Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.6 Andre provisoriske anordninger

 

Londonregjeringen laget flere provisoriske anordninger som fikk betydning under landssvikoppgjøret eller i andre sammenhenger. Noen av disse kommenteres nærmere i den rekkefølgen de ble gitt.

 

Sivil dødsstraff gjeninnføres

22.01.1942: Provisorisk anordning om tillegg til den almindelige Borgerlige straffelovs kapitler 19, 21 og 22.

 

”For forbrytelser foretatt så lenge Norge er i krig kan dødsstraff idømmes når det for handlingene kan idømmes fengsel inntil på livstid etter noen bestemmelse i den almindelige borgerlige straffelovs kapitel 19 angående forbrytelser mot sedeligheten, kapitel 21 angående forbrytelser mot den personlige frihet og kapitel 22 angående forbrytelser mot liv, legeme og helbred.”

 

Ovenfor er gjengitt hele ordlyden i anordningen. 3.10.1941 var en tilsvarende provisorisk anordning gitt for forbrytelser mot kap. 8 og 9 i straffeloven hvor fengsel på livstid kunne i dømmes. § 86 om bistand til fienden ved råd eller dåd var i blant disse. Derved kunne dødsstraff idømmes med hjemmel i denne paragrafen.

4 forskjellige provisoriske anordninger om å gjeninnføre dødsstraffen i den sivile og militære straffeloven samt overfor utenlandske krigsforbrytere var de eneste av Londonregjeringens provisoriske anordninger som det 89. Storting behandlet i 1945.I Odelstinget stemte 104 for og kun 4 i mot den 29.06.1945.

 

Her skal det ikke tas opp noen drøfting om berettigelsen av å gjeninnføre dødsstraff i sivil rett i Norge. Det kan bare konstateres at det er ganske mange år siden dødsstraffen ble fjernet i fra både sivil og militær strafferett i Norge. I Norge i dag synes det å være bred enighet om at slik skal det være. Så er det bare å håpe på at det forblir slik selv om Norge igjen skulle komme til å oppleve harde tider.

 

Londonregjeringen tillater bigami

15.4.1942: Provisorisk anordning om forandring i lov av 31. mai 1918 nr 2, om inngåelse og oppøsning av ekteskap

 

Denne anordningen åpnet opp for at en ektefelle som hadde rømt til England eller Sverige kunne få lovlig skilsmisse uten at den andre ektefellen overhode var informert om det. At noen av de gifte mennene som rømte til utlandet forelsket seg på nytt til tross for at de var gift i fra før, er ikke spesielt bemerkelseverdig.

 

Det bemerkelsesverdige er at noen av disse forelskede menn har vært frimodige nok til å gjøre noen i regjeringen oppmerksomme på sitt problem. Og enda mer bemerkelsesverdig er det at hele Londonregjeringen etterkom anmodningen fra de forelskede. Opp dette er det aller mest bemerkelsesverdige at bigamiloven også medførte at Londonregjeringen opp i dette også så seg nødt til å tilrøve seg den 3. statsmakt, den dømmende makt. Det var justisdepartementet i London som i praksis skulle være domstol og kunne gi skilsmissebevilling. Det var altså så viktig for Londonregjeringen å etterkomme ønsket i fra de forelskede menn at den opptrådte hent eneveldig med den lovgivende, utøvende og dømmende makt samlet på sin hånd.

 

UK– 45 nevner bigamiloven på side 240, bind I, kap. VI, men kritiserer den ikke. Her er kun anført at teologiprofessor Hallesby har lagt inn en anmerkning vedrørende bigamiloven. Hallesby tillegges følgende:

 

”Men ved denne lovendring åpner Regjeringen adgang til en praksis i

skilsmissesaker som bryter med den eldgamle rettsregel: audiatur et altera pars, — også den annen part må høres — idet departementet nå får adgang til å meddele den ene ektefelle skilsmisse uten at den annen ektefelle er hørt, ja, uten at denne fikk anelse om at skilsmissen var begjært og fullbyrdet.

 

Vi har eksempler på trofaste hustruer som slet for hjem og barn gjennom krigens år i Norge, og så en vakker dag fikk høre at mannen hadde fått skilsmisse og var gift på ny.”

 

Bigamiloven medførte en interpellasjon i Stortinget 27.9.1945. Interpellanten, stortingsrepresentant Ragnhild Varmbo (1886-1982) fra

Høyre begynte sin interpellasjon slik:

 

”Jeg har ikke ord som er sterke nok til å uttrykke hva vi kvinner følte da vi fikk høre om denne forandringen i skilsmisseloven. Ikke for det, jeg tror de fleste menn også står helt uforstående like overfor den. Da jeg fikk høre om den, sa jeg straks: Det må være en misforståelse, det kan ikke være sant. Og så var det sant likevel. Spørs målet har naturligvis vært meget diskutert. Jeg har snakket med mange om det, og jeg har ikke truffet en eneste som har kunnet forstå anordningen, eller som har forsvart den. Den eneste forklaring jeg har kunnet finne, det er at mentaliteten i London må ha vært en annen enn den var her hjemme.”

 

Hun uttalte også:

 

”Men denne «straffen», kan jeg godt si, for dem som satt hjemme og trofast ventet på mann og på far, den står vi uforstående like overfor, og jeg synes den er absolutt urettferdig. Vi hørte også ofte i radio fra London vakre og rosende ord om hjemmefronten, om oss som satt hjemme, om dem som var trofaste, og vi hørte refsende og meget strenge ord om dem her hjemme som sviktet. Men jeg synes at denne anordningen og bruken av denne anordning er en svikt mot oss her hjemme. Jeg vil ikke prøve å skildre følelsene hos dem som anordningen gikk ut over, det kan alle som har menneskelige følelser tenke seg. Jeg vil bare fortelle hva en sjømannsenke som mistet sin mann i krigen, sa til meg: Jeg vil meget heller vite at han er død, enn å få høre at vi er blitt skilt og at han har giftet seg på denne måten. Nå kan mine barn være glad i ham, de kan sette ham høyt, slik som de bestandig har gjort, de kan beundre ham for hans innsats, de har gode minner for resten av sitt liv; ellers ville de skammet seg over ham.”

 

Bigamiloven ble opphevet ved en ny provisorisk anordning 3.10.1945, men vel og merke ikke med tilbakevirkende kraft. De ca 60 ekteskap som var oppløst på denne umenneskelige måten, forble oppløst.

 

En artikkel på Aftenpostens nettsted fra 9.5.2015 tar opp spørsmål i relasjon til bigamiloven. Fra Aftenpostens artikkel gjengis følgende:

 

”Statsminister i London-regjeringen, Johan Nygaardsvold, tok på ingen måte selvkritikk for bigamiloven og dens konsekvenser. I stortingsdebatten høsten 1945 sa han: «Jeg ville ansett det rimelig at man ikke hadde reist all denne blåst omkring spørsmålet nå.»

Han avsluttet sitt innlegg med å beskylde Høyre for å ta opp saken som valgpropaganda, i mangel av «virkelige programsaker» til det nært forestående stortingsvalget.”

 

For øvrig henvises til Astrid Daatland Leira sin bok ”I krig og kjærlighet Om bigamilovens ofre” (1984).

 

Londonregjeringen tillater barnebruder

5.2.1943: Kongelig resolusjon om bemyndigelse for norske utenrikske tjenestemenn til å gi tillatelse til ekteskapsinngåelse uten hensyn til partenes alder (lov 31. mai 1918 § 1).

 

Resolusjonen lød i sin helhet slik:

 

”I medhold- av ekteskapsloven av 31. mai 1918 § 1 bemyndiges

sjefene for de norske ambassader og legasjoner i utlandet som

Utenriksdepartementet bestemmer, til å gi tillatelse til inngåelse

av ekteskap uten hensyn til partenes alder.”

 

Det er ingen grunn til å tro at denne anordningen ble gitt ut en at det var et reelt behov for den. Hvor mange menn som fikk lovlig adgang til å gifte seg med barnebruder, eller hvor unge barnebrudene var, er ikke kjent av forfatteren. I anordningen er ingen aldersbegrensning nedad, eller noen henvisning til den seksuelle lavalder.

 

Hovedbestemmelsene om alder i ”Lov om indgaaelse og opløsning av egteskap” av 22.5.1918 var disse:

 

Ӥ 1. Mand under tyve aar eller kvinde under atten aar maa ikke indgaa egteskap uten tilladelse av Kongen eller den, han bemyndiger.

§ 2. Den, som er under en og tyve aar, maa ikke indgaa egteskap uten forældrenes samtykke.”

 

Straffeloven av 1902, § 196 lød slik:

 

”Den som har utuktig omgjængelse med et barn under 16 år straffes med fængsel indtil 3 aar.”

 

Offentlige tjenestemenn kunne avskjediges uten rettslig gyldig grunn

26.02.1943. Provisorisk anordning om gjenoppretning av lovlige forhold i den offentlige tjeneste i Norge.

 

§ 1 i anordningen lyder slik.

 

 §1. Offentlig tjenestemann som er tilsatt før okkupasjonen, kan avskjediges ved dom når han ved sitt forhold til okkupasjons myndighetene eller deres hjelpere har vist seg uverdig til sin stilling, selv om forholdet ikke finnes å gi grunn til straff.

 

Denne bestemmelse gjør ingen innskrenkninger i adgangen til

avskjedigelse etter andre lovbestemmelser eller i henhold til

ansettelsesvilkår .

 

Sak om avskjedigelse reises av påtalemyndigheten etter begjæring av den lovlige ansettelsesmyndighet forsåvidt ikke Kongen

har bestemt noe annet.

 

Resten av anordningen inneholder en rekke bestemmelser av med konkret natur om når tid en offentlig tjenestemann skal miste sin stilling, eller få adgang til å gjeninnsettes i stillingen for den som har fratrådt under krigen.

I følge anordningen er det god nok  avskjedigelsesgrunn at tjenestemannen har vært ”uverdig til sin stilling” uten at noen normale rettslig gyldige grunner til avskjedigelse trenger å foreligge som for eksempel medlemskap i NS eller tilknyttede organisasjoner. Det hele blir da opp til rettens skjønn i de tilfellene hvor tjenestemannen eventuelt orket å reise sak.

I realiteten åpner anordningen for at en tjenestemann kunne avskjediges for å ha benyttet seg av den grunnlovsfestede rett til ytringsfrihet (§ 100 i grunnloven) uten å ha brutt noen andre lover eller reglementer. Det var altså nok at en uttalelse kunne bli definert som uverdig.

”Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettløshet.”

16.2.1945. Provisorisk anordning om rettergang i landssviksaker

De viktigste bestemmelsene i denne anordningen var at jurysystemet ble datt til side i lagmannsretten, og i stedet ble det innført en meddomsrett med 4 lekdommere i tillegg til de tre fagdommerne. Dette medførte at fagdommerne fikk mye større innflytelse over skyldspørsmålet enn ved den tradisjonelle juryordningen. I tillegg ble ankemulighetene til høyere rettsinnstanser betydelig begrenset i forhold til førkrigslovgivningen med den konsekvens det hadde for rettssikkerheten.

Norges største ekspert på strafferett i mellomkrigstiden, professor Jon Skeie. kommenterte dette slik i Landssvik (1945) på side 28:

”Den ekstraordinære lagmann, høyesterettsdommer Solem, erklærte i et Dagblad-intervju at ved lagmannsretter uten jury får man mer ”ensartede” avgjørelser. Og det tviler jeg ikke på dersom rettsformannen gjør sin personlige mening sterkt gjeldende. Men før har spørsmålet som bekjent vært dette: Hvordan skal rettergangen ordnes for at avgjørelsene skal bli rettferdige?

Det paradoksale med denne ordningen var at den i prinsippet var en videreføring av den måten lagmannsretten i straffesaker var organisert på under okkupasjonen.

Professor Jon Skeie var helt i harnisk. Han konkluderte slik om anordningen i Landssvik (1945) på  side 18:

”Dersom en mann blir kjent skyldig i landssvik etter anordningen av 15.12.1944,er han dermed gjort æreløs for resten av livet; han blir fradømt det vesentlige av sine midler, utelukket fra retten til selvstendig erverv og faktisk også adgangen til arbeid i andres tjeneste. Og vanæren rammer til like hans pårørende, Det er da unektelig enn hard ordning at han ikke skal ha adgang til å få dommen prøvd av høyere rett. Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettløshet.”

”Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettløshet.”

 

 

Lenke til neste kapittel 13.7