Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.8 Forebygging av selvtekt?

 

Landssvikanordningen var hemmelig til etter krigen

Som vist i kap. 12.3 var det Hjemmefronten som utarbeidet og fikk gjennomslag for landssvikanordningen av 15.12.1944 som dannet grunnlaget for de aller fleste landssvikstraffer.  Andenæs siterer følgende på s. 122  i ”Det vanskelige oppgjøret” (1949) fra Hjemmefrontens forarbeider til landssvikanordningen:

 

”De rettsregler som skal gjelde for oppgjøret med landssvikerne må forankres i den alminnelige rettsbevissthet. Samfunnets medlemmer bør derfor i god tid i forveien få greie på dem slik at de kan bli fortrolig med dem. Derigjennom vil en også best motvirke tendensen til private oppgjør.”

 

Et paradoks, som Andenæs riktig påpeker, er at landssvikanordningen av 15.12.1944 likevel ble hemmeligholdt til etter frigjøringen av grunner som er ukjent for Andenæs. Selvfølgelig var det i de første dagene etter frigjøringen at faren for ”de lange knivers natt” var størst.  Følgelig er det umulig at den da hemmelige landssvikanordningen av 15.12.1944 kunne ha noen som helst forebyggende effekt i relasjon til selvtekt.

 

Anordningen av 22.1.1942

Det er fra flere andre hold blitt anført at Londonregjeringens straffeanordninger bl. a. var begrunnet med ønsket om å hindre selvtekt mot ”landssvikerne”. Siden landssvikanordningen av 15.12.1944 var holdt hemmelig i de kritiske maidagene etter frigjøringen, må den provisoriske anordning av 22.1.1942 være den viktigste i relasjon til eventuelt å hindre selvtekt. Det kan selvfølgelig argumenteres med at de provisoriske anordningene fra årsskiftet 1941/1942 om dødsstraff kunne motvirke dødelig lynsjing, men barrieren for å gjøre slikt var nok uansett for stor i det norske folk. ”Tyskertøsene” ble klippet, ikke drept.

 

Anordningen av 22.1.1942 gjorde alt medlemskap i NS og tilknyttede organisasjoner straffbart med tap av allmenn tillit som hovedstraff. Det er uansett lite sannsynlig at en straffeanordning som hadde allmenn tap av tillit som hovedstraff, var særlig godt egnet til å motvirke selvtekt..

I teorien kan man selvfølgelig tenke seg at potensielle utøvere av selvtekt kunne slå seg til ro med at de nye straffeanordningene var så strenge og omfattende at alle landssvikere likevel ville få sin velfortjente harde straff uten at de trengte å ta saken i egen hånd. Det krever imidlertid at det var tydelig kommunisert ut til den norske befolkningen at det var innført nye straffer som var mye strengere og favnet mye videre enn dem som gjaldt før krigen. Radio var ulovlig, avisene sensurert og ”jøssingene” ga ikke illegale aviser til noen de mistenkte for å være ”landssvikere”. Det er ukjent i hvilken grad innholdet i denne anordningen ble alminnelig kjent i den norske befolkningen, jevnfør kap. 13.5.

NS– medlemmene visste ikke

Hvis det blant NS- medlemmene var alminnelig kjent at de alle p.g.a. den provisoriske anordning av 22.1.1942  kom til å bli hardt straffet til og med for et helt passivt medlemskap i NS, er det underlig at ikke alt ble gjort for å ødelegge det som fantes av medlemslister på slutten av krigen. Det skjedde ikke. Medlemslistene var svært verdifulle for påtalemyndighetene under landssvikoppgjøret. Knut Hamsun påstod selv at han ikke var medlem av NS og at han aldri hadde søkt om noe medlemskap eller betalt noen kontingent. Men siden han stod på en medlemsliste fastslo Høyesterett at han likevel kunne dømmes til erstatning på 325 000kr etter landssvikanordningens § 25. Framtredende norske jurister,  bl.a. adv. Cato Schiøtz, mener at dommen mot Hamsun ikke er juridisk holdbar.

Hva regjeringen burde gjort

Regjeringen hadde fullgode ordinære tiltak den kunne iverksatt, dersom den faktisk hadde vært opptatt av å beskytte den enkelte borger mot at noen andre borgere tok seg til rette og begikk selvtekt uten lov og dom.

For å forebygge selvtekt kunne Londonregjeringen uten på noen måte å bryte grunnloven på flere måter ha manet befolkningen til å frastå fra selvjustis.  De burde ha markedsført både over Londonkringkastingen og i illegale aviser før frigjøringen og i norske aviser og norsk radio like etter frigjøringen et kraftige og gjentatte budskap om at straffeloven av 1902 var fullgod for å få et strengt og rettferdig rettsoppgjør med ”landssvikerne”.

 

Regjeringen kunne videre ha forsikret folket om at den hadde lagt ned et stort og grundig arbeid med å forberede rettsoppgjøret med basis i straffeloven av 1902. Likeledes kunne regjeringen ha kunngjort for folket at den hadde vedtatt en politianordning i samsvar med grunnlovens § 17, som gav klare instrukser og utvidede fullmakter til politiet om å slå hardt ned på et hvert tilløp til selvtekt med øyeblikkelig varetektsfengsling av den eller dem, som ville være både dommer og straffeeksekutør.

 

I tillegg kunne Londonregjeringen ha kunngjort at den etter frigjøringen ville ta initiativ til og legge forholdene til rette for at Stortinget ville bli innkalt umiddelbart etter frigjøringen slik at nye lover som satte ekstra strenge straffer for selvtekt kunne bli vedtatt i løpet av få dager etter frigjøringen. I dette viktige informasjonsarbeidet for å beskytte den rettsstaten, som måtte bygges opp igjen etter okkupasjonen, burde hjemmefronten har vært en selvfølgelig lojal alliert for regjeringen. Men ingen ting av dette skjedde. I stor grad skjedde det motsatte.

 

 

Lenke til nest kapittel 13.9