Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.3 Tilbakevirkende kraft (1)

 

Tilbakevirkende kraft

I dette kapitlet 13.3 og i neste kapittel 13.4 drøftes i hvilken grad landssvikanordningen hadde tilbakevirkende kraft.

 

Grunnlovens § 97 lød slik under 2. verdenskrig:

 

”Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft

 

Spørsmålet om andre provisoriske straffeanordninger som f.eks. gjeninnføringen av dødsstraff i den sivile straffelovgivningen og ikke minst dødsstraffen i relasjon til de utenlandske krigsforbryterne også hadde tilbakevirkende kraft, drøftes ikke nærmere. I sammenheng med dødsdommene reises viktige juridiske spørsmål, men siden det tross alt totalt ble henrettet under 40 personer i Norge etter krigen, så rettes oppmerksomheten mot straffeanordningene som fikk betydning for det overveiende antall av de som ble berørt av landssvikoppgjøret. Likeledes begrenses drøftingene til den delen av landssvikoppgjøret som angikk sivil lovgivning.

 

Forholdet mellom gammel og ny lovgivning

Det er åpenbart at landssvikanordningen av 15.12.1944 hadde tilbakevirkende kraft fordi den skulle virke for alle handlinger foretatt f.o.m. 9.4.1940 t.o.m. 7.5.1945. Fra flere hold er det blitt hevdet landssvikanordningen av 15.12.1944 ikke var i strid med grunnlovens § 97 om tilbakevirkende kraft fordi den medførte mildere straffer enn det som ville skjedd om førkrigslovgivningen var blitt brukt.  Høyesterettsdommer/lagmann  Erik Solem var den formodentlig mest sentrale av fedrene til landssvikanordningen av 15.12.1944. Han skreiv i ”Landssvikanordningen” (1945) på side 45:

 

”Anordningen har søkt ved sin straffebestemmelse å  skape

et mildere og mer elastisk alternativ til de strengere bestemmelser i  straffelovens kapitel 8  og 9 og krigsartiklene i  den

militære straffelov. Det er forutsetningen at den store masse av saker skal behandles etter anordningen og at bare de alvorligere forbrytelser skal forfølges etter de strengere bestemmelser.”

 

Solem hevdet at landssvikanordningen var en amnestilov og derved ikke i strid med grunnlovens § 97.

 

Professor Johs. Andenæas hevder i ”Det vanskelig oppgjøret” (1979) på side 118 at følgende gjaldt i relasjon til landssvikanordningen:

 

Landssvikanordningen skulle anvendes når det på grunn av tiltaltes forhold og straffens beskaffenhet ble funnet forsvarlig og almene hensyn ikke tilsa at handlingen ble pådømt etter strengere bestemmelser eller den militære straffelov. Etter landssvikanordningen var den maksimale frihetsstraff 3 år.

 

Ut i fra denne forutsetning skulle man kanskje tro landssvikanordningen  var tenkt som en amnestilov, jevnfør utsagnet i fra Solem gjengitt ovenfor. Faktisk ble dette som tidligere nevnt brukt som et tungtveiende argument for å rettferdiggjøre alle de nye straffehjemlene og de nye straffeartene som landssvikanordningen innførte. Det nye var bl. a. utvidede regler for allmenn tap av tillit, fjerning av maksimalgrensen for bøter, adgangen til inndragning og den helt nye bestemmelsen om solidarisk erstatningsansvar for alle medlemmer av NS og tilknyttede organisasjoner. Men landssvikanordningen var absolutt ingen amnestilov. Johs. Andenæs skriver videre på side 118:

 

”Naturligvis var anordningen ikke gitt av omsorg for landssvikerne, og slik er det heller ikke fremstilt i forarbeidene til anordningen. Hensikten var å finne frem til regler som gjorde det praktisk mulig å trekke også de små synderne til ansvar.”

 

Her kommer den egentlige hensikten med landssvikanordningen fram. Hjemmefronten ville sikre at de små synderne ble stillet til ansvar. Det kan vanskelig tolkes på noen annen måte enn at det var høyst tvilsomt etter hjemmefrontens vurdering, om straffelovens § 86 med sin minimumsstraff på 3 års hefte eller fengsel (i praksis 3 års fengsel eller tvangsarbeid siden hefte ikke lenger ble brukt) ville kunne brukes overfor de små synderne. Alt tyder på at det ville svært vanskelig få norske domstoler med på å dømme alle de små synderne til minimum 3 års fengsel. I praksis regnet hjemmefrontgruppen på 4, som laget landssvikanordningen av 15.12.1944, med at det var stor sjanse for at de små synderne ville gå fri i relasjon til førkrigslovgivningen.

 

Blant de små synderne må det i alle fall være naturlig å regne med alle de ca 24 000 passive medlemmene av NS og de ca 150 000 tyskerarbeidere som arbeidet på tyske militæranlegg eller utførte annet viktig arbeid for tyskerne. Firergruppen i hjemmefronten løste omfangproblemet enkelt med å gi et generelt amnesti til alle tyskerarbeiderne, så i så måte går det an å hevde at landssvikanordningen er en amnestilov i relasjon til tyskerarbeiderne. Problemet er at forutsetningen for at landssvikanordningen skal kunne betraktes som en amnestilov, er uansett at de straffbare handlingene til de små synderne som faktisk ble dømt, av norske domstoler ville blitt straffet hardere ved bruk av førkrigslovgivningen. Det er som nevnt ovenfor mer enn tvilsomt. Siden tyskerarbeiderne gikk fri, ble den reelle effekten av nye straffehjemler og straffearter at

de ble spesielt rettet mot alle medlemmer av NS og NS– tilknyttede organisasjoner.

 

Historisk perspektiv

For å kunne svare på spørsmålet om landssvikanordningen av 15.12.1944 var en amnestilov, som åpnet opp for mildere straffer enn tidligere lovgivning hadde ført til i relasjon til de samme forbrytelsene, er det nødvendig å se på hvilke lover som gjaldt før 15.12.1944. Det vil i første omgang si de gjeldende lovene i straffeloven av 1902, dernest den provisoriske anordning av 22.1.1942.

 

De mest relevante paragrafer i straffeloven av 1902

Den mest aktuelle paragrafen i straffeloven av 1902, som et alternativ til landssvikanordningen, er selvfølgelig § 86, dernest § 98, men også noen andre paragrafer har betydelig relevans.

 

Under kapittel 8, ”Forbrydelser mod statens selvstendighed og sikkerhed”:

 

Ӥ 86 (Bistand ydet fienden)

Med hæfte eller fengsel fra 3 aar indtil paa livstid straffes den som retsstridig bærer vaaben mod Norge, eller som under en krig hvori Norge deltager, eller med saadan krig for øie yder fienden bistand i raad eller daad eller svækker Norges eller noen med Norge forbunden stats stridsævne.

 

Straf kommer ikke til anværndelse paa noen i udlandet bosiddende norsk statsborger for handling han efter bostedets love er pligtig.”

 

Under  kapittel 9, ”Forbrydelser mod Norges statsforfatning og statsoverhoved”:

 

Ӥ98 (Angreb paa forfatningen)

Den som søger at bevirke eller at medvirke til at rigets statsforfatning ved ulovlige midler forandres, staffes med hefte i mindst 5 aar.”

 

Under kapittel 33, ”Forseelser”:

 

§330 (Ulovlige foreninger)

Med bøder eller med hefte eller fengsel indtil 3 maaneder straffes den, som stifter eller deltager i en forening, der ved lov er forbudt, eller hvis formaal er forøvelse af eller opmuntring til strafbare handlinger, eller hvis medlemmer forpligter sig til ubetinget lydighed mot nogen.

 

Er foreningens formaal at forøve eller opmuntre til forbrydelsen, kan fængsel indtil 6 maaneder anvendes.”

 

Under kapittel 5, ”Straffens nedsættelse eller forhøielse”:

 

Ӥ58 (Fleres samvirken)

Hvor flere har samvirket til et strafbart øiemed, kan straffen nedsættes under det for handlingen bestemte lavmaal og til en mildere strafart for deres vedkommende, hvis medvirken væsentlig har været foranlediget ved deres afhængige stilling til nogen anden af de skyldige eller været af ringe betydning i forhold til andres. Hvor straffen ellers have været fastsat til bøder, og ved forseelser kan den helt bortfalle.”  

Kommentar til førkrigslovgivningen:

I justiskomiteen i Stortinget sin innstilling til ”Lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere (Landssvikloven), Innst. O.I—1947, står det innledningsvis på side 1:

 

”I lovverket som gjaldt fyre krigen og framleis er gjeldande, var det eit fullstendigt og vel gjennomtenkt system av straffebod um landssvik og høgsvik i krig og fred. Og likeins skadebotsreglar.”

 

Dette er helt i samsvar med professor Jon Skeies påstand om at det ikke var noen lovnød, og derfor kan konstitusjonell nødrett heller ikke brukes som hjemmel for Londonregjeringens nye straffelover.

 

Londonregjeringens første straffeanordning mot NS– medlemmer

Londonregjeringen ble tidlig i tvil om førkrigslovgivningen var god nok for å få straffet landssvikerne tilstrekkelig. 12.1.1941 oppnevnte justisdepartementet i London en straffelovkomité med professor og krigsadvokat Wilhelm Keilhau som formann, som skulle vurdere dette spørsmålet. Komitéens innstilling av 5.12.1941 til anordning ble noe endret i justisdepartementets tilråding. Kongen i Statsråd bifalt justisdepartementets tilråding 22.1.1942. Nedenfor er gjengitt en kopi av statsrådsprotokollen fra 22.1.1942 med ”Provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forræderi:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Straffebestemmelsene i  anordningen av 22.1.1942 kom aldri til anvendelse fordi denne anordningen ble tilsidesatt og avløst av landssvikanordningen av 15.12.1944. Hvis anordningen av 22.1.1942 ikke var en amnestilov, ville heller ikke landssvikanordningen av 15.12.1944 kunne være det.

 

Også  for å kunne bedømme spørsmålet om Londonregjeringens nye straffeanordninger var adekvat kunngjort, er det fornuftig å følge den historiske utviklingen, jevnfør kap. 13.5.

 

Kort oppsummert ble det i anordningen av 22.1.1942 slått fast at alt medlemskap i NS og NS– tilknyttede organisasjoner er straffbart, og at dette i hovedsak skal straffes med allmenn tap av tillit. I tillegg innføres en ny bøtestraff for medlemmer på inntil 1 mill kr. Bestemmelsen om tap av allmenn tillit kan anvendes alene eller ved siden av fengselstraff etter straffelovens kap. 8 og kap.9. Bøter på inntil 1 million kr kan eventuelt også komme i tillegg.

 

Var straffeanordningen av 22.1.1942 en amnestilov?

Det som anordningen først og fremst slår fast, er at alt medlemskap i NS er straffbart fra og med 22.1.1942. Så kan man diskutere om anordningen er en amnestilov eller ikke for disse medlemmene i relasjon til førkrigslovgivningen. Den første forutsetningen for at anordningen kan være en amnestilov er at alle NS– medlemmer ville blitt straffet også etter førkrigslovgivningen. Dernest at straffene etter anordningen er mildere enn straffene etter førkrigslovgivningen ville blitt.

 

Først til spørsmålet om alle NS medlemmer, også de passive, ville blitt straffet etter førkrigslovgivningen. Her synes det å være uenighet mellom den straffelovkomitéen som professor Keilhau ledet, og justisdeparementet i London. Komitéen, og i alle fall Keilhau (jevnf. kap. 12.3) mente det var tvilsomt om et passivt medlemskap i NS kunne rammes av straffeloven slik den var før krigen. Dette blir da hovedmotivet for den nye anordningen fra komitéens side. Hvis denne betraktningen er riktig, ville den nye anordningen aldri kunne bli en amnestilov.

 

Justisdepartementet i London så det annerledes. Her mente man at § 86 vel kunne anvendes mot alle NS– medlemmene  for bistand til fienden selv med den høye minstestraffen på 3 års fengsel. Hvis det er riktig, er det anordningens straffebestemmelser som avgjør om straffene etter anordningen blir mildere enn de ville blitt med førkrigslovgivningen. Men er det sannsynlig at alle de ca 24000 passive NS– medlemmene ville blitt dømt til minimum 3 års fengsel dersom førkrigslovgivningen hadde blitt lagt til grunn under rettsoppgjøret etter krigen?

 

Svært sannsynlig ville straffelovens § 330 om medlemskap i ulovlige organisasjoner med sin betydelig lavere strafferammer da blitt brukt overfor de passive medlemmene. Formodentlig ville § 58 om nedsatt straff ved medvirkning også kunne kommet til anvendelse i relasjon til § 330. Siden lovbrudd etter § 330 er en forseelse, ville straff etter denne bestemmelsen i mange tilfeller ha kunnet falle helt bort. Dette fordi § 58 åpner opp for bortfall av straff ved forseelser.

 

Straffeanordningen av 22.1.1942 slo fast at medlemskap i NS var en egen selvstendig straffehjemmel. I praksis ble det derved blokkert for å bruke bestemmelsene i § 58 om nedsatt straff for medvirkning for den som personlig meldte seg inn. Dette fordi innmeldingen var en isolert og konkret straffbar handling utført av den som meldte seg inn eller valgte å bli stående som medlem, jevnfør kap. 13.10. Eventuelt kunne § 58 komme til anvendelse overfor den eller de som medvirket til innmelingen eller at medlemskapet ble opprettholdt.

 

Egentlig er det unødvendig å diskutere om anordningen av 22.1.1942 var en amnestilov i relasjon til om et medlemskap i seg selv uansett var straffbart etter førkrigslovgivningen. Høyesterett slo i Haaland-saken 9.8.1945 kun fast at et medlemskap i NS gikk inn under den straffbare gjerningsbeskrivelsen i § 86, se Rt-1945-13. I Wassendrud-dommen av 11.9.1946, klargjorde Høyesterett at for å straffe en tiltalt for et medlemskap i NS, må forsett bevises i hver enkelt tilfelle, se Om landssvikoppgjøret, side 98, 2. spalte. Det måtte bevises at tiltalte hadde forstått at medlemskapet i NS var bistand til fienden i den forstand at vedkommendes medlemskap hadde en verdi for fienden, eller at medlemskapet medførte at Norges eller en alliert makts stridsevne ble svekket, se kap. 13.6. Dette er en svært vesentlig og avgjørende forskjell. For kun å bevise et medlemskap var det tilstrekkelig at tiltalte sto oppført på en medlemsliste. For i tillegg å straffe med hjemmel i § 86 måtte forsett bevises.

 

Ut i fra resonnement ovenfor synes det åpenbart at straffeanordningen av 22.1.1942 ikke er noen amnestilov. Justisdepartementet tok i følge Høyesterett feil i sin forutsetning om at ethvert medlemskap i NS var straffbart etter § 86. Imidlertid kan del likevel være grunn til å se nærmere på om de straffene som anordningen foreskriver faktisk kunne forventes å bli mildere enn en kunne forvente ved bruk av førkrigslovgivningen. Noen direkte sammenlikning er ikke mulig fordi anordningen innførte nye straffearter som den straffeloven av 1902 ikke hadde for de samme forbrytelsene.

 

Det heter i ”Justisdepartementets tilråding til provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forræderi av 22. januar 1942”

 

”Departementet er etter overveielse kommet til det resultat at den adekvat samfunnsmessige reaksjon mot NS– medlemmer vil være at de taper almen tillit.”

 

Departementets hovedbegrunnelse for å innføre tap av allmenn tillit i stedet eller i tillegg til fengsel synes å være todelt. For det første ville det i praksis være vanskelig og kostbart for staten å gjennomføre minimum 3 års fengsel for alle NS– medlemmene. Dernest at domstolene blir stilt friere i sitt skjønn når den mest adekvate straffen skal fastsettes overfor NS– medlemmene. Det står i tilrådingen:

 

”Tap av almen tillit er en meget alvorlig straff som i mange tilfeller kan virke meget hårdere enn fengsel.”

 

Departementet mener at tap av allmenn tillit kan erstatte 3 års fengsel som hovedstraff for NS medlemmer fordi det som regel vil være en minst like alvorlig straff. Døren holdes i anordningen åpen for både fengsel og bot i tillegg om retten vurderer det er riktig.

 

De nye straffebestemmelsene var forutsatt å tre i kraft fra 22.1.1942.

Hvis man ser bort i fra de konstitusjonelle og folkerettslige hindringene ved Londonregjeringens nye straffeanordninger (jevnfør kap. 13.1 og kap. 13.2), kan man ikke hevde at anordningen av 22.1.1942 hadde tilbakevirkende kraft såfremt den var adekvat kunngjort for det norske folk, se kap. 13.5.

 

På den annen side synes det ikke å være noe belegg for å hevde at straffeanordningen av 22.1.1942 var en amnestilov. Den var det motsatte med sin presisjon av at alle NS– medlemmer skulle straffes, og p.g.a. sine nye harde straffemetoder, som kom i tillegg eller i stedet for fengselstraff.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 13.4