gått for langt i sin iver etter å tekke hjemmefrontens straffeiver. Høyesterettsadvokat Gerhard Holm, som for øvrig omtaler seg selv som en ”jøssing”, holdt et foredrag i den norske kriminalistforening 13.12.1945 som han senere utga i trykt form med tilttelen: ” De passive NS– medlemmer og rettsoppgjøret.”

 

Fra side 8 og 9 siteres Holm om anvendelse av straffelovens § 86:

 

”Allerede strafferammen taler etter min mening her sitt tydelige språk. Den viser at lovgiverne må ha tenkt på en ganske annerledes graverende handling enn det å bli stående i eller søke medlemskap i et politisk parti som har eksistert fullt lovlig i en årrekke før okkupasjonen, selv om dette parti er sympatisk stemt mot okkupanten.

 

Uttrykket ”råd eller dåd” krever også rent språklig sett mer enn et nakent medlemskap i et politisk parti.”

 

Fra side 18 og 19 :

 

”Den indirekte bistand en ydet fienden ved å gå inn som medlem av N.S. var dessuten uten enhver betydning for tyskerne. Disse var helt klar over at partiet tallmessig i forhold til hele befolkningen var en quantité neglieable. Det var nok for dem at det var et parti hvis leder støttet dem. Enten partiet hadde 50 000 eller 100 000 medlemmer var dem komplett likegyldig.

 

Nei, da var den direkte bistand de fikk av tusener som arbeidet på deres flyplasser og bunkers av en ganske annen verdi for dem.”

Jeg for mitt vedkommende er ikke i tvil om at man har gått den rette vei i Danmark, hvor bare de er satt under tiltale som har forbrutt seg ved positive handlinger, med eller uten medlemskap.

 

Og så vidt jeg har forstått kan det ikke påvises at man tidligere i noget land etter en krig er gått til slike masseavstraffelser som dem det her dreier seg om overfor dem som har vist unnfallenhet.”

 

Ut i fra det ovenstående er det ikke så rart at høyesterettsadvokat Holm gjerne så at Høyesterett hadde behandlet en ny sak hvor straffbarheten til det passive NS medlemskapet var det eneste spørsmål som retten skulle ta standpunkt til. I Haalandsaken var det et lite bispørsmål i den store sammenhengen hvor en frontkjemper og torturist ble dømt til døden. Holm skriver på side 19 om prejudikatet som som ble tolket slik  at alt medlemskap i NS ble gjort straffbart i Haalandsaken:

 

”Jeg vet naturligvis ikke hvor fyldig prosedyren har vært om dette punkt, men når jeg applicerer avgjørelsen på de mange passive N.S.-medlemmer jeg har fått kjennskap til i løpet av de siste månedene, så steiler min rettsfølelse, og jeg kan ikke helt jage bort den tanke at en 4 1/2 års suspensjon for enkelte virkelystne dommere ikke har vært egnet til å styrke deres objektivitet, selv om det gjelder så utmerkede menn og fremragende dommere som dem vi nå har i Høyesterett”

 

(Uthevingene er gjort av Holm i de gjengitte sitatene av Holm.)

 

En slik sak som Holm anbefaler ble aldri senere prøvd for Høyesterett. I stedet synes mindretallet på 4 å ha resignert for flertallet.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 13.11