Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.13 Søkelys på påtalemyndigheten

 

St. meld. nr. 64 (1950)

Tittelen på Stortingsmelding 64 (1950) er ”Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne.” Stortingsmelding 64 har 2 store vedlegg.

 

Vedlegg 1 : ”Beretning fra riksadvokaten om undersøkelser som er foretatt i anledning av beskyldninger mot politiet, vaktmannskaper m.v. for bruk av ulovlige metoder under rettsoppgjøret” (119 sider datert 1.8.1950) undertegnet at riksadvokat Aulie. I beretningen kommenteres bl.a. påtalemyndighetens bruk av provokatører uten at hele sannheten kom fram. Dette kommenteres i et eget avsnitt nedenfor.

 

Vedlegg 2: ”Brev til Det Kgl. Justis- og Politidepartement fra konstituert fiksadvokat Ø. Thommessen.” (112 sider) Brevet er foranlediget av at Thommessen 10.12.1948 ved kongelig resolusjon ble oppnevnt som konstituert riksadvokat med det eksklusive oppdrag å lede etterforskningen i anledning av Olver H. Langelands bok ”Dømmer ikke” og Arne Bergsviks stensilerte kladd ”We are no criminals”. Disse injuriesakene kommenteres i et eget avsnitt nedenfor.

 

Ad vedlegg 1 om bruken av provokatører.

Ingeborg Solbrekken går i sin bok ”Landssvikoppgjørets hemmelige historie” (2015) sterkt i rette med den framstillingen som riksadvokat Aulie gir i sin beretning til justisdepartementet vedrørende påtalemyndighetens etterforskningsmetoder under landssvikoppgjøret. På framsida av boka stiller hun det retoriske spørsmålet: ”Bruket norske rettsmyndigheter krigsforbrytere og nazimetoder under landssvikoppgjøret?” Etter gjennomlesning av boka kan det ikke være tvil om at svaret på dette spørsmålet må bli et rungende ”ja”.

 

Professor Hans Fredrik Dahl omtaler Solbrekkens bok slik på forlaget Opera sine hjemmesider:

 

”Dette er rystende lesning! Det er en utrolig historie! Hemmelig – ja, og rystende. Noe man virkelig ikke kunne forestille seg på forhånd, i alle fall ikke jeg. At noen av de verste tyske gestapistene og deres kriminelle norske hjelpere ble tatt systematisk i landsvikoppgjørets tjeneste, det er sannelig noe av det mest hårreisende som har fremkommet om dette oppgjøret hittil. Avsløringen av Sambandsavdelingen, den hemmelige politiavdelingen ledet av Asbjørn Bryhn, er skakede lesning. De mange rettspsykiatriske forklaringer og overveielser som gis, er tankevekkende!

 

Journalist Ola Karlsen skriver 4.7.2015 følgende på abc nyheters intenettsider om Solbrekkens bok:

 

”Etterforskerne, og da særlig de som arbeidet i etterretningspolitiets forløper - Sambandsavdelingen, brukte psykisk syke mennesker med alvorlige vrangforestilinger som informanter, provokatører og vitner.

En mann som Bernt Somdalen fikk en sentral rolle og kunne også opptre som politifullmektig med dekknavn etter krigen. Han var da selv under etterforskning og risikerte dødsstraff for sine gjerninger under nazist-styret.

Flere personer som han utpeker som drapsmenn finner norske domstoler uskyldige, men han får fortsette.

Man skal ikke ha 1. avdeling juss for å skjønne at hans utsagn ikke sto til troende og at hans egne interesser påvirket tanke og gjerning.

Uskyldige folk måtte sitte i flere måneders varetekt og etter hans - og andres - provokatørvirksomhet blir relativt harde straffer resultatet. I dag har politiet ikke adgang til å bruke provokatører, og det var også kritikkverdig den gang.

Verst er etterforskningen av drapet på diakon Arnesen i Oslo. Han ble skutt i den nazistiske gegenterror mot slutten av krigen. Somdalen var mistenkt for drapet, men det forhindret han ikke fra delta aktivt i Sambandsavdelingens etterforskning etter krigen.

I den saken risikerte han dødsstraff.

Og at påstandene fra den paranoide Gard Holtskog, som hadde vært politimester i Kirkenes fra 1943 og som sto på Hjemmestyrkenes dødslister på grunn av bestialsk tortur, i det hele tatt ble etterforsket, er også vanskelig å skjønne.

Han hevdet at riksadvokat Sven Arntzen, professor Ole Hallesby og dommer Erik Solem hadde vært Gestapo-agenter under krigen. Og det ble tatt alvorlig.

Solbrekken minner også om at flere kjente gestapister slapp fri etter å ha inngått avtaler med Sambandsavdelingen, og at landssvikpolitiet hjalp kjente forbrytere med å flykte.

Det er forstemmende lesning.

Boken undergraver også Stortingsmelding 64 fra 1950 som var samtidens oppgjør med de delene av dette som da var offentlig kjent.

Forfatteren viser hvordan både forsvarere og påtalemyndighetene lar media få informasjon som styrker deres sak. Det er jo en problemstilling som ikke er helt ukjent i dag heller.

Men Solbrekken har også gått inn i underlagsmaterialet til det som riksadvokat Aulie formidlet til politikerne. Hun finner her store hull i det som ble sagt, og viser at Stortinget ble forledet.”

 

Ad vedlegg 2 om injuriesakene.

De mest kjente injuriesakene er den i mot redaktør Toralv Fanebust og major og leder av Milorg i Stor-Oslo til juni 1944, Oliver Hansen Langeland. I juni 1944 ble Langeland beordret over til England, og han tilbrakte de siste krigsmånedene der. Ingen av de to hadde noen sympatier overfor NS, men de gjorde den store synd offentlig å komme med kritikk av rettsoppgjøret. Det gjorde de ikke ustraffet. Vest gikk det ut over Fanebust. Han fikk 9 måneders ubetinget fengsel mens Langeland måtte se sine to bøker ”Dømmer ikke” (1948)og ”For at I ikke skal dømmes” (1949) inndratt og forbudt samtidig med at en del påstander i bøkene ble mortifisert. Her må nevnes at det at en påstand ble mortifisert er ikke det samme som at den er uriktig, men et uttrykk for at retten har kommet til at det ikke er ført tilstrekkelig sannhetsbevis i retten for at påstanden er riktig. Det svært bemerkelseverdige ved disse injuriesakene var at det ikke var de som skulle være injuriert som anla injuriesøksmål, men påtalemyndigheten som på eget initiativ reiste straffesak og injuriesøksmål. Dette er ganske enestående i norsk rettshistorie. Like enestående er det at Fanebust fikk 9 måneders ubetinget fengsel for påståtte injurier mot riksadvokat Arntzen.

 

Fanebustsaken er summarisk omtalt i kap. 12.3 i forbindelse med riksadvokat Sven Arntzen og disse detaljene gjentas ikke her. Det vises til  barnebarnet Frode Fanebust sin bok ”KrigshistorienTM - Toralv Fanebust og sannheten” (2009) og til Ingeborg Hagen sin bok ”Oppgjørets time” (2009) side 300– 336. Saken er nærmere omtalt i kap. 12.3 i forbindelse med omtalen av riksadvokat Arntzen, og den har også fått en adekvat framstilling på Wikipedia. Dommen mot Toralv Fanebust kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn et justismord.

 

Langelandsaken var nok det alvorligste saken for påtalemyndighetene fordi Langeland med sine to bøker kom med en voldsom kritikk mot den måten rettsoppgjøret ble gjennomført på. Langeland kritiserte at de menige og passive NS– medlemmene ble straffet mens tyskerarbeiderne fikk fri. Han kritiserte at Administrasjonsrådet og de fleste offentlige funksjonærene som ikke var medlem av NS gikk fri selv om de hadde ytt fienden langt større bistand enn mange av dem som var medlem av NS, og som fikk strenge straffer. Til sist nevnes også hans kritikk om at de største krigsprofitørene syntes å gå fri. Langeland baserte sin kritikk i hovedsak på offentlig tilgjengelige dokumenter. Det var derfor ikke så lett å motbevise den kritikken han kom med, men desto viktigere å få uskadeliggjort han. Langelands bøker er nå gitt ut på ny og tilgjengelig i nettbokhandler.

 

For øvrig vises til Arvid Brynes bok ”Krig og Sannhet, Langelandsaken og landssvikoppgjøret” (2012). Her viser Bryne klart det urettmessige ved påtalemyndighetens angrep mot Langeland. Ingeborg Hagen omtaler også Langelandsaken i ”Oppgjørets time” (2009) på side 267—299.

 

For så vidt kan man si at påtalemyndigheten lyktes med å bringe Langeland til taushet. Han kunne ha utgitt sine bøker på nytt og utelatt de mortifiserte påstandene, men han gjorde ikke det. Mye tyder på at han ble så desillusjonert og frustrert at han ikke orket mer. Han fikk ingen påskjønnelse eller oppmerksomhet fra norske myndigheter for sin rolle som sjef for Milorg i Stor–Oslo. Hans betydelige innsats i den militære grein av hjemmefronten er behørig omtalt i Terje Diesens bok ”Milorg i Stor-Oslo: distrikt 13s historie”

 

 

 

Lenke til neste kapittel 13.14