Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.4 Tilbakevirkende kraft (2)

 

Var landssvikanordningen av 15.12.1944 en amnestilov?

Landssvikanordningen av 15.12.1944 var en fullstendig ny straffelov i relasjon til de forhold som omtales i de fire punktene som er gjengitt i anordningens § 2 nedenfor:

 

Ӥ 2 Etter denne anordning kan straffes :

 

 1. Den som etter 8. april 1940 har vært medlem eller søkt om eller samtykket i å bli medlem av :

a) Nasjonal Samling eller organisasjon knyttet til den.

b) b) Annen organisasjon som har virket i strid med noen bestemmelse i straffelovens kap. 8 eller 9 eller i krigsartiklene i den militære straffelov.

 

2. Den som etter 8. april 1940 har støttet slik organisasjon som nevnt under nr. 1 eller straffbare tiltak som den har satt i verk.

 

3. Den som etter 8. april 1940 har utført eller deltatt i ervervmessig virksomhet for fienden på slik måte eller under slike omstendigheter at forholdet må anses utilbørlig. Som utilbørlig bør forholdet i alminnelighet anses bl.a. dersom den ervervsdrivende selv har innledet forbindelsen med fienden eller arbeidet i nær forståelse med ham eller har søkt å påskynde eller utvide virksomheten uten å være tvunget til det eller har søkt fiendtlig hjelp for å hindre eller vanskeliggjøre kontroll eller rettsforfølgning eller har skaffet seg eller andre utilbørlig pris eller fortjeneste eller andre utilbørlige fordeler.

 

4. Den som etter 8. april 1940 har foretatt noen handling som, uten å gå inn under bestemmelsene under nr. 1-3, rammes av noen bestemmelse i straffelovens kap. 8 eller 9 eller i krigsartiklene i den militære straffelov.

 

På den som har handlet av uaktsomhet får bestemmelsene i denne paragraf bare anvendelse når den uaktsomme handling kan straffes etter straffelovens kapitel 8 eller 9 eller etter krigsartiklene i den militære straffelov.”

 

Den første forutsetningen for at landssvikanordningen er en anestesilov, er at den straffbare handlingen faktisk ville blitt straffet etter førkrigslovgivningen. I denne sammenheng er § 86 med minstestraffen på 3 års fengsel eller hefte den mest sentrale. Det er klart at det ville blitt etablert et visst minstenivå for hva som var rettsstridig bistand til fienden for å kunne dømme noen etter et straffebud med så høy minstestraff. Etter all sannsynlighet ville man da med det høye straffenivået ha kommet til at bistanden til fienden måtte ha vært til påviselig og betydelig nytte for fienden i relasjon til å styrke fiendens evne til å opprettholde okkupasjonen av Norge.  Etter all sannsynlighet ville man da ha komme til at et passivt medlemskap i NS ikke var straffbart etter §86. Formodentlig ville man også ha fastsatt et nivå for hva som var straffbar frivillig ervervsmessig bistand til fienden.  Det er åpenbart at dette nivået måtte vært høyere enn det som de ca 150000 tyskerarbeiderne fikk amnesti for i landssvikanordningen.

 

I forrige kap. 13.3 konkluderes det med at straffeanordningen av 22.1.1942 åpenbart ikke var en amnestilov i relasjon til førkrigslovgivningen. Dette bl.a. fordi anordningen gjorde ethvert medlemskap i NS straffbart, hvor kravet til forsett bestod i at tiltalte kun måtte ha forstått at vedkommende meldte seg inn i NS. For at et NS medlemskap skulle være straffbart etter straffelovens § 86, måtte forsett bevises på en helt annen måte. Det måtte bevises at tiltalte hadde forstått at medlemskapet i NS var bistand til fienden i den forstand at vedkommendes medlemskap hadde en verdi for fienden, eller at medlemskapet medførte at Norges eller en alliert makts stridsevne ble svekket, se kap. 13.6.

 

Siden landssvikanordningen videreførte straffebudet i anordningen av 22.1.1942 om at ethvert medlemskap i NS uansett var straffbart, er det like åpenbart at landssvikanordningen av 15.15.1944 heller ikke var noen amnestilov.

 

I tillegg var landssvikanordningen også straffeskjerpende i og med at muligheten for å idømme heftestraff var falt bort i forhold til straffelovens § 86. Heftestraff var en slags ærlig fengsel for ulovlige handlinger begått ut i fra hederlige motiver med gode mulighet til å få straffen forkortet til det halve ved å søke om overgang til fengselstraff, se kap. 13.14.

 

Landssvikanordningen innførte i tillegg nye straffearter og utbygget straffereaksjonene for straffbare handlinger som var foretett under hele okkupasjonstiden. Siden dette åpenbart måtte ha tilbakevirkende kraft, er det interessant å se nærmere på om de nye straffeartene og utbyggingen av straffereaksjonene likevel kunne oppfattes som amnestilovgivning. For at det skulle være amnestilovgivning må det forutsettes at den totale straffevirkningen likevel ville bli mildere ved anvendelse av landssvikanordningen enn ved bruk av førkrigslovgivningen overfor de tiltalte.

 

Summen av nye straffer virket straffeskjerpende.

Straffelovens § 86 fastsetter en minstestraff på 3 års fengsel eller ”hefte”. Siden det ikke var aktuelt å idømme hefte-straff under landssvikoppgjøret, var fengsel eller tvangsarbeid i minimum 3år de reelle alternativene. Spørsmålet om bruk av medvirkningsparagrafen i straffelovens § 58, etter at alt medlemskap i NS var blitt gjort straffbart er drøftet nærmere i kap13.10.  Her er vises til at § 58 i kombinasjon med § 86 i ettertid av professor Andenæs, ble brukt  til å forsvare at landssvikanordningen gjorde alt medlemskap i NS straffbart. Det betydde at gjerninger av en annen art og intensitet enn dem § 86 var rettet mot, som passivt medlemskap i NS, ble på en finurlig måte med begrunnelse i § 58 gjort straffbare også etter § 86. § 86 hadde dessuten ingen økonomiske eller andre tilleggsstraffer. Det hadde heller ingen andre forræderparagrafer i straffelovens kapittel 8 eller 9. Medvirkning er heller ikke nevnt som straffehjemmel i § 86.

 

Det framgår av kap. 12.3 at landssvikeranordningen innførte følgende nye straffer i forhold til straffelovens § 86:

 

· Straffbart å være medlem av NS og NS-tilknyttede organisasjoner

· Solidarisk erstatningsansvar for alle NS– medlemmer

· Straffbart å yte fienden utilbørlig ervervsmessig bistand.

· Inndragning av vinning (som følge av antatt bistand til fienden)

· Adgang til å gi bøter

· Økonomisk medansvar for den skyldiges ektefelle

· Nye regler for inndrivelse av det økonomiske ansvaret

· Regler for minstesatser ved bøtestraff

· Ingen økonomisk grense for bot, inndragning og erstatning

· Nye regler om oppholdsforbud

· Tillitstap som medførte:

· Tap av stemmerett i offentlige anliggender.

· Tap av rett til å tjenestegjøre i rikets krigsmakt.

· Tap av den offentlige tjeneste den skyldige måtte inneha.

· Tap av adgang til offentlig tjeneste.

· Tap av rett til å inneha stilling eller drive erverv som er betinget av offentlig autorisasjon eller godkjenning.

· Tap av rett til å drive annen selvstendig ervervsvirksomhet av slik art som blir bestemt i dommen.

· Tap av ledende stilling eller lønt eller ulønt tillitsverv i selskaper, stiftelser eller sammenslutninger.

· Tap av rett til å oppnå slik stilling eller ervervsom nevnt i forrige prikkpunkt.

· Tap av rett til å eie eller erverve:

· fast eiendom,

· slik rettighet i fast eiendoms om det etter gjeldende, lovgivning  trenges konsesjon for å erverve,

· norsk registreringspliktig skip,

· aksjer eller andre andeler i norske ervervsdrivende selskaper eller sammenslutninger.

 

Tillitstap kunne idømmes for bestandig eller for et bestemt antall år, dog minst 10 år vedrørende de 4 først nevnte prikkpunktene.

 

Her må nevnes at noen av disse nye straffene allerede var blitt innført ved den provisoriske anordningen av 22.1.1942 om tillegg til straffelovgivningen om forræderi. Det gjelder: Straffbart å være NS– medlem, innføring av ny tilleggstraff i form av bøter opp til 1 mill kr og et mer begrenset tillitstap. Landssvikanordningen av 15.12.1944 avløste den provisoriske anordningen av 22.1.1942, videreførte de nye straffene, utvidet  dem betraktelig og innførte også helt nye straffearter.

 

Johs Andenæs skriver i ”Det vanskelige oppgjøret” på side 125 under overskriften ”Det solidariske erstatningsansvaret”:

 

”Landssvikanordningen bestemte i § 25 at alle som etter 8. april 1940 på straffbar måte hadde vært medlem av NS, skulle svare en for alle og alle forenfor skade som organisasjonen hadde voldt ved medvirkning til rettsstridige handlinger”

….

”I et brev til Stortinget av 29. juni 1945, som primært gjaldt spørsmålet om tilbakevirkende bestemmelser om dødsstraff for tyske krigsforbrytere, benyttet professor Castberg og jeg også anledningen til å henlede oppmerksomheten på regelen i landssvikanordningen om solidaransvar for NS– medlemmer. Vi sa at regelen ”etter vårt syn er grunnlovsstridig og dessuten høyst betenkelig i sine sosiale konsekvenser.””

 

Det var ikke så rart at Andenæs og Castberg mente det.

Men 8.9.1945 i Stephanson-saken godkjente Høyesterett  i plenum via en omvei dette grunnlovsstridige kollektive erstatningsansvaret med 8 mot 3 stemmer, se Rt-1945-52.

 

Omveien bestod i at Høyesterett fastslo at alle NS– medlemmer uansett ville hatt et et kollektivt erstatningsansvar som en følge av lovgivningen som gjaldt før 2. verdenskrig  om erstatningsrett. Derved innført Høyesterett en helt ny fortolking av den erstatningsretten som umulig kan være riktig. For at en person etter førkrigslovgivningen kunne ha et rettsgyldig erstatningsansvar måtte alle tre følgende orutsetninger være oppfylt:

 

1. Vedkommende måtte være subjektivt skyldig, forsettelig eller uaktsomt, i den skade vedkommende skulle ha forboldt.

2. Det måtte bevises at det forelå en konkret årsakssammenheng i mellom måten vedkommende hadde opptrådt på og skadens inntreden.

3. Den skaden det ble påstått skulle erstattes måtte være skikkelig dokumentert.

 

I Stephanson-saken  var ingen av disse grunnleggende forutsetningene oppfylt for rettmesssig å dømme noen til erstatning.

 

Landssvikanordningens § 25 og Høyesteretts nye lovfortolking innførte et nytt prinsipp i norsk strafferett. Det avgjørende for hvilken reaksjon som skulle idømmes med hjemmel i denne bestemmelsen var ikke lenger hvilken ulovlig handling som var utført, men hvilken formue og betalingsevne den anklagede hadde. Det spilte i denne sammenheng ingen rolle om formuen var bygget opp før krigen eller ved lovlig ervervsvirksomhet under krigen. Dem som hadde eiendom eller formue, ble avkrevd erstatning i forhold til betalingsevnen. Prinsippet om likhet for loven i betydning av ”lik handling skal føre til lik straff” var helt satt til side. Her var det ikke snakk om ”å henge lederne og la de andre løpe”, her skulle alle henges og derved unngjelde kollektivt for ledernes misgjerninger. Artikkel 50 i landkrigsreglementet i Haagkonvensjonen forbyr okkupasjonsmakten  bruke pengestraff eller annen straff som fellesstraff overfor befolkningen på grunn av enkeltpersoners handlinger. Men under landssvikoppgjøret ble nettopp denne metoden brukt overfor en spesielt utvalgt gruppe av befolkningen, NS– medlemmene.

 

Andenæs var på et tidligere tidspunkt også kritisk til inndragningsvestemmelsene i landssvikanordningen. Fra ”Om landssvikoppgjøret” gjengis fra side 529:

 

”Johs. Andenæs fremholdt i en artikkel i Nordisk Tidsskrift for Strafferett 1945 (s. 214) at inndragningsbestemmelsene i landssvikanordningen ville by på tvilsomme spørsmål i forhold til Grunnlovens § 97.”

 

De økonomiske straffene i landssvikanordningen av 15.12.1944 ble  mildnet noe ved en provisorisk anordning av 3.8.1945 for å hindre at alle medlemmer av NS gikk personlig konkurs og måtte gå fra hus, gård og grunn. Flere av anordningens bindende straffebud ble lempet på, og mer ble hensatt til rettens skjønn ved fastsettelse av straffene. Samlingsregjeringen Gerhardsen med justisminister Cappelen skjønte at hjemmefronten hadde vært alt for hard i klypene. De sosiale konsekvensene både for den dømte og for den dømtes familie måtte det tas noe mer hensyn til.

 

Det heter i hjemmefrontens motiver for landssvikanordningen:

 

”De tilleggsstraffer som det her dreier seg om— bøter, tillitstap og oppholdsforbud—må anses som mindre vesentlige i forhold til de strenge straffer som de eldre bestemmelser gir anvisning på.”

 

Dette står i skarp kontrast til hva som hevdes i ”Justisdepartementets tilråding til provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forræderi av 22. januar 1942”:

 

”Departementet følger derfor komiteens innstilling om at det åpnes adgang til å idømme som straff tap av almen tillit for overtredelse av bestemmelsene i den borgerlige straffelov kap. 8 og 9 og i den militære straffelov. Denne straff rammer hårdt, kanskje like hårdt som 3 års fengsel, samtidig som den ikke medfører utgifter for fengselsopphold m.m. for de domfeldte.”

 

Fra ”Om landssvikanordningen” siteres fra side 515:

 

”I boka «Patriotisme og landssvik» anfører Gustav S m e d a 1 at det ved sammenlikningen av landssvikanordningen og straffeloven ikke bare gikk an å ta hensyn til fengselsstraffen og se bort fra tillitstapet, oppholdsforbudet, inndragningen og de ubegrensede bøter. Tok en også disse straffer i betraktning, var det ingen tvil om at de passive NS-medlemmer, som eide noe, ble rammet langt hardere enn om sakene hadde blitt pådømt etter straffeloven. Bøtene kunne gjøres så store at de virket sterkere enn selv en ganske høy fengselsstraff. Under oppgjøret skulle det således gang på gang ha forekommet at de tiltalte hadde bedt om frihetsstraff i stedet for pengestraff (s.124).

 

H. Kiær Mordt fremholder at anførselen i landsvikanordningens forarbeider om at det var hensikten å mildne straffene i forhold til den store gruppe vanlige NS-medlemmer, ikke kunne tas helt alvorlig. Hensikten hadde i virkeligheten vært å ramme landsvikerne ganske annerledes følelig enn det var adgang til etter de bestemmelser som gjaldt fra tidligere. Anordningen tok spesielt sikte på å ramme landssvikerne økonomisk. Å sammenligne et tidsrom fengselsstraff med den fullstendige konfiskering av de tiltaltes formuer og adgang til erverv, var vel heller ikke mulig, da det dreier seg om helt inkommensurable verdier. Men det var likevel denne betraktning motivene hadde funnet avgjørende når de ga uttrykk for at anordningen ga anledning til å idømme mildere straff. Rent bortsett fra at det måtte være helt uberettiget å overføre kortere frihetsstraffer til andre straffarter - og se dette som en for siktede gunstigere ordning  - hadde konsipistene av landssvikanordningen dessuten sett bort fra bestemmelsen i straffelovens § 58 hvoretter straffen ved samvirke kan nedsettes under det for handlingen bestemte lavmål og til en mildere straffeart. Etter bestemmelsen i straffelovens § 330 kunne dessuten medlemskap i NS ha vært straffet med bøter eller med hefte eller fengsel i inntil 3 måneder. («Det urettferdige rettsoppgjør», s. 13—17, 19—20 og 132—133).

 

Her må en være oppmerksom på at i følge § 27 i straffeloven av 1902 var den maksimale bøtestraffen på 10 000 kr før endringene, som følge av Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger, som endte opp med ubegrenset bøtestraff.

 

Det kan også nevnes at landssvikanordningen i motsetning til førkrigslovgivningen ikke hadde den mildere og mindre stigmatiserende heftestraffen som et alternativ til fengselstraff i relasjon til landsforræderi etter § 86, se kap. 13.4. Dette var også et straffeskjerpende element ved anordningen.

 

Det er ingen tvil om at summen av de økonomiske straffene og tillitstapet alene eller kombinert med fengselstraff i mange tilfeller sved hardere enn en fengselstraff alene ville gjort, selv om den hadde blitt høyere etter førkrigslovgivningen. Det gjaldt også etter lempingen av de verste straffene i aug. 1945. Følgelig fikk i mange tilfeller  landssvikanordningen også den tilbakevirkende kraften at straffen ut i fra en totalvurdering ble hardere, enn den ville blitt uten anordningen. Det solidariske erstatningsansvaret,  som alle NS medlemmer fikk, ble oppfattet som spesielt hardt, urimelig og urettferdig.

 

Det kan oppsummeres med at i svært mange tilfeller, formodentlig de fleste tilfellene, virket landssvikanordningen ikke som en amnestilov. Det er tre hovedgrunner til dette:

 

· De fleste som ble straffet etter landssvikanordningen, ville neppe blitt straffet etter straffelovens kapittel 8 eller 9. Landssvikanordningen gjorde alt medlemskap i NS og tilknyttede organisasjoner straffbart gjeldende etter 9.4.1940. Ved bruk av førkigslovgivningen alene er det svært usannsynlig at passivt medlemskap i NS ville blitt straffet etter § 86. For å straffe noen for NS– medlemskap etter § 86 måtte forsett bevises idividuelt. Uttrykket ”råd eller dåd” krever rent språklig sett mer enn et nakent medlemskap i et politisk parti. For å bli straffet etter § 86 krevdes en forræderisk handling av en annen art og intensitet enn kun et medlemskap. Eventuelt kunne medlemskap vært straffet som en forseelse etter den langt mildere § 330, som også i kombinasjon med § 58 åpner opp for bortfall av straffen.

· Landssvikeranordningen innførte mange nye straffearter som tillitstap, diverse økonomiske straffer, som også omfattet ektefellen til den dømte og oppholdsforbud. Noen direkte sammenlikning med kun en eventuell fengselstraff etter § 86 er derfor ikke mulig. Det avgjørende må derfor være hvilen vurdering den dømte selv gjorde.  Det er ingen tvil om at svært mange av de dømte mente at straffen de fikk etter landssvikanordningen føltes hardere enn den dommen de regnet med de kunne fått ved bruk av førkrigslovgivningen, jevnfør prikkpunktet ovenfor.

· Landssvikanordningen ble ikke ansett å tre i kraft fra 15.12.1944, men skulle gjelde for hele krigstiden, jevnfør § 2, punkt 1 i landssvikanordningen. Den ble holdt hemmelig til ut på sommeren 1945. Det å bli dømt etter lover som ble holdt hemmelig til lenge etter at de angivelig straffbare handlingene var begått og til etter at 2.verdenskrig i Europa hadde stanset, opplevdes spesielt uforståelig, urettferdig og provoserende.

 

Det kan ikke være noen tvil om at landssvikanordningen var grunnlovsstridig etter grunnlovens § 97 fordi landssvikanordningen virket tilbake i tid og fordi den var straffeskjerpende.

 

Sitater vedrørende landssvikanordningens  tilbakevirkende kraft

For å underbygge påstanden om at landssvikanordningen av 15.12.1944 hadde tilbakevirkende kraft, gjengis og kommenteres en rekke sitater.

 

Professor Frede Castberg i ”Fra norsk og fremmed statsliv”,(1946) side 27:

 

”Det skal f. eks. langt mer til for at man i Norge skal kunne godkjenne en tilbakevirkende straffelov som en påkrevet nødforanstaltning, enn for at man skal kunne akseptere en tilsidesettelse av en mindre vesentlig formskrift. Det er overhodet vanskelig å tenke seg en situasjon da det skulle være en berettiget nødforanstaltning å krenke en av de mest fundamentale frihetsgarantier vår grunnlov inneholder.”

 

Castberg skriver på side 28 i samme bok:

 

”Derfor er det så viktig å omgås nødretten i forfatningslivet med den største forsiktighet. Bare i virkelig nød kan grunnlovsbud settes til side. Og det må bare skje, når det skjer i forfatningens ånd.”

 

Det synes ganske åpenbart at å gi en kriminallov tilbakevirkende kraft umulig kan være i samsvar med den norske grunnlovens ånd. Her kan det være på sin plass å minne om at forbudet mot å gi en kriminallov tilbakevirkende kraft er den eneste rettssikkerhetsgarantien i ”Den europeiske menneskerettighetskommisjonen” (§ 7 sammenholdt med § 15) som ikke er derogabel, d.v.s. helt ufravikelig.

side 190 i ”Minner” (1971) gjengir Castberg noen opptegnelser fra omkring 1.12.1949. Han skriver her om sin gamle lærer Jon Skeie:

”Han har ikke villet anerkjenne gyldigheten av de provisoriske anordninger som regjeringen utferdiget i London på basis av den konstitusjonelle nødrett, og han har – her for øvrig på linje med professor Andenæs og meg – hevdet at visse provisoriske anordninger ble gitt med tilbakevirkende kraft i strid med grunnloven.”

 

Fra boka  To erklæringer om menneskerettighetene 1789 og 1948 (1968) siteres Castberg fra side 26:

 

Det måtte naturligvis da være adgang for regjeringen til å utøve et ganske fritt skjønn om hva som var nødvendig og ikke nødvendig, og det kan saktens være delte meninger om f. eks. de straffebestemmelser som ble utferdiget av regjeringen og de skjerpelser av de eksisterende straffelovsbestemmelser som den fastsatte, var strengt nødvendige.

 

Castberg ville ikke direkte kritisere Høyesteretts prejudikat om gyldigheten av Londonregjeringens straffeanordninger i Haalandsaken, men han slår klart fast at anordningene førte til skjerpelser av de eksisterende straffebestemmelser, d.v.s. førkrigslovgivningen.

 

Castberg konkretiserte at kritikken i første rekke var rettet mot landssvikanordningen av 15.12.1944 sin bestemmelse i § 25 om alle NS– medlemmers kollektive erstatningsansvar. Dette kommer tydelig fram i Castbergs bok ”Juridiske stridsspørsmål i Norges politiske historie” (1961) på side 60:

 

”-Jeg vil også nevne et annet problem som angår landssvikanordningen, og her synes jeg at misnøyen hos dem det rammet, er forståelig. Det gjelder den bestemmelsen som gjør alle medlemmer av Nasjonal Samling solidarisk ansvarlige for den skade partiet har voldt ved medvirkningen til det rettsstridige styre av landet. Når høyesterett fant å kunne anvende denne bestemmelsen med tilbakevirkende kraft for hele krigstiden, var det ut i fra den betraktning at vi her i virkeligheten stod overfor en spesiell anvendelse av den alminnelige norske rettsregel om solidarisk ansvar for skadegjørende handlinger. Etter min mening kan man ikke si at det bestod et slikt direkte årsaksforhold mellom partimedlemskapet og den samlede skade for landet, at erstatningsansvaret ville ha foreligget etter våre vanlige rettsregler.”

 

Ot. prp. nr 92 fra 1945/46

Lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere (Landssvikloven) ble først vedtatt av Stortinget 6.2.1947. Med visse modifikasjoner i formildende retning er denne loven samsvarende med landssvikanordningen av 15.12.1944. Den odelstingsproposisjonen som lå til grunn for landssvikloven av 1947 var Ot. prp. nr 92 fra 1945/46

 

Fra Ot. prp. nr 92 fra 1945/46 side 79, 1. spalte gjengis følgende passus som kommer direkte etter at det i proposisjonen er sitert et lite utdrag fra Ragnar Knophs bok ”Rettslige standarder” (1939) vedrørende tilbakevirkningsstandarden i formuesretten som gjaldt før og under krigen:

 

"Disse uttalelser som sikkert har tilslutning i den alminnelige rettsfølelse her i landet, gir en rettesnor også for det rettslige oppgjør etter okkupasjonen, bare med en modifikasjon at behovet for en elastisk tolkning av grunnlovs-budene da blir meget større enn ved tidligere høve.

 

Det at regjeringen Gerhardsen her trekker en sammenlikning mellom tilbakevirkende økonomisk lovgivning, som angår statens mulighet for en hardere skattlegging når statskassen er tom, og kriminallovgivning er svært bemerkelsesverdig. Det er klart i strid med Castbergs påpeking om at: ”Det er overhodet vanskelig å tenke seg en situasjon da det skulle være en berettiget nødforanstaltning å krenke en av de mest fundamentale frihetsgarantier vår grunnlov inneholder.”Dessuten er som nevnt ovenfor en tilbakevirkende straffebestemmelse i strid med menneskerettighetene. Igjen er det nødvendig å vise til at den Europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) i sine artikkel 7 og 15, slår fast at kriminallover ikke  må ha tilbakevirkende kraft, og at denne bestemmelsen er en av de menneskerettigheten som er ufravikelig, jevnfør kap. 3.12. I realiteten åpnet regjeringen Gerhardsen her opp for at det var OK å bryte en av mest grunnleggende menneskerettighetene.

 

Dette menneskerettighetsbruddet følges opp videre i proposisjonen. Lenger nede på samme side 79 i 1. spalte heter det:

 

De lover som skal legge grunnlaget for denne ordning må nødvendigvis for en stor del bli "tilbakevirkende" i sin form."

Videre står det på samme side 79 i overgangen mellom 1. og 2. spalte:

 

"Oppgjørslovene blir nok heller ikke tilbakevirkende bare i formell henseende. En må være forberedt på at det ikke blir til å unngå på mange områder å gjennomføre en reell tilbakevirkning ved å beskjære rettigheter og interesser i langt større utstrekning enn man var vant til før krigen."

 

I Ot. prp. nr 92 fra 1945/46 side 81, 2. spalte skreiv regjeringen:

 

"På den annen side er det neppe grunn til å tolke paragraf  97 så

strengt at den selv under de nåværende forhold skulle utelukke enhver utbygging av den strafferettslige represjon for forbrytelser som allerede er foretatt. Visse modifikasjoner bør, i betraktning av de særlige forhold som har rådet, kunne godtas, selv om de går i skjerpende retning. Dette bør også gjelde de tilleggsstraffer som under krigen er innført for landssvikforbrytelser og som nå foreslås videre utbygget i lovutkastet. Vi viser her til følgende uttalelser i motivene til lovutkastet:

 

De tilleggsstraffer som det her dreier seg om— bøter, tillitstap og oppholdsforbud—må anses som mindre vesentlige i forhold til de strenge straffer som de eldre bestemmelser gir anvisning på. Tillitstap og oppholdsforbud betegner bare en utbygging av straffer som også etter straffeloven kan idømmes som tillegg, jfr. Straffelovens §§ 29, 30og 33. Denne utbygging og innføringen av bøtestraffen er et uttrykk for hva rettsfølelsen her i landet krever som represjoner overfor landssvikerne. Det ville være i strid med denne rettsfølelse og virke åpenbart urettferdig om de som i den første tid gikk i spissen med å forråde sitt land, skulle gå fri for disse tilleggsstraffer, mens etterfølgerne kan rammes av dem. Det som er mest naturlig og som best stemmer med rettferd, er at alle landssvikere dømmes etter de samme regler uten hensyn til når den enkelte forbrytelse fant sted.”

 

Landsvikanordningen fikk ut i fra argumentasjonen ovenfor en bestemmelse i § 51 om at for den som ble dømt etter straffeloven av 1902, kunne bot og rettighetstap idømmes etter bestemmelsene i anordningen, selv om den straffbare handlingen var foretatt før anordningen var trådt i kraft. Siden anordningen ble holdt hemmelig til etter krigen ville det i praksis si at § 51 fikk den konsekvens at hele landssvikanordningen fikk tilbakevirkende kraft for hele krigstiden, også tilbakevirkende for tiden etter 15.12.1944.

 

Johs Andenæs kommenterer utsagnet ovenfor fra hjemmefrontens firergruppe med justisdepartementets tilslutning i Ot. prp. nr 92 fra 1945/46 slik i ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) på side 120.

 

” Både hjemmefrontutvalget  og Justisdepartementet var her på ville veier.  Ved bedømmelsen av om det er grunnlovsstridig tilbakevirkning å anvende nye bestemmelser om straff på eldre forhold, kan det ikke være avgjørende hvilken straff som kunne ha vært ilagt etter den gamle lovgivning, men hvilken straff en kan regne med ville blitt ilagt. Om de gamle bestemmelsene hadde fengsel på livstid som maksimum, men en ikke kunne regne med at straffen i den konkrete tilfellet ville blitt mer enn ett års fengsel, er det en klar tilbakevirkning til skade for tiltalte om han etter den nye lov får ett års fengsel pluss bot pluss tillitstap. Dette var sikker fredstidtolking av grl. § 97, og argumentasjon for at det ikke skulle gjelde i etterkrigssituasjonen, var særdeles lite overbevisende.”

 

Formodentlig er det ikke veldig ofte professor Johs. Andenæs har brukt uttrykket ”ville veier” om justisdepartementets lovfortolkning.

 

I justiskomitéen i Stortinget sin innstilling til ”Lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere (Landssvikloven), Innst. O.I—1947, står det innledningsvis på side 1:

 

”Den lovsaka som her ligg fyre, er eit serskilt og mykje sjelsynt slag: Emnet er ikkje landssvikgjerningar som kan kome til å gå for seg i framtida. Det lova skal, er å fastsetja straffa og det økonomiske andsvaret for brotsverk som vart i tida 9 april 1940 til 7 mai 1945. Dette skal gjerast etter at det i det store og heile er på det reine og vel kjent kven det er lova kjem til å råka.

 

I forma  er dette lovgjeving, i røynda  er  det mykje  meir  ei domarverksemd.

 

I eit samfund som vårt, der sjølve Grunnlova slår fast at inga lov må

gjevast tilbakeverkande kraft, kunne det ligge nær å spyrgja, om det i

ei stode som denna i det heile er høve til å gjeva nokor lov med anna innhold enn amnestifyresegner. Dette er sagt um dei materiellrettslege andsvarsfyresegnene.”

 

Stort klarere kan det ikke sies at landssvikanordningen av 15.12.1944 hadde tilbakevirkende kraft i strid med bestemmelsen i grunnlovens § 97.

 

Justiskomitéen fant likevel å måtte gå inn for loven ut i fra en ”bordet fanger” situasjon fordi rettsoppgjøret hadde gått sin gang i ett og et halvt år etter bestemmelsene i landssvikanordningen av 15.12.1944, men oppgjøret var langt fra ferdig. Hvis landssvikanordningen hadde blitt satt til side i februar 1947, ville det vært et gedigent brudd med prinsippet om likhet for loven. Justiskomitéen fant å måtte la prinsippet om likhet for loven veie tyngst, men den skreiv også i innstillingen på side 2:

 

”Og når nemnda ser på saka no—med den røynsle og etterpåklokskap som tida har gjeve—er ho komen til den meining at det hadde vore likeso greit for ettertida og for rettsuppgjeret i dag um straffe– og ansvarsparagrafane frå 15. desember 1944 hadde vore uskrivne.”

 

Knapt har noe lovforslag som justiskomitéen i Stortinget anbefalte vedtatt, noensinne fått en slik omtale av komitéen selv.

 

I Fredrik Kristian Brøggers juridiske oppslagsbok ”Lov og rett” (1951) med forord og bidrag av professor Wilhelm Keilhau står det på side  554 om landssvikanordningen i en artikkel signert av professor Wilhelm Keilhau:

 

”Ved den form anordningen fikk, bygget den på forutsetningen om at den skulle fastsette straffebestemmelser og erstatningsansvar for handlinger som alt var straffbare etter den alminnelige straffelov, den militære straffelov eller den provisoriske anordning av 22. jan. 1942. I realiteten betød imidlertid landssvikanordningen at det ble reist

tiltale i en stor rekke saker som aldri var blitt påtalt dersom denne

anordning ikke var blitt gitt. Legges realjuridiske betraktninger til grunn, lar det seg således hevde at landssvikanordningen sto i strid med Grl.§ 97 som forbyr å gi lover tilbakevirkende kraft. "

 

Keilhau skriver i en artikkel med overskriften ”Tilbakevirkning” følgende i samme bok på side 1073:

 

"På et  enkelt  sentralt punkt  i den nåværende  etterkrigstids strafferettspleie har dog forholdet mellom praktiserte strafferettspåbud og paragraf 97 vært ytterst tvilsomt. Det gjelder landssvikanordningen av 15.  des.  1944 og de lover som har bekreftet prinsippene i denne. Særlig tvilsomt er forholdet ved paragraf 2,1 i landssvikanordningen som setter straff for "den som etter 8. april 1940 har vært medlem eller søkt om eller samtykket i å bli medlem av "N. S." eller tilsvarende organisasjoner.”

 

Keilhau viser spesielt til den straffelovkomité han ledet høsten 1941 i London, og som bl. a. munnet ut i den provisoriske anordningen av 22.1 1942, som gjorde alt medlemskap i NS og tilsvarende organisasjoner straffbart. Keilhau fraholder at komitéen foreslo at NS- medlemmene burde få en frist til å melde seg ut på ca 2 måneder etter at anordningen var kunngjort så godt det lot seg gjøre. Det ville i praksis si at medlemskap i NS først ville blitt ulovlig etter ca 1.4.1942. Komitéen fikk ikke gjennomslag for dette i regjeringen. Som kjent fastslo Høyesterett i Haalandsaken 9.8.1945 at et medlemskap i NS gikk inn under gjerningsbeskrivelsen i § 86 gjeldende  f.o.m. 9.4.1940 med 7 mot 4 stemmer.

 

I samme artikkel om tilbakevirkning skriver Keilhau på side 1074:

 

”Enkelte nyere forfattere har gjort gjeldende at § 97 bare skulle gi et vennskapelig råd til de lovgivende myndigheter. Denne oppfatning står  i  åpenbar  strid  med grunnlovsbudets imperative form og overser sluttbestemmelsen i Grunnloven, som lyder slik: "Vi undertegnede,  Kongeriget  Norges  Repræsentanter, erklære  herved denne Constitution  som  af Rigsforsamlingen er antaget, for  Kongeriget Norges Grundlov, hvorefter alle og enhver sig have at rette,"”

 

Keilhau viser også i denne sammenheng til FNs menneskerettighetserklæring av 10.12.1948, artikkel 11, punkt 2 som lyder:

 

”Ingen må dømmes for en handling eller uttalelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.”

 

Professor Jon Skeie i ”Landssvik” side 19:

 

”Ingen av de foran under B nevnte anordninger har noen rettsgyldighet. Om alle gjelder at deres innhold ligger utenfor rammen av kongens lovgivningsmyndighet. Og de anordninger som bestemmer nytt eller skjerpet ansvar, er ugyldige også av den grunn at de strider mot grunnlovens § 97: «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»”

 

I punkt B side 5 til 19 i ”Landssvik” gikk Skeie igjennom en rekke av Londonregjeringens anordninger, deriblant landssvikanordningen av 15.12.1944 på side 10 til 16. På disse sidene kommer Skeie med en rekke eksempler på at landssvikanordningen virker straffeskjerpende i forhold til lovgivningen slik den var før krigen.

 

Skeie trekker også inn grunnlovens § 97 i relasjon til problematikken om spesielt landssvikanordningens manglende kunngjøring. Dette spørsmålet drøftes i neste kapittel.

 

”Institutet för offentlig och internationell Rätt” uttaler i betenkningen ”Den norska rättsuppgörelsen” (1955) slik det er gjengitt i ”Om landssvikoppgjøret” på side 496:

 

«Exilregeringens lagstiftning innebar emellertid icke allenast en kriminalisering av handlingar, vilka icke tidigare voro straffbara. Den innehöll också olika straffskärpningar. Sålunda skulle enligt 1941 års provisoriska anordning dödsstraff kunna tillämpas vid sådana i strafflagens 8 och 9 kap. omfärmälda brott, där livstidsstraff fanns stadgat, «tvangsarbeid», skulle kunna utmätas i stället för hefte och fengsel samt ständig rättighetsförlust kunna ådömas. År 1942 innfördes «tap av almen tillit» och bötestraff inntill 1 million kronor, och aven denna begränsning borttogs år 1943, medan strafflagens botes maximum varit 10.000 kronor. Konfiskationspåföljdens utsträckande till indirektvinster innebar en skärpning av strafflagens almänna konfiskationsstraff; enahanda gäller 1944 års bestämmelse om ekonomiskt medansvar för den dömdes make.»

 

Vider siteres fra ”Om landssvikoppgjøret” sin omtale av den svenske betenkningen side 496 om det solidariske erstatningskravet:

 

”Erstatningsansvaret hadde i virkeligheten karakter av økonomisk straff, og dette straffansvaret hadde en innført med tilbakevirkende kraft. Kombinasjonen av bøter av hittil ukjent størrelse med inndragning og erstatning, måtte etter forfatternes mening ses som et forsøk på å omgå Grunnlovens bud at «Jord og Boeslod kan i intet Tilfelde forbrydes». Forfatterne konkluderer med at amnestikonstruksjonen ikke er holdbar og tilføyer at det ikke er sannsynlig at en under okkupasjons- og frigjøringstidens opphissede stemning ville ha funnet forståelse for lovgivningstiltak som tok sikte på å gi landsforrædere en mildere behandling enn den som fulgte av straffeloven.”

 

Høyesterettsadvokat Annæus Schjødt sine uttalelser i en artikkel  i ”Verdens Gang” 24.3.1956 vedrørende den ovennevnte svenske betenkningen gjengis bl.a. slik i ”Om landssvikoppgjøret” på side 499:

 

”På enkelte punkter var imidlertid anmelderen ikke så svært uenig med instituttet. Dette gjaldt f. eks. betegningen av landssvikanordningen som en amnestianordning. I en rekke tilfelle hadde nok anordningen ført til påtaleunnlatelse og mildere straff. Men samtidig burde det vel erkjennes at den i andre tilfelle hadde ført til tiltale og straff for personer som ellers ville ha gått fri fordi en tross rettslig adgang til dette ikke ville ha funnet det riktig å anvende straffelovens strengere bestemmelse. Anordningen hadde gitt oppgjøret et betydelig omfang ikke større enn fortjent, men kanskje større enn kriminalpolitisk nødvendig. Schjødt var heller ikke begeistret for partimedlemmenes solidariske erstatningsansvar og mente at bestemmelsen om dette mer hadde karakter av straff enn av erstatning.”

 

Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende at Schjødt, som var aktor i straffesaken mot Quisling, var såpass kritisk ovenfor sentrale sider av landssvikoppgjøret.

 

Konklusjon

Det er all grunn til igjen å minne om bestemmelsene i FNs menneskerettighetserklæring artikkel 11, punkt 2 og i den Europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) hvor det slås fast at kriminallover ikke  må ha tilbakevirkende kraft. Det framgår av EMK i artikkel 7 og  15 at denne bestemmelsen er en av de få menneskerettighetene som er ufravikelig, og den eneste ufravikelige rettssikkerhetsgarantien, jevnfør kap. 3.12. De andre ufravikelige menneskerettighetene i EMK er retten til liv, og forbudet mot tortur og inhuman straff. Kravet om at en kriminallov ikke må ha tilbakevirkende kraft er altså blant de absolutt mest grunnleggende menneskerettighetene.

 

Sannheten er at landssvikanordningen av 15.12.1944 var en helt ny og spesialkonstruert straffelov for handlinger som allerede hadde funnet sted. Med alle sine nye straffehjemler og nye straffearter, ville mange av de dømte helt sikkert heller ha foretrukket å sitte 3 år i fengsel, (om de i det hele tatt hadde blitt dømt etter § 86) enn å bli økonomisk ruinert, ikke bare for egen del, men også av hensyn til familien. Vanæren som fulgte av tillitstapet var også vond for mange å bære. I tillegg var landssvikanordningen spesielt spisset for å få straffet alle medlemmer av NS og tilknyttede organisasjoner, mens den store gruppen av tyskerarbeidere slapp fri og økonomiske profitører som ikke var medlem av NS slapp stort sett også fri eller fikk langt mildere straffer enn om de hadde vært medlemmer av NS. Derfor er det all grunn på generelt grunnlag til å hevde at:

 

Landssvikanordningen av 15.12.1944 var ingen amnestilov. Derimot var den straffeskjerpende, og hadde derved en grunnleggende tilbakevirkende kraft åpenbart i strid med grunnlovens § 97 og de mest grunnleggende menneskerettighetene. Den var spesialinnrettet for å straffe medlemmene av NS hardest mulig.

 

 

 

 

Lenke til neste kapittel 13.5