Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.5 Mangelfull kunngjøring og habilitetsproblemer m.v.

 

Landssvikanordningen ble holdt hemmelig

Landssvikanordningen av15.12.1944 ble holdt hemmelig til ut på sommeren 1945. Førstevoterende dommer Klæstad i Høyesteretts i Stephansonsaken, på side 27 i Rt - 26 -1945 uttaler følgende i relasjon til landssvikanordningen av 15.12.1944:

 

”Det er visstnok så at anordningen overhodet ikke er kunngjort, og at den heller ikke på annen måte kom til almenhetens kunnskap før en tid etter Tysklands kapitulasjon. Jeg kan imidlertid, i betraktning av de helt ekstraordinære forhold for lovgivningsmakten, ikke tillegge dette noen avgjørende betydning for spørsmålet om anordningens rettsgyldighet. Vi har ingen grunnlovsbestemmelse som gjør en lovs gyldighet avhengig av kunngjøring eller annen bekjentgjørelse”

 

Dommer Hansen uttalte følgende på side 31 i Rt - 26 -1945:

 

”Etter hva det er opplyst var forholdet ikke bare det at anordningen ikke er kunngjort på den måten som er foreskrevet i loven av 1 april 1876. Den ble overhodet ikke søkt gjort bekjent for almenheten, tvert om ble anordningen holdt hemmelig helt til etter landets befrielse. Inntil dette tidspunkt var således anordningen ukjent for alle andre enn noen få innviede. Under disse omstendigheter følger det etter min oppfatning av Grunnlovens § 97, at anordningen ikke kunne anses som den på gjerningstiden gjeldende lov for handlinger foretatt før befrielsen av personer, som ikke kjente den og ikke hadde anledning til å kjenne den.”

 

7 andre av dommerne i Høyesterett støttet Klæstads syn mens 2 andre støttet Hansens syn. Imidlertid fant mindretallet på 3 dommerne likevel å kunne akseptere å kunne anvende bestemmelsene i landssvikanordningen i dette tilfellet fordi de kom til at den totale straffen ville blitt større etter førkrigslovgivningen. I tillegg er det grunn til å stille spørsmål ved dommer Schelderups habilitet p.g.a. hans nære tilknytning til hjemmefronten som i praksis utferdiget landssvikanordningen. Schelderup støttet flertallet.

 

Også Jon Skeie var svært kritisk til den manglende kunngjøringen av Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger. Skeie skriver i ”Landssvik” (1945) på side 30 til 32:

 

”Og om anordningen bare hadde til formål å ramme nye handlinger, måtte man gjøre brudd på en tredje grunnsetning: at en lov må vare kunngjort på handlingstiden. Denne grunnsetning er riktignok ikke direkte oppstilt i vår konstitusjon. Grunnloven har tvert om i § 78 en uttrykksmåte som til dels har vært fortolket derhen at en alminnelig lov blir virksom allerede fra det øyeblikk kongen sanksjonerer den. Det heter: «Billiger kongen lovbeslutningen, forsyner han den med sin underskrift, hvorved den vorder 1ov.» Men denne fortolkning er etter min oppfatning ikke riktig. I den setning at beslutningen «vorder 1ov» ved underskriften, behøver man ikke å legge noe mer enn dette: at den fra nå av er bindende for begge statsmakter; skal den oppheves eller endres, må det skje ved ny lovbehandling i odelsting og lagting og sanksjon på den nye beslutning. Å tillegge et straffebud eller en erstatningsbestemmelse virkning for en handling som nok er foretatt etter kongens underskrivning (f. eks. en halv time etter), men før der var noen adgang for almenheten til å lære den å kjenne, ville være i strid med forbudet i grunnlovens § 97. Meningen med dette forbud må jo nemlig være at borgerne skal vite hva de har å rette seg etter. Forbudet i § 97 ville miste en meget vesentlig del av sin hensikt: å beskytte individet mot statsmaktens overgrep, om lovgiverne kunne vedta nye påbud eller forbud som ble virksomme straks, uten noen kunngjøring. Man kan si: Almenheten får jo underretning ved avisreferater om lovforslag og lovbeslutninger i odelsting og lagting. Hertil er imidlertid å si: En lovproposisjon (eller et privat lovforslag) kan bli framsatt hemmelig og behandlet i hemmelige møter. Og nettopp når talen er om provisoriske anordningers ikrafttreden, viser det seg mest nødvendig å følge tanken i grunnlovens § 97 såfremt anordningen setter nye eller strengere straffebud eller erstatningsforskrifter; en provisorisk anordning kan jo (og blir vel som regel) vedtatt uten noe forhåndsvarsel. Å oppgi kravet på. kunngjøring ville være et eiendommelig tilbakeskritt i vår statsrett. Endog under enevoldstiden var det et prinsipp at nye lover skulle kunngjøres. Publikasjonen ble da og senere til og med I876, gjort ved tinglysning. Denne kunngjøring var den gang i virkeligheten langt mer effektiv enn den inntagelse i et Lovtidende som ble foreskrevet ved lov nr. 6 av 1. april 1876 og iverksatt fra og med 1877. I gamle dager kom det, iallfall på landet, mange mennesker til tingene, også folk som ikke hadde noen sak å føre eller noe dokument å tinglyse. På den måte ble nye lover som hadde noen interesse, straks kjent utover landet. Anordninger som ble gitt i London under okkupasjonen, kunne ikke bli kunngjort pi en sådan måte her i landet at det ville vare forsvarlig å henvende dem mot personer som faktisk ikke har fått noe kjennskap til dem. Det er jo forholdsvis få som har hatt adgang til å høre radio-utsendinger i denne tid. Her har vært hemmelige aviser. Men nettopp de fleste av de personer som man vil anvende de nye ansvarsbestemmelser mot, har jo ikke fått disse aviser; det var bare blant pålitelige «jøssinger» de sirkulerte. Og «jøssingene»  meddelte nok i regelen ikke noe av innholdet til nazister eller mistenkelige - om de i det hele kom i samtale med dem. Flere av de bestemmelser det her er tale om, således i landssviksanordningen av 15. 12. 1944, synes for øvrig å ha vært omhyggelig hemmeligholdt for folk her hjemme, selv for pålitelige og interesserte jurister blant jøssingene. — Dengang Tyskland hadde en høy indre rettskultur bestemte rikets grunnlov (av 1871) § 2 at ingen lov gjelder før den er kunngjort. Det ville ikke være smigrende for oss om vi nå skulle anvende straffebud som er vedtatt i dølgsmål.”

 

I denne sammenheng kan nevnes at flere av de framtredende representantene til den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvold hadde tatt med et eksplisitt kunngjøringskrav for nye lover i sitt grunnlovsforslag. Formodentlig ble dette ansett unødvendig fordi representantene antok at kunngjøringskravet var innebygget i grunnlovskravet i § 97 om at ingen lov måtte ha tilbakevirkende kraft. Når en lov ikke er behørig kunngjort, får den selvfølgelig i praksis tilbakevirkende kraft.

 

Når det gjelder landssvikanordningen fikk denne fullstendig tilbakevirkende kraft fordi den som nevnt overfor ble holdt hemmelig til etter frigjøringen. Bare dette forholdet burde vært godt nok til at Høyesterett hadde satt anordningen fullstendig til side.

 

Så kan man kanskje heller diskutere om anordningene av 22.1.1942 om tillegg til straffelovgivningen om forræderi og den samtidige anordningen om gjeninnføring av dødsstraffen i den sivile straffeloven var godt nok kunngjort. Hvis argumentene til Skeie ovenfor skal tas på alvor, var kunngjøringen ikke god nok. Husk at alle radioapparater ble inndratt høsten 1941 bortsett fra dem som NS– medlemmene hadde. Men NS– medlemmene hadde forbud mot å høre på BBCs norske sendinger fra London. Hvor grundig de nye straffeanordningene ble gjengitt i de norske sendingene er ukjent av forfatteren, men den skal være nevnt minst en gang.

 

Var dommerne inhabile?

I et avisinnlegg i Nationen 2.8.1945 tar professor Jon Skeie sterkt til orde for at den ekstraordinære lagmann Solem og høyesterettsdommerne Berg og Schelderup må vike sete under behandling av landssviksaker. Dette fordi de har deltatt i utarbeidelsen av de provisoriske anordningene som i hovedsak skal ligge til grunn for landssvikoppgjøret. Dette gjaldt spesielt landssvikanordningen av 15.12.1944 og anordningen av 16.2.1945 om rettergang i landssviksaker. Solem var sterkt involvert i arbeidet med disse anordningene og de to andre høyesterettsdommerne hadde sentrale posisjoner i hjemmefronten, og Skeie legger i artikkelen fram sannsynlighetsbevis for at disse også, om enn i noe mindre grad var involvert i framstillingen av de nevnte anordningene.

 

Så viser Skeie i artikkelen til to saker hvor Høyesterett har bestemt at en høyesterettsdommer må vike sete fordi dommerne, vel og merke ganske perifert, hadde deltatt i en korrekt lovbehandling ved utformingen av en lovbestemmelsene som var relevant, når den aktuelle sak skulle pådømmes i Høyesterett.

 

Habilitetsspørsmålet ble i noen grad berørt under Haalandsaken ved en kjennelse 6.8.1945, men Skeies innsigelser ble ikke tatt til følge verken for Solem som lagmann i lagmannsrettssaken mot Haaland eller for Schelderups vedkommende som dommer i Høyesterett.

 

Vedrørende lagmann Solems habilitet i Haalandsaken skriver førstevoterende dommer Næss i Rt-1945-13:

 

”For Høyesterett har forsvareren dessuten gjort gjeldende at lagmann Solem var ugild som dommer i lagmannsretten fordi lagmannen - hva forsvareren ikke tidligere hadde hatt kjennskap til - hadde deltatt i utarbeidelsen av det forslag som ligger til grunn for den provisoriske anordning av 16 februar 1945 om rettergang i landssviksaker, og dermed tatt standpunkt til spørsmålet om Kongens adgang til å utferdige en anordning av dette innhold.

Angående spørsmålet om lagmann Solems dommerhabilitet som jeg finner hensiktsmessig å behandle først, skal jeg bemerke:

Etter det som er opplyst for Høyesterett må jeg gå ut fra at det forholder seg så at lagmann Solem har deltatt i utarbeidelsen av det forslag til provisorisk anordning som det her er tale om. Jeg anser det ikke nødvendig å ta standpunkt til om lagmannen av denne grunn burde ha veket sete etter bestemmelsen i domstollovens § 108. Som jeg straks kommer tilbake til, anser jeg det nemlig ikke tvilsomt at den provisoriske anordning av 16 februar 1945 er rettsgyldig, og jeg kan da ikke finne det sannsynlig at det forhold det her gjelder, kan ha virket bestemmende på dommens innhold, jfr. straffeprosesslovens § 393 første ledd.”

 

Begrunnelsen til dommer Næss er svært merkelig. Han konstaterer bare at anordningen av 16.2.1945 utvilsomt er rettsgyldig, og at Solems deltakelse i utformingen av denne ikke kan ha innvirket på dommens innhold. Han går overhodet ikke inn i den problematikken Skeie tar opp i sin avisartikkel. Det er også svært bemerkelsesverdig av verken Solem eller Schelderup under Haalandsaken fant det bryet verdt å opplyse de respektive rettene om den deltakelsen de også hadde hatt med landssvikoppgjøret bl.a. ved utformingen av landssvikanordningen og den nye rettergangsanordningen for landssviksaker. Domstollovens §113 påla dommerne plikt til selv å gi opplysninger angående omstendigheter som kan gi en part rett til å kreve at han utelukkes. Mot dette kan innvendes at Haaland ble dømt etter strengere lover enn landssvikanordningen, men med anvendelse av den nye rettergangsorden hvor juryen ble sløyfet til fordel for meddommere. Det viktigste var at de prejudikatene som Haalandsaken fastslo, fikk avgjørende betydning for at landssvikanordningen av 15.12.1944 kunne komme til anvendelse i senere saker, og at den nye rettergangsorden ble fulgt i denne saken og under resten av landssvikoppgjøret.

 

Det faktum at både Solem, Schelderup og Berg var sterkt involvert i utformingen av Londonregjeringens provisoriske anordninger til bruk under rettsoppgjøret etter krigen, skulle absolutt ha medført at disse dommerne ikke måtte delta i dette rettsoppgjøret som dommere.

 

I denne sammenheng kan også nevnes at Høyesterett burde ha vurdert konsekvensene  av sin inngripen i situasjonen 15.4.1940 da Høyesterett oppnevnte Administrasjonsrådet, som åpenbart frivillig bistod okkupasjonsmakten med råd og dåd, se kap. 8. Var det da riktig at de samme høyesterettsdommerne skulle sitte og dømme andre for at de hadde gitt bistand til fienden i råd eller dåd?

 

”selvstendige liv” blir til ”selvstendighetskrig”

” Det heter i Proklamasjonen fraNorges konge og regjering som ble sendt over Tromsø radio 9.6.1940: 

 

”De vil så langt som det er gjørlig opprettholde det norske rikets selvstendige liv, så ledes at ingen av de rettigheter som tilkommer en fri stat, skal bli forspilt.

 

Daværende riksadvokat Sven Arntzen sendte 17. februar 1946 ut  et sirkulære blant annet til dommerne som behandlet landssviksakene, hvor de to ordene ”selvstendige liv” var byttet ut med ”selvstendighetskrig”. Åpenbart var meningen å bevise at den flyktende regjering hadde en intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland.

 

Forklaringen på feilsitatet skal visstnok være at riksadvokaten hadde hentet sitt sitat fra et blad i Finnmark, som hadde sitert feil i fra radiosendingen.  Feilen ble først oppdaget og påpekt i en rettssak mot Ketil Harnoll i Oslo byrett 10 – 12 februar 1948 da Harnoll kunne vise til hva som stod i Undersøkelseskommisjonen av 1945 sin rapport.

 

Den feilaktige setningen ble brukt i mange landssviksaker som bevis på den fortsatte krig. Dog er det all grunn til å tro at de som ble dømt, ville blitt det uansett, men de tiltaltes stilling ble likevel klart dårligere. Det ble umulig for dem å stille spørsmål ved den faktiske krigstilstanden mellom Norge og Tyskland.

 

Kilder: Oliver H. Langeland i boka ”For at i ikke skal dømmes” side 44 (1949) side 30 flg og Alexander Lange i ”Dødsdommen over kommissarisk statsråd, professor Ragnar Sigvald Skancke : En gjennomgåelse” fra 1954 på side 14-15.

 

Dommernes bakgrunnsmateriale

Så langt forfatteren har brakt i erfaring hadde dommerne i landssviksakene ikke tilgang på de forarbeidene som ble utarbeidet før regjeringen vedtok landssvikanordningen av 15.12.1944. Det som forelå som retningslinjer var heftet ”Landssvikanordningen” (1945) med høyesterettsdommer Erik Solem sine kommentarer og riksadvokat Arntzen sine rundskriv. Problemet er at begge disse to var medlemmer av hjemmefrontens firergruppe som var landssvikanordningens sanne fedre. Noen objektiv informasjon  tilfløt ikke  de som skulle være dommere.

 

 

Lenke til neste kapittel 13.6