Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

13.9 Landssvikoppgjørets store omfang

 

Omfanget

Fra Baard Herman Borges doktoravhandling ”I rettsoppgjørets lange skygger” (2012) siteres fra side 18:

 

”Resultatet av forberedelsene i London og hjemme ble det relativt sett mest omfangsrike etterkrigsoppgjøret i Vest-Europa: I Norge straffet en 1400 per 100000 innbyggere. Belgia, som hadde det nest mest omfattende rettsoppgjøret, straffedømte til sammenligning 963 (Huyse 2000: 161). De øvrige 1945-oppgjørene var mindre vidtfavnende. I Danmark og Frankrike ble kun 300 per 100000 dømt etter overgangen (Tamm 1985:726; Huyse 2000: 161), i Nederland var det tilsvarende tallet 700 (Romijn og Hirschfeld 1991:295).

 

Det tok det norske rettsapparatet hele syv år å behandle alle sakene. Ikke i noe annet land ble en så stor andel av befolkningen trukket inn i oppgjøret. I alt 93000 saker, mer enn fem prosent av datidens voksne nordmenn - og en rekke bedrifter og organisasjoner - ble etterforsket på grunn av mistanke om landssvik. Hver syvende eller åttende husstand ble berørt av straffeprosessene, ved at familiemedlemmer var blant de mistenkte. 49 000 av de mistenkte ble dømt, resten ble frikjent, eller straffeforfølgelsen mot dem ble innstilt (henlagt). Blant de dømte var de aller fleste av NS' medlemmer, inkludert 26 000 som ble dømt ene og alene for sitt medlemskap.”

...

”Det norske rettsoppgjøret, som rettet seg mot et avmektig mindretall, illustrerer hvordan også andre motiver kan spille inn når handlingsrommet er stort. Av de dømte NS- medlemmene var under ni prosent tungt belastede; angivere, torturister med flere. De øvrige, inkludert 26 000 passive medlemmer, var «politiske forbrytere». Hvis oppgjøret bare hadde rettet seg mot kriminelle gjerningsmenn (perpetrators) og dem som med alle midler forsøkte å tvinge igjennom en nasjonalsosialistisk revolusjon, ville oppgjøret ha rammet langt færre og en ville redusert omfanget av alvorlige, sosiale konsekvenser for de passive NS- medlemmene.”

 

Mulige årsaker til omfanget

Borge peker på flere årsaker til at det norske rettsoppgjøret ble så strengt:

· En elitestyrt regimeovergang med en ekstremt skjev maktbalanse i det nye regimets favør.

· Når et oppgjør gjennomføres rett etter et regimeskifte, blir det hardere enn om man venter noe. Årsaken er at aktørene like etter overgangen styres mer av følelser enn fornuft.

· Regjeringen Gerhardsen hadde behov for å vise handlekraft som igjen ga en konkret politisk motivering for å rette skytset mot alle NS– medlemmer.

· Ved å plassere all skyld på NS og fokusere så sterkt på medlemmene i NS unngikk ”vinnerne” fokus på egen handlemåte og man unngikk også fokus på andre som hadde lidd skade som. f. eks. krigsseilerne og slavearbeiderne.

· Hevnmotivet var spesielt sterkt i hjemmefronten. Det gjenspeiler seg i landssvikanordningen av 15.12.1944 i sin opprinnelige form. Om den hadde blitt stående uforandret, ville det ha ført til at NS– medlemmene og deres familier hadde blitt stående på utsiden av samfunnet, (jevnfør kap. 12.3)

 

Her må også nevnes at behovet for å opprettholde straffeansvaret for alle medlemmer av NS etter krigen også må bedømmes i et kald krig perspektiv. Like etter krigen stod kommunistpartiet sterkt i Norge. Ved stortingsvalget høsten 1945 fikk kommunistpartiet 11,9 % av stemmene, men p.g.a. den urettferdige valgordningen kun 11 av 150 stortingsrepresentanter. For det statsbærende Arbeiderpartiet var kommunistene hovedfienden. Ved å dømme NS– medlemmene strengt ble det sent tydelige signaler til kommunistene:

 

· Støtte til okkupanten etter en mulig sovjetisk invasjon i Norge ville bli bedømt like strengt ved et etterfølgende rettsoppgjør.

· Dersom kommunistene med eller uten sovjetisk hjelp på en ukonstitusjonell måte prøvde å tilrane seg makten i Norge, ville de bli straffet like hardt hvis de mislyktes, eller hvis de først lyktes men senere tapte makten.

 

Ut i fra ovenstående resonnement er det kanskje rart at kommunistene i Norge stort sett tilhørte isfronten som ropte etter strengest mulig straffer for NS– medlemmene. Dette må forstås ut i fra krigserfaringene. Kommunistene i Norge så på sovjeterne som sine venner og landet som et forbilde. Det er ingen tvil om at 2. verdenskrig for Tysklands vedkommende ble avgjort på østfronten i krigen mot Sovjet Unionen. Her var de største slagene, den største bestialiteten og de største tapene på begge sider. 26,6 mill. sovjetere mistet livet som en følge av 2. verdenskrig. Ingen andre land hadde større tap av menneskeliv målt i antall.

 

Selvfølgelig er det en forenkling å påstå at Arbeiderpartiet med sin legendariske partisekretær, Håkon Lie, i spissen klarte å knekke kommunistpartiet i Norge i løpet av 4 år mellom 1945 til 1949 p.g.a. signaleffekten fra landssvikoppgjøret. Dog må en ikke undervurdere at vissheten om at dersom en kommunistisk revolusjon mislyktes, så ville alle medlemmer av NKP bli hardt straffet. Vanlige partimedlemmer visste ikke hvilke planer partilederne kunne ha, eller hva Stalin kunne finne på. Et medlemskap i NKP eller støtte til partiet kunne medføre en personlig risiko ut i fra vissheten om NS– medlemmenes skjebne etter krigen. Ikke usannsynlig var dette en sterkt medvirkende årsak til NKPs sterke tilbakegang i årene etter krigen.

 

Ved å spisse rettsoppgjøret mot NS unngikk man fokus på de ca 150000 tyskerarbeiderne, jevnfør kap. 14.2. Det samme gjaldt selvfølgelig også de store krigsprofitørene som ikke hadde vært medlemmer av NS, jevnfør kap. 14.4. Disse slapp stort sett unna straff. Selv om det var både urettmessig og urettferdig å spisse landssvikoppgjøret mot NS– medlemmene, oppnådde man i det minste å unngå et oppgjør som ville sprengt rettssystemet fullstendig, og blitt kvantitativt fullstendig uoverkommelig.

 

For stort omgang

7. februar 1946 fant det sted en debatt i Odelstinget i relasjon til et forslag om et tillegg til straffeprosessloven av 1.7.1887. (Inst. O. nr. 24). Saksordfører Jon Lyng reiste under ordskiftet spørsmålet om hvorvidt rettsoppgjøret hadde fått det naturlige og riktige omfang. Den senere statsminister uttalte:

 

”Det ble under trontalen oppgitt en del tall. Det ble nevnt at man regner at ca. 63 500 personer rammes av straffebestemmelsene, om landssvik. Av disse 63 500 regner man at ca. 5 500 har begått så grove forbrytelser at de skal bringes for lagmannsrett, 18 000 forutsettes innbrakt for herredsrett, og 40 000 forutsettes å få sin sak avgjort ved forelegg. Det er meget store tall. Til sammenlikning kan nevnes, at det utgjør omtrent tilsvarende tall som vi de siste 15 år til sammen har så å si produsert av normale straffesaker. Og det er klart at det er en veldig belastning for hele rettsapparatet, ja for samfunnet som helhet, å avvikle alle disse saker. Personlig mener jeg man ville ha stått seg på å foreta et utsnitt, som det f. eks. er gjort i Danmark, å ta de stores forhold opp til en grundig behandling og la de små gå, ikke fordi vi mangler rett til å straffe dem, men fordi det etter min mening ikke har noen direkte hensikt. Når man engang kommer til å se dette rettsoppgjør i historisk perspektiv, blir det de store saker, sakene mot de store politiske ledere, mot angivere og provokatører, mot de store profitører, det blir disse saker som kommer til å stå som et varsel for historien om at landssvik fører til fordervelse. De titusener og atter titusener av små saker har etter min mening ikke den samme betydning.

 

Jeg har derfor undersøkt spørsmålet om hvorvidt det på det nåværende tidspunkt kan være hensiktsmessig å ta opp et forslag begrensningen av oppgjøret. Jeg har imidlertid funnet at et slikt forslag vil ha så forsvinnende små sjanser til å føre fram, at jeg ikke vil oppta det.”

 

Også professor Johs. Andenæs synes å være enig med Lyng i at landssvikoppgjøret favnet for vidt. I boka ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) gjengir Andenæs på side 268 et utdrag av hva han skreiv i en artikkel i Arbeiderbladet høsten 1945:

 

”Hvis en kunne se bort i fra de sterke affekter som er oppmagasinert gjennom okkupasjonsårene tror jeg personlig en i atskillig større utstrekning enn det er blitt gjort burde ha fulgt den gamle oppskrift for oppgjør med opprørsbevegelser; Å henge lederne og la de andre løpe.”

 

Nå kunne landssvikoppgjøret gått mye verre dersom hjemmefrontens landssvikanordning av 15.4.1944 (med Londonregjeringens godkjenningsstempel) i sin opprinnelige form hadde blitt lagt til grunn under hele oppgjøret. Det skjedde heldigvis ikke. Allerede 3.8.1945 vedtok samlingsregjeringen Gerhardsen en ny provisorisk anordning med lettelser i landssvikanordningen slik at retten ble stilt friere ved straffeutmålingen. Også senere lettelser ble gjennomført.

 

Problemer med lettelser er imidlertid at det fører til ulikhet for loven. Det blir en ulempe å bli dømt tidlig og en fordel å bli dømt sent. Les mer om denne problematikken i kap. 14.5.

 

For øvrig vises til kap. 14.6 hvor det går klar fram at forfatteren mener landssvikoppgjøret burde ha begrenset seg til det som kan karakteriseres som brudd på troskapsplikten mot Norge.

 

 

Lenke til neste kapittel 13.10