Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.16 Forsett må bevises

 

Lovparagrafen om forsett og tolkingen av denne

§ 40 i straffeloven av 1902 hadde denne ordlyden under 2. verdenskrig:

 

”Paa den der ei har handlet med forsæt kommer ikke denne lovs straffebestemmelser til anvendelse, med mindre det udtrykkelig er bestemt eller utvetydig forudsat, at ogsaa den uagtsomme handling er strafbar.

 

Forseelse der bestaar i undladelse, straffes, ogsaa naar den er forøvet af uagtsomhed, med mindre det modsatte er udttrykkelig bestemt eller utvetydig forudsat.”

 

I straffelovens § 86 er det i samsvar med straffelovens § 40 innebygget et krav om subjektiv skyld, d.v.s. at bistandshandlingen må være gjort med forsett. Store norske leksikon definerer "forsett" slik:

 

Lat. dolus, bevissthet om følgene. Noen skarp grense mellom forsett og uaktsomhet er det ikke mulig å trekke. Som hovedregel kan man si at følgene av en handling tilregnes gjerningsmannen som forsettlige både når han likefrem har villet dem (se hensikt), og når han har foretatt handlingen skjønt han forstod at den med overveiende sannsynlighet ville medføre slike følger (selv om han helst ønsket at de ikke inntraff).

 

Professor Ragnar Knoph klargjør forsett sik i sin bok ”Oversikt over Norges rett” (1937) på side 436:

 

”At man handler med forsett behøver ikke  bety at det nettop

har vært hensikten å  fremkalle den følgen som er inntrådt. Det er

nok at man har skjønt dette, eller har tenkt seg det som  overveiende sannsynlig. Hvis man imidlertid tar feil av situasjonen,

og ikke  er klar over de momenter som  gjør handlingen til en forbrytelse, er forsett ikke  til stede.”

 

Dr. juris G. Astrup Hoel skal ha uttalt seg om kravet om forsett i relasjon til NS-  medlemmer. I Om landssvikoppgjøret gjengis følgende sitat fra Astrup Hoel på side 525:

 

 "angjeldende må ha visst og i sitt sinn akseptert at han ytet fienden bistand"

 

Jon Skeie skriver i Den norske strafferett 2 (1946) i relasjon til hele § 86 på side 421:

 

”Skyldgraden er forsett.”  

 

Til en fullbyrdet forbrytelse kreves etter § 86, annen setning i følge Skeie på samme side:

 

”… at han har ytet hjelp som har verdi for fienden, eller at han har svekket Norges eller en alliert makt stridsevne.”

 

Kravet om forsett ble satt tilside.

For at forsett i relasjon til § 86 skal kunne være til stede i følge Jon Skeie, må det i retten bevises at tiltalte ved ønsket å yte bistand eller”...hjelp som har verdi for fienden…” eller at medlemmet ønsket å svekke ”...Norges eller en alliert makt stridsevne.” Eller i det minste må det bevises at tiltalte forstod at bistanden med en rimelig grad av sannsynlighet kunne ha en slik effekt. Dette gjaldt i alle sammenhenger hvor noen skulle straffes etter § 86, ikke bare i relasjon til NS– medlemmer. I det etterfølgende drøftes imidlertid lovkravet for sett spesifikt i relasjon til NS– medlemmene siden landssvikoppgjøret var spesielt innrette i mot å straffe alle NS– medlemmer.

 

Konkret måtte alle følgende 3 krav vært oppfylt og bevist ved innmeldelsen og/eller under medlemskapet for at medlem i NS rettmessig kunne vært straffet for sitt medlemskap med hjemmel i § 86 eller landssvikanordningen:

 

1. At medlemmet forstod at Norge var i krig med Tyskland.

2. At medlemmet forstod at lederne i NS samarbeidet med de tyske okkupantene og derved bistod dem for å fremme tyskernes krigsinteresser i krigen mot Norge og/eller for å svekke Norges motstandsevne i krigen mot Tyskland.

3. At medlemmet forstod at den personlige  innmeldelsen og opprettholdelsen av det nakne passive medlemskapet i NS var et tjenelig og virksomt middel for NS for å oppnå de virkninger som er nevnt i punkt 2, og derved i det minste en medvirkende begrunnelse for medlemskapet.

 

I punkt 3 forutsettes at punkt 1 og 2 er oppfylt. Først når betingelsene i punkt 3 er oppfylt og bevist, kan en med rimelighet hevde at medlemmet måtte ha forstått at det passive NS medlemskapet også ville være straffbart.

 

Så langt forfatteren har registrert er det ikke fra noe hold blitt hevdet at noen meldte seg inn i NS før eller etter 8.4.1940 med den hensikt å yte Tyskland bistand med norsk krig mot Tyskland for øye, d.v.s. med en slik hensikt.  Derfor blir den første nødvendig forutsetning for å straffe et NS– medlem for medlemskapet at medlemmet var innforstått med at Norge fortsatt var aktivt krigførende mot Tyskland. Krigsbegrepet generelt er drøftet i kap. 5.3. Krigsbegrepet i § 86 er drøftet i kap. 11.2, og om alle NS medlemmer forstod eller måtte ha forstått at Norge var i krig med Tyskland i samsvar med krigsbegrepet i § 86 er drøftet i kap. 13.7.

 

For å vurdere om punkt 3 ovenfor var oppfylt, måtte den begrunnelsen hver enkelt tiltalt hadde oppgitt som årsak til sitt NS– medlemskap, vært klarlagt. Så langt forfatteren har registrert eksisterer ingen utvalgsundersøkelse som systematisk prøver å finne ut hvilke grunner NS– medlemmene hadde for sitt medlemskap. Det som finnes er en rekke uttalelser fra enkeltmedlemmer av NS om hvorfor de var medlemmer.  På teoretisk grunnlag kan man dele medlemsmassen inn i to hovedgrupper:

 

· Opportunistene. Dem som var NS– medlemmer for å få attraktivt arbeid, forretningsmessige fordeler eller andre personlige fordeler. Her må nevnes at et ønske om en personlig fordel ikke automatisk er noe bevis for at NS– medlemmet var seg bevisst at han derved også ”… ytet hjelp som har verdi for fienden, eller at han har svekket Norges eller en alliert makt stridsevne.”

· Idealistene. Dem som mente at NS og den politikk NS førte kunne bidra til å tjene Norge og norske interesser best. Etter 8.4.1940 var denne holdningen situasjonsbestemt ut i fra den situasjon landet var kommet i som okkupert, og ut i fra en generell frykt for en kommunistisk maktovertakelse i Norge. Her må det nevnes at Terboven ved sin tale 25.9.1940 gjorde det klart at for å ”... vinne frihet og selvstendighet tilbake for det norske folk, gis det bare en vei, og den fører over Nasjonal Samling.” Mange trodde på dette. Det kan settes opp 4 forhold som synes å ha spilt en varierende rolle for den enkeltes idealistiske vurdering, men listen er ikke uttømmende:

 

· NS var best egnet til å vareta Norges selvstendighet og norske interesser i okkupasjonstiden og innenfor rammen av et tyskdominert Europa etter tysk seier i krigen, jevnfør Terbovens tale 25.9.1940.

· Alternativet til NS- styring av det sivile Norge under okkupasjonen ville sannsynligvis vært tysk detaljstyring, hvor norske interesser ville blitt langt mindre varetatt.

· Den suverent største faren Norge som nasjon stod ovenfor, var bolsjevismen. Ved å støtte NS og tyskernes kamp mot bolsjevismen minsket faren for en Moskvastyrt og kommunistisk maktovertakelse i Norge.

· Den nasjonalsosialistiske ideologien slik den framkom i NS sitt politiske program og med de løsningene programmet hadde, var  dette uansett den beste politikken for Norge. For de som var medlemmer av NS før 9.4.1940 er det all grunn til å anta at dette synspunktet har vært det avgjørende.

 

I noen grad var det sikkert en kombinasjon av opportunistiske og idealistiske motiv som var årsaken til medlemskapet i NS. Når det gjelder de rent passive medlemmene i NS, er det imidlertid vanskelig å se hvilke opportunistiske motiv de eventuelt kan ha hatt, men det kan selvfølgelig tenkes at et passivt NS– medlem har søkt på en stilling eller et oppdrag uten å bli akseptert, og derved forble passivt medlem. Stort sett den eneste fordelen de passive kan ha hatt av sitt medlemskap, var vel at de kunne beholde sine radioapparater. På den andre siden måtte de tåle en sosial utfrysing i fra det store flertall av jøssinger både under krigen, og ikke minst etterpå.

 

I praksis ble beviskravet i relasjon til den subjektive skylden og forsett uansett satt til side under landssvikoppgjøret i relasjon til NS– medlemmer dem som ble dømt med hjemmel i § 86. Fram til februar 1948 fikk mange tiltalte bare sitert riksadvokat Arntzens rundskriv fra 17.2.1946 hvor hans feilsitat fra Kongens og regjeringens proklamasjon av 7.6.1940 var gjengitt slik:

 

”De vil så langt som det er gjørlig opprettholde det norske rikets selvstendighetskrig, så ledes at ingen av de rettigheter som tilkommer en fri stat, skal bli forspilt.”

 

I sitatet er som nevnt i kap.13.5, det opprinnelige ”selvstendige liv” byttet ut med ”selvstendighetskrig”. Alle måtte forstå eller burde ha forstått at Norge var fortsatt aktivt krigførende etter regjeringens flukt 7.6.4940. Etter dette var opplyst i retten var videre protester nyttesløse. Det var de for så vidt også etter februar 1948. For å sitere i fra lagmannsrettens domspremisser i Haaland-ssaken, se Rt-1945-13:

 

”Den som meldte seg inn i N. S., måtte forstå at N. S. var til hjelp for tyskernes krigsførsel, og at hver enkelts medlemskap her var av betydning.”

 

Her sluttet et flertall på 7 mot 4 stemmer seg kun til at et medlemskap i NS gikk inn under gjerningsbeskrivelsen i §86, men denne nyansen ble i liten grad forstått av lavere retter.

 

”Retten anser det for sikkert at tiltalte har forstått at det fremdeles var krig mellom Norge og Tyskland.” (Enstemmig tilslutning av Høyesterett) Se kap. 13.7 hvor det er drøftet om det var slik at alle visste og forstod at det pågikk aktiv krigføring mellom Norge og Tyskland.

 

Nå, snart 71 år etter frigjøringen er det mulig å slå fast at kun de aller færreste (om noen?) passive NS medlemmer etter krigen var i stand til å erkjenne at de under okkupasjonen forstod eller burde ha forstått at det nakne medlemskapet i NS i seg selv var straffbar bistand til fienden. De fleste av de øvrig medlemmene  i NS vil nok også hevde at de ikke forstod at medlemskapet i seg selv var det samme som bistand til fienden. NS var et lovlig norsk politisk parti 9.4.1940. Partiet ble ikke forbudt verken av Administrasjonsrådet eller av regjeringen Nygaardsvold så lenge den var i Norge. Medlemmene oppfattet sitt medlemskap som støtte til det politiske budskap og det politiske program NS hadde, altså en rent symbolsk politisk handling. Knoph siteres igjen: ”Hvis man imidlertid tar feil av situasjonen, og ikke  er klar over de momenter som  gjør handlingen til en forbrytelse, er forsett ikke  til stede.”

 

I svært mange rettssaker ble det tatt uhyre lett på denne bevisbyrden.

 

Erik Solem vil straffe alle NS– medlemmer hardest mulig

I en artikkel i Verdens gang datert 27.6.1945 argumenterer daværende lagmann Erik Solem for at alle NS– medlemmer må stå til ansvar for Quislings handlinger:

 

”Så fremt Quislings handlinger gjennom okkupasjonstiden er straffbare etter straffelovens § 98 fordi han har forsøkt å bevirke at rikets statsforfatning blir endret, er hvert enkelt medlem også ansvarlig under forutsetning av at deres medlemskap har medvirket til den straffbare handling. Her er det av vekt at Quisling—og i september 1940 Terboven—alltid ved sine angrep har påberopt seg at de hadde Nasjonal samling bak seg.

 

Når det gjøres gjeldende at de enkelte medlemmer er strafferettslig ansvarlig for disse angrepene på det statlige liv, vil det ikke si at en straffer medlemmene for deres politiske oppfatning. Ved Quislings opptreden på vegne av nasjonal samling helt fra 9. april1940 er samlingen gått over fra å være et lovlig politisk parti til å bli en organisasjon som har til mål å endre statsforfatningen, og det er dette som er straffbart når det ikke blir gjort med lovlige midler. Det middel som her ble brukt, nemlig den tyske våpenmakt, var imidlertid ikke lovlig etter tysk rett.”

 

Hvis Solem her skulle vært tatt på alvor, ville det si at alle medlemmer av NS etter straffelovens § 98 måtte vært dømt til minimum 5 års fengsel. I stedet vedtok de fleste passive NS– medlemmene et forelegg på ca 1000 kr og aksepterte tap av stemmerett i 10 år hvor dette var hjemlet i landssvikanordningen. Det er selvfølgelig vanvittig usannsynlig at alle de ca 25 000 passive NS– medlemmene ville blitt dømt til minimum 5 års fengsel etter § 98, jevnfør kap. 14.2 hvor spørsmålet om NS– medlemmenes revolusjonære agenda drøftes nærmere og sammenliknes med den revolusjonære agendaen til Norges kommunistiske parti (NKP).

 

Det er også viktig å merke seg at Høyesterett ved prejudikatet i Haalandsaken fastslo at medlemskapet i NS kun gikk inn under gjerningsinnholdet i straffelovens §86, ikke etter § 98, jevnfør Rt-1945-13.

 

Den landssvikdømte, men rehabiliterte høyesterettsadvokat Finn Thrana, kommenterer lagmann Solems begrunnelse i Haalandsaken vedrørende straffbarheten til NS– medlemskap slik i et notat fra 1995 på side 17-18:

 

”Det siterte fra dommen er det eneste som står der om  at medlemskap i  Nasjonal Samling var bistand til fienden i  råd og dåd. De

handlinger og uttalelser det vises til dannet grunnlaget for anklagene mot Vidkun Quisling, og han ble dømt for disse. Men hva

hadde gamle og nye medlemmer av partiet med dette å  gjøre? Vi har

dog i  norsk rett intet forbud mot å  ha noe å  gjøre med, eller endog støtte en mann som  er dømt for en forbrytelse.  Medlemmene hadde

overhodet ingen  innflytelse på det Quisling foretok seg i  april

1940. Når det gjelder Terbovens tale, hadde N.S. medlemmer selvsagt

ingen  innflytelse og ansvar. Det ble i  dommen ikke  gjort noe forsøk på å begrunne et kollektivt strafferettslig ansvar for partiets

medlemmer. Å instituere et slikt ansvar ville være klart i  fundamental strid med norske rettsprinsipper om  at den enkelte borger

skal svare for  sine handlinger og ikke  for andres. Det er derfor

forståelig at lagmannsretten unnlot å  gjøre dette, men følgen

ble at det i  dommen  i  realiteten intet ble sagt om  de menige

partimedlemmers bistand til fienden, og den burde ikke  vært betraktet som  et prejudikat, bindende for  senere avsagte dommer.

 

Når det gjelder Terbovens tale hadde det vært korrekt om  lagmannsretten hadde tatt med hans sluttord:

 

"For en fremtidig nasjonal norsk løsning av den nåværende situasjon, d.v.s. for en løsning som  er skikket til i  vidtgående utstrekning  å  vinne frihet og selvstendighet tilbake for det norske folk, gis det bare en vei, og den fører over Nasjonal Samling. Det blir nå det norske folks indre anliggende å  bestemme seg".

 

Denne uttalelse fra Tysklands øverste representant i  Norge medførte jo utvilsomt at mange melte seg inn i Nasjonal Samling.

 

Senere under rettsoppgjøret ble det heller ikke i noen høyesterettsdom berørt hvilke handlinger partiet foretok for å bistå fienden i råd eller dåd og som medlemmene etter norsk lov kunne gjøres ansvarlig for.  Jeg våger den påstand at i fremtiden vil de dissenterende dommere i Haalandsaken få rett.”

 

Nå, vel 20 år etter Thranas notat ble skrevet, mangler fortsatt en offisiell rehabilitering av de passive NS– medlemmene. Så langt har mindretallet i Høyesterett og alle de dømte passive medlemmene i NS ikke fått rett.

 

Med 7 mot 4stemmer ga flertallet i Høyesterett sin tilslutning til høyesterettsdommer Næss sin anvisning om at ethvert medlemskap i § 86 går inn under gjerningsinnholdet i § 86. Så oppstod misforståelsen om at ethvert medlemskap i NS var straffbart etter § 86 uten hensyn til kravet om forsett må være oppfylt før medlemskapet er straffbart etter § 86. Alle måtte jo forstå at det pågikk aktiv krigføring mellom Norge og Tyskland helt fram til frigjøringen, og at medlemskap i en organisasjon hvor lederne bistod fienden, var det samme som straffbar bistand til fienden.

 

 

Lenke til kapittel 14.1