Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.7 Visste alle at det var krig?

 

Forsett

For at noen skulle kunne dømmes etter § 86, måtte forsett bevises, se kap. 13.10 og kap. 13.6. Forutsetningen for å dømme noen etter § 86 var at det forelå en krigstilstand mellom Norge og Tyskland som samsvarer med krigsbegrepet i § 86. I dette kapitlet drøftes om det måtte være åpenbart for alle de dømte at det under okkupasjonen av Norge forelå et slikt samsvar.

 

Høyesterett slår fast at Norge var i krig

Fra ”Om landssvikoppgjøret” side 97 siteres følgende

 

”Som foran sitert fra Haaland-saken (jfr. Rt. 1945 s. 13) mente lagmannsretten og Høyesterett at det var alminnelig kjent at «den omstendighet at landtroppene etter hvert måtte kapitulere og hele landområdet ble okkupert avsluttet ikke krigen som ble fortsatt av Kongen og Regjeringen fra dens sete i London.» Her ble således kjennskap til disse omstendigheter ansett som tilstrekkelig i subjektiv henseende for så vidt angikk krigstilstandens varighet. I en uttrykket kjennelse av 1. april 1950 i en straffesak mot Hans Solgaard Jakobsen ble dette subjektive moment nærmere drøftet, og førstvoterende, dommer Eckhoff, sier bl. a.:

 

«Forsvareren har påstått dommen opphevet med den begrunnelse at tiltaltes skyld når det gjelder overtredelsen av stri. § 86 ikke er klarlagt. Det er således pekt på at retten fastslår at Jakobsen har vært klar over at det hersket krigstilstand i hele tidsrommet fra 1940 til 1945, skjønt den tidligere i dommen synes å ha godtatt tiltaltes forklaring om at han mente at krigen mellom Norge og Tyskland ble avsluttet ved kapitulasjonen. 10. juni 1940. Jeg finner ikke at domfeltes påstand kan føre frem på dette punkt. Jeg forstår forholdet slik at retten forutsetter at Jakobsen har vært klar over hvorledes situasjonen faktisk utviklet seg og at retten har satt til side Jacobsens vurdering av forholdet som uriktig i relasjon til strl. § 86, hvilket jeg er enig i. Jeg nevner i denne forbindelse følgende notoriske kjensgjerninger: at tyskerne 9. april 1940 iverksatte en militæraksjon mot Norge, at den utløste militære tiltak fra norsk side, at den politiske ledelse, Konge og Regjering ikke oppga kampen, men deltok i de alliertes krigsanstrengelser helt frem til 1945. Jeg finner også grunn til å fremholde at Nasjonal Samlings ledelse, selv etter 1940, offentlig ga uttrykk for at det fortsatt var krig mellom Norge og Tyskland.»”

 

Når det gjelder henvisningen til at NS ga uttrykk for at det fortsatt var krig mellom Norge og Tyskland, er det for så vidt riktig. NS ønsket en formell fredsavtale mellom Norge og Tyskland siden det formelt bestod en ”krig de jure” situasjon, jevnfør kap. 5.2. Det høyst tvilsomt om den krigstilstanden som oppstår ved en ”krig de jure” etter en altomfattende kapitulasjon, men før en formell fredsslutning, er samsvarende med den krigstilstanden som forutsettes i § 86, se kap. 11.2 hvor dette spørsmålet er drøftet mer inngående.

 

Samtidige norske media

Finn Kjelstrup gir i heftet ”Den norske kapitulasjon” (1955) i bilag 5 på side 60 noen eksempler på hva som stod i norske media om krigssituasjonen etter Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Harald Holthes artikkel i Dagposten

Høyesterettsadvokat Harald Holte var en av landets fremtredende jurister før og etter 2. verdenskrig. Før krigen var han medlem av Stortingets Folkerettskommisjon.

 

I Dagposten (Trondheim) skrev han 6. aug. 1940 denne artikkelen:

 

“Å bevise tidspunktet for en krigs begynnelse og slutt er i rettslig hendelse nødvendig. Dype endringer i de rettslige situasjoner følger herav. Enkelte lover suspenderes og andre trer i kraft under en krig. Okkupantens rettigheter og forpliktelser under okkupasjonen og krigen er delvis av annet omfang enn etter at våpnene er nedlagt.

 

Norge kom i krig med Tyskland den 9. april 1940. Krigen opphørte den 9. juni samme år, da våpnene i Norge ble nedlagt. (Norge avviste de tyske betingelsene for fredelig avtale som ble lagt frem av den tyske sendemann Curt Bräuer). Den tyske krigserklæringen av 25. april får i denne forbindelse ikke betydning.

 

Vårt folks standpunkt og vårt Stortings standpunkt før krigen var ubetinget nøytralitet. Så langt vårt folk evnet, ble denne linje holdt. Nøytraliteten tjener fredens opprettholdelse. Det norske folk har aldri - under ingen omstendighet på konstitusjonelt vis - hatt allianse med Storbritannia. Vi har aldri gått med på å engasjere oss i en verdenskrig. Sympatier og vennskap er ethvert menneske berettiget til å slutte etter egen samvittighet og prøvelse.

 

Overfor okkupasjonsmakten plikter enhver i Norge ikke å utvise noen form for fiendtlig handling. Om nordmenn i utlandet velger å gå i krig for Storbritannia, er det en frivillig sak. Norge som stat bindes ikke.  

Hverken Kongen eller regjeringen Nygaardsvold er berettiget til å la den norske stat være krigførende for Storbritannias sak. Storbritannia har intet rettskrav på at så skjer eller skal skje. Ingen av de krigførende makter har krav på at vårt folk trekkes inn i Europas og verdens uløste spørsmål, for hvilke krig føres.

 

Det norske folk har nå krav på ikke å bli trukket inn i bitterheten, hatet, villheten og ødeleggelsen.

 

Vårt folks heder og verdighet i dag - da vårt land er okkupert - er ikke knyttet til kamp, men til fredelig arbeid. Vi plikter å unngå konflikter, men har rett til å hevde våre krav i henhold til folkenes rett.

De besatte områder av vårt land kan ikke sies å være i krig med Tyskland. De besatte områder beherskes av internasjonal rett, og da skal ikke kamphandlinger foregå eller kunne foregås mellom nordmenn og tyskere. Kamphandlinger fra nordmenns side betraktes her fra krigslovene som rebeller.

 

 Harald Holthe

Høyesterettsadvokat”

 

Så langt forfatteren av har fått med seg, er det ikke fra noe hold påstått at Holthes artikkel i ”Dagposten” ble skrevet under tvang eller som følge av trusler. I den i kap. 4.25 nevnte landssvikrettssaken mot kirke og undervisningsminister Skancke, anførte han nettopp Holthes artikkel som avgjørende for at han mente den aktive krigen mellom Norge og Tyskland var brakt til ende. Skancke ble dømt til døden og skutt 28.8.1948 på Akershus festning.

 

Da krigen var over ble Holte konstituert fylkesmann i Sør-Trøndelag. Hvis han hadde vært medlem i NS, ville denne siterte avisartikkelen formodentlig kostet ham en lengre fengselsstraff.

Professor Sverre Steen i UK– 45

I Undersøkelseskommisjonen av 1945 sin rapport, Bind I, vedlegg 9 på side 10 og 11 vedrørende riksrådsforhandlingene, skriver professor Sverre Steen som medlem av kommisjonen:

 

”En må videre være oppmerksom på at det etter 7.—10. juni ikke sto klart for alle hvordan Norges politiske stilling egentlig var. Var Norge fremdeles i krig med Tyskland? Eller var det nå tale om en besettelse av samme karakter som i Danmark? — Riktignok hadde Kongen og Regjeringen ved sin avreise fra Norge erklært at de ikke hadde oppgitt kampen for Norges selvstendighet ved å forlate landet, men at de tvertimot ville føre kampen videre utenfor landets grenser. Denne erklæring var sendt ut i radio og ble nok kjent av de fleste. Likevel var det utvilsomt mange som mente at kampen nå faktisk var slutt, og at Norge iallfall sto utenfor. Og noen mente å se et uttrykk for at Regjeringen selv var av samme mening i det forhold at Regjeringen ikke hadde gitt norske landtropper ordre til å bli med over til England.”

 

side 114 skriver Steen:

 

”- Følgende resonnement ble flere ganger fremført i politikernes møter: Hvis England vinner krigen, betyr det ingenting om vi nå kommer tyskernes krav i møte; for da vil alt det vi gjør, bli omgjort; Kongen og hans hus og Regjeringen og handelsflåten — alt vil komme tilbake. Men hvis Tyskland vinner krigen, vil vår stilling bli gunstigere ved fredsslutningen om vi nå viser oss føyelige enn om vi holder oss

stramme. — Det var sommeren 1940 en ikke ualminnelig mening at krigen mellom Norge og Tyskland egentlig sluttet 9. juni, og at nordmenn som fortsatte krigen i utlandet var å betrakte som frivillige som ikke bandt staten Norge.”

 

Lars Borgersrud om den flyktede 1. divisjon av Hæren

Dr. philos. Lars Borgersrud skriver på side 171  i en antologi kaldt ”I krigens kjølvann”, redigert av professor Stein Uglevik Larsen, om de norske soldatene på ca 4000 mann fra Hærens 1. divisjon som var internert i Sverige:

 

”Kunne en regjering som var i krig, stille sine offiserer fritt? Var det ikke de militære som etter forfatningen skulle føre denne krigen? Kunne det nøytrale Sverige sende Norges flyktede offiserer mot deres vilje inn i tysk fangenskap hvis Norge var krigførende? Slike spørsmål stilte offiserene seg, og mange trakk konklusjonen at regjeringen ikke hadde bruk for dem.

For yrkesoffiserene var dermed krigen definitivt slutt. De oppfattet seg ikke i krig, og så på Administrasjonsrådet som sin legitime myndighet, regjeringen Nygaardsvold og kongen som avsatt, og tyskerne som krigens seierherrer. Det var nå en ny situasjon. Offiserene
måtte ha lønn til sine familier, og hadde neppe store betenkeligheter med å bli beordret i nye stillinger. Om de i framtiden kunne regne med å utøve sitt offisersyrke, var fullstendig i tyskernes hender å avgjøre.”

Professor Hans Fredrik Dahl i Dagbladet

Professor Hans Fredrik Dahl vurderte Londonregjeringens krigsinnsats slik i Dagbladet 7.5.1995:

 

”Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherrene.” ( Se kap. 10.4 for et lengre utdrag av Dahls artikkel.)

 

Dahl har rett i at Norge ikke var i krig ut i fra betraktningen om at det etter 9.6.1940 og fram til frigjøringen ikke fant sted noen krigshandlinger mellom norske soldater i norsk uniform og tyske soldater i tysk uniform. Mot dette kan man selvfølgelig argumentere at Londonregjeringen selv mente at den førte krig mot Tyskland ved den måten regjeringen og Norge som nøytral stat, støttet den vestallierte krigføringen og i flere sammenhenger samarbeidet med de allierte stormaktene. Norske soldater deltok i krigen som frivillige i engelsk uniform og under  engelsk kommando med Londonregjeringens støtte.

I Dagbladet 7.10.2010 skriver Dahl i relasjon til Norges deltakelse i krigshandlinger i Afganistan og andre steder:

 

Vi som lever i ettertida, legger ikke så stor vekt på dette. For oss er det jo opplagt at det var en krig vi deltok i, selve Annen verdenskrig — det måtte da alle forstå. Men det gjorde de ikke. Tvert imot. Alle de som støttet NS og tyskerne, og det om lag halvparten av de aktive i landet, mente at Norge ikke var krig etter kapitulasjonen 10. juni 1940. Vi var okkupert, riktig nok, men på vei mot å få en fredsavtale med Tyskland - slik Stortingets presidentskap hadde bedt om sommeren 1940.  Deres syn ble fullstendig overkjørt ved rettsoppgjøret. Da var det krig, fra niende april 40 til åttende mai 45, basta. Det er vel derfor vi anser spørsmålet opplagt i dag. Men det var altså en stridssak, en alvorlig og dyp meningskløft, mellom de to syn den gang.   

At felttoget april-juni 1940 hadde vært en skikkelig krig, med krigsfanger, krigsregler og krigens rett som styrende prinsipp, var ingen uenig i. Men om krigen fortsatte etter kapitulasjonen 10. juni 1940 og varte til frigjøringen i 1945, var et helt annet spørsmål. «Selvfølgelig var det en krig», sa de seirende. Saken var helt opplagt for dem. Ja, en autoritet som Johs Andenæs uttalte at selv om han skjønte at folk kunne si seg uenig med de seirende i nesten alle andre spørsmål,  så kunne han for sitt bare liv ikke forstå at NS-folk hardnakket holdt på den oppfatning at det ikke hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland.

I rettsoppgjørets dommer står det følgelig i hvert enkelt tilfelle at «tiltale burde ha forstått at Norge var i krig». Men det forstod de slett ikke. Tvert imot var de av samme mening som regjeringen (deres regjering, da) at krigstilstand ikke forelå. Med de følger som derav fulgte — at for eksempel frontkjempere på Østfronten var frivillige, akkurat som de norske soldatene på alliert side var det. Tilhengerne av krig mente tvert imot. Frontkjemperne var forbrytere mot den norske stat, de andre fulgte sin plikt som statsborgere. 

Den viktigste forskjell gjaldt oppgjøret om dette etterpå. Hvis kamphandlingene og fiendtlighetene var «en krig som Norge deltar i», forbrøt alle NS-folk seg mot straffelovens forræderibestemmelse nærmest kollektivt, og kunne dømmes for det. De tiltalte i disse prosesser, som holdt på at det ikke hadde hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland, mente derimot at hver enkelt måtte få sin sak prøvd uavhengig — og at de fleste da ville gå fri. Deres syn ble ikke tatt til følge.

At den ene oppfatningen vant så knusende i 1945, fikk svære følger for den annen part. Det ble dom, straff og livslangt ærestap, både for dem og deres barn. De andre kunne slå seg på brystet og si at de hadde vunnet en krig. Jo - spørsmålet om en væpnet konflikt er krig eller ikke krig, kan i blant få store konsekvenser. Er det tenkelig at dette skjer igjen?”

 

På bakgrunn av gjennomgangen i kap. 10.1 til 10.4 vedrørende Londonregjeringens krig  konkluderes det i kap. 10.4 med følgende:

”Londonregjeringens støtte til britenes krigføring og nordmenns frivillige deltakelse i de allierte krigsanstrengelsene, hovedsakelig de britiske, er neppe tilstrekkelig til at kravet i straffelovens § 86 om at det må foreligge ”...en krig hvori Norge deltager...”, er oppfylt.”

 

Professor Dahl hadde helt rett i1995.

 

Oppsummering

Følgende forhold talte for at mange var av den oppfatning at den aktive krigstilstanden mellom Norge og Tyskland var opphørt 10.juni:

· All krigføring i Norge var opphørt. De norske soldatene (med unntak av grensevakten i Finnmark) var demobilisert, jevnfør Trondheimsavtale gjengitt i kap. 4.13.

· Kongen og regjeringen hadde rømt fra landet uten å gi annen melding til det norske folk enn at den ville fortsette den politiske kampen for et fritt og selvstendig Norge. I proklamasjonen til det norske folk sendt over Tromsø radio 9.6.1940 ble noen intensjon om fortsatt aktiv norsk krigføring mot Tyskland fra utlandet ikke nevnt med et ord, se kap. 4.5. Kun det militære mannskapet på de få og ubetydelige fartøy og fly som be beordret til å flykte selvgående, ble beordret til å prøve å flykte. Se for øvrig kap. 4.8 og  kap.4.9 som drøfter regjeringens eventuelle intensjoner om fortsatt aktiv krigføring mot Tyskland

· Norges forsvarssjef, general Ruge, valgte ikke å flykte med regjeringen og i stedet gå i frivillig tysk fangenskap. Samtidig anbefalte han alle norske yrkessoldater om å avgi æredsord om ikke på ny å gripe til våpen mot Tyskland. Dette kunne ikke tolkes på noen annen måte enn at krigen mot Tyskland var slutt, ellers ville Ruges handlinger vært desertering kombinert med landsforrædersk bistand til fienden, se kap. 4.23.

· Hjemsendelsen av den i Sverige internerte Hærens 6. divisjon kunne vanskeligtolkes annerledes enn at både svenske, tyske og norske myndigheter anså krigen mot Tyskland for avsluttet, se kap. 4.18. Også måtte en tolke Londonregjeringens manglende initiativ for å få disse norske soldaten over til Storbritannia slik. En skulle tro at en regjering som var innstilt på fortsatt krigføring trengte alle de soldater den kunne få fatt i, se kap. 4.24.

· Trondheimskapitulasjonen var en forutsetning for riksrådsforhandlingene både fra norsk og tysk side, se kap. 9. Krigen ”de facto”, d.v.s. den aktive krigføringen var avsluttet, kun krigen ”de jure” gjenstod så lenge det ikke var foretatt en formell fredsslutning, se kap. 5.3.

· Etter at krigen i Norge var slutt bekreftet Administrasjonsrådet ved sine beslutninger at det utstrakte samarbeidet med okkupasjonsmakten skulle fortsette og bygges ut, se kap. 8.

· Norske media sine erklæringer om at krigen var slutt, jevnfør ovenfor.

· Høyesterettsadvokat Holthes artikkel i Dagposten, se ovenfor og ”Riksadvokat” Kristen Johanssen sine erklæringer til Norges Industriforbund om at det var fritt fram å inngå frivillige ervervsmessige kontrakter med fienden, se kap. 5.6. Administrasjonsrådets formann, fylkesmann Christensen uttalte i en radiotale i NRK 6.6.1940 følgende: ”Det er en misforståelse hvis noen tror, at det ikke er mulig for oss nordmenn i de okkuperte distrikter å samarbeide med de okkuperende myndigheter.” Se kap. 13.12.

 

Husk også på at i Norge feirer vi frigjøringsdagen 8. mai, ikke seiersdagen. Norge ble frigjort av de allierte. Hvis Norge av de vestallierte hadde vært akseptert som likeverdig aktivt krigførende mot Tyskland, hvorfor ble da Norge på nytt ”okkupert” av britiske militære, jevnfør kap. 10.1? Og hvorfor fikk ikke norske sivile og militære myndigheter disponere det krigsbyttet (alt som tyskernes depoter) som var på norsk jord?

 

 

Lenke til neste kapittel 13.8