Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.12 Uttrykk for at NS- medlemskap var lovlig

 

Skeies eksempler

I forrige kap. 13.11 er gjengitt et sitat i fra professor Jon Skeie sin pamflett Landssvik fra side 44 og 45 hvor Skeie ut i fra de subjektive straffbarhetskriteriene åpner opp for at passive medlemmer under visse forutsetninger ikke kan dømmes etter § 86: ”Dersom retten godtar en av disse forklaringer, kan den ikke dømme han etter straffelovens 8de eller 9de kapittel.” Skeie mener at passive NS medlemmer burde ha unngått å bli straffet ut i fra argumentasjonen om at medlemmet ikke hadde forstått annet enn at NS var et lovlig og patriotisk parti. Skeie skriver på side 46:

 

”Når vi tar de ikke-nazistiske høye embetsmenns handlinger i beste mening, må vi være forsiktige i den dom vi nå da faren er over, feller over den menige partimann i NS som har trodd på sine ledere.”

 

Skeies eksempler på de ikke-nazistiske høye embetsmenns handlinger er følgende:

 

Paal Berg var høyesterettsjustitiarius og i sin takketale til Quisling i NRK radio 15.4.1940 uttalte Berg om Quisling: ” Ved nå å tre tilbake har han på nytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn.” Hele talen er gjengitt i kap. 6.1. Men Quisling var så definitivt medlem av NS, han var  lederen.

 

Eivind Berggrav var biskop i Oslo, og skreiv et hyrdebrev 23.10.1940 til prestene i Oslo Bispedømme. Hyrdebrevet er gjengitt i Berggravs bok ”Da kampen kom” (1945) på side 206 hvor det heter:

 

"En  tredje engstelse er kommet fram ved spørsmålet om å melde seg  inn i  Nasjonal Samling.  Enhver må her følge sin egen overbevisning. Ut over dette verken kan eller må noen la seg drive av hvilke som helst hensyn. Et blikk på den uttalelse som den konst. sjef for  Kirke– og Undervisningsdepartementet ga til ”Dagen” den 11. oktober, gjør det klart at det ikke fra ansvarlig hold er er tanke på å tvinge eller presse geistligheten i politisk henseende. ”Kirken skal ubetinget ha arbeidsro” uttales det her. Forutsetningen er at kirken på sin side holder seg til sin oppgave, altså ikke griper inn på andre områder, f. eks. det politiske!

 

En sak for seg er det at en prest kan ta det standpunkt han som borger i samfunnet er berettiget til, også i politisk henseende, bare at dette ikke har noe med hans stilling som prest eller embetsmann å gjøre. Enhver (må) følge sin samvittighet og overbevisning”

 

Ordet ”må” er satt inn i parentes i siste setning i sitatet ovenfor fordi det formodentlig beror på en trykkfeil at det er utelatt i Beggravs bok, jevnfør 2. setning i sitatet hvor det heter: ”Enhver må her følge sin egen overbevisning.”

 

Denne uttalelsen kom en måned etter Terbovens avsetting av Administrasjonsrådet og innsetting av de kommissariske statsrådene 25.9.1940. Terboven uttalte i radiotalen 25.9.1940 at for å ”... vinne frihet og selvstendighet tilbake for det norske folk, gis det bare en vei, og den fører over Nasjonal Samling.” Noen prester trodde både på Terboven og Berggrav og meldte seg inn i NS. Det skulle de senere komme til å bli straffet for.

 

Carl Platou var ekspedisjonssjef i justisdepartementet. I  et rundskriv til landets dommere via fylkesmennene av 3/12-1940 siterer ekspedisjonssjef  Platou en uttalelse fra Quisling av 28/11-1940 som lød slik:

 

"Den lydighetsplikt som medlemmer av NS har i flg. sitt løfte gjelder selvsagt ikke befalinger som går ut på  rettsstridig adferd.”

 

Platou skriver videre:

 

”Departementet har funnet det riktig å gjøre dommerne  kjent med disse uttalelser for at de dommere som måtte  ønske å slutte seg til N .S. ikke  skal la seg hindre i  dette av misforståelse m.h.t. det løfte en slik tilslutning vil kreve av dem.

 

Dette rundskriv bes sent samtlige dommere innen herr fylkesmannens distrikt.”

 

Dette rundskrivet er undertegnet av ekspedisjonssjef Platou og parafert av byråsjef Marius Nygaard. At dommere og andre nordmenn også trodde på denne forsikringen er kanskje ikke så rart. Verken Platou eller Nygaard ble straffet for denne bistanden til fienden fordi de ikke var medlemmer av NS. Platou ble utnevnt til fylkesmann etter krigen.

 

Fylkesmennene fikk i oppgave å gjennomføre en forordning av 21.12.1940. Om forordningen heter det i UK-45, bind 1 side 343:

 

”Ved denne forordning ble førerprinsippet innført i den kommunale forvaltning og i fylkesforvaltningen. Herreds- og bykommunene skulle ledes av en ordfører som representerte kommunen og ledet dens forvaltning under personlig ansvar. Både ordfører og varaordfører skulle oppnevnes av departementet.

 

Ved siden av ordføreren skulle stå såkalte formenn som var rådgivere og intet annet. Ordføreren skulle gjøre sitt vedtak etter eget om dømme, og stemmegivning blant formennene skulle ikke finne sted. En formann kunne protestere og forlange sin mening bokført, men heller ikke mer. Disse rådgivende formenn skulle oppnevnes av fylkesmannen i samråd med NS' fylkesfører og den ordfører departementet oppnevnte. Ble fylkesmannen ikke enig med fylkesføreren, skulle saken avgjøres av Innenriksdepartementet.

 

Samtidig ble fylkesmannen gjort til leder for fylkeskommunen etter de samme prinsipper.

 

Fylkesmannen traff også alle avgjørelser etter eget omdømme, og i stedet for fylkesutvalget fikk en rådgivende formenn, oppnevnt av departementet. Fylkestinget ble fratatt all myndighet. Fylkesmannen avgjorde alle saker etter eget omdømme, og tingets medlemmer, ordførerne, måtte nøye seg med å diktere sin protest til protokolls.”

 

Kun i Telemark, hvor tidligere statsminister Hundseid hadde meldt seg inn i NS etter 9. april, og i Sør-Trøndelag var fylkesmennene medlemmer av NS ved innføringen av forordningen. I det øvrige fylkene bistod fylkemennene ved denne omleggingen og innføringen av førerprinsippet i den kommunale og fylkeskommunale forvaltningen. I UK-45, bind 1, side 347  og side 348 gis en fylkesvis oversikt over resultatet av nyordningen. Kommisjonen bemerker at resultatet ble ujevnt i de forskjellige fylkene. I noen fylker ble det utnevnt mange nye NS– ordførere og i andre fylker fikk mange av de gamle ordførerne fortsette. Imidlertid  ble førerprinsippet og de nye retningslinjene gjennomført over alt med fylkesmennenes bistand. Det betød selvfølgelig også at fylkemennene aksepterte å bli gjort til ledere av fylkeskommunene i henhold til førerprinsippet.

 

Fylkesmennene hadde valget mellom å bistå med innføringen av forordningen av 21.12.1940 eller å fratre slik medlemmene av Høyesterett valgte 21.12.1940. I UK– 45 er det ikke opplyst at noen valgte å fratre, og de bidro derfor til nyordningen. UK– 45 frikjenner dem likevel ut i fra situasjonen som var oppstått ved årsskiftet 1940/41, men bemerker på side 352:

 

”Allerede på det daværende tidspunkt var det dem som var uenige i fylkesmennenes fremgangsmåte, og etter den utvikling, som senere fant sted, ville flere ha delt den oppfatning, at det hadde vært bedre om fylkesmennene hadde tatt kampen opp på samme måte som Høyesterett. Det kan ikke nektes at grensen mot NS ble flytende, og at mange, kanskje særlig utover landet, kom inn på glidebanen, og ikke ville ha vært der, om situasjonen allerede i desember var gjort klar.”

 

Det må også være åpenbart at fylkesmennenes bistand til nyordningen generelt og bistand til innsettingen av en rekke NS– ordførere spesielt, var et klart og tydelig signal om at det absolutt ikke var forbundet med noe straffbart å melde seg inn i NS eller å bli stående som medlem.

 

Andre eksempler på at NS medlemskap ikke var ulovlig.

  

Den Norske Dommerforenings styre, erklærte den 30. okt. 1940 etter henvendelse fra et styremedlem:

 

"Styret hverken vil tilrå eller frarå noen dommer å foreta

innmeldelse i  NS, men vil fremholde at dette må være en helt

frivillig sak for den enkelte.”

 

Hovedstyret i  Den norske Sakforerforening (Bødtker,  Voss, Selmer, Bjørge og Høyer) uttalte 13. desember 1940 at Hovedstyret  gjør medlemmene oppmerksom på, at enhver står fullstendig fritt i  spørsmålet om  han vil melde seg inn i  NS, og dermed i  NS- Juristgruppe, eller la være.

 

Høyesterett vedtok 25. 10.1940 (altså før medlemmene i Høyesterett la ned sine verv 21.12.1940) en skjerpelse av en

dom over noen ungdommer som  hadde antastet NS-folk på vei fra et NS- møte. Angriperne hadde tydeligvis vært klar over at dem de angrep var medlemmer av NS. For så vidt kunne da Høyesterett i formildende retning ha anvendt straffelovens § 250 (jevnfør §§ 228 og 390) angående retorsjon. § 250 lød:

 

”Er æreskrenkelsen fremkaldt af den fornærmede selv ved utlibørlig adferd eller gjengjældt med en legemsfornærmelse eller æreskrenkelse , kan straf bortfalde.”

 

Det er rimelig å tolke dette dit hen at Høyesterett også etter 25.9.1940 ikke anså at det var noen som helst grunn til å gi NS– medlemmer noen annen rettslig stilling enn ikke NS– medlemmer.

 

Til sist nevnes at nærmere 2/3 av de tilstedeværende 133 av 150 stortingsrepresentanter i september 1940 ville godkjenne et riksråd med 5 NS-medlemmer. Hvordan kunne da noen komme på den tanken at et medlemskap i NS var ulovlig og ville medføre straff når krigen var slutt?

 

Hvordan NS medlemmene kan ha tenkt

Antakelsen om at krigen mellom Norge og Tyskland var slutt ved den norske kapitulasjonen 10.6.1940 var sikkert tungtveiende for mange NS– medlemmer. Samarbeidet med tyskerne tok mange former under okkupasjonen. Mange passive medlemmene av NS har dessuten helt sikkert tenkt at et passivt medlemskap i NS er et rent symbolsk politisk uttrykk, og medlemskapet er ingen reell bistand til fienden, som tyskerne har ha noen som helst praktisk nytte av, i motsetning til svært mye annet samarbeid som foregikk i det norske samfunnet under okkupasjonen. Følgelig utlukket de at et passivt medlemskap i NS kunne straffes som bistand til fienden med hjemmel i straffelovens § 86. 

 

Som eksempler på sikt annet samarbeid nevnes i stikkords form forhold som er omtalt i andre kapitler: Høyesteretts oppnevning av Administrasjonsrådet og rådets virke, riksrådsforhandlingene, næringslivet og industriens utstrakte frivillige samarbeid med tyskerne under hele krigen, ca 150 000 frivillige arbeidere på krigsviktige anlegg, siviladministrasjonens utstrakte samarbeid under hele krigen, bøndene og fiskernes produksjon og salg av mat til tyskerne, utstrakt samarbeid i den offentlige sivile forvaltningen også på lokalt plan m.v.

 

Administrasjonsrådets formann, fylkesmann Christensen holdt en radiotale  6.6.1940. I Hans Fredrik Dahl sin bok ”Dette er London: NRK i krig skriver på side 135 om Christensen at han i radiotalen:

 

”….understreket behovet for samarbeid mellom tyskere og nordmenn: «Det er en misforståelse hvis noen tror, at det ikke er mulig for oss nordmenn i de okkuperte distrikter å samarbeide med de okkuperende myndigheter. » En uke deretter igjen talte kringkastingens gamle utenrikskronikør Victor Mogens. Teksten var godkjent av Christensen, og inneholdt skarpe utfall mot regjeringen og dens flukt fra landet.”

 

Det som taler for at alle NS- medlemmer burde ha forstått at NS– medlemskap etter krigen ville blitt straffet hvis Tyskland tapte, var bestemmelsene i Londonregjeringens provisoriske anordningen av 22.1.1942. Her ble medlemskap i NS uttrykkelig gjort straffbart som eget straffbarhetskriterium. Denne anordningen ble minst en gang gjort kjent i radio fra London og i enkelte illegale aviser. Utstrekningen av kunngjøringen var formodentlig liten. NS- medlemmene hadde forbud mot å høre på BBCs norske sendinger, og de hadde naturlig nok ingen tilgang på illegale skrifter. For alle andre enn NS– medlemmer var radioene inndratt høsten 1941. Det finnes en sterk indikasjon på at informasjon om denne anordningen var svært lite kjent i NS– kretser.

 

Mot slutten av krigen skjønte selvfølgelig også NS– medlemmene at Tyskland ville tape krigen. Hvis medlemmene hadde kjent til at de måtte regne med å bli straffet kun for sitte nakne medlemskap, er det uforståelig at de ikke hadde lagt planer for å samle og ødelegge alt som fantes av medlemslister, og så fyrte opp noen bål like før frigjøringen.

 

Kanskje tenkte noen NS- medlemmene som så at det ville være hinsides enhver rimelighet å straffe noen for et nakent medlemskap i et parti, selv om noen ledere hadde samarbeidet med okkupanten. Denne antakelsen ville vært riktig alle andre steder i Vest-Europa som tyskerne besatte, bare ikke i Norge. Selv i Tyskland ble ingen passive medlemmer av Hitlers parti (NSDA) straffet.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 13.13