Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.15 Juristene, historikerne og lovanvendelsen

 

De ”dømte som de følte”

I boka ”Mellom barken og veden: politiet under okkupasjonen” (1987) skriver historikeren Nils Johan Ringdal på side 11 flg om dommerne:

 

”Rettsoppgjørets menn dømte som de følte. Jus og politikk var vevet sammen, som Jens Arup Seip sier.

 

Under og etter oppgjøret sivet tankene derfra og ut i det norske sam-

funnet og stivnet til faste oppfatninger av rett og galt, sannhet og

usannhet. Først da ble det bygget opp en kollektiv følelse av hvordan

krigen hadde forløpt. Heller ikke historikerne maktet å frigjøre seg fra

rettsoppgjørets problemstillinger, de var med på den samme hold-

ningsdannende prosessen.

 

Idag - over førti år etter - kan rettsoppgjøret ikke lenger sees som

en kilde til viten om rett og galt. Derimot forteller det oss hvordan

dommerne, og mange med dem, tenkte og følte í årene etter krigen.

Langt på vei må vi nærme oss tidligere historieskrivning med tilsvarende perspektiv. Historisk distanse, og nytt kildemateriale, gjør at historien nå kan skrives om igjen - uten fellende dom eller frifinnelse.

 

Historikeren Jens Arup Seip, som Ringdal henviser til, sine synspunkter om utilbørlig bruke av konstitusjonell nødrett i norsk historie er gjengitt i kap. 3.9:

 

”Det er med andre ord tale om en naken politisk akt, utført som i et rettstomt rom.”

 

Seips syn på sammenvevningen av politikk og jus er gjengitt i kap. 6.3:

 

”Rettspleie og rettstenkning er derfor en fortsettelse av politikken med andre midler.” 

”Og vi må først og fremst — det gjelder i jussen som i politikken — være oppmerksom på at argumentasjon er én ting, motiv kan være noe annet.”

 

I kap. 4.17 er gjengitt professor hva  Professor Torgrim Titlestad uttalte i 2015 om de toneangivende norske krigshistorikerne:

”De norske historikerne bøyde kne for politikken under den kalde krigen.”

”De ble ikke vitenskapens tempel, de ble politikkens nyttige idioter”

 

Til sist i i denne korte oppramsingen av noen utvalgte synspunkter vises til hva jusprofessor Jon Skeie skreiv i juli 1945 i relasjon til hjemmefrontens og Londonregjeringens nye rettergangslov:

 

”Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettløshet.”

 

Hva mente rettsoppgjørets jurister?

 

Følgende siteres fra ”Samfundsliv”, nr 2 av 15.11.1948 som har Bergens Tidende som kilde:

 

”I februar i år ble der satt i gang en undersøkelse for å, bringe på det rene, hvorledes, juristene stiller seg til rettsoppgjøret. Undersøkelsene har vært ledet av professor Arne Næss, jur. kand. Erik Rinde og magister Herman Tønnesen. Etter å ha foretatt en rekke forhåndsintervjuer for å bringe på det rene hvorledes spørsmålene burde stilles, utformet gruppen et spørreskjema som ble sendt samtlige jurister i Oslo. Omlag 150 jurister, deriblant en rekke av våre fremste, juridiske kapasiteter, sa seg villige til å besvare spørsmålene. De øvrige ønsket ikke å uttale seg. -

 

Svarprosenten er ikke oppgitt, og validiteten av undersøkelsens resultater kan derfor stilles spørsmål ved. Imidlertid er det all grunn til å anta at undersøkelsen gir et inntrykk av hva de juristene mente om det pågående rettsoppgjøret mange av dem var aktører i. Tønnesen utga i rapporten Holdninger til rettsoppgjøret (1945-1948) belyst ved intervjuer av 150 Oslo-jurister” (1950).

 

I boka ”Et rettferdig oppgjør. Rettsoppgjøret i Norge etter 1945” (2004) skriver professor Hans Fredrik Dahl:

 

”I Tønnessens utvalg der advokater med erfaring fra straffesaker generelt stilte seg skeptisk, var det de unge og nyutnevnte dommere og statsadvokater som forsvarte oppgjøret.”

 

Resultater fra undersøkelsen slik de er gjengitt i Kjell Fjørtofts bok ”Oppgjøret som ikke tok slutt” (1997) side 212 flg:

 

· Fjørtoft skriver: ”Det brukes uhyre sterke ord av enkelte av dem. «De fleste tiltalte er dømt på forhånd» «Det finnes ikke noe grunnlag for oppgjøret» «Straffelovens paragraf 86 er ikke anvendbar på flesteparten av dem som er blitt straffet» «Rettsoppgjøret er blitt brukt for å avvikle oppladet hat og forbitrelse på en måte som er en skjensel for vårt rettsapparat». Flere av uttrykkene er ikke vanlig kost blant norske jurister. Men her tar mange av dem bladet fra munnen. «Skandale.». «Svineri.» «Skam.» «Pøbelaktig.» «Rettsoppgjøret dominert av klikkvesen.» Aldri før har jurister i Norge uttalt seg så åpent og uten forbehold.

Undersøkelsen fastslår med tall og nakne fakta at rettsoppgjøret blir kolossalt nedvurdert av juristene. Det gjør seg gjeldende en utilfredshet med det, særlig da i forhold til de passive medlemmene av NS.”

 

· 63 respondenter mente uten forbehold at det var galt og at det ikke var rettslig grunnlag for å straffe de passive NS– medlemmene. 67 mente det var rett. Vet ikke; 9, vil ikke svare; 5 og andre svar; 6. Blant forsvarerne mente 30 det var galt og 23 at det var rett. Tilsvarende mente 13 i aktorgruppen at det var galt å straffe de passive NS– medlemmene og 30 at det var rett.

 

· Juristene ble bedt om å klargjøre hvilken innstilling de foretrakk i relasjon til landssvikerne. Enten den innstillingen som var toneangivende høsten 1945 eller den som er rådende i 1948. Av dem som svarte foretrakk kun 7 innstillingen i 1945 mens 97 syntes den var bedre i 1948. Flertallets gjennomgående begrunnelse var at i 1948 var ubehagelige krigsminner kommet noe mer i bakgrunnen. De kunne derfor bedømme situasjonen under krigen mindre affektbetont, mer saklig, nøkternt, rolig og objektivt.

 

Ut i fra det siste prikkpunktet ovenfor må en kunne slutte at dommerne var betydelig påvirket av det enorme politiske og opinionsmessige presset for et hardt og brutalt oppgjør med landssvikerne som gjorde seg gjeldende like etter frigjøringen. Ringdal har rett i at dommerne under rettsoppgjøret ”dømte som de følte”, men det er all grunn til å  presisere Ringdals påstand ytterligere:

 

Rettsoppgjørets menn dømte som de følte var forventet av dem.

 

Følelsene var selvfølgelig påvirket av det store presset for harde straffer som både dommerne og aktorene ikke kunne unngå å ta inn over seg. Forsvarerne var heller ikke upåvirket. Resultatet ble et politisk og opinionsmessig styrt rettsoppgjør, ikke et rettsoppgjør bygd på det oppgjøret burde og skulle vært bygd på:

 

En mest mulig objektiv tolking av førkrigslovgivningen.

 

I tillegg kommer det sørgelige faktum at de toneangivende norske etterkrigshistorikerne gjorde sitt beste for å sementere et uriktig bilde av det norske rettsoppgjøret som rettmessig og rettferdig.

 

I kap. 13 og kap. 14 argumenteres for at den norske rettsoppgjøret verken var rettmessig eller rettferdig ut i fra mange forskjellige innfallsvinkler.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 13.16