Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.11 Andenæs, Skeie og Hamsun

Andenæs vs. Skeie om forsett

Professor Andenæs tar professor Skeie til inntekt for sitt syn om at de passive NS– medlemmene kunne straffes med hjemmel i Straffelovens § 86. Andenæs skriver i ”Det vanskelig oppgjøret” på side 239:

 

”Det er derfor en ren misforståelse når Skeie ofte anføres til støtte for det standpunkt at passivet medlemskap i NS ikke var straffbart”

 

Det er for så vidt riktig at han mente at et passivt NS– medlem ikke kunne fritas for straff, når medlemmet klargjorde at motivet for medlemskapet var å skaffe Norge best mulige kår for det tilfelle at Tyskland skulle vinne krigen. Det er dette eksempelet Andenæs viser til. For at en tiltalt skal kunne dømmes for et medlemskap i NS i relasjon til § 86 mente Skeie at forsett må være til stede. Det må i retten bevises at NS medlemmet ved sitt medlemskap ønsket å yte hjelp som har verdi for fienden, eller at medlemmet ved medlemskapet ønsket å svekke Norges eller en alliert makt stridsevne. Kravet om forsett er behandlet i et eget kap. 13.16.

 

Skeie mente at et passivt NS- medlem kunne angi begrunnelser som ville frita medlemet for straff fordi den angitte begrunnelsen gjorde det klart at forsett om å yte fienden bistand ikke kunne være til stede.  Som et eksempler på en straffefritakende  begrunnelse for sitt medlemskap angir Skeie følgende i ”Landssvik” på side 43 og 44:

 

” Men han vil nok i de fleste tilfeller gi en bedre forklaring. Han ville f. eks. si: ”Jeg forstod ikke at Nasjonal samling støttet tyskerne. Jeg trodde tvert imot at Quisling og hans parti etter beste evne søkte å verge oss mot tyske overgrep.” Eller han sier: Jeg meldte meg inn i Nasjonal samling da dette parti ble stiftet i 1933. jeg har senere ikke meldt meg ut av partiet. Men jeg har etter 9 april 1940 verken betalt medlemskontingent eller på annen måte deltatt i partiets virksomhet. Jeg trodde at jeg da ikke lenger kunne regnes som medlem av Nasjonal Samling” Dersom retten godtar en av disse forklaringer, kan den ikke dømme han etter straffelovens 8de eller 9de kapittel. Og retten kan ikke avvise en sådan forklaring uten nærmere undersøkelse.”

 

Forskjellen mellom Andenæs og Skeie sitt standpunkt om det straffbare passive NS medlemskapet er at Skeie tar bevisbyrden i relasjon til den siktedes forsett på alvor, jevnfør kap. 13.7. Skeie aksepterer ikke noen kollektiv begrunnelse om at alle må ha visst eller at alle må ha forstått at ethvert medlemskap i NS var bistand til den fienden Norge var i krig med, slik Andenæs synes å akseptere. Tvert i mot hevder Skeie at forsett og subjektiv skyld tilkommer påtalemyndigheten å bevise i hvert enkelt tilfelle. Kun i de tilfeller hvor forsett kan bevises, er det grunnlag for å dømme et passivt NS- medlem for forræderisk bistand til fienden etter straffelovens § 86.

 

Skeies eksempel og Hamsunsaken 

Knut Hamsun ble ikke dømt til noen straff med grunnlag i noe NS– medlemskap, men han ble likevel av Høyesterett 23.6.1948  dømt til en erstatning på 325 000 kr til den norske stat etter landssviklovens § 25, som fastsatte et kollektivt erstatningsansvar for alle NS-medlemmer. Følgelig er det klart at Høyesterett anså det bevist at Hamsun hadde vært medlem av NS. Ikke alle er enig i det.

 

I en artikkel i Verdens Gang datert  25.10.2004 tillegges advokat Cato Schiøtz følgende uttalelse på spørsmålet om saken ble anket til Høyesterett:

 

”Ja, og Høyesterett sliter også med hvordan man kan bli medlem når det ikke er noen medlemssøknad og ikke noen betaling av kontingent. Da mangler for så vidt grunnstammen i et medlemskap. Går man nærmere inn på momentene Høyesterett la vekt på, som Hamsuns politiske oppfatning, et kartotekkort fra NS osv., så har man fjernet seg ganske langt fra medlemskapsbegrepet slik det ellers oppfattes i norsk rett. Så konklusjonen må være at den riktigste oppfatningen er at han ikke var medlem av NS.”

 

Hamsuns tilfelle er ikke helt analogt med Skeies andre eksempel ovenfor. Det som er felles er at ingen av dem hevder å ha betalt noen kontingent under krigen. Hamsun hevdet at han aldri hadde betalt noen kontingent eller søkt om noe medlemskap, men begge skal altså ha hatt sitt navn i et medlemskartotek. I Hamsuns tilfelle ble det av påtalemakten i samsvar med Hamsuns egen påstand erkjent at Hamsun aldri hadde søkt om medlemskap. Det heter på side 2 i Høyesteretts dom:

 

”Visstnok er det så at han, etter hva det synes på det rene, ikke har søkt partiet om å bli medlem og at det i det hele tatt ikke er klarlagt hvordan han er kommet inn i NS.”

 

Det er altså ikke klarlagt hvordan Hamsun er kommet inn i det nevnte medlemskartoteket. Hamsun vedkjente seg aldri noen innmeldelse og derfor selvfølgelig heller ikke noe medlemskap.

 

Medlemskap i NS (eller en NS- tilknyttet organisasjon) var en absolutt nødvendig forutsetning for å dømme noen etter § 25 i ”landssviklova” (tilsvarende § 25 i landssvikanordningen av 15.12.1944) som var trådt i kraft da Hamsun fikk sin sak opp i Høyesterett. Det er denne paragrafen som fastsetter NS– medlemmenes solidariske erstatningsansvar til den norske stat.

 

Torkild Hansen skriver i sin bok ”Prosessen mot Hamsun” på side 629 følgende om hvordan Hamsuns forsvarer, advokat Sigrid Stray argumenterte i medlemskapsspørsmålet i sin prosedyre for Høyesterett:

 

”Som Hamsuns forsvarer gjorde jeg gjeldende at erstatningsansvar bare kunne pålegges Knut Hamsun såfremt retten fant det bevist at han hadde vært medlem av NS. Da det til medlemskapet knyttet seg et erstatningsansvar som kunne få de alvorligste følger for Hamsuns økonomi, måtte medlemskapet foreligge i klar form, og slik at det

måtte være på det rene at vedkommende var seg sitt medlemskap

bevisst.

 

Det var ikke tilfelle for Hamsuns vedkommende. Fru Stray viste

fram det kortet med Hamsuns navn på som var blitt funnet i NS-

kartoteket etter frigjøringen. Det var maskinskrevet, hadde nummer

26000, og opplyste at Hamsun var blitt opptatt i partiet den 22.

desember 1940 som tilhørende Eide lag. Men fru Stray hadde funnet

ut at Eide lag ikke ble stiftet før høsten 1941, altså nesten et år senere.

Videre gikk det fram av kortet at det forelå egenhendig underskrevet

spørreskjema. Det gjorde det som kjent også, men dette spørreskje-

maet ble ikke underskrevet før 15. januar 1942, over to år Senere, og

der stod det uttrykkelig at Hamsun ikke hadde vært innmeldt.

Medlemskortet måtte altså betraktes som et falsum. Hva angikk

Hamsuns artikkel «Hvorfor jeg er medlem av NS», kunne fru Stray

påvise at overskriften ikke var hans; i andre aviser stod artikkelen

under andre overskrifter, og Hamsun skrev heller ikke at han var blitt

medlem, men at han var «Quislings mann», det samme som han

svarte på det famøse spørreskjemaet. Fru Stray mente at en kunne

ikke legge annet i dette enn at han stod på Quislings side i kampen.

Hun vedgikk at han hadde gått med NS-nål mesteparten av krigen,

men mente at om en går med en organisasjons emblem, ligger det

ikke i det at en er innmeldt. Han hadde ikke mottatt noen

medlemsbok. Herredsrettens flertall hadde avgjort spørsmålet med

den begrunnelse at når Hamsun var blitt stående som medlem etter

januar 1942, måtte han selv være ansvarlig, men dette forutsatte at

han virkelig hadde vært medlem på dette tidspunkt. Stod han oppført

i kartoteket, hadde han ihvertfall ikke kjent til det. Derfor kunne han

heller ikke vite at han «ble stående», og da kunne han heller ikke

holdes ansvarlig for det.

 

Til slutt sa fru Stray at Erstatningsdirektoratet ville bruke andre

mål når det gjaldt Hamsun enn når det gjaldt andre mennesker. Det

kom fram både i fortolkningen av reglene om erstatningsansvar og

om hva som kreves for å regnes som medlem av NS. Dette var i strid

med lov og rett. Knut Hamsun hadde krav på å bli behandlet som

enhver annen som var anklaget for landssvik. Det het seg at av hensyn

til hans alder og person var kravet om straffeforfølgelse frafalt i hans

tilfelle. Men den forfølgelsen han var blitt utsatt for, først ved

interneringen, siden ved den krenkende undersøkelsen på Psykiatrisk

Institutt, og endelig ved at man nå ville ta formuen fra ham, alt dette

hadde tatt mer på ham enn straffeforfølgelse ville gjort. Sigrid Stray påstod derfor Hamsun frifunnet, subsidiært at erstatningsbeløpet ble nedsatt.

 

Mens hun gikk gjennom bevisene mot at Hamsun kunne regnes for

å ha vært medlem av NS, hadde dommer Fougner spurt henne om

ikke alt dette kunne tyde på at Hamsun ikke syntes han trengte noen

innmeldelse, med andre ord et utslag av hans selvbevissthet?

 

Dette var ikke tilfelle, mente Sigrid Stray i sitt svar. Hamsuns

holdning stemte med at han aldri hadde vært medlem av noe parti.

Når han betegnet seg som «Quislings mann», siktet han til at han

stemte på NS ved stortingsvalget i 1936. Ellers hadde han aldri stemt

ved noe valg, men denne gangen gjorde han det nærmest fordi hans

sønn var listebærer.”

 

Men Høyesterett fant Hamsuns medlemskap i NS utrolig nok bevist. I høyesterettsdommen anses i tillegg Hamsuns forsett og det subjektive skyldspørsmålet bevist med en eneste setning:

 

”At Hamsuns medlemskap i NS objektivt sett var straffbart, må anses for utvilsomt, og når det gjelder de subjektive straffbarhetsbetingelser har herredsretten slått fast at han var klar over at han ved å stå som medlem og gjennom sin propaganda for tyskerne og NS ytte fienden bistand.”

 

Hva herredsretten hadde ”slått fast” kan neppe ha vært særlig klart. I herredsretten ble Hamsun frikjent av fagdommeren, men dømt av de to legdommerne. Det er også underlig at de to legdommerne kunne slå fast at Hamsun ”... var klar over at han ved å stå som medlem og gjennom sin propaganda for tyskerne og NS ytte fienden bistand”, når han ikke erkjente at han hadde vært medlem av NS.

 

For øvrig er erstatningsdommene med hjemmel § 25 i landssvikanordningen og den etterfølgende landssviklova blant de mest kritiserte avgjørelsene under hele rettsoppgjøret p.g.a. den kollektive erstatningsordningens tilbakevirkende kraft i strid med grunnlovens § 97. I foregående kapitler er nevnt at de framtredende juristene Andeæs, Castberg, Skeie, Schjødt og Astrup Hoel samt de tre dissenterende dommerne i Stephansonsaken i Høyesterett mente at det solidariske erstatningskravet i § 25 var i strid med grunnlovens § 97. Kanskje hadde et slikt syndpunkt noe for seg?

 

Andenæs vs. Skeie om handlinger gjort i beste mening.

Skeie skriver følgende i Landssvik på side 44 og 45:

 

En tiltalt som forsikrer at han mente Nasjonal Samling var et patriotisk eller iallfall lovlig parti, også etter den tyske invasjon, kan jo til støtte for sin tro anføre den attest som den nåværende politiske hjemmefrontsleder gav Quisling i takketalen 15 april 1940 (etter at Quisling hadde dannet sin regjering og gitt ordre om å stanse mobiliseringen): Han har på nytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn”. Han kan videre vise til biskop Beggravs beroligende brev av 23. oktober 1940 til prestene i Oslo bispedømme angående inninnmeldelse i Nasjonal samling—etter at Terboven (25 september) hadde avskjediget administrasjonsrådet og oppnevnt kommissariske statsråder hvorav de fleste tilhørte NS. Han kan også henvise til den rettledning som justisdepartementets omtenksomme ekspedisjonssjef gjennom rundskrivelser til fylkesmennene sendte dommerne 3 desember 1940: at det, etter erklæring Quisling hadde gitt som svar på forespørsel fra departementssjefen, ikke var i strid med dommereden at en dommer meldte seg inn i NS; Quisling hadde fremhevet at det var ethvert partimedlems ”plikt overalt å hevde sannhet, rett og rettferdighet i fedrelandets interesse.” Tiltalte kan som grunnlag for sin bedømmelse av Nasjonal Samling også anføre at fylkesmennene omtrent på samme tid ytet sin medvirkning til innsettelse av ordførere som tilhørte Quislings parti.”

 

Skeie framhever at han nok tror de ovennevnte handlingene var gjort i beste mening for ”...å oppnå det lempeligste i den farefulle situasjon som vergeløsheten hadde ført oss ut i”, og fortsetter:

 

”Men jeg mener at der må være en viss sammenheng i vurderingen. Når vi tar disse ikke-nazistiske høye embetsmenns handlinger i beste mening, må vi være forsiktige i den dom vi nå, da faren er over, feller over den menige partimann i NS som har trodd på sine ledere.”

 

Når Andenæs kommenterer Haaland- dommen i relasjon til straffbarheten for NS– medlemskap skriver han i ”Det vanskelige oppgjøret” på side 108:

 

”Jeg er tilbøyelig til å være enig med Høyesteretts flertall i dette spørsmålet.”

 

Her er ikke rom for noe forsiktig perspektiv.

 

Lenke til neste kapittel 13.12