Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.2 Folkerett og landssvikoppgjøret

 

I relasjon til folkeretten er det tre forhold som har spesiell interesse i forhold til landssvikoppgjøret, og som skal behandles i dette kapitlet. De tre forholdene er:

 

· Trondheimskapitulasjonen, status og konsekvenser

· Troskapslikt vs. lojalitetsplikt

· Folkerett vs. statsrett (intern rett)

 

Trondheimskapitulasjonen, status og konsekvenser

De to motstridende hovedstandpunktene for tolking av Trondheimskapitulasjonen går i korthet ut på følgende:

· Ved Trondheimskapitulasjonen kapitulerte den norske stat overfor den Tyske stat. Den norske stat forpliktet seg til å legge ned alle sine stridskrefter og ikke gripe til våpen mot Tyskland så lenge Tyskland eller Tysklands allierte var i krig.

· Ved Trondheimskapitulasjonen kapitulerte ikke den norske stat overfor den tyske stat. Det var kun de norske stridskreftene som befant seg i Norge som kapitulerte. Den norske stat representert ved Londonregjeringen hadde derfor full folkerettslig hjemmel for å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland.

 

Når det gjelder konsekvensene av det første alternativet ovenfor, d.v.s. en full kapitulasjon av den norske stat overfor den tyske stat, så er forfatteren for en gangs skyld i hovedsak enig med professor Magne Skodvin når han i ”Festskrift” (1989) skreiv:

 

”Diskusjonen om innhaldet og omfanget av Trondheimsavtalen har kome opp mange gonger etter 1945, ofte i bitre former. Det heng sjølvsagt saman med at spørsmålet også gjeld sjølve grunnlaget for lovgjevinga om landssvik, og for dei rettssakene som fylgde av den. Dersom krigstilstanden mellom Tyskland og Noreg var slutt den 10. juni 1940, så var Tyskland ikkje lenger Noregs fiende i folkerettsleg meining. I så fall kunne ingen straffast etter paragraf 86 i straffelova, for den handlar om dei som «rettsstridig ... yter fienden bistand i råd og dåd». Var der ingen fiende, så var der heller ikkje «bistand» til fienden.”

 

Etter forfatterens mening er det etter en helhetsvurdering av argumentene  i kapittel 4 ført tilstrekkelig bevis for at det trygt kan hevdes følgende: Trondheimskapitulasjonen var folkerettslig bindende for Norge som stat. Den norske stat forpliktet seg til ikke å gripe til våpen mot den tyske stat eller Tysklands allierte så lenge 2. verdenskrig varte. Et sivilt rettsoppgjør, som omhandlet forbudet mot bistand til fienden under en krig, skulle vært avgrenset til brudd på troskapsplikten alle norske borgere har overfor den norske stat jevnfør kap . 5.5 og nedenfor i dette kapitlet.

Eller for å bruke Skodvins ord:

 

Var der ingen fiende, så var der heller ikkje «bistand» til fienden.”

 

Troskapsplikt vs. lojalitetsplikt

Innledningsvis må nevnes at forfatterens primære standpunkt er at Londonregjeringens nye straffelover var ugyldige fordi denne eksilregjeringen ikke kadde noen konstitusjonell hjemmel eller myndighet til å vedta nye kriminallover, jevnfør forrige kap. 13.1. Men siden Høyesterett aksepterte denne konstitusjonsbrytende lovgivningen, kommenteres en del svært uheldige sider ved den nye lovgivningen.

 

I kap. 5.5 er det redegjort for grunnlaget for troskapsplikten mot eget land og lojalitetsplikten mot okkupasjonsmakten slik det følger av landkrigsreglementet i Haag– konvensjonen av 1907. I realiteten har okkupanten rett til å kreve en rekke varer og tjenester fra de okkuperte i samsvar med Haag- konvensjonen. Videre er det i samme kapittel drøftet hva som kan være en rimelig tolking av troskapsplikten mot eget land. Det er klart at okkupanten med hjemmel i folkeretten og lojalitetsplikten ikke kan kreve varer eller tjenester fra de okkuperte som bryter med troskapsplikten mot eget land.

 

Det oppstod et stort problem under landssvikoppgjøret fordi i Landssvikeranordningen av 15.12.1944 i §3, punkt 2 gjøres enhver frivillig bistand til fienden, som fienden kunne tenkes å ha nytte av, straffbar også i de tilfellene hvor fienden med hjemmel i folkeretten kunne ha krevd en slik bistand. Dette er i strid med ånden i Haag– konvensjonen av 1907 hvor det skinner igjennom at det forusettes et visst samarbeid mellom de okkuperte og okkupant til gagn for beste parter. I  kap. 5.6 vises at alternativet til et samarbeid mellom okkupant og okkupert ville ført et kaos, som igjen hadde ført til stor nød og lidelse for det norskefolk under den tyske okkupasjonen.

 

I kap. 5.5 og kap. 5.6 påvises at når frivillig bistand til de tyske okkupantene ble gjort staffbar, selv om tyskerne kunne krevd bistanden, oppstod en rekke grensesettings- og avveiingsproblemer  i relasjon til hvem som måtte straffes. Den urettferdigheten som oppstod p.g.a. denne straffebestemmelsen i landssvikanordningens § 2, punkt 3  drøftes videre i kap. 14.

 

Allerede 6 dager etter okkupasjonen ble det klart at den nye norske nasjonale administrasjonen for de besatte områdene, Administrasjonsrådet som var oppnevnt av Høyesterett, la seg på en fullstendig samarbeidslinje med tyskerne. Dette var klart i samsvar med et uttrykt ønske fra det norske næringslivet, både fra arbeidsgiver– og arbeidstakersiden. Administrasjonsrådet hadde ingen tilknytning til NS. Den sivile administrasjonen gikk etter krav fra tyskerne etter hvert over til å bli mer og mer NS– dominert. I realiteten var det tyskerne som hadde den reelle makten og bestemte hvor grensene gikk. Næringslivet fortsatte imidlertid med sin samarbeidslinje under hele okkupasjonen og nedover iden sivile administrasjonen forble de fleste i sine offentlige stillinger. I en slik situasjon var det umulig ut i fra prinsippet om likhet for loven å få til et rettmessig etterkrigsoppgjør ved å straffe dem som samarbeidet med okkupanten. Da ville et rettmessig oppgjør bl.a. ha gjort at hele det norske samfunnet hadde stoppet opp inkludert den norske industrien, anleggsvirksomheten og offentlig administrasjon. Det ville ha ført til katastrofale følger for hele samfunnet, jevnfør kap. 5.6. Bl.a. måtte ca 150 000 tyskerarbeidere vært straffet og eierne av næringslivet enda mye hardere. I tillegg måtte de fleste offentlig ansatte som fortsatte i sine stillinger, vært straffet.

 

Dersom det norske folk hadde valgt annerledes og kjempet mot okkupanten med alle midler, ville det oppstått kaos. Industri, samferdsel, offentlig tjenesteyting, matforsyning o.s.v. ville allerede ha gått i stå og forsvunnet i begynnelsen av okkupasjonen. Lidelsene for det norske folk ville blitt enorme, og det ville tatt mye lengre tid å bygge opp en velferdsstat etter krigen. I en slik situasjon kunne det etter krigen vært et reelt grunnlag for å straffe dem som likevel valgte å samarbeide med okkupanten. Men også i en slik situasjon ville det oppstått avveingsproblemer. Hadde samarbeidet med fienden til hensikt å avhjelpe de store lidelsene til det norske folk, eller var det for egen vinnings skyld?  Heldigvis valgte det norskefolk samarbeid, ikke kaos.

 

På bakgrunn av det ovennevnte mener forfatteren at det var fullstendig feil straffe frivillig bistand til tyskerne i de tilfellene hvor tyskerne likevel kunne krevd den samme bistanden med hjemmel i folkeretten. Betydelig krigsprofitt burde likevel vært inndratt, jevnfør kap. 11.2.

 

Folkerett vs. statsrett (intern rett)

Under 2.verdenskrig fortsatte Londonregjeringen med å lage nye kriminallover som ble forutsatt å tre i kraft straks de ble vedtatt og gjelde for den norske befolkning, også dem i det okkuperte Norge. I kap.5.4 framgår det at lovgivningsretten i følge folkeretten går over til okkupanten under en okkupasjon. Derved kom disse to lovsettene (folkerett vs. statsrett) i et reelt og praktisk motsetningsforhold til hverandre. Siden Londonregjeringens nye lover ble forutsatt å tre i kraft straks, ble den norske befolkningen satt i en uhåndterbar og surrealistisk skvis mellom to uforenelige lovsett.

 

For det første var det som nevnt et stort problem at Londonregjeringens nye straffebestemmelser ble forutsatt å skulle tre i kraft straks de var vedtatt med en lovskvis til følge. For det andre hadde mange av de nye lovebestemmelsene i praksis tilbakevirkende kraft i strid med grunnlovens § 97. For det tredje var Londonregjeringens nye strafferegler ikke behørig kunngjort for det norske folk. Landssvikanordningen av 15.12.1944

ble sågar holdt hemmelig til langt ut på sommeren i 1945. Det er uansett umulig å forholde seg til hemmelige lovbestemmelser. De to siste forholdene om tilbakevirkende kraft og manglende kunngjøring drøftes videre i neste de neste kapitlene.

 

Etter forfatterens mening burde alle nye lovbestemmelser Londonregjeringen vedtok p.g.a. lovskvisen, tilbakevirkende kraft og manglende kunngjøring ikke blitt gjort gjeldende for nordmenn i det okkuperte Norge. Uansett om man aksepterer at Londonregjeringen hadde konstitusjonell adgang til å gi anordninger ut over bestemmelsene i grunnlovens §17, skulle likevel følgende ha vært gjort gjeldende: Først etter frigjøringen kunne Londonregjeringens anordninger, etter behørig kunngjøring og uten tilbakevirkende kraft rettmessig ha trådt i kraft, gjeldende for nordmenn i Norge. I tillegg burde så snart som mulig Stortinget ha behandlet disse i praksis nye lovene. Etter forfatterens syn var det da kun de anordningene som var blitt utferdiget i samsvar med grunnlovens § 17, som etter frigjøringen og etter behørig kunngjøring, kunne vært gjeldende inntil de var behandlet i Stortinget.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 13.3