Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.14 Landsforræderi er ikke landssvik

 

Synonyme begreper?

Det heter om svik i ”Store norske leksikon” på internett:

 

”En viljeserklæring sies å være kommet i stand ved svik når den er fremkalt ved bevisst uriktige opplysninger eller ved fortielser om kjensgjerninger av vesentlig betydning. I så fall binder den i alminnelighet ikke avgiveren, og kan evt. gi grunnlag for erstatningskrav, jfr. avtaleloven av 31. mai 1918 § 30. Bestemmelsene om svik har ellers liten praktisk betydning ved siden av den mer omfattende ugyldighetsregel i § 33. Etter denne bestemmelse er en viljeserklæring ikke bindende dersom det pga. omstendigheter som den annen part kjente til, ville stride mot redelighet og god tro å gjøre erklæringen gjeldende. Om virkningen av svik i forsikringsforhold finnes regler i lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 §§ 4–9 og 13–8. Se også bedrageri.

Og om forræderi:

”…. brukes særlig om lovbrudd som går ut på å yte fienden bistand under krig, men omfatter i det hele handlinger som tar sikte på å bringe statens selvstendighet eller sikkerhet i fare ved rettsstridig virksomhet for fremmede makter, landsforræderi. Også forbryterske anslag mot statsforfatningen, statsoverhodet og de høyeste myndigheter i staten betegnes undertiden som forræderi, høyforræderi. I den norske militære straffelov av 22. mai 1902 brukes uttrykket krigsforræderi om forræderi begått under krig eller krigslignende forhold. ”

 

I første omgang når en hører begrepene forræderi og svik kan det synes som om forræderi og svik er synonyme begreper. Det er neppe tilfelle slik begrepene brukes i det norske språk og i alle fall ikke i juridisk sammenheng, jevnfør sitatene ovenfor.

 

Straffeloven og landsforræderi

Det er klart at paragrafene i straffeloven av 1902 sitt kap. 8 om ”Forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet” og kap. 9 om ”Forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode” i juridiske sammenhenger er blitt og blir omtalt som forræderiparagrafene i straffeloven, ikke svikparagrafene, jevnfør sitatet fra ”Store norske leksikon”.

 

Sitatene ovenfor fra ”Store norske leksikon” klargjør at bruken av forræderi og svik har klart adskilte betydninger i juridisk sammenheng. Forræderi brukes mot forbrytelser mot kapittel 8 og 9 i straffeloven av 1902 mens svik brukes i relasjon til brutte avtaler herunder forsikringssvindel og avtaler inngått på falske premisser med tilnærmet samme betydning som bedragersk adferd. Dette var formodentlig enda klarere før 1945 da det nye begrepet ”landssvik” ble innført i det norske språk.

 

Forræderi i juridisk sammenheng vil oftere ha et mer toneangivende idealistisk motiv enn et egoistisk motiv enn motsatt. Eksempelvis hadde ingen av passive medlemmene i NS noen økonomiske fordeler av sitt partimedlemskap, og det gjaldt også mange av de andre medlemmene. Det er all grunn til å anta at de fleste som var medlem av NS var det ut i fra hovedsakelig idealistiske motiv. Likevel ble de aller fleste NS– medlemmene dømt ut i fra at de hadde begått svik, landssvik. Ved svik eller svindel er det motsatt av ved forræderi. Det egoistiske motivet for svik er som regel sterkere enn det idealistiske, og oftest finnes ikke noe idealistisk motiv.  Det kan ikke være tvil om at ”svik i forsikringsforhold”, som er nevnt i leksikonsitatet ovenfor, er det samme som forsikringssvindel. Ut i fra leksikonartiklene er det klart at ”svik” er mye mer synonymt med ”svindel” og ”bedrageri” enn med ”forræderi”. Bedrageri og bedragersk svindel utføres som regel ut i fra uedle egoistiske motiv og for egen vinnings skyld.

 

Heftestraffen

I ”Store norske leksikon” står følgende om ”heftestraff”:

 

”Hefte, mildere frihetsstraff, nå ikke lenger i bruk. Hefte var en slags «ærlig fengsel», idømt for straffbare handlinger begått av hederlige motiver. Regler om hefte fantes sist i straffeloven av 1902, men ble opphevet gjennom vedtakelsen av ny straffelov i 2005.”

Straffeloven av 1902 hadde regler for heftestraff i §§ 21 til 24. Her sies det eksplisitt i § 24 at hefte i alle tilfeller kan idømmes når ”...handlingen ikke er utsprunget af et fordærvet sindelag.”  § 23 i kombinasjon med § 22 åpner muligheten for at den domfelte for å forkorte straffen kan søke om overføring av straffen fra heftestraff  til fengselstraff, hvor 2 dagers hefte tilsvarer 1 dags fengsel.

Det er verd å merke seg at straffeloven av 1902 i kap. 8 og 9 som en hovedregel nevner eksplisitt heftestraff som et alternativ til fengselstraff.

 

Forræderiparagrafene i kap. 8 og 9 i straffeloven av 1902 tok følgelig behørig hensyn til at brudd på lovbestemmelsene i disse lovkapitlene ofte kunne skje ut i fra hederlige og ikke bedragerske motiver og derved uten ”et fordærvet sindelag”. Lovgiverne anerkjente at brudd på forræderiparagrafene i mange tilfeller ikke skjedde for egen vinnings skyld. Straffen måtte gjenspeile dette i de tilfellene det var idealistiske motiv som lå bak et lovbrudd, og dette var særlig aktuelt ved brudd på bestemmelsene  kap. 8 og 9.

 

Allerede ved den provisoriske anordning av 22.1.1942, som fastslo at alt medlemskap i NS var straffbart, ble det bestemt at straffene for medlemskap i NS skulle være enten tap av allmenn tillit, bot eller fengselstraff eller en kombinasjon av disse straffene, jevnfør kap. 13.3. Alternativet med hederlig heftestraff var fjernet. Landssvikanordningen av 15.12.1944 hadde selvfølgelig heller ikke heftestraff som en alternativ straffeart i sitt store arsenal av straffemetoder, jevnfør kap. 13.4.

Var medlemmene av NS landssvikere?

For at noen medlemmer av NS kunne straffes og dømmes  for sitt NS– medlemskap, måtte forsett bevises, jevnfør kap. 13.16.  Det måtte bevises at tiltalte hadde et bevisst forsett om å yte fienden bistand ved å bruke sitt NS– medlemskap som et redskap med den hensikt ved konkrete handlinger eller disposisjoner å yte en hjelp som hadde verdi for fienden eller i den hensikt  å svekke Nores krigsevne. Det som skjedde, var at noe slikt bevis sjelden eller aldri ble ført. Det ble bare uten videre lagt til grunn at alle måtte forstå at Norge var i krig og at ethvert medlemskap i NS var en bistand til fienden som fienden ville ha nytte av. Faktum er at i de relativt få tilfellene hvor et slikt forsett faktisk forelå, så må det betegnes som forræderi ut i fra aktverdige motiver, ikke som landssvik.

 

Men de aller fleste NS– medlemmene var nasjonalt innstilte nordmenn og av en menneskelig kvalitet som ikke lå under for det norske gjennomsnitt. De hadde ikke landsforræderiske motiviver, men helt andre gode grunner for sine politiske standpunkter. Det var hensynet til hva de trodde og mente var best for Norge som dannet grunnlaget for deres politiske valg og ståsted.

 

Det kan innvendes at NS– medlemmene i alle fall må ha forstått at samarbeidet med fienden, og i så fall må de ha forstått at NS derved ytet en bistand til fienden som fienden hadde nytte av. Det er nok riktig at mange på en måte forstod det, men poenget er at de mente og trodde at dette samarbeidet var definitivt til størst nytte for Norge både under krigen og etter at krigen var slutt. Under krigen var samarbeidet nødvendig for å verge den norske befolkning for tyske overgrep, og nødvendig for å sikre akseptable levekår for den norske befolkning. Etter krigen ville dette samarbeidet komme Norge til nytte når Norges stilling i Europa skulle fastsettes i det tilfellet av Tyskland vant krigen.

 

I tillegg lå for mange helt sikkert en geopolitisk vurdering til grunn. Den største faren Norge stod overfor var faren fra øst, faren for en kommunistisk maktovertakelse i Norge aktivt støttet av Sovjet-Unionen. De mente Tyskland var best egnet til å demme opp for denne faren. Tysklands kamp i mot bolsjevismen ble derved også til Norges fordel. En slik geopolitisk vurdering måtte være lovlig så lenge den ikke fører til konkrete handlinger på annen måte enn medlemskap i et politisk parti, som synes å ha de samme meningene. 

 

Hjemmefronten innførte begrepet ”landssvik”

Firergruppen i hjemmefronten valgte å kalle den nye straffeanordningen av 15.12.1944 for ”Landssvikanordningen”. De valgte å innføre den nye benevnelsen uten noen relevans til straffeloven av 1902.

 

Som tidligere nevnt framstår landssvikanordningen av 15.12.1944, som en fullstendig lov, og ble da også ved Stortingets endelige godkjenning i februar 1947 benevnt ”Landssviklova”. Hjemmefronten hadde fått gjennomslag for sitt nykonstruerte ord. Årsaken til hjemmefrontens landssvikanordning av 15.12.1944 er i tidligere kapitler angitt å være ønsket om å sikre at absolutt alle medlemmer av NS skulle straffes hardest mulig. Årsaken til at firergruppen valgte å bruke benevnelsen ”landssvik” i stedet for ”landsforræderi” må ses i denne sammenhengen:

 

Alle NS medlemmer skulle frakjennes en mulig og sannsynlig idealistisk begrunnelse for sitt NS– medlemskap. NS– medlemskap skulle oppfattes som bedragers svik og svindel mot fedrelandet Norge, altså svik for egen vinnings skyld.

 

Bare ved denne utspekulerte ordbruken klarte hjemmefronten med Londonregjeringens sandpåstrøing å forverre straffen for alle NS– medlemmer betraktelig og derved å legge stein til byrden. Den gjengse oppfatningen ble selvfølgelig at NS– medlemmene ble straffet for bevisst bedragers svik eller svindel mot fedrelandet, og svik må nødvendigvis assosieres med uedle og egoistiske motiver. En naturlig assosiasjon med hederlige og idealistiske motiver for de dømtes NS- medlemskap og eventuelle andre ”forræderske” handlinger de ble dømt for, var effektivt fjernet ved hjemmefrontens utilbørlige ordbruk.

 

Et tilsynelatende betydningsløst ordvalg kan ha stor makt og store konsekvenser når det skjer på en slik subtil og infam måte.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 13.15